Bad Oeynhausen

Bad Oeynhausen, hjem til nesten 50 000 innbyggere og med et areal på 64,83 kvadratkilometer på den sørlige skråningen av Wiehen-høyden, utfolder seg som en spaby av varig betydning. Byen ligger på venstre bredd av elven Weser i Nordrhein-Westfalens øst-westfaliske Lippe-region, førti kilometer nordøst for Bielefeld og omtrent åtti kilometer vest for Hannover. Fra opprinnelsen som et kursted på 1800-tallet – forankret av varme kilder som senere skulle gi verdens mest kullsyreholdige saltlakefontene – til rollen som et sete for den britiske militærregjeringen etter krigen, er byens utvikling uatskillelig fra geologien, vassdragene og det terapeutiske vannet.

Fra de første borehullene på 1750-tallet til Jordansprudel, som er opptil førti meter bred i rolig vær, har Bad Oeynhausens kilder diktert dens skjebne. Oeynhausen-kilden, som ble anlagt i 1839 og boret i påfølgende etapper til dybder på over 1000 meter på 1970-tallet, tiltrakk seg Alexander von Humboldts oppmerksomhet. Senere brønner – Kaiser Wilhelm-, Morsbach-, Jordan-, Dr. Schmid-, Alexander von Humboldt- og Gert-Michel-kildene – bidro hver til et kapittel i spaets tekniske og arkitektoniske utvikling. Selv om toppen av saltutvinningen er passert, forsyner de restaurerende saltlakene fortsatt spaparkens badehus II, Bali-Therme og medisinske fasiliteter hvis fasader fremkaller nyklassisistisk og nyrenessansemessig storhet.

Byens landskap er formet av elvene Werre og Weser. Werre deler byen og bærer en flat flomslette av sand, grus og leire som krever nøye dikering av regionale vannmyndigheter. På den nordlige bredden stiger Wiehen-åsene bratt til 267 meter ved Uphauser Berg, mens landet på sørsiden myker opp i Lippe-høylandet. Trappeformede terrasser, formet av Saalisk og Weichselisk istid, vitner om isbreavsetninger av løss og flyteblokker. Utenfor bykjernen bevarer seks små naturreservater og fire landskapsvernområder Sieke-daler, skogkledde åser og enger langs elvebredder; planer på stedet har beskyttet mineralkilder siden 1995.

Innenfor disse åsene og flomsletten strekker et nettverk av åtte distrikter – konsolidert under Bielefeld-loven fra 1973 – seg fra Bad Oeynhausens historiske kjerne gjennom Lohe, Oberbecksen, Rehme, Bergkirchen, Bad Oexen og de perifere samfunnene Eidinghausen og Wulferdingsen. Hver av dem har beholdt sin særegne karakter: Rehmes elveenger, Bergkirchens kirkeomkransede pass, Bad Oexens onkologiklinikk som ligger i et parkområde. De tidligere kommunene Rothenuffeln og Gohfeld bidrar med areal til byens administrative kart og til dens kulturelle struktur.

Bad Oeynhausens klima, klassifisert som varmt, temperert og regnfullt (Cfb) med suboceaniske tendenser, byr på milde vintre og somre som sjelden overstiger tjueto grader. Et «mildt, helbredende klima» i spa-språk, den jevne nedbøren og moderate temperatursvingningene har ligget til grunn for terapeutiske behandlinger siden midten av 1800-tallet. Hagedesign av Peter Joseph Lenné responderte på disse tempererte omgivelsene: den 26 hektar store spaparken, anlagt mellom 1851 og 1853, henger sammen med Korso-ringen, en allé omkranset av fontener, paviljonger og badehus hvis symmetri fortsatt er tydelig i dagens gateplan.

Arkitektoniske gester i parken spenner fra det sobre badehus I (1852–57) til det mer utsmykkede badehus II, gjenoppbygd i 1885 i en palasslignende stil. Det nybarokke Kurhaus (1905–08) ble det keiserlige palasset, interiøret tilpasset for et variéteater, restaurant og nattklubb, mens det senere offentlige teateret, foajeen og foajeens fresker signaliserer utviklende smaker gjennom begynnelsen av 1900-tallet. Et modernistisk badehus II, reist i 1960 og erstattet etter brannskader i 2002, ligger ved siden av Oeynhauser Schweiz-parken. I nærheten gir Frank O. Gehrys bølgende tak på Ronald McDonald-foreldrenes hus liv til et opphold for familier med unge hjertepasienter – en moderne nikk til byens medisinske yrke.

Medisinsk behandling er fortsatt byens livsnerve. Fra Maternus rehabiliteringsklinikk, som behandler ortopediske, degenerative og nevrologiske tilfeller, til Klinik am Korso, Tysklands eneste klinikk som utelukkende er viet til spiseforstyrrelser, finnes det et stort utvalg av spesialiserte sentre. Median rehabiliteringsklinikk imøtekommer behovene til muslimske pasienter, mens hjerte- og diabetessenteret Nordrhein-Westfalen – en del av Ruhr universitetssykehus – er Europas fremste transplantasjonsinstitusjon. Onkologisk ettervern trekker pasienter til Klinik Bad Oexen i Eidinghausen, og det kommunale sykehuset, gjenopplivet etter evakuering under krigen, sørger for allmennmedisin på tvers av postdistriktene.

