Bad Freienwalde

Bad Freienwalde ligger på kanten av Oderbruch-bassenget og Barnim-platået, hvor okerfargede kalksteinsvoller faller bratt ned i den slyngede Alte Oder. Fra utsiktspunktet over landsbyen Hohensaaten fornemmer man elvens pust – peprede lyder av trekkende vannfugler og siv som rasler i vårbrisen, og den fjerne rumlingen av fraktlektere som beveger seg mot Polen. En mosaikk av bosetninger – Altranft, Altglietzen, Bralitz, Hohensaaten, Hohenwutzen, Neuenhagen og Schiffmühle – klynger seg rundt smale smug omkranset av kastanjetrær hvis røtter gjør krav på gamle voller. På sensommerettermiddagene tusler sikader gjennom piletrær og gir byens dypt lagdelte landskap en nesten mytisk aura.

Den første skriftlige omtalen av Vrienwalde forekommer i et markgrevskapsdokument fra 1316, selv om den middelalderske utformingen hovedsakelig er bevart i byens svake rutenett av smug og torg. Innen 1364 hadde bosetningen blomstret opp til en chartered borough, som handlet med saltet sild og håndvevd lin langs elvebryggene. Fra 1618 og frem til grunnleggelsen av kongeriket Preussen falt Freienwalde-godset under den personlige forvaltningen av Brandenburgs prinsvalgere. Deres direkte beskyttelse sørget for at byens formue aldri avtok, selv om nabolandsbyene falt i forfall.

En sprekk med mineralrikt vann brøt frem i 1683, «en kilde av farget jern og skifer», ifølge legen Bernhardus Albinus' beretning fra 1685. Alkymisten Johann Kunckel veiledet den giktrammede kurfyrsten Fredrik Vilhelm til å prøve den skarpe drikken året etter. Lokalbefolkningen vil fortelle deg – hvis du blir værende ved Kurfürstenquelle-paviljongen – at vannet smaker svakt svovel og fuktig skogbunn, noe som minner om gamle underjordiske strømmer. Med den kongelige imprimaturen snudde Freienwalde seg mot helbredelse og rekonvalesens, og de første bindingsverksbadehusene reiste seg som pepperkaker langs Gesundbrunnenstraße.

Kong Fredrik I av Preussen ga Andreas Schlüter i oppdrag å lage et maison de plaisance på Apothekerberg, en bygning halvt begravd i skogsklipper og halvt åpen mot enger som skrånet ned i Oderbruch. Fasadene bar relieffer av mytiske nymfer og hjortegevir – symboler på fornyelse og jakt. Mellomrommet mellom steinterrassen og flokete kratt innbød til promenader ved daggry, når dugg glitret på smijernsbalkonger. Schlüters paviljong signaliserte en ny epoke: byen skulle ikke lenger leve utelukkende av jordbruksprodukter, men av selve jordens helbredende hemmeligheter.

I 1799 vokste det nyklassisistiske Freienwalde slottet frem under David Gillys penn og gips, en streng motpart til Schlüters barokke prakt. Prinsesse Frederika Louisa av Hessen-Darmstadt, nylig enke etter Fredrik Vilhelm II, gjorde krav på slottet som sitt sommertilfluktssted. Portiksøylene, kledd i sandsteinsårer, reflekterte morgenlyset som stearinlysflammer i marmor. Hun bestilte et tehus i 1790 – en åttekantet dårskap kronet med forgylt kuppel – hvor hun nippet til blandinger parfymert med lokal honning og importert bergamott.

Peter Joseph Lennés nytolkning av den tilstøtende parken i 1822 ga området slangelignende innsjøer og lindekantede utsikter. Agnbøkebusker maskerte svingete stier; her snublet man over marmorskulpturer av idylliske okser, med flankene patinert av flere tiår med frost og blomsterforfall. Et solur, støttet på en korintisk sokkel, kastet langstrakte skygger midt på dagen og kvantifiserte tidens milde utstrykninger over spabyen. Parkens Papenteich-dam, omkranset av bøketrær, ga ekko av refleksjoner av forbipasserende skyer.

Slottet gikk inn i industripolitisk historie da Walther Rathenau kjøpte det i 1909. Industrimannen og forfatteren forvandlet salongene til salonger – intellektuelle salonger – hvor han ønsket gjester velkommen til debatter om økonomi, litteratur og det delikate maskineriet bak europeisk fred. Etter attentatet i 1922 testamenterte arvingene slottet til Oberbarnim-distriktet, på betingelse av at Rathenaus papirer og ånd skulle bestå. Under det tredje riket ble museumsskoddene lukket; i DDR-tiden ble det Pusjkin-huset for tysk-sovjetisk vennskap, med gallerier prydet med sosialistisk-realistiske trykk. Siden 1991 har Rathenau-minnesmerket restaurert både arven hans og slottets opprinnelige utforming.

