Brunei

Brunei Darussalam har en unik nisje i Sørøst-Asia: et kompakt sultanat på den nordlige kysten av Borneo, rikt på hydrokarbonrikdom, men likevel begrenset av tradisjon. Territoriet – delt inn i to ikke-sammenhengende segmenter av det malaysiske distriktet Limbang – strekker seg over bare 5 765 kvadratkilometer, men omfatter tette lavlandsregnskoger, forrevne høylandssider og 161 kilometer kystlinje ved Sørkinahavet. Rundt 455 858 innbyggere (anslag fra 2023) kaller dette riket sitt hjem, hvorav mer enn tre fjerdedeler befinner seg i de vestlige provinsene Brunei-Muara, Tutong og Belait; bare rundt ti tusen bor i det fjellrike Temburong-distriktet. Bandar Seri Begawan, hovedstaden, huser omtrent 180 000 sjeler i sin mosaikk av kamponghus, moskeer, regjeringskontorer og gryende forretningsstrøk.

Utenfor sine grenser strekker den større øya Borneo, som deles med Malaysia og Indonesia; Brunei står alene som den eneste suverene staten som utelukkende ligger på Borneo. Landskapet er nesten tre fjerdedeler skogkledd: i 2020 var rundt 380 000 hektar fortsatt under tredekke, hvorav nesten 70 prosent var primærskog uberørt av industriell virksomhet. Sultanatets klima er evig fuktig og vått, formet mer av svingningene i den intertropiske konvergenssonen enn av sesongmessige monsuner eller sykloner. Likevel, i likhet med naboene, konfronterer Brunei det økende presset fra klimaendringer – stigende havnivå, skiftende nedbørsmønstre og kysterosjon – mot et bakteppe av rask økonomisk utvikling.

Et tilbakeblikk i historien avslører Brunei på høyden av maritim innflytelse under Sultan Bolkiah (regjerte 1485–1528). Lokale krøniker og eksterne beretninger antyder at riket da strakte seg over store deler av nordvestlige Borneo, inn i Sabah og Sarawak, og så langt som Sulu-øygruppen. Det overlevende mannskapet fra Magellans jordomseiling besøkte kysten i 1521; flere tiår senere, i 1578, møtte Bruneis marine spanske styrker i den castilianske krigen. Likevel hadde interne rivaliseringer og fremrykningen av europeisk kolonialisme på 1800-tallet redusert områdets domener. I 1841 gikk Sarawak over til James Brooke, den «hvite rajaen»; på 1880-tallet overtok britiske charterselskaper kontrollen over Sabah; og i 1888 ble Brunei et britisk protektorat, med utenrikspolitikk og forsvar overvåket av London.

Det tjuende århundre forseglet overgangen fra sultanat til moderne styresett. Etter en kort japansk okkupasjon under andre verdenskrig, innledet en grunnlov fra 1959 begrenset selvstyre under en britisk innbygger. Et opprør i 1962 – delvis fremkalt av spenninger rundt å bli med i den nye malaysiske føderasjonen – ble slått ned med britisk støtte. Opprørets fiasko overbeviste sultanen Omar Ali Saifuddien III om at Brunei skulle forbli utenfor Malaysia. Full uavhengighet kom endelig 1. januar 1984. Siden 1967 har sultanen Hassanal Bolkiah styrt nasjonens skjebne og konsentrert den utøvende, lovgivende og religiøse myndighet innenfor palasset. Det lovgivende råd eksisterer kun i rådgivende form, og medlemmene utnevnes ved kongelig dekret.

Olje og naturgass danner grunnlaget for nesten alle aspekter av Bruneis moderne liv. Hydrokarbonfelt står for rundt 90 prosent av BNP; den daglige produksjonen ligger på rundt 167 000 fat råolje og 25 millioner kubikkmeter flytende naturgass, noe som gjør sultanatet til en av Sørøst-Asias viktigste produsenter. Inntektene flyter gjennom Brunei Investment Agency til globale aksjer, obligasjoner og eiendom, noe som sikrer at selv om innenlandske reserver modnes, vedvarer inntektsstrømmene. Denne finanspolitiske gavmildheten har drevet et velferdssystem som er uvanlig i regionen: helsevesen, utdanning og offentlige boliger er sterkt subsidiert eller gratis, og ris, matolje og forsyningsselskaper får statlig støtte. Som et resultat rangerer Brunei «svært høyt» på Human Development Index – nest etter Singapore blant ASEAN-statene – og har det niende høyeste BNP per innbygger med kjøpekraftsparitet på verdensbasis.

Likevel har avhengigheten av hydrokarboner ført til offisielle planer om å utvide det økonomiske grunnlaget. En langsiktig utviklingsvisjon sikter mot forbedring av arbeidsstyrken, vekst i turisme, utvidelse av finansielle tjenester og selvforsyning av jordbruket – spesielt innen risdyrking. I 2009 introduserte regjeringen Laila-ris, en høyavkastende variant dyrket i Wasan, som viser tilbake til et halvt århundre gamle ambisjoner for innenlandsk produksjon. Halal-merkevareinitiativer søker eksportmarkeder, mens beskjedne produksjonsforetak – spesielt petrokjemi og lett industri – gir alternativ sysselsetting. Det nasjonale flyselskapet, Royal Brunei Airlines, ønsker å posisjonere Bandar Seri Begawan som et transittknutepunkt mellom Europa og Australasia, og opprettholder en ettertraktet daglig slot på London Heathrow.

