Sanaa

Med en høyde på omtrent 2300 meter over havet skiller Sanaa seg ut blant verdens hovedsteder. Innhyllet i et tynt slør av fjelltåke ved daggry og innrammet av de dramatiske silhuettene av Jabal An-Nabi Shu'ayb og Jabal Tiyal, vekker den oppmerksomhet ikke gjennom fanfare, men gjennom stille tilstedeværelse. Byen, offisielt kalt Sanaa kommune, er Jemens de jure hovedstad og det mest folkerike bysenteret, med litt over 3,29 millioner innbyggere per 2023. Likevel ligger regjeringssetet nå i Aden, etter Houthienes overtakelse av Sanaa sent i 2014 og den påfølgende erklæringen av Aden som midlertidig hovedstad i mars 2015. Til tross for dette skiftet bekrefter grunnloven Sanaas forrang, og navnet forblir godt forankret i Jemens identitet.

Sanaa ligger på en bred høyslette kjent lokalt som Haql Sanaa. Platået strekker seg femti til seksti kilometer fra nord til sør og opptil tjuefem kilometer øst til vest, og er omgitt av klipper og åsrygger som sesongbaserte wadier går ned gjennom. Wadi al-Kharid drenerer mye av den nordlige delen og kanaliserer vannet mot al-Jawf, mens de sørlige delene strekker seg over et vannskille som forsyner både al-Kharid og Wadi Siham, som renner mot Rødehavets lavland i Tihama. På byens smaleste punkt stiger Jabal Nuqum omtrent fem hundre meter mot øst. Skråningene var en gang hjem til jernarbeid og onyksbrudd, nedtegnet av geografen al-Hamdani fra det 10. århundre. Mot vest ruver oppstigningen til Jemens høyeste topp – Jabal An-Nabi Shu'ayb – bare 25 kilometer fra byen, en stille vaktpost til århundrer med liv nedenfor.

Denne topografien har formet Sanaas vekstmønster. Byen, som er begrenset øst og vest, har hovedsakelig strukket seg langs en nord-sør-akse. Dens ekspansjon i det tjuende århundre ble drevet frem av migrasjon fra landsbygda og dens utnevnelse til republikansk hovedstad på 1960-tallet. To distinkte urbane strukturer oppsto: den kompakte gamlebyen, eller al-Qadeemah, og de vidstrakte nyere distriktene, samlet kjent som al-Jadid. Gamlebyen, som ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1986, har bevaret over tjueseks århundrer med kontinuerlig bosetning og kan skryte av mer enn 100 moskeer, tolv tradisjonelle hammamer og rundt 6500 boenheter. Dens definerende trekk – tårnhus på opptil åtte etasjer, laget av lokal stein og brent murstein – er preget av delikat gipsarbeid og de ikoniske glassmaleriene «qamariya». Disse boligene ga en gang ly for storfamilier, og la til etasjer etter hvert som sønner giftet seg, og forvandlet takterrasser til ettermiddagsmottakelsesrom – mafraj – hvor qat-øktene utfoldet seg stille.

Bak de gamle murene vitner byens nyere kvartaler om rask urbanisering og utviklende arkitektoniske smaker. I sør og vest tilbyr lave «nye villaer» med inngjerdede hager en pause fra de tette gatene, mens armerte betongboliger i «egyptisk» stil reiser seg midt i de nordlige og østlige forstedene. Men selv her vedvarer tradisjonens tiltrekningskraft: «nytradisjonelle» tårnhus, bygget av betongblokker og finurlig finert med murstein og stein, gjenspeiler gamlebyens vertikalitet og ornamentikk. Disse hybridene nikker til fortiden, selv om de imøtekommer moderne behov.

