Santa Clara

Santa Clara ligger i hjertet av Cuba og vekker oppmerksomhet som den femte største byen i landet, med rundt 245 959 innbyggere fordelt på 514 kvadratkilometer. Den forankrer Villa Clara-provinsen med en bytetthet på nesten 480 innbyggere per kvadratkilometer, ligger mellom Atlanterhavet og Karibia, med en geografi like sentral for øya som historien er for fantasien. Med hver aveny og plass gjennomsyret av koloniale ambisjoner og revolusjonær glød, dukker Santa Claras essens raskt opp: et transportknutepunkt, en smeltedigel for kubansk identitet og et levende vitnesbyrd om samfunnsarbeid. Befolkningen beholder en vedvarende hengivenhet for velgjørerinnen Marta Abreu, selv om Che Guevaras mausoleum trekker pilegrimer fra hele verden.

Santa Claras tilblivelse utfoldet seg 15. juli 1689, da 175 nybyggere – blant dem 138 medlemmer av to etablerte familier og 37 landsmenn, inkludert en prest og en guvernør – rykket innover i landet fra det pirattruede San Juan de los Remedios. 1. juni samme år ankom disse 37 en forhøyet lysning der to pionerfamilier allerede dyrket jorden. En messe under et ærverdig tamarindtre innviet stedet, som deretter ble døpt Loma del Carmen. I løpet av de påfølgende tiårene bar bosetningen navn som Cayo Nuevo, Dos Cayos, Villa Nueva de Santa Clara og Pueblo Nuevo de Antón Díaz før den bestemte seg for sin nåværende tittel – hver betegnelse gjenspeiler en skiftende identitet midt i koloniale paradigmer.

Byformen fulgte strengt spanske koloniforordninger, og skapte et presist rutenett som konvergerte mot Plaza Mayor – dagens Parque Vidal – hvor det første kabildoet og en beskjeden kirke med palmetak dukket opp. Dette rustikke helligdommen ga plass i 1725 for en murbygning, som varte til 22. august 1923. Byens ordfører, som var fast bestemt på å utvide plassen, beordret riving – et trekk som gjorde religiøse myndigheter rasende og kulminerte i en domstol som tilkjente kirken en bot på 77 850 pesos. Innbyggerne husker den dag i dag denne offerhandlingen med angerfull klarhet, og sørger over tapet av en av de eldste koloniale strukturene som er vevd inn i Santa Claras arkitektoniske billedvev.

Innen få år etter grunnleggelsen blomstret kulturen: et teater oppsto ved siden av møteklubber, et handelskammer markerte samfunnsvekst, og offentlige biblioteker og dansehaller livnet opp det sosiale livet. Byen, som lå nesten like langt fra Havana og de østlige provinsene, utviklet seg til et viktig knutepunkt for reisende og transportknutepunkt. Denne strategiske fordelen ansporet til en jevn demografisk vekst gjennom hele det nittende århundre, noe som løftet Santa Clara over sin handelsnabo Remedios og ga den status som hovedstad i Las Villas-provinsen.

Ingen figur legemliggjør Santa Claras moderne ånd bedre enn Marta Abreu de Estévez, lokalt æret som byens velgjører. Hun og mannen hennes, Luis Estévez – som ble visepresident i republikken i 1902 – kanaliserte ressursene sine til transformative samfunnsarbeid. Skoler for underprivilegerte barn, et elektrisitetsverk, et asyl, offentlige vaskerier langs Belico-elven (hvorav to fortsatt er i skjør form), brannstasjonen ved siden av Parque Vidal og jernbaneterminalen ved Loma del Carmen er blant deres varige gaver. Gjennom disse verkene omformet Abreu byens offentlige rom og integrerte filantropi i selve gatebildet.

