Pakistan

Pakistan har en unik konvergensposisjon på Asia-kartet, der hav og fjell, ørken og elveslette, eldgammel sivilisasjon og moderne eksperimenter møtes i ett enkelt landområde. Landet strekker seg langs den nordlige kanten av det indiske subkontinentet og berører Arabia, Persia og Sentral-Asia, fra Arabiahavet til foten av Himalaya og Karakorum, og fra sandslettene i Sindh til høyplatåene i Balutsjistan. Dette varierte terrenget har fostret bystater og imperier i årtusener, og i dag danner det grunnlaget for en nasjon på mer enn 241 millioner mennesker – den femte mest folkerike i verden – med en rik mosaikk av kulturer, språk og landskap.

Lenge før moderne grenser ble trukket, fostret denne regionen noen av menneskehetens tidligste bosetninger. I Balutsjistan avslører stedet Mehrgarh – bebodd fra rundt 6500 f.Kr. – hvordan jordbruk og pastoralisme slo rot for over åtte årtusener siden. Innen 2600 f.Kr. kunne Indus-sletten skryte av vidstrakte byer som Harappa og Mohenjo-daro, med gater anlagt i rutenettmønstre, brønner gravd for å forsyne med ferskvann og kornmagasiner for å lagre avlingen. Århundrer senere, i åsene i det som nå er Khyber Pakhtunkhwa, ga buddhistiske klostre ved Takht-i-Bahi opphav til Gandhara-skulpturstilen, som smeltet sammen hellenistiske motiver med sørasiatiske religiøse bilder.

Disse eldgamle prestasjonene varslet en rekke imperier: akamenidiske satrapier, mauryanske administrative sentre, kushanske handelsknutepunkter og gupta-kulturelle sfærer. Fra det syvende århundre e.Kr. gikk regionen inn i islams bane under umayyadisk kalifene; deretter etterlot lokale dynastier som hindu-shahiene og ghaznavidene seg arkitektoniske og kunstneriske arver. Delhi-sultanatet og senere mogulkeiserne konsoliderte makten over hele subkontinentet – mogulbeskyttelse ga Lahore Badshahi-moskeen, Shalimar-hagene og festningsverkene som fortsatt står i dag.

Britisk styre fra 1858 skapte en kolonial infrastruktur med jernbaner, vanningskanaler og administrative inndelinger. Mot denne bakgrunnen oppsto All-India Muslim League i 1906 for å fremme politisk representasjon. I valgåret 1946 la ligaens seire i provinser med muslimsk flertall grunnlaget for delingen. I august 1947 var Britisk India delt langs religiøse linjer: Pakistan ble født som et dominion, bestående av Vest-Pakistan (dagens Pakistan) og Øst-Pakistan (nå Bangladesh). Uavhengighet ble ledsaget av den største migrasjonen i menneskets historie og tragisk kommunal vold.

I 1956 vedtok den nye nasjonen sin egen grunnlov og erklærte seg selv som Den islamske republikken Pakistan. Likevel viste foreningen av de to fløyene seg å være skjør. I 1971, etter en langvarig borgerkrig, løsrev Øst-Pakistan seg og dannet Bangladesh. Siden den gang har Pakistans politikk svingt mellom sivilt og militært styre, demokratiske mellomspill og unntaksmakter, der hver epoke har formet sine sosiale og økonomiske konturer.

I dag er Pakistan blant verdens fremvoksende og vekstledende økonomier. Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken anerkjenner landet som en middelinntektsnasjon, et medlem av Next Eleven-gruppen som er klar for rask utvikling. Selv om landbruket fortsatt er viktig – Indus-bassenget vannes av et nettverk av kanaler – har industri- og tjenestesektorene rundt Karachi, Lahore og Islamabad vokst. Medianalderen for befolkningen er nitten, og en voksende middelklasse, nå anslått til rundt førti millioner, utøver en økende innflytelse på forbruk og politikk.

Forsvar er en sentral bekymring. Med over én million aktive soldater har Pakistan den syvende største stående hæren. I 1998 erklærte landet seg selv som en atomvåpenstat, og innførte dermed en strategisk balanse mot nabolandet India. Samtidig ble landet medlem av internasjonale organer – FN, Samveldet, Shanghai Cooperation Organization og Organisasjonen for islamsk samarbeid – samtidig som det allierte seg med USA som en viktig alliert utenfor NATO.

Pakistans areal – omtrent 882 000 km² – kan konkurrere med Frankrikes og Storbritannias samlede størrelse. Kystlinjen langs Arabiahavet og Omanbukta strekker seg over mer enn 1000 km, hvor mangroveskoger i Indusdeltaet huser et mangfoldig fugleliv og fiskeoppdrettsanlegg. Innover i landet strekker Thar-ørkenen seg øst for Indussletten, og sanddynene forskyver seg med vinden.