Bruneis infrastruktur gjenspeiler både landets rikdom og den forsiktige tilnærmingen. Motorveinettverket – rundt 3700 kilometer, hvorav 87 prosent er asfaltert – forbinder hovedbyene Muara, Seria, Kuala Belait og Tutong. Bileierskap er blant de høyeste i verden, med ett privat kjøretøy for færre enn hver andre innbygger; drivstoffprisene er fortsatt sterkt subsidiert, og offentlig transport, selv om den er funksjonell, er begrenset. Et nylig landemerke er den 30 kilometer lange veien og broen som forbinder Muara med Temburong, åpnet 17. mars 2020 til en kostnad av 1,6 milliarder amerikanske dollar. Brunei internasjonale lufthavn er midt i en utvidelse på 150 millioner amerikanske dollar under Changi Airport Consultants, som skal doble den årlige kapasiteten til tre millioner passasjerer.

Midt i rask økonomisk vekst opprettholder staten en offisiell holdning til forsiktig isolasjon. Ledere bekymrer seg for at uhemmet global integrasjon kan svekke sosial samhørighet forankret i malayisk kultur, islamsk tro og monarkisk lojalitet. Likevel engasjerer Brunei seg internasjonalt som medlem av FN, WTO, Samveldet, ASEAN, OIC og Den ikke-allierte bevegelsen. Den ledet APEC i 2000, og fremstilte Asia-Stillehavsregionen som et moderat ansikt, samtidig som den bevarte den innenlandske roen.

Det sosiale livet i Brunei beveger seg i et bevisst tempo. Islam, nærmere bestemt den shafi'i-skolen innen sunnimuslimsk rettsvitenskap, er statsreligion; mer enn 82 prosent av befolkningen identifiserer seg som muslimer. Sharia utfyller engelsk sedvanerett, og straffer – fra spykling for visse lovbrudd til (i teorien) dødsstraff for alvorlige forbrytelser – understreker statens strenge juridiske rammeverk. Alkohol er forbudt offentlig; ikke-muslimer kan importere begrensede mengder til privat bruk, og kinesiske spisesteder kan selge svinekjøtt diskret. Under ramadan stenger de fleste spisesteder servering på dagtid, og offentlig konsum av mat eller drikke kan medføre alvorlige bøter. Fredagsbønnen stanser virksomheten i to timer, og nattelivet flytter seg over grensen til Limbang, hvor barer og klubber henvender seg til bruneiske kunder.

Etnisk sett er Brunei majoritetsmalaisk – omtrent to tredjedeler av én befolkning – med en kinesisk minoritet på rundt 10 prosent, urfolksgrupper (Belait, Bisaya, Dusun, Kedayan, Lun Bawang, Murut, Tutong) og nesten 26 prosent utlendinger. Engelsk trives som handels- og undervisningsspråk fra barneskolen til universitetet, og eksisterer side om side med standardmalaisk (skrevet på både latin og tradisjonell jawi-skrift), bruneisk malaisk dialekt, forskjellige kinesiske språk og, i religiøse sammenhenger, arabisk. Disse språklige trådene gjenspeiler sultanatets historiske åpenhet for handel og forskning, til tross for dets samtidige tilbakeholdenhet mot utenlandsk innflytelse.

Kulturuttrykk i Brunei er diskret, men likevel håndgripelig. Moskeer av hvit marmor og forgylte kupler pryder byens silhuetter, mens Kampong Ayer, den sagnomsuste vannlandsbyen, bevarer en århundregammel livsstil på treplattformer på stylter. Tradisjonell musikk, veving og sølvsmedkunst lever videre i kongelig sponsede institusjoner. Maten byr på enkle gleder: nasi katok – ris med stekt kylling og sambal – tilfredsstiller på budsjett; ambuyat, en sagobasert basisrett, krever rytmisk dypping i sterke sauser. Vegetariske gjester finner tilflukt i sørasiatiske eller kinesiske buddhistiske spisesteder, selv om disse ligger utenfor allfarvei. Teh tarik og kopi, servert i boder langs veien, gir en hyggelig atmosfære til morgenrutinene.

Daglig samhandling styres av det malaysiske islamske monarkiet, en grunnleggende søyle siden uavhengigheten. Sultanen dukker jevnlig opp i lokale medier, et symbol på lederskap – både verdslig og åndelig. Likevel, under den kongelige prakten, gir utvandrere og unge bruneianere uttrykk for nyanserte synspunkter på utvikling, identitet og balansen mellom tradisjon og forandring. Majestetslegelover pålegger forsiktighet i offentlig diskurs, noe som forsterker respekten for palasset. Likevel utspiller det seg samtaler blant betrodde kretser om regional politikk, islams rolle og Bruneis plass i et raskt utviklende Sørøst-Asia.

Bruneis paradoks ligger i sammenstillingen av enorm materiell rikdom og begrenset sosial åpenhet. Skogene forblir stort sett intakte selv om oljerigger ligger spredt utover offshore-felt; veiene strekker seg inn i stille tropisk villmark; moskeene skinner ved siden av beskjedne trehus. I dette riket er historien levende – i den avmålte resitasjonen av fredagsbønnen, i risbøndenes stille stolthet ved daggry, i sultanens forgylte tronsal – og fremtidige ambisjoner rører seg under en forsiktig likevekt. Landet verken skryter av sin rikdom som petrosjeikdommer i Midtøsten eller smelter inn i den globale tidevannet som Singapore, men har en reserve, et løfte om ro og orden, som fortsetter å forme dens unike vei.