Kolkata

Kolkata, lenge kjent under sin koloniale betegnelse Calcutta frem til årtusenskiftet, har en særegen plass på den østlige bredden av Hooghly-elven, omtrent 80 kilometer vest for dagens Bangladesh. Som hovedstad i Vest-Bengal står den som det viktigste finansielle og kommersielle knutepunktet for Indias østlige og nordøstlige regioner. Selve byen har omtrent 4,5 millioner innbyggere, mens det vidstrakte Kolkata-storbyområdet omfatter over 15 millioner sjeler, noe som gjør den til Indias tredje mest folkerike storbyregion og den syvende største byen isolert sett. Kolkata, ofte hyllet som nasjonens kulturelle hovedstad, kombinerer en rik historisk arv med moderne dynamikk, sine lag av imperiumstidens storhet og grasrotenergi som sameksisterer i hver smale smug og åpne gjennomfartsåre.

Før East India Company ankom, besto territoriet av tre beskjedne bengalske landsbyer – Gobindapur, Sutanuti og Kalikata – under Nawab av Bengals overherredømme. I 1690 sikret kompaniet seg en handelslisens og forvandlet snart området rundt Sutanuti til Fort William, en befestet bastion mot rivalmakter. Fortets erobring av Nawab Siraj ud-Daulah i 1756 utløste en rask respons: Robert Clives nederlag over Nawab ved Plassey i juni 1757 omformet subkontinentets skjebne. Deretter utviklet Calcutta seg til kompaniets administrative sentrum, og ble formelt de facto hovedstaden i Britisk India frem til overgangen til New Delhi i 1911. Ved slutten av det nittende århundre var det nest etter London i imperiets urbane hierarki, med regjeringskontorer, domstoler, universiteter og vitenskapelige selskaper. Byens intellektuelle gjæring – best eksemplifisert ved skikkelser fra den bengalske renessansen – næret både kunstnerisk innovasjon og politisk agitasjon, noe som gjorde Calcutta til smeltedigel for tidlig indisk nasjonalisme.

Delingen av Bengal i 1947 skilte økonomiske innland og fordrev lokalsamfunn, noe som førte til at Kolkata ble en periode med forvirring. Byen, som ble fylt av hinduistiske flyktninger fra Øst-Bengal, slet med overbefolkning, kommunal konflikt og en økonomi i tilbakegang. I 1971 ga byen et fristed til den provisoriske regjeringen i Bangladesh, og bekreftet dermed dens regionale betydning. Likevel, frem til liberaliseringsbølgene på 1990-tallet, ga tiår med fagforeningsmilitantisme og kapitalflukt byen kallenavnet «den døende byen». Siden den gang har politiske reformer og private investeringer begynt å snu nedgangen, og løftet Kolkata inn i rekken av Indias tre største storbyøkonomier, med et anslått PPP-BNP mellom 150 milliarder og 250 milliarder dollar.

Kolkata ligger i den nedre delen av Gangesdeltaet, knapt fem meter over gjennomsnittlig havnivå på enkelte steder. De opprinnelige våtmarkene ble gradvis gjenvunnet for å huse boliger og næringsliv. De gjenværende våtmarkene i Øst-Kolkata, som ble utpekt som et Ramsar-område i 1975, fungerer som et naturlig kloakkrensesystem og fiskeri. Under overflaten ligger tykke alluviale avsetninger – rundt 7500 meter dype – oppå et tertiærbasseng med en forkastningssone som ligger under byen. Kolkata, som er klassifisert i seismisk sone III, må balansere sin lavtliggende topografi med regionens tropiske savanneklima, preget av brennende somre, monsunregn og syklonrisiko som er blant de høyeste i India.