Innenfor denne mosaikken skiller flere distrikter seg ut. Al-Tahrir, unnfanget på 1960-tallet som byens sivile og kommersielle hjerte, fungerer nå hovedsakelig som et sentrum for offentlige sammenkomster og fritid. Bi'r al-Azab, en gang kjent som det tyrkiske kvarteret og senere det jødiske kvarteret etter at de eksilerte vendte tilbake på slutten av 1600-tallet, har utviklet seg til et diplomatisk og administrativt distrikt som huser ambassader, statsministerens kontor og deputertkammeret. Mellom Sanaas to ringveier – den indre ringveien og Sittin – ligger de tette souk-korridorene al-Hasabah, Shumayla og Hayil, hvor kjøpmenn selger krydder, tekstiler og kobbervarer under baldakinene til travle arkader. Mot sørvest har Haddah-boulevarden tiltrukket seg de som søker mer pålitelige tjenester, noe som har inspirert fremveksten av høyhusleiligheter siden 1990-tallet.

Klimatisk sett inntar Sana'a en nisje blant arabiske byer. Byen er klassifisert som et kaldt ørkenklima og får rundt 265 millimeter nedbør årlig – knapt nok til å forme kalksteinsåsene, men likevel tilstrekkelig til å opprettholde terrassehager og små gårder i de omkringliggende høydene. Temperaturene svinger lite gjennom året; januars kjølige morgener viker for behagelige dager, mens julis varme forblir dempet av kveldsbris. Byens høyde forsterker imidlertid solstrålingen: selv i den «kjølige» årstiden er ultrafiolette stråler markant sterkere enn i lavereliggende områder mot nord.

Demografisk sett er Sanaas historie en historie om ungdom og mangfold. Nesten seksti prosent av innbyggerne i Amanat al-Asimah-guvernementet er under atten år, og menn er litt flere enn kvinner med et forhold på 1,10 til én. Et flertall holder seg til zaydi-islam, mens sunnimuslimske og ismailiske minoriteter er mer synlige i nyere forsteder – noe som gjenspeiler mønstre av intern migrasjon fra Jemens landsbygda. Siden 1960-tallet har bybefolkningen økt med en årlig rate på omtrent syv prosent, noe som overgår det nasjonale gjennomsnittet på 3,2 prosent.

Økonomisk sett fungerer byen som Jemens primære motor for handel og administrasjon. Nesten førti prosent av arbeidsstyrken er ansatt i offentlig sektor, og en betydelig uformell økonomi – anslått til 32 prosent av ikke-statlig sysselsetting – trives i basarene og sidegatene. Småskala handel og tjenester dominerer, og står for nesten 59 prosent av virksomhetene og over 31 prosent av jobbene per 2004. Generell administrasjon, selv om den er representert av færre bedrifter, sysselsetter 18 prosent av arbeidsstyrken. Produksjonsindustrien er på tredjeplass, med rundt 12 prosent av bedriftene og jobbene. Hoteller og restauranter har en høyere konsentrasjon her enn andre steder i Jemen, og henvender seg til diplomater, hjelpearbeidere og de få eventyrlystne reisende som navigerer gjennom sikkerhetsbegrensningene.

Transporten i Sanaa er innrammet av sterke kontraster. Byens formelt investerte veinettverk, organisert rundt to ringveier og en rekke nord-sør-arterier, bærer hovedbyrden av trafikkorken. 33 000 drosjer kjører på gatene, men sirkulerer ofte tomme mellom turene, noe som bidrar til kø og forhøyede forurensningsnivåer. Omgitt av sitt fjellbasseng opplever Sanaa termiske inversjoner som fanger opp partikler, noe som gjør luftkvaliteten sammenlignbar med andre høydeområder som Mexico by. Offentlig transport er overveldende uformell: privateide mikrobusser (dababs), minibusser (nuss-buss) og drosjer står for hoveddelen av den daglige pendlingen. I 2005 betjente anslagsvis 4000 til 7000 dababs, 5500 til 7300 minibusser og 33 000 drosjer byen. Menn er oftere avhengige av offentlige kjøretøy, mens kvinner pleier å gå; sykler og motorsykler spiller en minimal rolle. Fraværet av håndhevede rutetider tvinger frem hyppig bytte av kjøretøy for lengre turer, og uregelmessig avgang kan føre til at passasjerer venter uten mulighet til å få hjelp.

