Anshan

Anshan ligger i et stille hjørne av det sentrale og sørøstlige Liaoning, omtrent nitti kilometer rett sør for Shenyang. Byens navn – bokstavelig talt «sadelfjell» – stammer fra den lave toppen sør for byen som i det avtagende lyset ligner kurven på en hestesal. Denne milde fjellbulen har vært vitne til århundrer med konflikt og handel, og i dag preger den en kommune med rundt 3,3 millioner sjeler spredt over 9 270 kvadratkilometer, noe som gjør Anshan til Liaonings tredje største by etter befolkning.

Anshan strekker seg nesten 133 kilometer fra øst til vest og bygger bro over de flate Liao-elvslettene og de stigende konturene av Qian-fjellene. De vestlige og sentrale delene er brede, fruktbare områder – mer enn 24 000 hektar dyrkbar jord – hvor grønnsaksåkre og den berømte Nanguo-pæren blomstrer under den milde solen. Mot sørøst viker åser for taggete åser og skogkledde skråninger som danner Qianshan nasjonalpark, et 44 kvadratkilometer stort reservat med taoistiske og buddhistiske helligdommer.

Under jorden har Anshan enorme mineralrikdommer. Jernmalmforekomster forsyner byens massive stålkompleks; magnesitt- og talkumreserver er blant verdens mest tallrike; jadeårer gir serpentinsteiner så enorme at den største oppdagede – nå møysommelig hugget inn i en 260 tonns Buddha – fortsatt er et lokalt landemerke. Kullfløkker ligger enda dypere, lenge utvunnet for å drive både masovner og vintervarmesystemer.

Regionens menneskelige historie strekker seg tilbake til forhistoriske bosetninger. Under Tang-dynastiet okkuperte keiserlige styrker området under felttog mot Goguryeo: ruinene av fort fra Ming-tiden og fyrtårn markerer fortsatt den gamle nord-sør-veien mellom Liaoyang og Haicheng. Likevel forble Anshan i store deler av historien en mellomstasjon snarere enn et reisemål, med beskjedne vertshus for tjenestemenn som trasket mellom provinshovedstedene.

I 1918 åpnet et kinesisk-japansk partnerskap Anshan Zhenzing Iron Ore Company. Da japanerne etablerte Manchukuo i 1931, gikk dette prosjektet over i eksklusiv japansk kontroll, og et tilstøtende stålverk reiste seg på byens nordvestlige slette. Bosetningen vokste rundt fabrikkportene og trakk arbeidere og gründere til sine ovnsopplyste netter. Frigjøringen av Folkets frigjøringshær den 19. februar 1948 minnes hvert år i Lishishan Park, hvor et gråsteinsmonument markerer byens siste konflikt i borgerkrigen.

Den gryende Folkerepublikken plasserte Anshan i hjertet av sine industrielle ambisjoner. I desember 1948 ble Angang Iron and Steel Company grunnlagt fra krigsherjede fabrikker; i juli 1949 ble begrenset produksjon gjenopptatt. Under statlig planlegging vokste fabrikken til et av Kinas største stålproduksjonssentre. Åpne ovner spydde ut støv og røyk, noe som satte sitt preg på Anshans rykte som et dystert, sotete høyborg for tungindustri.

Fra 1980-tallet og utover reduserte en rekke teknologiske overhalinger både forurensning og arbeidskraftbehov. Oksygenblåste omformere erstattet eldre smelteverk; kontinuerlige støpelinjer, introdusert i 2000, reduserte luftbårne partikler ytterligere. Selv om disse fremskrittene begrenset stålverkets arbeidsstyrke og etterlot noen uten stabil sysselsetting, lettet de Anshans miljøbelastning. I de senere årene har byplanleggere forsøkt å balansere tungindustriens røtter med nye ambisjoner som et sted av historisk og naturlig interesse.

Administrativt består Anshan av fire bydistrikter – Tiedong i øst, Tiexi i vest, Lishan nord for den sentrale møllen og Qianshan i forstadsåsene – sammen med ett fylke, ett autonomt fylke for mandsju-minoriteten og byen Haicheng på fylkesnivå. Prefekturet har over 3,3 millioner innbyggere; rundt 1,5 millioner bor i de fire hoveddistriktene. Rask byutvikling har knyttet Anshan til nabobyen Liaoyang, og til sammen danner de en bebygd sone på 2,7 millioner innen 2020.

