Palermo

Palermo, hjem til omtrent 626 000 innbyggere innenfor kommunegrensene og nesten 1,2 millioner på tvers av storbyområdet, dekker omtrent 159 kvadratkilometer i den nordvestlige kvadranten av Sicilia, der Conca d'Oro-bassenget møter Palermobukten i Tyrrenhavet.

Palermos opprinnelse kan spores tilbake til 734 f.Kr., da fønikiske sjømenn etablerte Isla Palermo som Sis, «blomsten». Kartago hevdet snart autoritet, og preget mynter med innskriften Panormos etter at greske bosetninger samlet seg rundt midten av det femte århundre f.Kr. Under romersk auspicier blomstret Panormos i mer enn et årtusen før arabiske styrker tok kontroll i 831 e.Kr., omdøpte den til Balarm og innledet en æra med kulturell gjæring der byen først fungerte som Sicilias hovedstad. Den normanniske erobringen av 1072 varslet nok en transformasjon; innen 1130 sto Palermo som det dynastiske hjertet i et nytt kongerike Sicilia som varte til tidlig på 1800-tallet.

Erobrernes flo og fjære ga Palermo en språklig mosaikk. Moderne innbyggere – Palermitani eller, i poetisk register, panormiti – snakker standarditaliensk sammen med Palermitano, en siciliansk dialekt gjennomsyret av arabo-normanniske vendinger. Romersk katolisisme gjennomsyrer det offentlige liv; hver 15. juli liver festen for Santa Rosalia gater og piazze med rituell overholdelse.

Palermo ligger geografisk innrammet av elvene Papireto, Kemonia og Oreto, og ligger i Conca d'Oro eller det gylne basseng, en fruktbar hule døpt av arabere på 800-tallet. Byens silhuett er omringet av fjell som brått går ned mot den tyrrenske kysten, og er preget av Monte Pellegrino, Johann Wolfgang von Goethes «vakreste nes i verden», sammen med mindre høyder som La Pizzuta, som stiger til 1333 meter. Fra disse toppene dukker det opp havneutsikter – en naturlig havn som har tjent både fønikiske handelsmenn og moderne cruiseskip.

Byens tempererte subtropiske middelhavsklima gir somre med langvarig glød og tørrhet, dempet av nattlig bris, og vintre med milde lunefulle forhold. Palermo har et gjennomsnitt på 2530 timer med sollys årlig og en lufttemperatur på omtrent 18 °C. Snø er fortsatt et sjeldent skue, og har bare dekket brostein et halvt dusin ganger siden 1940-tallet. Når det har falt, særlig i 1949 og 1956, har lokalbefolkningen begynt å tråkke på flyktige snøfonner. Havet speiler jordvarmen, og skifter fra nesten frysepunktet i februar på 14 °C til sløve augusttemperaturer på 26 °C.

En arkitektonisk palimpsest spenner over århundrer og stiler. Palermos urbane struktur avslører romansk austeritet, gotisk vertikalitet, barokk overdådighet og den blomsterrike overfloden i jugendstilen. UNESCOs verdensarvbetegnelse anerkjenner byens arabisk-normanniske monumenter: Palazzo Reale med sin Cappella Palatina; San Giovanni degli Eremitis vermilionkupler; Santa Maria dell'Ammiraglios bysantinske mosaikker; San Cataldos strenge squinches; Cattedrales katalansk-inspirerte portikk, hvor Fredrik II begravde porfyrsarkofager; Zisa-palasset; og Ponte dell'Ammiraglio som spenner over seilbare kanaler. Hver av dem vitner om lag av erobring og syntese.

Utover den kirkelige storheten fremkaller Palermos underjordiske kapusinerkatakomber et chiaroscuro av dødelighet, og bevarer rundt åtte tusen mumifiserte levninger langs hvelvede gallerier. I nærheten skjuler den barokke Gesù-kirken – reist på slutten av 1500-tallet – sin polykrome marmorvirtuositet bak en beskjeden fasade, noe som signaliserer fremveksten av siciliansk barokk.