Disse helseinstitusjonene utfyller et nettverk av kulturelle arenaer som engasjerer både beboere og besøkende. Theater im Park tiltrekker seg turnerende ensemblen og orkesterresidenser, mens Kurparkens GOP Varieté-show minner om underholdning fra spa-tiden. Det tyske eventyr- og Weserlegendemuseet, som ligger i en historistisk villa, sporer lokal folklore tilbake til brødrene Grimm, og integrerer Bad Oeynhausen i den tyske eventyrruten. I motsetning til dette bevarer museumsgården i Siekertal landskapspark landlige strukturer fra 1600- og 1700-tallet, og knytter jordbrukslivsstil til dagens beplantning og demonstrasjoner av husstell.

Utenfor spaets frodige områder dukker det opp bevis på Bad Oeynhausens lengre historie i sognekirkene i Bergkirchen, Rehme og Volmerdingsen – overlevende middelaldertårn som forankrer landsbygatene – og i møller som Schönemühle og Hofwassermühle, påminnelser om en elveøkonomi som nå feires langs den vestfalske mølleveien. Bakerier, tidligere steinbrudd og vollgravslottet Ovelgönne gir ytterligere glimt av lokal kulturarv, mens Energy Forum Innovation på B 61, et annet Gehry-prosjekt, signaliserer en pågående dialog mellom historisme og avantgardeform.

I bygatene taler monumenter til Bad Oeynhausens identitet: Grisefontenen, som frekt minnes en legende om saltfunn utført av svin; flåtemannsmonumentet ved samløpet mellom Werre og Weser, som vitner om tidligere elvehandel; og allegoriske skulpturer av Hygieia og en najade, hvis flytende former påkaller det gjenopprettende løftet om mineralvann. Byster av Oeynhausens tekniske grunnleggere og landskapsarkitekten, støpt i bronse, står som vaktposter i spa-hagene og gir gjenklang fra en tid da spa-byer konkurrerte i arkitektonisk prakt.

Mobilitet gjennom byen balanserer kulturarv og modernitet. Jernbanen Köln–Minden og motorveien A30 krysser Werre-dalen, mens fylkesveier går opp til Wiehen-ryggen. Et gjenoppdaget hagebydistrikt på Hindenburgstraße viser frem byplanlegging fra tidlig 1900-tall, og et lavutslipps turisttog – kalt «Emil, skyskyveren» og motstykket «Minna» – forbinder parkportene med besøkssentre i sommermånedene. I Werre-flomsletten benytter rideanlegg seg av åpne enger, noe som bekrefter byens forhold til vannveiene.

Forvaltning av naturressurser er fortsatt omstridt. Planer om å utvinne isbregrus fra Rehmes Weser-flomslette har ført til søksmål fra kommunale myndigheter som er skeptiske til økologisk forstyrrelse. Naturverngrupper forventer paradoksalt nok at tidligere utvinningsgroper kan utvikle seg til våtmarker med biologisk mangfold. Geotermisk potensial i formasjonene fra nedre jura under bygrensene lover fornybar varme, selv om omfattende vannvernsoner begrenser boring. Vindkraft finnes i to beskjedne turbiner ved Wulferdingsen, uten betydelig utvidelse så langt.

Aqua Magica – et utstillingslandskap som deles med nabobyen Löhne – kompletterer spaparken og inviterer til utforskning av vannets skulpturelle muligheter. Utstillingen ble anlagt til Hageutstillingen i 2000 av Henri Bava og Olivier Philippe, og det mest slående trekket er Vannkrateret, et nedsenket fontenekammer som besøkende kommer inn i via trapper. Siden 2009 har den tilstøtende taubanen testet balanse og mot mot et bakteppe av vannelementer og skog.

Til slutt kartlegger Bad Oeynhausens kirkegårder, ti i tallet, byens dialog med dødelighet og minne i det 20. århundre. Den største, etablert i 1910 i Werste, vitner om kommunale begravelser, mens Mooskamp i Rehme – anlagt fra 1935 og utover – ligger nær A30, en påminnelse om skiftende grenser mellom liv og handel, landskap og infrastruktur. Sammen danner disse hvilestedene et nettverk av steder for refleksjon midt i byens bølgende topografi.

Bad Oeynhausens essens fremkommer bare gjennom samspillet mellom kildene og spirene, parkene og sykehusene, elvene og fjellryggene. Likevel motstår byen både overdrivelsen i et postkort og de kalde beregningene i en planleggingsrapport. Det helbredende vannet fortsetter å renne, klinikkene forblir i forkant av medisinsk innovasjon, og hagene hvisker en historie om omsorg etset inn i stein og tre. I denne konvergensen av natur, vitenskap og design består byen som et oppbevaringssted for menneskelig håp og motstandskraft – et friluftshelligdom der geologi, hydrologi og arkitektur smelter sammen i tjeneste for kropp og ånd.