Jakarta

Jakarta ligger på en smal stripe av Javas nordvestlige kyst, men har en tilstedeværelse som strekker seg langt utover de 661 kvadratkilometerne. Som Indonesias spesielle hovedstadsregion fungerer byen samtidig som provins, nasjonens nervesenter og ASEANs diplomatiske sete. Dens opprinnelse kan spores tilbake til en beskjeden handelspost i Sunda Kelapa på 300-tallet; i dag omfatter den en vidstrakt urban tettsted som huser mer enn tretti millioner. Likevel, under de skinnende tårnene og den hektiske tempoet, ligger det et nett av historier, geografier, utfordringer og lokalsamfunn som motstår ethvert enkelt portrett. Denne artikkelen gir en beretning om Jakarta som både sted og prosess – en metropol drevet av handel og kultur, formet av vann og land, og holdt sammen av arbeidet til utallige migranter fra hele øygruppen.

Lenge før nederlandske skip ankret opp i Batavias havn, betjente havnen Sunda Kelapa de maritime rutene til Sunda-riket. Lastet med pepper, muskatnøtt og tinn, seilte skip mellom Sumatra, Java og det bredere handelsnettverket i Det indiske hav. På 1600-tallet hadde byen blitt kjent som Batavia under det nederlandske Ostindiske kompani, og fungerte som de facto hovedstaden i kolonistaten. Batavias rutenett av kanaler, forter og gavlhus ga gjenlyd av Rotterdam og Amsterdam, men klimaet, den frodige vegetasjonen og tropiske regner ga den en umiskjennelig karakter.

I 1949, etter århundrer med utenlandsk styre, adopterte byen navnet Jakarta og overtok rollen som nasjonalhovedstad i den nylig uavhengige republikken Indonesia. Dens formelle status endret seg i 1960, da kommunen ble opphøyet til en provins med spesiell hovedstadsregion (Daerah Khusus Ibukota Jakarta). I motsetning til andre provinser administrerer Jakartas myndigheter fem kota (administrative byer) og én kabupaten (administrativt regentskap), mens Thousand Islands-øygruppen danner en maritim forlengelse av regionen.

Jakartas grenser er definert av både provinsielle linjer og skiftende kystlinjer. Mot sør og øst ligger Vest-Java, mens Banten grenser til den vestlige flanken. Utenfor kysten omslutter Javahavet Jakarta-bukten, og distriktet deler maritime grenser med Lampung-provinsen. Fastlandet ligger ved munningen av Ciliwung-elven, og drenerer Puncak-høylandet i sør. Tretten elver renner nordover gjennom byen – blant dem Angke, Pesanggrahan, Sunter og Krukut – og konvergerer mot havnivået på en vidstrakt alluvialslette. Mye av Nord-Jakarta ligger på eller under null høyde, historisk sett preget av omfattende sumper. Gjenvunnede tidevannsflater har hatt boligblokker, lagerbygninger og motorveier, men denne utvidelsen har en høy kostnad.

Det er her, på lavtliggende områder plaget av klimaendringer og overdrevne akviferer, at Jakarta står overfor sin største miljøtrussel. Overdreven grunnvannsutvinning har gjort store deler av byen sårbar for innsynkning med en hastighet på fem til ti centimeter per år – opptil sytten centimeter i deler av Nord-Jakarta – og forverret kystoversvømmelse av stigende tidevann. Kraftig nedbør i den våte årstiden, kombinert med tette dreneringskanaler, utløser plutselig flom som forstyrrer liv og handel. Som svar har en ambisiøs «garis besar»-ringmur – populært kjent som den gigantiske sjømuren – vært under bygging rundt Jakarta-bukta, designet både for å holde tilbake sjøvann og for å huse en bomvei ovenfor. Komplementære prosjekter inkluderer underjordiske tunneler som forbinder Ciliwung- og East Flood-kanalene, nye demninger oppstrøms i Ciawi (Bogor) og administrerte oppsamlingsbassenger. Samlet sett tar disse tiltakene sikte på å bremse vannets fremrykning, men de underliggende kreftene bak landinnsynkning krever justeringer i hvordan byen skaffer vannet sitt. Erfaringer fra Tokyo og Shanghai tyder på at det å begrense ulovlige pumper og gå over til overflateforsyning kan stoppe synkingen; Jakartas suksess i oppfølgingen vil avgjøre om fundamentet forblir solid.

Jakarta ligger like sør for ekvator og opplever et tropisk monsunklima. Den våte årstiden strekker seg fra oktober til mai, og varierer fra gjennomvåt januarregn – månedlige gjennomsnitt på nærmere 300 millimeter – til den relative pausen i august, når nedbøren synker til under 50 millimeter. Ettermiddagstormene er vanlige gjennom de regnfulle månedene, drevet av fuktighetsrike vinder som krysser Javas sørlige høyland. Temperaturene ligger rundt 32 °C om dagen og avtar til midten av 20-tallet om natten; ekstreme temperaturer har variert mellom rekordlave temperaturer rundt 19 °C og høye temperaturer på rundt 38 °C. Havoverflatetemperaturene følger en subtil syklus, fra omtrent 26,5 °C i de tørre månedene med høyest temperatur til nesten 29,5 °C i slutten av regntiden. Luftkvaliteten varierer markant: forurensende stoffer akkumuleres i løpet av de tørre månedene fra august til desember, ettersom redusert utvasking gjør at partikler og utslipp blir værende.

