Haiti

Haiti presenterer seg som et land med kontraster: en nasjon med 11,4 millioner innbyggere (anslag fra 2025) spredt over 27 750 km² med fjellterreng og kystsletter; den okkuperer de vestlige tre åttendedelene av Hispaniola, som ligger øst for Cuba og Jamaica og sør for Bahamas. Port-au-Prince, hovedstaden og største byen, forankrer en nasjon hvis omtrent hesteskoform gir den en uforholdsmessig lang kystlinje på 1 771 km. Innenfor denne kompakte utstrekningen avslører Haiti seg som Karibias mest folkerike og mest barske land, med en identitet formet av relieff like mye som av historie. Den følgende beretningen, utelukkende hentet fra de offisielle dokumentene, forfølger en integrert forståelse av landformene, klimaet, menneskelige strukturen og pågående utfordringer – observert gjennom linsen til en reisende som er fortrolig med hver eneste kontur.

Haitis indre, som reiser seg brått fra smale kystsletter, er en mosaikk av fjellkjeder og elvedaler. Massif du Nord, en forlengelse av Cordillera Central i Den dominikanske republikk, strekker seg nordvestover fra Guayamouc-elven og ender ved halvøyas spiss. Nedenfor ligger Plaine du Nord, en lavlandskorridor som smyger seg mot den nordlige grensen og Atlanterhavet, hvor bosetning og dyrking konsentreres i ly av fjellene. Her definerer samspillet mellom høyde og eksponering lokale mikroklimaer: fuktigheten henger igjen i vindvendte skråninger, mens le-daler steker under den tropiske solen.

Sentral-Haiti utfolder seg i en rekke platåer og daler. Det sentrale platået flankerer begge sider av Guayamouc-elven, og skråner fra sørøst til nordvest. Mot sørvest reiser Montagnes Noires seg, og deres fot går over i det nordlige massivet. Mellom disse fjellkjedene hevder Plaine de l'Artibonite seg forrang: den er stor nok til å opprettholde landets viktigste landbruksproduksjon, og er vert for Riviere l'Artibonite, Haitis lengste elv, som renner fra Den dominikanske republikk til Golfe de la Gonâve. Midtveis i løpet dukket Lac de Péligre – Haitis nest største innsjø – opp først etter at demningsbyggingen på midten av 1900-tallet omformet dalen.

Mot sør omfatter Xaragua-regionen både Plaine du Cul-de-Sac og Tiburon-halvøya. Cul-de-Sac ligger som en naturlig fordypning, der saltvannsdammene – Trou Caïman og den større Étang Saumatre – reflekterer himmel og sol i speilvendt stillhet. Bortenfor strekker Chaîne de la Selle seg fra Massif de la Selle i øst til Massif de la Hotte i vest, og bygger bro over øyas sørlige ryggrad. Hver åsrygg og dal her vitner om tektoniske omveltninger som har formet Haitis profil over årtusener.

Langs Haitis fastland ligger spredte øyer med sin egen historie. Tortuga, utenfor nordkysten, fremkaller bilder av sjørøvere fra 1600-tallet. Gonâve, den største av dem, flyter i Gonâvebukta, og landsbyene er forbundet med hovedstaden via usikre sjøveier. Île à Vache ligger sørvest, mens kayemittene vokter den nordlige innseilingen til Pestel. Selv Navassaøya, førti nautiske mil vest for Jérémie, figurerer i Haitis territoriale område, men administreres av USA midt i en vedvarende konflikt.

Haitis klima følger tropiske normer, modifisert av relieff. I Port-au-Prince varierer januartemperaturene fra 23 °C til 31 °C; i juli når minimumstemperaturene 25 °C, og maksimumstemperaturene nærmer seg 35 °C. Nedbøren er i gjennomsnitt 1370 mm årlig, konsentrert til to våte sesonger – april til juni og oktober til november – mens den tørre årstiden strekker seg fra november til januar. Disse rytmene styrer syklusene av dyrking, vannforsyning og menneskelig innsats.

Variasjoner i nedbør viser seg å være uttalte. Lavlandssletter og de nordlige og østlige fjellsidene får kraftigere nedbør, noe som fremmer lommer med grønne områder. I andre områder har imidlertid lite regn blitt en tilbakevendende krise, ettersom avskoging akselererer avrenning og undergraver vannretensjonen. Periodisk tørke og flom veksler dermed med orkantrusler, der effekten av begge ekstremer forsterkes av de avskallede åssidene som ikke klarer å binde jord og bremser elvene.

Seismiske rystelser understreker Haitis sårbarhet. Haiti ligger nær grensen mellom de nordamerikanske og karibiske tektoniske platene, og tåler jordskjelv og stormflo med knapp forvarsel. Katastrofen i 2010 og det tilhørende kolerautbruddet demonstrerte hvor sårbar infrastrukturen og folkehelsen er i møte med naturkrefter – påminnelser om at geologisk kontekst former mer enn topografi.

Demografisk sett har Haiti et gjennomsnitt på rundt 350 individer per kvadratkilometer, med høyest befolkningstetthet i bysentre, kystsletter og tilgjengelige daler. I 2018 ble befolkningen anslått til rundt 10,8 millioner; innen midten av 2025 plasserer offisielle tall den til 11,4 millioner, nesten halvparten under tjue år i tidligere folketellinger. Den raske veksten belaster ressursene i en nasjon der infrastruktur, utdanning og helsevesen har slitt med å holde tritt.

