Beirut

Beirut ligger på en smal landtunge som stikker ut i det østlige Middelhavet, med kystlinje formet av steinete bukter, sandstrender og bratte klipper. Byen har hatt menneskelig tilstedeværelse i mer enn fem årtusener, og dens lagdelte fortid er tydelig i romerske bad, osmanske herskapshus og moderne høyhus. I dag huser Stor-Beirut omtrent 2,5 millioner mennesker – litt under halvparten av Libanons befolkning – noe som gjør den til det fjerde største byområdet i Levanten og det sekstende i den arabiske verden. Som nasjonens regjeringssete og viktigste havn er byen fortsatt sentral for Libanons økonomi og kulturliv.

Selve byen strekker seg over et guvernement på 18 km², mens byområdet dekker rundt 67 km². To åser – Al-Ashrafieh i øst og Al-Musaytibah i vest – danner en omtrent trekantet plan. Fra Raouché i sørvest til Saint George-bukta i nord bidrar kystbrisen til et varmt middelhavsklima med milde, regnfulle vintre og lange, fuktige somre. Den årlige nedbøren er i gjennomsnitt 825 mm, hovedsakelig mellom oktober og april. Frost forekommer aldri på halvøya, og snøen er begrenset til forsteder i høylandet. Ettermiddagsvinden blåser innover i landet fra havet og snur om natten.

Administrativt er Beirut delt inn i tolv kvartaler – Achrafieh, Bachoura, Dar Mreisse, Mazraa (inkludert Badaro), Medawar (med Mar Mikhaël), Minet El Hosn, Moussaitbeh (og Ramlet al-Baida), Port, Ras Beirut, Rmeil, Saifi og Zuqaq al-Blat. Disse er videre delt inn i 59 sektorer. Badaro, innenfor det «grønne distriktet», grenser til Beirut Hippodrome og furuskogen. De trekantede gatene har dagligvarebutikker og bakerier i nærheten, sammen med bohemske kafeer og et natteliv som tiltrekker seg både utlendinger og fastboende.

Mot sør ligger Chiyah og Ghobeiry; innenfor sistnevnte ligger Bir Hassan, Jnah og Ouzai. Haret Hreik, Burj al-Barajneh, Laylake-Mreijeh, Hay al-Sillum og Hadath ligger litt lenger borte. Lenger øst strekker Burj Hammoud, Sin el Fil, Dekwane og Mkalles seg mot fjellene, med Hazmiyeh i utkanten av byen. Innenfor selve Beirut ligger Mar Elias-leiren; utenfor dens grenser ligger Bourj el-Barajneh og Shatila, to av Libanons tolv offisielle palestinske leirer. Sabra, ved siden av Shatila, er fortsatt uregistrert; de smale gatene var vitne til en massakre under borgerkrigen.

Ingen folketelling siden 1932 gjør nøyaktige befolkningstall usikre. Anslagene for selve byen varierer fra rundt 940 000 til 1,3 millioner; Stor-Beirut kan overstige to millioner. En undersøkelse fra 2014 om religiøs tilhørighet fant omtrent 45 prosent sunnimuslimer, 16 prosent sjiamuslimer og 36 prosent kristne, mens andre trosretninger utgjør resten. Disse andelene endrer seg når man vurderer velgerregistrering: armensk-ortodokse (9,6 prosent), gresk-ortodokse (8,5 prosent), maronittiske katolikker og melkittiske gresk-katolikker utgjør til sammen over ti prosent. Borgerkrigen segmenterte byen langs sekteriske linjer – østlige Beirut hovedsakelig kristen, vest hovedsakelig sunnimuslimer – men migrasjon de siste årene har gjort disse grensene uklare.

Kjernen i bykjernen ligger Beirut Central District (BCD), et område på litt under 5 millioner m², hvorav over halvparten brukes til boligformål. Før 1975 var dette distriktet byens historiske og kommersielle hjerte, med sine svingete souker og arkader omkranset av fasader fra osmansk og fransk mandat. Krigens ødeleggelser førte til dannelsen av Solidere, et offentlig-privat partnerskap ledet av den fremtidige statsministeren Rafic Hariri, for å gjenoppbygge distriktet. Gjenoppbyggingen gjenopprettet regjeringsdepartementer, finansinstitusjoner og globale selskaper i området. Mer enn 60 hager og torg – totalt 39 hektar – forbinder restaurerte landemerker og nye promenader langs vannkanten.

Solideres metoder ble kritisert. Ekspropriasjoner skjedde ofte til priser under markedspris, delvis kompensert med aksjer i selskapet. Restriksjoner på privat renovering tvang eierne til å selge. Offentlige rom som ble lovet i starten – som et arkeologisk museum og Tilgivelsens hage – forblir ufullstendige. Mange historiske bygninger falt i unnskyldning for riving, noe som gjorde at noen av de siste middelalderske og osmanske relikviene ble slettet. Kritikere bemerker at luksusbutikker og eksklusive restauranter erstattet lokalt eide butikker, og at distriktet nå opererer under privat sikkerhet i stedet for kommunalt politi. Store sektorer står tomme om dagen, spesielt i nærheten av parlamentet på Nejmeh-plassen, hvor en sterk militær tilstedeværelse avskrekker besøkende.