Innenfor Kolkata kommunes 206 kvadratkilometer strekker byen seg rundt ti kilometer fra elvebredden til omfartsveien, og nesten dobbelt så mye fra nord til sør. Fire brede sektorer – nord, sentral, sør og øst – gjenspeiler forskjellige vekstfaser:

• Nord-Kolkata har beholdt patinaen fra det nittende århundre. De labyrintiske smugene i nabolag som Jorasanko, Shyambazar og Bagbazar avslører smuldrende herskapshus og røde tempelspir side om side.
• Sentrale Kolkata omfatter det opprinnelige forretningsdistriktet, sentrert rundt BBD Bagh (tidligere Dalhousie-plassen) og den tilstøtende Esplanaden. Her møtes sekretariatet, høyesterett, sentralbanken og postkontoret fra kolonitiden langs Rajiv Gandhi Sarani og Jawaharlal Nehru Road.
• Sør-Kolkata oppsto etter uavhengigheten, med bredere gater og nyere boligområder – Alipore, Ballygunge og Tollygunge – som rammer inn Maidan, et stort grøntområde kjent som byens lunger. Landemerker som Victoria Memorial og Kolkata Race Course ligger i den sørlige utkanten.
• Øst-Kolkata, utenfor den formelle grensen, viker for Salt Lake (Bidhannagar) og New Town (Rajarhat), to planlagte satellittbyer som har absorbert informasjonsteknologiparker, konferansesentre og moderne boligkomplekser.

I det større storbyområdet – nesten 1900 kvadratkilometer i utstrekning – ligger 72 byer, 527 tettsteder og dusinvis av kommuner på tvers av deler av fem distrikter: Nord- og sør-Parganas, Howrah, Hooghly og Nadia.

Kolkatas status som det kommersielle hjertet i Øst-India er underbygd av Calcutta-børsen, en av landets eldste. Havnen i Kolkata, åpnet i 1870 og forvaltet av Kolkata Port Trust, er fortsatt landets eneste store elvehavn, og håndterer passasjerferger til Port Blair og fraktskip til hele verden. Byens flyplass i Dum Dum, oppgradert i 2013, forbinder den med innenlandske destinasjoner og utvalgte internasjonale inngangsporter. Likevel førte voksende fagforeningsmakt og streiker fra 1960-tallet til 1990-tallet til fabrikknedleggelser og kapitaluttak, noe som overskygget Kolkatas industrielle fundamenter. Den økonomiske liberaliseringen på 1990-tallet, kombinert med politiske endringer på statlig nivå, har siden fremmet en gradvis gjenoppblomstring.

Innbyggere – enten de er fra Calcutt eller Kolkata – gjenspeiler et sammensatt samfunn. Folketellingen i 2011 rapporterte 4,49 millioner i kommunedistriktet, en liten nedgang siden 2001, og en urban tettbebyggelse på over 14 millioner. En leseferdighet på 87 prosent overgår landsgjennomsnittet, selv om kjønnsforholdet fortsatt er skjevt på grunn av mannlig innvandring for arbeid. Bengali dominerer, supplert av engelsk, hindi og urdu blant betydelige minoriteter. Religiøst utgjør hinduer omtrent tre fjerdedeler av befolkningen, mens muslimer, kristne, jainer, sikher og buddhister utgjør resten.

Kolkatas tidligste hurtigtransportsystem – trikken – har overlevd i tre ruter, en rest av koloniale gatejernbaner som nå drives av West Bengal Transport Corporation. Kolkata Suburban Railway, blant verdens største målt etter antall stasjoner, og Kolkata Metro, Indias første undergrunnslinje (1984), danner ryggraden i den daglige pendlingen. Den nord-sørlige blå linjen deler byen i to, og siden 2020 forbinder en øst-vestlig grønn linje Salt Lake med Howrah. Lilla og oransje linjer er også i drift. På bakkenivå har et omfattende veinettverk – 1850 kilometer innenfor byen og over 4000 kilometer bredt i metroen – den høyeste biltettheten i India, med mer enn 2400 kjøretøy per kilometer. Trafikkbelastning fører til luftforurensning og periodisk vannlogging under monsunen. Autorickshawer, gule Ambassador-taxier, sykkelrickshawer og håndtrukne vogner gir alternativer for siste mil. Langdistansetogforbindelser går fra fem hovedstasjoner – Howrah (det travleste komplekset), Sealdah, Kolkata, Shalimar og Santragachi – mens motorveier, inkludert Golden Quadrilateral og National Highway 12, starter i utkanten. Motorveier som Belghoria og Kona er i full drift, med Kalyani under bygging og fremtidige forbindelser til Patna og Varanasi planlagt. Internasjonale veikorridorer forbinder Bangladesh via Jessore Road, til Thailand og Myanmar gjennom Trilateral Highway, og mot Nepal og Bhutan over land.