Ingen steder er hennes innflytelse mer følbar enn i Teatro La Caridad. Teatret, som ble reist med hennes eget sponsorskap og oppkalt etter Cubas skytshelgen, Vår Frue av Kjærligheten, reiser seg i et hjørne av Parque Vidal med avmålt eleganse. Selv om skalaen blekner i forhold til Cienfuegos' Teatro Tomás Terry, dekker inntektene to skoler Abreu grunnla like bak scenen – en for jenter, den andre for gutter – og dermed forener arkitektonisk støtte med et pedagogisk oppdrag. Hennes tidligere palass, omgjort til Biblioteca Martí, sementerer hennes preg ytterligere, mens universitetet «Marta Abreu» i Las Villas viderefører hennes arv til hvert avgangskull.

Santa Claras revolusjonære kapittel nådde sitt klimaks sent i 1958 i slaget ved Santa Clara. Che Guevaras kolonne tok først Fomentos garnison og, ved hjelp av en bulldoser, sprengte jernbanespor for å sende et pansret troppetog veltende inn i forstyrrede skinner. Samtidig beseiret Camilo Cienfuegos styrker ved Yaguajay. 31. desember 1958 angrep de konvergerende opprørskontingentene – Guevaras, Cienfuegos og andre under William Alexander Morgan – byen i et vanvittig sammenstøt som knuste myndighetenes moral. Om ettermiddagen kapitulerte forsvarerne. Mindre enn tolv timer senere flyktet Batista fra Cuba, og hans avreise beseglet revolusjonens triumf.

Geografisk sett ligger Santa Clara på en slette som stiger forsiktig mot Loma del Capiro, åsen som en gang beskyttet byens tidligste masse. Byen ligger 71,5 kilometer fra den karibiske kysten ved Cienfuegos og 51,7 kilometer fra Atlanterhavskysten ved Caibarién. Administrativt er den delt inn i en rekke departementer – blant dem Latin-Amerika, Anton Diaz, Brisas del Capiro, Chambery, Jose Marti og Vigia – mens de atten folkerådene spenner fra sentrale distrikter som Centro og Jose Marti til semi-urbane enklaver som Camacho Libertad og landlige landsbyer som San Miguel.

Santa Claras klima utfolder seg i to distinkte sesonger: en tørr periode fra november til april, når gjennomsnittlige daglige maksima svinger mellom 27 °C og 29 °C og nedbøren sjelden overstiger 46 millimeter per måned, og en våt sesong fra mai til oktober, med gjennomsnittlige høyeste temperaturer på 32 °C og månedlig nedbør når så mye som 170 mm i september. Nettene holder seg tempererte året rundt, og synker til et gjennomsnittlig minimum på 17 °C i januar og stiger til 22 °C i løpet av regnmånedene. Årlig opprettholder omtrent 1070 mm nedbør regionens frodige vegetasjon.

Demografiske konturer speiler byens romlige dimensjoner: i 2022 telte Santa Clara kommune 245 959 innbyggere fordelt på 514 kvadratkilometer, noe som ga en tetthet på omtrent 480 personer per kvadratkilometer. Dette tallet gjenspeiler veksten fra en beskjeden kolonial bosetning til et provinsielt kraftverk, med en urban kjerne som nå vrimler av akademiske institusjoner, kommersielle foretak og historiske monumenter.

I hjertet av det lokale livet ligger Parque Vidal, et helt bykvartal som vugger Marta Abreus bronsefigur. Flankert av det tidligere Santa Clara Hilton – nå Santa Clara Libre – Teatro La Caridad, Gran Hotel, Plaza del Mercado Central og det tidligere rådhuset, pulserer parken av middagspromenader og rolige søndagsettermiddagsserenader. I tidligere tiår patruljerte menn parkens ytre stier mens kvinner fulgte den indre sirkelen; trubadurer i guayaberaer og polerte sko improviserte gitarrefreng på improviserte scener. Selv om slike skikker har blitt sjeldnere, liver minnet om dem opp parkens atmosfære.

