Baku

Baku ligger på den sørlige bredden av Absjeronhalvøya, der Det Kaspiiske hav skjærer seg inntil alléer som er brede nok til å bære både gamle minner og moderne ambisjoner. Byen ligger tjueåtte meter under havnivået – den lavest beliggende nasjonale hovedstaden i verden – men den hever seg i ånd langt over sin topografiske dybde. En befolkning som oversteg to millioner i 2009, klynger seg langs bukten, tiltrukket av handel, kultur og de skarpe vindene som har gitt byen tilnavnet «Vindenes by».

Fra den muromgrodde labyrinten i Icheri Sheher – gamlebyen – skimter man lag med Bakus kulturarv. I hjertet av tårnet står Jomfrutårnet, hvis sylindriske form hinter til middelalderens forsvar og tidligere tradisjoner. I nærheten hevder Shirvanshah-palasset arven etter et dynasti som styrte disse breddene i århundrer. I 2000 anerkjente UNESCO denne enklaven som verdensarv, delvis for de gjenværende vollene og karavanserene, men også for autentisiteten til de smale smugene, hvor skygge og sollys blander seg over århundrer slitt stein.

Utenfor gamlebyens porter strekker tolv administrative rajoner og førtiåtte bydeler seg over halvøya. Blant dem ligger Neft Daşlar – oljebosetningen bygget på stålben høyt over vannet – seksti kilometer utenfor kysten. Den dukket opp på midten av 1900-tallet som et forbilde for industriell dristighet og er fortsatt aktiv, et vitnesbyrd om byens århundrelange engasjement med olje. På land huser øyene i Baku-øygruppen små samfunn og fungerer som påminnelser om havets rekkevidde i regionens økonomi.

Olje formet Bakus fremvekst fra en beskjeden by med syv tusen innbyggere tidlig på 1800-tallet til et globalt sentrum innen 1900. Håndgravde overflatebrønner fra 1400-tallet ga plass i 1872 for de første kommersielle oljeplattformene. Ved århundreskiftet produserte feltene rundt Baku halvparten av verdens olje, og tiltrakk seg ingeniører og arbeidere fra hele Europa og utover. Mellom 1860 og 1913 økte byens befolkning fra tretten tusen til over to hundre tusen, noe som førte med seg russiske, armenske og jødiske samfunn som tilførte musikalske, litterære og arkitektoniske praktfulle elementer til bystrukturen.

Under sovjetisk styre fungerte Baku både som et sommerferiested og et industrielt knutepunkt. Det tørre klimaet og de lange soltimene gjorde det til et reisemål for de som søkte hvile på Kaspiske strender eller i spa-komplekser, selv om fabrikkene og raffineriene etterlot seg en arv av forurensning. Byens vinder – khazri fra nord og gilavar fra sør – når rutinemessig kuling, river blader av trærne og feier over bukten med hastigheter på opptil 144 kilometer i timen.

Under Bakus moderne boulevarder ligger saltsjøer og gjørmevulkaner. Lokbatan og andre utenfor bygrensene bobler av tyktflytende gjørme, mens Boyukshor-sjøen strekker seg mot nordvest. Disse trekkene gjenspeiler Absheron-halvøyas tørre tilstand. Årlig nedbør overstiger sjelden 200 millimeter, en sterk kontrast til de frodige vestlige flankene av Kaukasus, hvor nedbøren kan overstige to tusen millimeter. Regn kommer hovedsakelig i andre årstider enn sommeren, men ingen del av året føles virkelig våt.

Somrene i Baku er varme, med gjennomsnittlige daglige temperaturer i juli og august på rundt 26 °C. Khazri bringer ofte lettelse til vannkanten, der promenader svinger seg langs bukten. Vintrene holder seg kjølige, med en gjennomsnittstemperatur på 4,3 °C i januar og februar, men polarluft og khazri kan forverre kulden, og snø, om enn flyktig, flaker over byens moderne skyline.

Økonomisk aktivitet er sentrert rundt energi, finans og handel. Omtrent 65 prosent av Aserbajdsjans BNP flyter gjennom Baku. Baku International Sea Trade Port håndterer millioner av tonn last årlig, og forbinder sjø-, jernbane- og veiruter over den transkaspiske korridoren. Baku-børsen rangerer høyest i Kaukasus etter markedsverdi, og multinasjonale banker – HSBC, Société Générale, Credit Suisse – har filialer ved siden av innenlandske institusjoner som Den internasjonale banken i Aserbajdsjan.

Petroleum drev den tidlige veksten; i dag ligger den til grunn for den pågående utviklingen. Azeri-Chirag-Guneshli-komplekset og Shah Deniz-gassfeltet forsyner Sangachal-terminalen, mens rørledninger – inkludert rutene Baku-Tbilisi-Erzurum og Baku-Tbilisi-Ceyhan – transporterer hydrokarboner til Europa og utover. Den sørlige gasskorridoren, som har vært i drift siden 2007, flytter opptil 25 milliarder kubikkmeter gass årlig, noe som endrer Europas energikart.