Jakarta dekker 661,23 km², men innflytelsen strekker seg over 7 076 km² av Stor-Jakarta, eller «Jabodetabek», som inkluderer Bogor, Depok, Tangerang, Sør-Tangerang og Bekasi. Denne megabyen er rangert som verdens nest største byområde etter Tokyo, med rundt 32,6 millioner innbyggere per 2022. Befolkningstettheten overstiger åtte tusen personer per kvadratkilometer i sentrale distrikter og tynnes bare gradvis ut mot forstadsregioner.

Jakarta er et eksempel på Indonesias etniske mosaikk. Ingen enkelt gruppe hevder å være i flertall. Ifølge folketellingen i 2010 utgjør javanesere omtrent 36 prosent av befolkningen, betawi-folket – et kreolsk samfunn med røtter i påfølgende bølger av migranter – står for omtrent 28 prosent, sundanesere 15 prosent, mens kinesiske indonesere, bataker, minangkabauer og andre fyller resten. Religiøs tilhørighet speiler dette mangfoldet: per 2024 er islam rådende blant 83,8 prosent, etterfulgt av protestanter (8,6 prosent), katolikker (3,9 prosent), buddhister (3,5 prosent), hinduer (0,2 prosent), konfucianister (0,02 prosent) og et lite antall som følger urfolks tro.

Byens tiltrekningskraft stammer like mye fra økonomisk håp som fra historisk arv. Migranter fra hele øygruppen ankommer for å søke arbeid, utdanning og løftet om forbedret levestandard. Denne demografiske dynamikken har gjort Jakarta til en smeltedigel av indonesisk slang, mat og skikker. Betawi-malayisk, farget av nederlandske, portugisiske, sundanesiske og hokkienske lånord, danner en urban dialekt – formidlet gjennom musikk, gateselgere og populære medier – som gir gjenklang langt utenfor Jakartas grenser.

Jakartas økonomi er både den største innen ASEAN etter Singapore og det viktige sentrum for Indonesias innenlandske BNP. I 2023 nærmet kjøpekraftspariteten seg BNP 724 milliarder USD. Byen har hovedkvarteret til Bank Indonesia, Indonesia Stock Exchange og landets største statseide foretak – Pertamina, PLN, Telkomsel – sammen med konglomerater som Salim Group, Astra International og Sinar Mas. Produksjonssektoren blomstrer innen elektronikk, bilkomponenter, kjemikalier og biomedisinsk vitenskap, mens tjenestesektoren spenner over bank, finans, media og turisme.

Brutto regionalprodukt per innbygger fortsetter å stige. Prognoser fra Japan Center for Economic Research forutser at Jakartas produksjon per innbygger vil øke fra førtien i 2015 til tjueåttende blant 77 globale byer innen 2030. Ceoworld-indeksen har rangert Jakarta som nummer 21 i global økonomisk innflytelse (2020), og Savills Resilient Cities Index spår inkludering blant verdens tjue største byer innen 2028. Kjøpesentre alene dekker mer enn 550 hektar – shoppingdistrikter på størrelse med Europa, inkludert Grand Indonesia, Plaza Senayan, Pacific Place og Mall Taman Anggrek. Tradisjonelle markeder er fortsatt viktige: Tanah Abang for tekstiler, Jalan Surabaya for antikviteter, Rawabening for edelstener. I 2023 nådde antallet innkommende besøkende nesten to millioner utenlandske turister, med Jakarta som ofte fungerer som en inngangsport til Bali, Yogyakarta og Komodo.

Jakartas skyline er en palimpsest av epoker. Bygninger fra kolonitiden klynger seg sammen i gamlebyen (Kota Tua) og sentrale distrikter: Stadhuis (rådhuset), Jakarta kunstbygning designet av JC Schultze, og Mandiri- og Bank Indonesia-museene av Eduard Cuypers. Stilene går fra nyrenessanse til art deco, med Menteng-forstaden – anlagt av PAJ Moojens Bouwploeg-selskap – som et tidlig eksempel på tropisk modernistisk planlegging.

Monumentale prosjekter under president Sukarno på 1960-tallet forsøkte å gjenvinne nasjonal identitet gjennom bygde former. Nasjonalmonumentet (Monas), en 132 meter høy obelisk kronet med en forgylt flamme, forankrer Merdeka-plassen. I nærheten står en fonteneskulptur av Arjunas vogn, som fremkaller en episk arv. Istiqlal-moskeen og Jakarta-katedralen ligger innen hørevidde fra hverandre og vitner om Indonesias forpliktelse til pluralisme. Selamat Datang («Velkommen»)-statuen av Edhi Sunarso markerer Hotel Indonesias rundkjøring på Thamrin Avenue.