Kolkatas intellektuelle stamtavle strekker seg over århundrer. Universitetet i Calcutta, grunnlagt i 1857 som Sør-Asias første moderne universitet, og dets tilknyttede høyskoler har produsert jurister, akademikere og politiske ledere. Asiatic Society (etablert 1784) og Academy of Fine Arts bevarer sjeldne manuskripter og kunstsamlinger. Indian Museum (1814) og Nasjonalbiblioteket opprettholder nasjonsdefinerende arkiver, mens Science City ved elvebredden har interaktive utstillinger. Vitenskapelig forskning blomstrer ved Geological and Botanical Surveys of India, Zoological Survey, Calcutta Mathematical Society, Anthropological Survey og organer dedikert til hagebruk, ingeniørfag og folkehelse. Fire nobelprisvinnere og to mottakere av Nobel Memorial Prize in Economic Sciences har bånd til Kolkata, et vitnesbyrd om dens akademiske styrke. Byens filmindustri – Tollywood – fortsetter å forme bengalskspråklig film.

Arkitektoniske ekkoer av Mughal, indo-saracensk og kolonial design preger det urbane stoffet: granittutvidelsen til Howrah Bridge, den hvite marmorprakten til Victoria Memorial og art nouveau-fasaden til Grand Hotel. Bare her består Indias ensomme Chinatown, sammen med rester av jødiske, armenske, greske og anglo-indiske kvartaler. Innenfor hver para – tett sammensveiset nabolag – samles beboerne på klubber eller på marker, og fremmer en felles identitet vokst gjennom generasjoner. Adda, eller ustrukturert samtale, gjennomsyrer kafeer, verandaer og teboder, hvor debatten spenner fra politikk til poesi. Politisk graffiti legger til et lag med kommentarer på gatenivå, med satiriske sjablonger og limericker inngravert på vegger over hele byen.

Årlig forvandler Durga Puja Kolkata. I ti dager hver høst hedrer tusenvis av forseggjorte pandaler, hver støttet av lokale komiteer, gudinnen med skulpturerte figurer, musikk og ritualer, en begivenhet som er nedskrevet av UNESCO for sin immaterielle kulturelle verdi. Denne festivalen er så fremtredende at Kolkata har blitt døpt «Gledens by», et kallenavn som er popularisert gjennom romaner og filmer, men som er forankret i byens kollektive ånd.

Siden tidlig på 2000-tallet har byens fotavtrykk utvidet seg sørover og østover. Høyblokker – en gang begrenset til lave koloniale kvartaler – når nå opptil tjue etasjer, spesielt i Sør-Kolkata. Eastern Metropolitan Bypass-korridoren har luksushoteller, kjøpesentre, sykehus og multiplekser. New Town, unnfanget som en av Indias største planlagte utbygginger, og Bidhannagars sektor 5 er vertskap for blomstrende IT- og telekommunikasjonsfirmaer. Likevel eksisterer disse fremskrittene side om side med forankret urban fattigdom: slumområder huser mer enn en fjerdedel av innbyggerne, ofte på førsteklasses steder. Ombyggingsinitiativer møter motstand fra lokalsamfunn hvis sosiale nettverk og levebrød er forankret.

Gjennom århundrer med forandringer – kolonial erobring og nasjonalistisk glød, traumer fra delingen og økonomisk fornyelse – har Kolkata beholdt en umiskjennelig karakter. Det er en by med lagdelte historier, der monumenter og skur, styrerom og basarer i bakgater danner en enkelt, kompleks helhet. Fremfor alt står den som et vitnesbyrd om tilpasning: land vridd fra myrer, institusjoner bygget fra sammenløpet av ideer, samfunn vevd sammen av dialog som nekter å opphøre. I Kolkatas lydlandskap av trikkeklokker, tempelsang og lidenskapelig adda, hører man ikke bare en metropol i bevegelse, men den levende pulsen til et sted som lenge har vært – og fortsatt er – både robust og levende.