Likevel strekker Bakus særpreg seg utover oljeøkonomien. Kulturelle arenaer mangedobles i hvert distrikt: Heydar Aliyev kultursenter, designet av Zaha Hadid, svinger seg over en plass nær boulevarden; det internasjonale Mugham-senteret er vertskap for fremføringer av modalmusikk som UNESCO har anerkjent som immateriell kulturarv. Museer – nasjonal og moderne kunst, historie, tepper – viser frem gjenstander fra gamle zoroastriske relikvier til moderne aserbajdsjanske lerret.

Religiøs arkitektur vitner om byens pluralistiske fortid. Sjia-islam dominerer, men moskeer sameksisterer med ortodokse kirker, synagoger gjenopplivet etter sovjetisk nasjonalisering og en katolsk apostolisk prefektur. Nowruz, det gamle persiske nyttåret, er fortsatt sentralt, selv om hamamer fra det 12. til det 18. århundre – Teze Bey, Gum, Bairamali og Agha Mikayil – fortsetter å tjene som sosiale knutepunkter, med sine kuppelformede interiører restaurert for moderne bruk.

Byfornyelse omformer Bakus silhuett. Glasskledde tårn – SOCAR, Flame Towers, det krystalllignende Deniz Mall – reiser seg side om side med fasader fra sovjettiden. Den indre bys kulturarv har tålt jordskjelvskader og restaureringsfeil; den ble fjernet fra UNESCOs fareliste i 2009, og står fortsatt som byens anker. Fonteneplassen pulserer med kafeer og natteliv, mens klubber gjenspeiler både østlige tradisjoner og vestlige rytmer.

Grønne områder strekker seg gjennom byen. Baku Boulevard tilbyr promenader havutsikt og musikalske fontener; Heydar Aliyev-parken og Samad Vurgun-parken tilbyr skyggefulle tilfluktssteder; Martyrenes vei minnes de som gikk tapt i konflikter. Trekantede alléer varsler inngangen til Nizami-gaten og Neftchilar-avenyen, hvor internasjonale butikker ligger side om side med lokale butikker.

Transportnettverk binder Baku sammen. Metroen, som åpnet i 1967, har utsmykkede lysekroner og mosaikker gjennom tre linjer og tjuefem stasjoner. Planene tar sikte på å legge til førtien stasjoner over to tiår. BakuCard-smartkortene opererer på metroer og busser; en forstadsbane og kabelbane forbinder kysten med forstedene i åssiden. Veiforbindelser langs M-1 og E60 forbinder byen med Europa og Sentral-Asia. Ferge- og katamarantjenester krysser bukten til Turkmenbashi og Iran, mens kabelbanen går opp bratte skråninger for å vise byen ovenfra.

Demografiske endringer har preget Bakus historie. På slutten av 1900-tallet utviste sovjetisk politikk armenske innbyggere; andre minoriteter – talysj, russere, lezgi – er fortsatt mindre i antall. I dag dominerer etniske aserbajdsjanere. Migrasjonsmønstre siden 1800-tallet har forvandlet en by med noen få tusen innbyggere til en metropol med 2,3 millioner innen 2020. Internt fordrevne personer og flyktninger har bidratt til byveksten, noe som gjenspeiler regionale konflikter.

Til tross for en høy rangering i globale undersøkelser, er de månedlige utgiftene i Baku fortsatt lavere enn i mange større byer. Luksuriøse gater deler plass med beskjedne nabolag. Crescent Mall åpnet i mai 2024, og la til fasiliteter til eksisterende sentre som Ganjlik, Park Bulvar og Port Baku. Men under glansen smelter byen tradisjon og innovasjon sammen: teppeveverier opererer i nærheten av høyhuskontorer; gamle hamamer ligger innen synsvidde fra himmelstormende tårn.

Internasjonale arrangementer fremhever Bakus utviklende rolle. Byen var vertskap for Eurovision Song Contest i 2012, Europalekene i 2015 og motorsport Grand Prix siden 2016. I 2021 og igjen i 2024 trakk globale samlinger delegater fra forskjellige nasjoner. Hver anledning la nye arkitektoniske inngrep til Bakus historiske ramme, fra mediesentre ved strandpromenaden til skreddersydde arenaer i ombygde industrisoner.

Bakus appell oppstår i kontraster. En reisende veiledet av Ali og Ninos fortelling ville legge merke til hvordan byens nøysomhet – tørr luft, steinete gater – gir øyeblikk av varme: i en mugham-konsert, i stillheten på en moskégård etter bønn, i lysvalsen på boulevardens vann. Byens mot kommer til syne i dens utholdenhet gjennom imperier og ideologier; dens ynde viser seg i den polerte steinen i moderne museer og de værbitte murene i gamlebyen.

I Baku møtes Asia og Europa ikke som abstraksjoner, men i håndgripelig form: minareter og løkkupler ved siden av nyklassisistiske fasader; den østlige basaren nær et kjøpesenter i vestlig stil; oljeborriggene utenfor kysten som er synlige fra en strandpromenade hvor familier spaserer i skumringen. Her, under et hvelv av skiftende vinder og himmel, tilbyr en by under havnivået en verden over seg.