Under Suharto og påfølgende administrasjoner reiste det seg høyhus i Det gylne triangel: Wisma 46 (262 m), Autograph Tower (383 m) og Jakarta International Stadium, blant andre. Innen 2025 var åttiåtte tårn høyere enn 150 m, noe som plasserte Jakarta blant de ti beste globalt. Tradisjonelle Betawi-hus står fortsatt i lommer av den gamle kampung, med sine joglo-inspirerte tak og nangka-treverk som minner om tidligere livsrytmer.

Jakartas gjennomfartsårer bærer preg av private kjøretøyhegemoni: et nettverk av indre og ytre ringveier strekker seg via fem bompenger, mens heldagskøer definerer rushtidene. Ordningen med «oddetalls-partalls»-skilt begrenser biler til alternerende dager som et midlertidig tiltak mot kø. Arbeidet med å flytte pendlere fra bil til kollektivtransport har gitt fremskritt. TransJakartas busshurtigtransport – anerkjent med en global pris for bærekraftig transport i 2021 – opererer sammen med MRT, LRT, KRL Commuterline, Jabodebek LRT og flyplasstogforbindelsen. Per september 2023 nådde dekningen av offentlig transport åttiseks prosent av byen, med et mål på nittifem prosent. Passasjertallet ligger på nær 2,6 millioner daglig.

Supplerende transportmidler inkluderer mikrobusser (angkot), minibussruter (Minitrans, Metrotrans), bajaj auto-rickshaws og appbaserte drosjer. Sykkeltaxier er forbudt på grunn av hindringer i trafikken. Et beskjedent nettverk av sykkelfelt – sekstitre kilometer fra midten av 2021, med planlagt ytterligere hundre kilometer – signaliserer en omfavnelse av aktiv mobilitet. Hovedhavnen Tanjung Priok sender containerskip og ferger; gamlebyens Sunda Kelapa legger til kai for tre-pinisi-skipene som fortsatt trafikkerer ruter mellom øyene. Soekarno–Hatta internasjonale lufthavn forbinder Jakarta globalt, mens Halim Perdanakusuma og mindre flyplasser betjener innenlands- og privatflyvninger.

Navigering i Jakarta krever ofte strategier utover GPS. Mange gater har identiske navn i fjerne distrikter; smug utenfor hovedårene vises bare som romertall. En adresse som «Jl. Mangga Besar VIII/21» betegner bygning nr. 21 i smug VIII utenfor Mangga Besar Road. Lokal praksis behandler et skilt vendt mot den reisende som navngir den kommende gaten snarere enn tverrgaten. Klynger av inngjerdede komplekser kan bryte med denne logikken, noe som krever kunnskap om boligfeltet så vel som postnummeret. Når man er i tvil, stoler beboerne på landemerker: reklametavler, gjerdefarger, fremtredende bygninger – eller ojek-sjåfører (motorsykkel-taxi) hvis lokale ruter krysser nettet av kampung-veier.

Jakarta står fortsatt ved et veiskille. I august 2019 kunngjorde president Joko Widodo planer om å flytte den nasjonale hovedstaden til Nusantara i Øst-Kalimantan. Flyttingen – som ble godkjent av Folkets rådgivende forsamling 18. januar 2022 – har som mål å avlaste Jakartas administrative byrde og tillate fokuserte investeringer i arealbruk, miljø og infrastruktur. Likevel har regjeringen lovet å investere over 40 milliarder dollar i å «redde» den eksisterende byen: oppgradering av drenering, utvidelse av offentlig transport, regulering av grunnvannsutvinning og gjenoppretting av miljøkvaliteten.

Denne doble forpliktelsen – å forfølge en ny hovedstad samtidig som den gamle styrkes – gjenspeiler Jakartas doble identitet som både nasjonens sete og en levende metropol. Fremtiden avhenger av å harmonisere vekst med motstandskraft: å bevare kulturarven selv når nye tårn reiser seg; å forme mobilitet rundt offentlige transportmidler i stedet for biler; å tilpasse byens tørst til bærekraftige vannkilder; og å tilpasse de lavtliggende distriktene til en skiftende kystlinje. Hvis disse målene oppfylles, kan Jakarta fortsatt opprettholde sin posisjon som Indonesias uunnværlige sentrum – et urolig, men uutslettelig supplement til Nusantaras planlagte orden.

Jakartas historie har flere lag – geologisk, historisk, sosial og politisk. Det er et sted der elver møter havet, der århundrer med handel blander seg med moderne finans, og der mangfoldige samfunn skaper en urban identitet som både er lokal og kosmopolitisk. Gatene pulserer av trafikk, byens silhuett strekker seg mot handel, og folket kjemper daglig med klimatiske og miljømessige utfordringer. Likevel, i øyeblikk av hvile – i det myke lyset fra Merdeka-plassen, langs de skyggefulle korridorene i Mentengs gamle bungalower, i travelheten på en pasar som selger krydder eller stoffer – får man et glimt av livets tekstur som varer ved. Å kjenne Jakarta er å sette pris på dets motsetninger og kontinuitet, å erkjenne dets skjørhet og kraft, og å erkjenne at selv om det forandrer seg, forblir det umiskjennelig seg selv.