Økonomisk sett er Haiti fortsatt blant de fattigste i Amerika. BNP per innbygger ligger nær 1800 amerikanske dollar, mens den totale produksjonen nærmer seg 19,97 milliarder amerikanske dollar (2017-tall). Den haitiske gourden sirkulerer som valuta. Til tross for en turistindustri i spedbarnsfase, hindrer vedvarende korrupsjon, politisk ustabilitet og mangelfulle tjenester diversifisering. Høy arbeidsledighet og gjentatt utvandring understreker de begrensede innenlandske mulighetene.

Jordskjelvet i 2010 utløste en kraftig nedgang i handelen; BNP basert på kjøpekraftsparitet falt med 8 prosent, fra 12,15 milliarder amerikanske dollar til 11,18 milliarder amerikanske dollar. I det året rangerte Haiti som nummer 145 av 182 på FNs indeks for menneskelig utvikling, med over 57 prosent av befolkningen deprivert innenfor minst tre sentrale fattigdomsmål. Disse tallene dokumenterer en nasjon der vekst og velvære henger etter potensialet, begrenset av både strukturelle og konjunkturelle utfordringer.

Likevel har regjeringen identifisert turisme som en strategisk sektor. Hvite sandstrender, dramatiske fjell og et jevnt varmt klima tilbyr attraksjoner som kan konkurrere med nabolandene. I 2014 mottok Haiti 1,25 millioner besøkende – de fleste ankom med cruiseskip – og genererte omtrent 200 millioner amerikanske dollar i turismeinntekter. Statens markedsføringstiltak legger vekt på natur- og kulturarv, selv om globale oppfatninger av usikkerhet og underutvikling demper tilstrømningen.

Investeringer i infrastruktur for hotellbransjen fulgte. Samme år åpnet et Best Western Premier-hotell ved siden av et femstjerners Royal Oasis by Occidental i Pétion-Ville, og et firestjerners Marriott startet driften i Turgeau, Port-au-Prince. Ytterligere utvikling dukket opp i Port-au-Prince, Les Cayes, Cap-Haïtien og Jacmel. Likevel er sektorens ekspansjon fortsatt beskjeden i forhold til landets naturskjønne potensial og henger etter regionale konkurrenter.

Landtransport er avhengig av to hovedveier. Route Nationale nr. 1 går fra Port-au-Prince, går gjennom Montrouis og Gonaïves før den ender i Cap-Haïtien i nord. Route Nationale nr. 2 forbinder hovedstaden med Les Cayes via Léogâne og Petit-Goâve i sør. Likevel er veiforholdene generelt dårlige, med hull i veiene og erosjon som gjør mange strekninger ufremkommelige under kraftig regn.

Maritime fasiliteter er sentrert rundt Port-au-Princes internasjonale havn, som – til tross for kraner, store kaiplasser og omfattende lagerbygninger – fortsatt er underutnyttet, kanskje på grunn av høye avgifter. Saint-Marc har fremstått som det foretrukne inngangspunktet for forbruksvarer, noe som gjenspeiler hovedstadens logistiske begrensninger. Tidligere jernbanenettverk forfalt, og rehabiliteringskostnadene ble ansett som uoverkommelige. Forslag om en «trans-Hispaniola»-jernbane som forbinder Haiti og Den dominikanske republikk dukket opp i 2018, men avventer konkret planlegging.

Flytrafikken er i hovedsak basert på Toussaint L'Ouverture internasjonale lufthavn, som ligger ti kilometer nord-nordøst for Port-au-Prince i Tabarre. Den håndterer mesteparten av jetway-trafikken, sammen med Cap-Haïtien internasjonale lufthavn, som betjener nordlige ankomster. Mindre flyplasser i Jacmel, Jérémie, Les Cayes og Port-de-Paix betjener regionale flyselskaper og private fly. I mai 2024, etter tre måneders stenging på grunn av vold, åpnet Toussaint L'Ouverture igjen, klar til å avhjelpe mangelen på medisiner og basisforsyninger.

Som et supplement til formell kollektivtransport, kjører «tap tap»-busser langs by- og landlige ruter. Disse fargerike bussene eller pickup-bilene – oppkalt etter kranene passasjerene setter på metallkarosseriet for å signalisere at de stopper – fungerer som delte drosjer. De er privateide og rikt dekorerte, følger faste linjer og kjører kun når de er fulle, noe som gir passasjerene muligheten til å gå av når som helst underveis.

Under disse fysiske systemene ligger en økologisk krise. Haiti er fortsatt Karibias mest avskogede nasjon. Kolonitidens krav om monokultur av salgsavlinger startet prosessen; erstatninger til Frankrike på 1800-tallet forverret den, noe som førte til utbredt vedhogst. I dag er kullproduksjon til matlaging fortsatt en primær årsak til skogtap. Resultatet er avskallede fjellsider som forsterker stormvann, noe som øker risikoen for flom, jordskred og mudderflyt.

Haitis landskap legemliggjør dermed både motstandskraft og skjørhet. Toppene og slettene støtter jordbruksaktiviteter og kulturliv, selv om de eksponerer sårbarheter for klima, geologi og menneskelig aktivitet. Å reise gjennom denne nasjonen er å være vitne til samspillet mellom land og levebrød, mellom historisk arv og naturlige imperativer. I disse konturene består Haitis historie – skrevet i stein, jord og hav.