Bad Freienwalde bar krigens prøvelser til terskelen i løpet av andre verdenskrigs siste uker. Den 11. mars 1945 inspiserte Adolf Hitler linjene til den 9. tyske armé fra et utsiktspunkt nær spaparken – hans siste besøk på østfronten. En måned senere, fra 16. til 20. april, tok den 1. polske armé kontroll over skogene og markene her, et møte preget av taggete granatkratere og forlatt artilleri som fortsatt rustet i krattet. Etter 1947 gikk byen gjennom Brandenburg-staten, Bezirk Frankfurt under østtysk administrasjon, og endelig tilbake til det gjenforente Brandenburg i 1990.

Innenfor kommunegrensene ligger en topografi som er sjelden for Brandenburg: en høydeforskjell på 160 m fra lavlandet i Oderbruch til de skogkledde høydedragene på Barnimplatået. Altglietzen ligger på toppen av en klippe fremhevet av mektig buede eiketrær; Schiffmühle, en gang en møllelandsby, strekker seg langs kanalrester dekket av hegrer. Distriktet Zuckerfabrik minner om sukkerraffineriet som en gang drev den lokale handelen, med sine røde mursteinsskorsteiner som for lengst har falt. Hver landsby beholder en diskret identitet, men alle går i bane rundt ryggraden i Bad Freienwalde som planeter rundt en felles stjerne.

Byens kulturelle hjerte pulserer i Oderland Museum på Uchtenhagenstraße 2, en ombygd villa fra 1800-tallet. Rommene viser frem lakkerte gresskar fra 1820-tallet og feltredskaper brukt av elvefiskere på 1300-tallet, lappet med knuter nedtegnet i klostermanuskripter. Ved siden av ligger Sankt Georgs konserthus som gir gjenlyd av kammermusikk, og det hvelvede taket minner om middelalderske kirkeskip. Tidlig på 1860-tallet innkalte poeten Karl Weise Freienwalder Musenhof her, og ønsket Ernst Haeckel og Adolph Menzel velkommen til en samtale om kunst og vitenskap under papirlanterner.

To kirkebygninger forankrer byens silhuett: St. Nicholas' sognekirke og St. George's tidligere kirke, som nå er omgjort til konserter. St. Nicholas' oker-stukk-tårn heller litt, et vitnesbyrd om århundrer med frostheving under krypten. Innvendig buer ribbede hvelv seg mot fresker som skildrer skytshelgener midt i protestantisk edruelighet. St. Georges konsertorgel runger av toner av Bach, og transporterer publikum inn i soniske hvelv av barokk storhet.

Spaparken, med et bølgende terreng som et frodig hav, viser frem jernholdige kilder der besøkende en gang ble senket i saltlake for å lindre revmatiske tilstander. To marmorokser skulpturert av Louis Tuaillon flankerer et solur, og en liten øy stiger opp fra Papenteich-dammen – en scene for svaners kurtiseringsritualer. I nærheten kaster jernsolurets gnomon presise skygger og måler timer mens pasienter spaserte mellom gjørmebad og rekonvalesenspaviljonger.

I utkanten av byen markerer en beskjeden minnestein den tidligere jødiske kirkegården i Goethestraße, med Davidsstjernen hugget med omhyggelig verdighet. Innenfor den kommunale kirkegården pryder gravsteiner til kjente personer – Victor Blüthgen, Julius Dörr, Luigi Fontanes far – den slake skråningen, med lav som gravskrifter. Platz der Jugend har et sovjetisk minnesmerke, med granittsokkel med kyrilliske inskripsjoner som glitrer i vintersolen.

Bad Freienwalde kan skryte av fire utsiktstårn, som alle inviterer til å se en skiftende horisont av enger og skoger. Det 26 meter høye Galgenberg-tårnet, bygget i 1879 som et krigsminnesmerke, tilbyr et panorama av tegltakhytter som skråner mot sivbed. Tre kilometer vestover ligger det 28 meter høye Bismarck-tårnet og ser ut over Schlossbergveien; reisende stoppet en gang for å skåle for kansler Bismarck med et glass einerbærsnaps. Det 13 meter høye Ugletårnet, reist i 2004, troner blant bøkelunder; og det 32 ​​meter høye hoppbakketårnet – en del av et moderne K 60-anlegg – ruver mot den kalde nordlige himmelen.

Lovbestemte institusjoner understreker byens samfunnsrolle: Tingretten administrerer rettferdighet under nyklassisistiske søyler, mens en rehabiliteringsklinikk – Brandenburgs eldste spa – behandler ortopediske og revmatologiske plager i gjenopplivede haller i jugendstil. Offentlige busser kjører mellom landsbyene og trekker passasjerer gjennom åkre med vill sennep mot transportnettverket Berlin-Brandenburg. Regionaltoget RB 60, som går hver time fra Eberswalde til Frankfurt (Oder), stopper på Altranft stasjon – en rest av tidligere knutepunkter.

Midt i disse lagene – geologiske, politiske, kulturelle – står Bad Freienwalde verken som en levning eller en klisjé fra tyske kurbyer. Arkitekturen, født av barokke innfall og nyklassisistisk tilbakeholdenhet, landskapene som veksler mellom myr og høyt platå, og historien om prinser, prinsesser og aktivister, skaper en enklave av resonant dybde. Man fornemmer i hvert hjørne den pulserende sammenløpet av helbredende vann og menneskelig bestrebelse: en by båret opp av sine kilder, og som igjen fornyer de som reiser til dens bredder.