Tre brede geografiske soner definerer landet. Det nordlige høylandet hever seg brått, når den indiske platen presser mot den eurasiske: her ligger Karakoram-, Hindukush- og Pamir-fjellkjedene. Blant toppene finner vi K2 (8 611 m), Nanga Parbat (8 126 m) og tre andre «åtte tusen», samt verdens største ikke-polare isbreer. Sør for fjellene strekker Indus-sletten seg fra Kashmir til Sindh, et fruktbart belte som støtter omtrent to tredjedeler av Pakistans befolkning. Mot vest og sørvest smelter Balochistan-platået sammen med Irans høyland, avbrutt av tørre bassenger og forrevne åser.

Tektonikk gir nord seismisk ustabilitet: jordskjelv som Kashmir-jordskjelvet i 2005 minner innbyggerne om regionens urolige jord. Klimaet varierer deretter – fra monsuntåkede daler til tørre kyster og alpine høyder. Vinterens kjølige, tørre luft gir etter om våren for stigende temperaturer, deretter til sommerens sørvestlige monsunregn, etterfulgt av en kort, avtagende monsun om høsten. Nedbør kan veksle mellom tørke og flom, noe som setter infrastruktur og levebrød på prøve.

Pakistan er en føderal parlamentarisk republikk som består av fire provinser – Punjab, Sindh, Khyber Pakhtunkhwa og Balochistan – og tre territorier: Islamabad Capital Territory, Gilgit-Baltistan og Azad Kashmir. Lokale myndigheter opererer gjennom distrikter, tehsils og unionsråd, hver med valgte representanter. Gilgit-Baltistans semi-provinsielle status, gitt i 2009, sikrer en lokal forsamling og sjefsminister, selv om den endelige myndigheten forblir hos det føderale sentrum.

Etnisk og språklig mangfold definerer Pakistans sosiale portrett. Punjabier, nesten 37 prosent av befolkningen, dominerer i det fruktbare øst; pashtunere (18 prosent) bor i det vestlige høylandet; sindhier (14 prosent) og saraikier (12 prosent) bor i sør- og sentralsletten; urdu-talende (9 prosent) spenner over flere regioner som et samlende lingua franca ved siden av engelsk i offisielle og utdanningssfærer. Balucher, brahuisere, hindkowanere, kashmirere og dusinvis av mindre grupper fullfører billedvevet. Mer enn syttifem språk snakkes, fra regionale språk til truede himalaya-dialekter.

Pakistans befolkning vokste fra 34 millioner i 1951 til over 241 millioner ved folketellingen i 2023. Urbaniseringen tredoblet seg siden 1980-tallet, men innbyggerne på landsbygda er fortsatt i flertall. Høy fruktbarhet – anslått til 3,5 barn per kvinne i 2022 – gjør Pakistan til en av verdens yngste nasjoner: over 40 prosent er under femten år, mens de over sekstifem år utgjør færre enn fire prosent.

Den religiøse identiteten er overveldende muslimsk (96 prosent, hovedsakelig sunnimuslimer), med små kristne (1,4 prosent) og hinduistiske (2,2 prosent) samfunn, pluss sikher, buddhister, zoroastriere og animister (Kalasha) i avsidesliggende daler. Grunnloven garanterer religionsfrihet, selv om sosialt press og sporadisk vold kan påvirke minoriteter. Sivilsamfunnet er strukturert rundt storfamilier, selv om kjernehusholdninger vokser etter hvert som ungdom migrerer til byene. Tradisjonelle klær – shalwar kameez – er fortsatt allestedsnærværende, mens vestlige dresser dukker opp på kontorer og universiteter.

Pakistans økonomi, som en gang var en del av verdens rikeste region i den tidlige felles tidsalder, har svingt mellom vekst og krise. I dag er landet rangert som nummer 24 etter kjøpekraftsparitet og nummer 43 etter nominelt BNP, dominert av tekstiler, landbruk, pengeoverføringer og en voksende tjenestesektor. Økonomiske korridorer – særlig den økonomiske korridoren mellom Kina og Pakistan – forbinder havnene i Gwadar og Karachi med Xinjiang over land, og lover forbedret transport, energi og handel.

Veinettverket er nesten 264 000 km langt, men motorveier – bare 2500 km – frakter mesteparten av trafikken. Store nord-sør-forbindelser forbinder havner med Lahore, Islamabad og grensen til Afghanistan. Jernbaner, som en gang var viktige, håndterer nå under åtte prosent av passasjerene og fire prosent av godstransporten. Urbane transportsystemer har oppstått: Lahores Orange Line Metro (27 km) åpnet i 2020; metrobusskorridorer betjener Lahore, Rawalpindi–Islamabad, Multan, Peshawar og Karachi; det finnes planer om å gjenopplive Karachis trikk og ringjernbane.