Etnisk sett gjenspeiler Anshan det bredere mønsteret i nordøst-Kina. Han-folket har omtrent 3 millioner innbyggere; mandsjuene, som en gang var dominerende i regionen, teller rundt 520 000, hovedsakelig rundt det autonome området Xiuyan. Hui- og koreansk-kinesiske samfunn legger til ytterligere fire+ titusenvis, som blander seg inn i nabolag som kan spores tilbake til migrasjon fra Qing-tiden og industriell rekruttering på 1900-tallet.

Årstidene i Anshan er skarpt preget. Vintrene, under sibirsk høytrykk, stuper til en gjennomsnittstemperatur på −7,6 °C i januar, med rekordlave temperaturer på nær −27 °C. Somrene, matet av monsunstrømmer, er i gjennomsnitt varmere enn midten av tjueårene, ofte oversvømmet av plutselige regnskyll. Nesten halvparten av årets 620 millimeter nedbør faller i juli og august. Likevel vedvarer solskinnet gjennom 2595 årlige timer, og vårens klarhet viker for høstlig ro før den første snøen.

Transportinfrastrukturen har utvidet seg i takt med industrien. Anshan Teng'ao lufthavn, femten kilometer sørvest for sentrum, har forbindelser til Beijing, Shanghai, Guangzhou, Chengdu og Nanjing én gang daglig. Høyhastighetstog kom med Harbin–Dalian-linjen i 2012, og gikk gjennom stasjonene Anshan West og Haicheng West i opptil 300 km/t om sommeren. Veier – særlig den åttefelts, privatfinansierte motorveien Shenyang–Haikou – gir rask passasje nord og sør, mens lokale busser, drosjer og et omfattende sykkelfeltnettverk betjener reiser i byen.

Turisme spiller nå en rolle i kommunal fornyelse. Qianshan nasjonalpark ligger atten kilometer sørøst, med topper dekket av templer der tilbedere av både Buddha og Laozi samles i felles gårdsrom. En granittklippe på parkens vestlige utkant ligner en liggende Maitreya, visstnok det største naturlige bildet av den fremtidige Buddha. I hjertet av byen ligger 219 Park som minner om PLAs frigjøring i 1948, med innsjøer og turstier som klatrer opp slake bakker mot minnepaviljonger.

Jade Buddha-palasset, som åpnet i september 1996, er blant Anshans mest besøkte steder. Tempelkomplekset huser en enkelt, 260 tonn tung blokk med serpentinstein – som er nesten åtte meter høy, med doble utskjæringer av Sakyamuni og Guanyin på motsatte sider. Det opptar en hall på 22 104 kvadratmeter, kronet med en høyde på 33 meter for å symbolisere buddhismens 33 himler, og står som en av Kinas største toetasjes strukturer i tradisjonell stil.

Utover fjell og monumenter peker Anshans varme kilder på en lengre historie. Tanggangzi tiltrakk seg Qing-keisere, og tilbyr i dag vulkanske sandbad tilsatt mineralvann. Geotermisk varme varmer opp lokale distrikter gjennom vinteren, en praktisk arv av underjordisk varme som forbinder moderne kvartaler med besøkende fra Tang-tiden som søker lindring og hvile.

Jordbruket består i Anshans vestlige sletter, hvor hvetemarker og maisåkre omgir frukthager som er kjent for Nanguo-pæren – fast, aromatisk og ofte kalt «pærekongen». Disse fruktene reiser sørover hver høst til markeder over hele Kina, en påminnelse om at selv i en by som er mest kjent for jern og kull, beholder landet sin stille, produktive puls.

Anshans historie handler om mineraler og maskiner, men også om fjell og misjonærer, om diktatorisk planlegging og en delikat økologisk balanse. Her viker den rå klirringen av stålovner for tempelklokker i åsene, og Buddhas jadeøyne skuer over fabrikker som er gjenvunnet av grønn vekst. Den salformede toppen står som både symbol og vokter, og ønsker besøkende velkommen til et sted der historiens lag ligger rett under overflaten og venter på å bli lest.