Revolusjonært minne finner sitt helligdom ved Mausoleo Che Guevara, hvor heltens levninger hviler sammen med seksten landsmenn som falt under Bolivia-kampanjen i 1967. Her hersker høytidelighet: fotografering er forbudt, og kommersielle distraksjoner forsvinner, og bevarer en aura av ærbødighet. I nærheten står en rekonstruert del av de pansrede togvognene – et vitnesbyrd om Guevaras strategiske dristighet i å avspore regjeringsstyrker under byens frigjøring.

Den administrative omorganiseringen 1. januar 1977 oppløste den tidligere Las Villas-provinsen, og delte den inn i Villa Clara, Cienfuegos og Sancti Spíritus. Santa Clara ble hovedstad i den nylig navngitte Villa Clara-provinsen, en status den beholder med borgerlig stolthet. Spredt i den urbane strukturen finner man ytterligere landemerker: Parque del Carmen ved byens fødested; Parque de los Mártires til minne om falne revolusjonære; Parque de la Pastora dedikert til byens åndelige ikon; Parque de la Justicia; Tren Blindado parkmuseum som huser ruinene av det pansrede toget; Catedral de Santa Clara de Asís; Boulevard 1889; Centro Cultural El Mejunje; og Villa Clara provinsmuseum, hvis samlinger spenner over naturhistorie og kunst.

Transportårer slynger seg gjennom Santa Clara med karakteristisk effektivitet. Motorveien Carretera Central og motorveien Autopista A1 deler kommunen i to, forbundet av en ringvei som kanaliserer trafikk til tilstøtende kommuner. Hovedjernbanestasjonen ligger på linjen Havana–Camagüey–Santiago, og tilbyr daglige forbindelser vestover og østover. Abel Santamaría lufthavn, som ligger omtrent elleve kilometer nordover, tilbyr internasjonal service til Canada, Europa og USA i tillegg til innenlandsruter, og betjener både pakkereisegjester på vei til Cayo Santa María og uavhengige reisende.

Besøkende kan ankomme med buss via Viazul-busser som forbinder Santa Clara med Havana, Camagüey, Sancti Spíritus, Santiago de Cuba, Varadero, Cienfuegos og Trinidad. Tog fra Havana går flere ganger daglig, med overnattingsmuligheter til Camagüey og Santiago og lokale avganger fra Cienfuegos og Sancti Spíritus, men reisende bør sjekke rutetabellene på forhånd. Delte drosjer til Havana er fortsatt et alternativ til priser fra 50 til 80 amerikanske dollar, mens Abel Santamaría lufthavns transport til byen koster omtrent 20 amerikanske dollar. Inne i terminalen tilbyr klimaanleggslounger etter sikkerhetskontrollen og små kafeer avslapning, og gavebutikker selger håndverk, bøker og rom til priser som kan sammenlignes med byens utsalgssteder.

Når man først er inne i Santa Clara, frakter et nettverk av sykkeltaxier og hestevogner passasjerer rundt i sentrum for bare noen få dollar, mens drosjer med taksameter tilbyr sikker og rimelig transport med prisavtaler som forhandles før ombordstigning. De som foretrekker uavhengighet kan leie biler eller private sjåfører for å utforske omkringliggende attraksjoner.

Utenfor bygrensene ligger Embalse Zaza, Cubas største reservoar, omtrent 110 kilometer sørvest – en dagstur som belønner med rolige utsikter og muligheter for ferskvannsfiske. Tilbake i byen bevarer Tren Blindado-minnesmerket vraket av avsporede vogner og bulldoseren som veltet dem, noe som gir et altoppslukende møte med revolusjonens avgjørende flammepunkt.

Santa Claras karakter fremstår fra denne mosaikken av minner, filantropi, konflikt og daglige ritualer. Torg og promenader, teatre og mausoleer, veier og jernbanelinjer vever en fortelling som spenner over kolonial ambisjon gjennom revolusjonær rystelse til moderne fornyelse. Midt blant tamarindgrener ved Loma del Carmen eller under buene til Teatro La Caridad, skimter man en by som stadig gjenskaper seg selv – en urban palimpsest der hver epoke setter et uutslettelig avtrykk på den kubanske sjelen.