Sanaa internasjonale lufthavn håndterte en gang åtti prosent av Jemens flyreisende; i dag er den fortsatt stengt for kommersielle flyvninger etter vedvarende konfliktskader. Flyplassen, som har vært stengt siden august 2016 og er skadet av et luftangrep på kontrolltårnet 26. desember 2024, overlever i en skjeletttilstand og er kun åpen for humanitære flyvninger. Planene om en ny flyplass, som startet i 2008, har blitt lagt på is siden 2011. Yemenia, det nasjonale flyselskapet med hovedkontor i Sanaa, overlever midt i disse begrensningene, og driften er redusert til regionale charterflyvninger når det er mulig.

En reise til Sana'a inviterer til en fordypning i en verden der tiden går i sitt eget tempo. På enhver gatekafé kan man oppleve qat-tyggeøkter: ettermiddagssamlinger der venner og kolleger i ro og mak grubler over milde stimulanter og samtaler. For mange menn er bladene et essensielt ritual, og selv om de demper appetitten og forstyrrer søvnen, er de fortsatt dypt forankret i sosiale skikker. Utlendinger kan delta til en beskjeden pris – ofte under fem amerikanske dollar for en økt – men bør være oppmerksomme på juridiske restriksjoner når de reiser videre.

Når man utforsker gamlebyen, passerer besøkende under den tusen år gamle Bab al-Yaman, hvis utskårne tredør fortsatt svinger på sine gamle zaws. Innenfor tilbyr Souk al-Milh salt sammen med krydder, rosiner og håndlaget keramikk. I hjertet av kvartalet står Jāmiʿ al-Kabīr fra det 7. århundre – uten tvil en av verdens tidligste gjenværende moskeer – og fragmenter av de originale Koran-manuskriptene er funnet i arkivene. I nærheten ligger Nasjonalmuseet i et restaurert kongelig palass, med gallerier som følger Jemens historie fra forhistorien til osmansk styre, mens det tilstøtende militærmuseet viser våpen og uniformer under flimrende arabiske etiketter og en håndfull engelske bildetekster utendørs.

Utenfor vollene fører en kort utflukt til den frodige dalen Wadi Dhahr, hvor terrasserte åkre klamrer seg til åssidene og klippepalasset tilhørende en imam står hugget inn i kalkstein. Dette samspillet mellom jord og murverk gir en sterk kontrast til byens tette kvarterer. Innenfor murene fortsetter håndverkere ærverdige håndverk – sølvarbeid, kobbergravering og utskjæring av halvedelstein – selv om den mekaniserte industriens tidsalder bare er et fjernt minne. I tidligere århundrer ga gruver i nærliggende skråninger onyks, kalsedon og karneol, og britiske observatører roste en gang Sanaas metallarbeid som «berømt», selv om de beklaget den gradvise nedgangen.

For de som ønsker å ta med seg et stykke av Jemens kulturarv hjem, er shopping i Sana'a en øvelse i både tålmodighet og takt. Det forventes at man pruter; prisene kan oppgis i rial, dollar eller euro, og hver valuta aksepteres etter selgerens skjønn. Jambiya – den buede dolken som bæres av lokale menn – krever spesiell oppmerksomhet. Kjøpere bør merke seg at slirer av sølv eller uedelt metall og håndsydde lærbelter følger med disse bladene, hvis håndtak tradisjonelt er skåret ut av horn eller elfenben, men i dag ofte laget av tre eller rav. For et lettere minne finnes det brosjer og anheng formet som miniatyr-jambiya i overflod, i likhet med halskjeder utsmykket med påstått lapis lazuli og andre steiner – autentisitet er sjelden garantert.

Om kvelden, mens skyggene trekker seg lengre over terrakottatakene, avslører Sanaa sin sanne form: et levende billedvev av fjelluft og leirvegger, av bønnerop og barnelatter, av kjøpmenn som pruter under trebjelker. Her står modernitet og tradisjon i stille forhandling. Byens rastløse befolkning utvider seg stadig utover, men innenfor gamlebyens murer vedvarer århundrenes stillhet. Å dvele i Sanaa er å være vitne til motstandskraft etset inn i stein og murstein – et rolig vitnesbyrd om et sted som nekter å bli forhastet, selv om verden utenfor fjellene forandrer seg uten pause.