Utover styresett og eiendom, hviler Beiruts økonomi på bankvirksomhet, turisme og tjenester. Under det franske mandatet etter første verdenskrig styrket investeringer byens rolle som et regionalt finansielt bindeledd. En åpen dør-politikk inviterte utenlandsk kapital; på 1920-tallet var fire av Beiruts fem største banker franskeid. Libanons frie valutavekslingssystem, lover om bankhemmeligheter og attraktive renter tiltrakk arabisk rikdom – petrodollarer under oljeboomen på 1960-tallet kanaliserte seg inn i lokal bygg- og anleggsvirksomhet, industri og handel. Hovedstaden er vertskap for Banque du Liban, Beirut-børsen, Middle East Airlines' hovedkvarter, FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Vest-Asia og Unionen av arabiske banker.

Turisme – en gang selve bærebjelken i den lokale økonomien – fortsetter å tiltrekke seg både libanesiske utlendinger og internasjonale besøkende. Før 1975 kalte guidebøker Beirut for «Midtøstens Paris». På 2000-tallet rangerte magasiner og reiseindekser byen blant verdens beste: New York Times plasserte den først på en liste over 44 destinasjoner i 2009; Condé Nast Traveller kåret den til Midtøstens ledende by i 2012. Besøkendes forbruk nådde 6,5 milliarder dollar i 2011. I 2014 ble Beirut en del av de 7 nye byenes underverker. Corniche, en 4,8 km lang promenade fra Saint George Bay til Avenue de Paris, er fortsatt en populær spasertur langs vannkanten. Raouchés kalksteinsklipper, kronet av høyhusleiligheter, rammer inn de synlige fjellrassene utenfor kysten ved solnedgang.

Soukene i det sentrale distriktet gjenåpnet etter gjenoppbyggingen, og restaurerte et middelaldersk nettverk av hvelvede arkader med over 200 butikker. Årlige arrangementer – Beirut Marathon, Fête de la Musique, Beirut Jazz Festival – aktiverer offentlige rom. Gemmayzeh, øst for BCD, har beholdt leilighetsblokker fra tidlig på 1900-tallet langs Rue Gouraud. Trendy barer og småretters restauranter holder til i restaurerte rekkehus. Hamra Street, en lang brosteinsåre som forbinder sentrum med Raouché, støtter bokhandlere, banker og et studentdrevet natteliv i nærheten av American University of Beiruts campus med røde tak. De siste årene har Hamra sett fornyede investeringer i puber og kafeer.

Siden 2009 har medisinsk turisme vokst frem som en vekstsektor. Klinikker samarbeider med luksushoteller for å tilby kirurgiske og rekonvalesenspakker. Kosmetiske prosedyrer, tannpleie og avanserte operasjoner tiltrekker seg pasienter fra nabolandene i den arabiske verden og utover. I 2012 var Beiruts Clemenceau Medical Center rangert blant de ti beste sykehusene i verden for medisinsk turisme.

Beiruts transportnettverk er sentrert rundt Rafic Hariri internasjonale lufthavn i de sørlige forstedene og Beirut havn ved kysten. Motorveiforbindelser går østover gjennom Beqaa-dalen til Damaskus. Offentlige busser – administrert av jernbane- og offentlig transportmyndighet – går fra Charles Helou stasjon; private operatører supplerer dem. I 2012 anskaffet samferdselsdepartementet 250 nye busser for å redusere trafikkorken. Et sykkeldelingsprogram ble lansert i 2017.

Dagliglivet i Beirut gjenspeiler kulturelle lag. Arabisk dominerer, men fransk og engelsk er fortsatt vanlige. En høflig «bonjour» ved en kafédør eller «merci» når man avslår det, kan lette transaksjoner. Kleskoden tilpasser seg omgivelsene: uformelle shorts passer til sommergater, men beskjeden antrekk er lurt på religiøse steder. Nattelivet kjenner ikke portforbud; barer og klubber legger seg vanligvis mellom klokken 02.00 og 04.30. Beiruts egne øl – Almaza, Laziza og mikrobrygg som 961 Beer eller LB Beer – slår seg sammen med importerte viner og brennevin.

Fotografering krever diskresjon. Militære og sikkerhetsmessige installasjoner er forbudt, og fotografering av sørlige forsteder risikerer uønsket oppmerksomhet. Reisende anbefales å søke tillatelse eller holde kameraene skjult. Besøk i palestinske leirer får dybde med en lokal guide som er kjent med logistikk.

Til tross for gjentatte konflikter – borgerkrig, fiendtlighetene i 2006 og havneeksplosjonen i 2020 – omformer Beirut seg stadig. I lagene av kalkstein og betong finner man spor etter gamle imperier, koloniale teatre og kosmopolitiske kafeer. Den moderate klimatiske balansen, de mangfoldige nabolagene og utendørspromenadene vitner om en kystby som består bortenfor omveltninger. Resultatet er et sted definert ikke av en enkelt æra eller identitet, men av en kontinuerlig dialog mellom fortid og nåtid, motgang og fornyelse.