Peru

Peru ligger i et smalt område av det vestlige Sør-Amerika, der Stillehavet møter de ruvende Andesfjellene og det enorme Amazonasbassenget. Landmassen, som omfatter 1 285 216 kvadratkilometer, er den nittende største av nasjonene og den tredje største på kontinentet. Mot nord grenser landet til Ecuador og Colombia; den østlige grensen møter Brasil; Bolivia ligger i sørøst; Chile grenser mot sør; mens Stillehavet grenser til den vestlige bredden. Lima, hovedstaden og den viktigste havnen, huser nesten en tredjedel av landets befolkning, som har over 32 millioner innbyggere.

Et slående trekk ved Peru er dets økologiske variasjon. Langs den tørre kystlinjen strekker smale kystslettene med elvedaler seg fra grensen til Chile til grensen til Ecuador. Bak disse slettene stiger Andesfjellene brått: topper som Huascarán (6768 meter) foreskriver en rekke klimaer og habitater. Utover høylandet, der Altiplano-platået inneholder innsjøer som Titicaca, går terrenget ned i Amazonasbassenget, et skogkledd område som dekker nesten seksti prosent av territoriet og gir næring til elvesystemet hvis viktigste arterie – kjent globalt som Amazonas-elven – har sitt utspring innenfor Perus grenser.

Perus vannveier deler seg inn i tre hovedbassenger. Bekker som renner vestover til Stillehavet er ofte bratte og sesongavhengige; de ​​som renner østover inn i Amazonas øker i volum og lengde, og lager slake kanaler når de kommer ut av fjellene; et mindre sett med elver renner ut i Titicacasjøen. Blant de lengste er Ucayali, Marañón og Huallaga. Disse elvene, sammen med nesten femti små kystbassenger, forsyner landet med omtrent fire prosent av verdens ferskvann.

Landets klima gjenspeiler den varierte topografien. Kystområdene opplever milde temperaturer, lite nedbør og høy luftfuktighet. I høylandet faller sommerregn ofte, mens temperaturene synker med høyden inntil permanent snø faller på de høyeste toppene. Amazonasregionen opplever kraftig tropisk nedbør og gjennomgående varme forhold, selv om den sørlige enden har kjøligere vintre og en tydelig tørrsesong. Havstrømmer – den kalde Humboldt-perioden og den varme El Niño – endrer ytterligere lokale værmønstre og produserer mikroklimaer langs kysten.

Perus menneskelige historie strekker seg over mer enn tolv årtusener. Caral-Supe-kulturen, som blomstret så tidlig som det tiende årtusen f.Kr., representerer et av de tidligste sentrene for organisert bosetning i Amerika. Etterfølgende samfunn – som Nazca, Wari og Tiwanaku – utviklet særegne kunst- og sosiale systemer gjennom årtusenene. Innen det femtende århundre hadde kongeriket Cusco gitt opphav til Inkariket, som på sitt høydepunkt strakte seg fra dagens Ecuador til det sentrale Chile og representerte det største statsstyret i det førkolumbianske Amerika.

Spanske styrker ankom tidlig på 1500-tallet. Etter militære felttog ledet av Francisco Pizarro, innførte spanjolene kolonistyret og etablerte i 1542 visekongedømmet Peru, med Lima som hovedstad. Byen ble snart et knutepunkt for administrasjon, handel og høyere utdanning; Det nasjonale universitetet i San Marcos, grunnlagt i 1551, har den utmerkelsen å være det eldste offisielt anerkjente universitetet i Amerika.

Etter nesten tre århundrer med kolonial administrasjon erklærte Peru uavhengighet 28. juli 1821. Militær innsats fra personer som José de San Martín, Simón Bolívar og Bernardo O'Higgins kulminerte i slaget ved Ayacucho 9. desember 1824, og beseglet dermed frigjøringen fra Spania. Det nittende århundre som fulgte, opplevde perioder med politisk turbulens ispedd økonomiske oppsving – særlig guanohandelen, som finansierte infrastruktur, men også sådde frøene til diplomatisk konflikt som brøt ut i Stillehavskrigen (1879–1884).

Det tjuende århundre brakte ytterligere svingninger. Interne stridigheter – preget av konfrontasjoner mellom statsstyrker og væpnede opprør – vekslet med vekstfaser. På 1990-tallet la en intern sikkerhetsplan kjent som Plan Verde til rette for Alberto Fujimoris fremgang. Hans administrasjon, påvirket av nyliberale politiske rammeverk, fremmet økonomisk liberalisering mens han styrte gjennom eksepsjonelle tiltak sammen med rådgiver Vladimiro Montesinos. Det såkalte tiåret med ekspansjon på 2000-tallet oppnådde betydelige reduksjoner i fattigdom; men innen 2010-tallet dukket det opp strukturelle svakheter. Politiske konflikter nådde et klimaks under COVID-19-krisen, noe som varslet utbredt sosial uro fra 2022 og utover.

I dag fungerer Peru som en representativ demokratisk republikk. Territoriet er delt inn i tjuefem regioner: tjuefire departementer pluss den konstitusjonelle provinsen Callao og den uavhengige provinsen Lima. Regionale myndigheter, ledet av valgte guvernører og råd som tjenestegjør i fire år uten umiddelbar gjenvalg, fører tilsyn med budsjetter, offentlige investeringer og utviklingsinitiativer. Provinsielle administrasjoner – som Limas – består av kommunestyrer ledet av ordførere. Storbyområder, mest fremtredende den urbane spredningen i Lima, som er rangert som nummer syv blant amerikanske metropoler, overlapper flere distrikter.