Markedene i Vucciria, Ballarò og Capo pulserer med fargerike farger av sitrus, arvestykkegrønnsaker og havavlinger, og skaper et hverdagsteater av handel som har animert livet i Palermo i århundrer. Gastronomien her fletter sammen arabiske krydder, normannisk smør, spansk sitrus og italiensk olivenolje til et unikt kulinarisk leksikon.

Som Sicilias administrative knutepunkt orkestrerer Palermo regional finans, handel og turisme. Økonomien dreier seg om tjenester, landbruk, skipsbygging og et undergrunnsmarked som skygger for legitim virksomhet – et spor av byens anstrengte engasjement med organisert kriminalitet. Likevel fremskynder internasjonale flyforbindelser via Falcone-Borsellino lufthavn og mindre forbindelser på Boccadifalco global utveksling.

Forbindelsene utvides med jernbane, buss og vei. Palermo metrostasjon transporterer pendlere; AMAT-bussnettverket strekker seg over 340 kilometer med ruter; fire trikkelinjer forbinder Roccella, Borgo Nuovo, CEP og Calatafimi med Notarbartolo stasjon. Veiårene A19, A29 og A20 krysser hverandre her og integrerer byen i den transkontinentale korridoren E90. Sjøruter frakter to millioner passasjerer årlig og transporterer last på nesten fem millioner; ferger går til Cagliari, Genova, Tunis og videre, mens en marina huser private yachter.

Demografisk sett har byområdet rundt 855 285 innbyggere, og er dermed den femte største storbyregionen i Italia. I 2010 hadde regionen 1,2 millioner innbyggere, hvorav 47,4 prosent var menn og 52,6 prosent kvinner. Ungdom under femten år utgjorde 15,6 prosent; pensjonister 17,2 prosent – ​​et avvik fra landsgjennomsnittet. Gjennomsnittsalderen er 40,4 år. Befolkningsnedgangen tidlig på 1900-tallet speilet flukt fra forsteder og migrasjonsdrift nordover. Fødselsratene ligger nær 10,2 per tusen, marginalt over det italienske gjennomsnittet. Innvandrere, under tre prosent av totalen, kommer hovedsakelig fra Sør-Asia, Nord-Afrika og andre europeiske stater.

Vinprodusenter som Tasca d'Almerita, Duca di Salaparuta, Corvo og Planeta forankrer Palermos vindyrkingsrykte og sprer sicilianske druesorter på tvers av globale markeder. Skipsverft i havnen og mekaniske atelierer i innlandet vitner om varig industriell kompetanse sammen med blomstrende tjenestesektorer.

Initiativer for byfornyelse tar sikte på å omforme Palermo til en hjørnestein i den euro-middelhavske utkanten av byen, og balansere bevaring av kulturarv med modernisering av infrastrukturen. Ombyggingsprosjekter har rettet seg mot historiske kvartaler og transportknutepunkter, i et forsøk på å forene palasser fra det attende århundre med det tjueførste århundres krav.

Gjennom sin 2700 år lange odyssé har Palermo absorbert utallige påvirkninger – fønikisk iver, romersk orden, arabisk raffinement, normannisk ambisjon, spansk byråkratisering. Hver epoke har risset sin preg på stein, språk og skikker. Byens mosaikk av kulturer består ikke som en statisk levning, men som en utviklende organisme.

I det asurblå lyset fra morgengryet dukker Palermos kupler og spir opp fra skyggen, og de labyrintiske smugene utstråler historie. Markedspulsen, klokkeklangen, summingen av den tyrrenske brisen gjennom palmeblader – alt smelter sammen til en urban fortelling om motstandskraft. Palermo står på samme tid som en gjenstand og en levende krønike – et veltalende vitnesbyrd om prakten og motsetningene i middelhavssivilisasjonen.