Lufttransport er avhengig av over 150 flyplasser, hvor Jinnah International i Karachi er den travleste. Innenlandske flyselskaper, ledet av Pakistan International Airlines, knytter sammen provinshovedsteder og regionale knutepunkter. Havner i Karachi, Port Qasim, Gwadar og Pasni håndterer containertrafikk, fiskeflåter og bulklast. Infrastrukturhull vedvarer innen jernbane, energi og landlige veier, noe som hindrer balansert vekst.

Pakistans nesten to tusen kilometer lange kulturarv tilbyr alt fra ruiner fra Indusdalen til Mughal-monumenter, koloniale bungalower til modernistiske moskeer. UNESCO anerkjenner seks steder: Mohenjo-daro; Takht-i-Bahi og Sahr-i-Bahlol; Taxila; Lahore Fort og Shalimar Gardens; Thattas monumenter; og Rohtas Fort. Museer – fra Lahores sagnomsuste institusjon til Karachis nasjonalmuseum og Islamabads jernbanearvsenter – viser frem kunst, arkeologi, militærhistorie og vitenskap.

Håndverkstradisjoner lever videre: Multans blå keramikk, Sindhs Ajrak-tekstiler, Punjabs khussa-skinnsko, Balochistans frukthager og skoger av einer og poppel. Litteratur på urdu, punjabi, sindhi og pashto henter inspirasjon fra sufi-poesi, folklore og moderne fortellinger. Musikken spenner fra andaktsfull qawwali til regional folkemusikk og pop.

Pakistansk mat gjenspeiler samspillet mellom Mughal-raffinement, sentralasiatisk kjøtt og sørasiatiske krydder. Måltidene fokuserer på roti eller ris, med linser, grønnsaker og rikt krydret kjøtt – kylling, geit, storfekjøtt – tilberedt med hvitløk, ingefær, gurkemeie og garam masala. Lassi, søt eller saltet, og melkeaktig svart te florerer til frokost, mens søtsaker som sohan halwa fra sørlige Punjab metter etter måltider. Alkohol er forbudt for muslimer; ikke-muslimer kan få tillatelse, og det lokale bryggeriet Murree produserer øl og juice.

Gjestfrihet er en kulturell hjørnestein. Gjestene får de beste rettene og teen, og uttrykket mehman-nawazi signaliserer stolthet over å ønske fremmede velkommen. Etikette dikterer beskjeden klesdrakt – spesielt i moskeer der skoene tas av – og konservativ oppførsel under festivaler som Eid ul-Fitr, Ramadan, Holi eller Diwali, når ulike samfunn overholder sine tradisjoner.

Pakistan, som en gang var et høydepunkt på Hippie Trail på 1960-tallet, avtok deretter på grunn av sikkerhetsbekymringer. I 2018 besøkte rundt 6,6 millioner utlendinger byen, tiltrukket av arkeologiske ruiner, buddhistiske klostre, Mughal-arkitektur og alpine landskap. Hunza- og Chitral-dalene huser Kalasha-samfunn; Lake Saiful Muluk, Karakoram Highway og fjellstasjoner som Murree er fortsatt populære. Dyrelivet trives i nasjonalparker som Khunjerab og Ayubia.

Kampanjer fra myndigheter og private aktører tar sikte på å øke besøkstallene – forbedre visumregler, promotere kulturfestivaler og oppgradere fasiliteter. Sikkerhetsråd advarer mot å reise i nærheten av moskeer under fredagsbønnen, og mange vestlige regjeringer opprettholder varsler. Likevel åpner landet seg ytterligere for oppdagelsesreisende hvert år: fotturer i Gilgit-Baltistan, kulturarvsturer i Lahore, strandferiesteder i Gwadar og eventyrsport langs Indus Canyon.

Pakistans styrker – strategisk beliggenhet, ung befolkning, rikelig med ressurser – sameksisterer med kroniske utfordringer: fattigdom rammer en femtedel av innbyggerne; analfabetisme, spesielt blant kvinner; infrastrukturelle flaskehalser innen makt og transport; endemisk korrupsjon; og trusselen om terrorisme fra ekstremistbevegelser. Økonomisk volatilitet vedvarer ettersom finansunderskudd og gjeldspress øker.

Politisk stabilitet er fortsatt vanskelig å oppnå. Sivile myndigheter veksler med militæradministrasjoner; institusjoner jobber for å balansere sekulær lov med religiøse prinsipper. Diplomatisk navigerer Pakistan båndene med India, Afghanistan, Kina og USA, hvert forhold formet av historie, sikkerhet og handel.

Pakistan representerer kontraster i sitt terreng og sitt folk. Gamle ruiner ligger ved siden av skinnende metropoler; snødekte topper overskygger solfylte sletter; flere trosretninger og språk sameksisterer innenfor én republikk. Historien handler om kontinuitet og forandring, om kulturer lagdelt som geologiske lag, om en nasjon som for alltid definerer seg selv ved Asias veikryss. Til tross for alle sine prøvelser består Pakistan som et land med åpenbart potensial – og evig overraskelse.