Økonomisk aktivitet hviler på gruvedrift, produksjon, landbruk og fiske, mens fremvoksende sektorer inkluderer telekommunikasjon og bioteknologi. Under banneret til Stillehavspumaene – et kollektiv av økonomier langs Stillehavskysten – har Peru registrert vedvarende makroøkonomisk stabilitet og åpenhet for internasjonal handel. Landet er fortsatt medlem av fora som Asia-Pacific Economic Cooperation, Pacific Alliance og Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership. Peru er rangert som nummer 48 etter kjøpekraftsparitet, med en øvre middelinntektsklassifisering og en HDI på rundt 0,767 i 2024, og har redusert ekstrem fattigdom, men kjemper mot ulikhet. Inflasjonen nådde 8,6 prosent i 2023, og arbeidsledigheten ligger på nær fire prosent.

Transportinfrastrukturen strekker seg over et veinettverk på omtrent 175 589 kilometer, hvorav omtrent tjueni tusen er asfaltert. Store hovedveier – den panamerikanske og den interoceaniske motorveien – forbinder kysten med indre regioner og naboland. Jernbaner er fortsatt begrenset, totalt under to tusen kilometer. Internasjonal reisevirksomhet er avhengig av flyplasser i Lima, Cusco og Arequipa. Jorge Chávez internasjonale lufthavn utvider rullebanen, terminalen og støttefasilitetene til en «flyplassby» som kan håndtere førti millioner passasjerer årlig innen slutten av 2024. I høylandet vil den nye Chinchero internasjonale lufthavn erstatte Velasco Astete-anlegget i Cusco, og tilby direkte internasjonale forbindelser uten transitt gjennom Lima.

Maritim handel er sentrert rundt havner som Callao, med pågående utvikling av Chancay havneterminal – et felles Kina-Peru-prosjekt som er anslått å bli Latin-Amerikas største. Innlandsvannveier, inkludert Amazonas og sjøruter på Titicaca, supplerer bulklast- og passasjertransport.

Turisme representerer landets tredje største næring etter fiske og gruvedrift. Besøkende viser høy tilfredshet, med studier som rapporterer tall på over nitti prosent. Årlig har antallet besøkende økt med rundt tjuefem prosent de siste årene, noe som bidrar med omtrent syv prosent av BNP og genererer nesten en halv million direkte arbeidsplasser. Kommisjonen for fremme av Peru for eksport og turisme fører tilsyn med politikken, mens Marca Perú-initiativet markedsfører nasjonale produkter på tvers av eksport, turisme og investeringer.

Turistrutene deler seg grovt inn i den sørlige ruten – som forbinder Lima, Ica, Nazca, Arequipa, Puno, Cusco og Den hellige dal som kulminerer i Machu Picchu – og Callejón de Huaylas i Áncash, kjent for høydejordbruk og fremvoksende fjellkjøkken. Andre utflukter utforsker Mantaro- og Tarma-dalene, Trujillo med adobecitadellet Chan Chan, spabyen Huanchaco og jungelporter som Iquitos og Puerto Maldonado. Peru er vertskap for fjorten UNESCOs verdensarvsteder og elleve nasjonalparker, som hver bevarer fasetter av biologisk mangfold og kulturarv.

Demografisk sett hadde Peru omtrent 33,4 millioner innbyggere ifølge prognoser fra 2022, noe som gir en tetthet på nær 26 personer per kvadratkilometer. Kystboere utgjør nesten seksti prosent av befolkningen, med tjuesju prosent i fjellområder og fjorten prosent i jungelen. Urbaniseringen har økt jevnt og trutt; innen 2020 bodde åtti prosent i byer. Vekstratene falt fra 2,6 prosent i 1950 til omtrent 1,1 prosent i dag, noe som anslås en befolkning på nær førtito millioner innen midten av århundret. Den etniske sammensetningen gjenspeiler århundrer med utveksling mellom amerindiske, europeiske, afrikanske og asiatiske slekter. Spansk er det dominerende språket, selv om quechua, aymara og andre urfolksmål fortsatt er viktige i mange samfunn.

Peruansk kulturuttrykk henter inspirasjon fra årtusener med håndverk og kunst. Keramikk, tekstiler og metallurgi fra før inkatiden satte tekniske standarder som inkaene foredlet gjennom monumental arkitektur, særlig terrassene og murverket i Machu Picchu. Kolonistyret introduserte barokkestetikk, tydelig i andinske kirker og maleriene til Cusco-skolen. Kunstnerisk innovasjon avtok etter uavhengigheten, men dukket opp igjen i det tjuende århundre med indigenismo-bevegelsen og påfølgende flertallsstrømninger som blandet globale og lokale påvirkninger.

Matlaging legemliggjør konvergensen av geografier og folkeslag. Basisvarene inkluderer en rekke innfødte knoller – over tre tusen potetsorter – sammen med mais, quinoa, ris og belgfrukter. Spanske, afrikanske, kinesiske, japanske og andre immigranttradisjoner smeltet sammen med innfødte skikker for å gi retter som anticuchos, ceviche og pachamanca. Limas Central Restaurante, under kokk Gastón Acurio, eksemplifiserer det nasjonale kjøkkenet ved å presentere sesongbaserte ingredienser fra kysten, høylandet og jungelen i gjennomtenkt komponerte menyer.

Peru presenterer et komplekst samspill mellom miljø, historie og kultur. Kystene, fjellene og skogene er fortsatt arenaer for utforskning for både forskere, besøkende og bedrifter. Midt i vedvarende utfordringer med ulikhet og styresett fortsetter nasjonens lagdelte arv og ressursbase å prege utviklingen.