Iran

Iran ligger i krysset mellom Sentral- og Vest-Asia og har et område som strekker seg fra de steinete kysten av Kaspihavet ned til den hetesprukne sanden i Persiabukta. Med et areal på 1 648 195 km² er landet den 17. største nasjonen, både i areal og befolkning – nesten 86 millioner mennesker kaller landets barske fjell, ørkenbassenger og fruktbare sletter sitt hjem. Likevel kan ikke tall alene vise den store omfanget av landets ambisjoner eller dybden av landets arv. Fra tidlige nedre paleolittiske bånd som hugger ut flint til moderne basarer som summer av handel, er Irans historie om kontinuerlig gjenoppfinnelse midt i presset fra erobring, religion og ressurser.

Irans geografiske konturer er definert av ytterpunkter. Mot nord grenser Det Kaspiiske hav til fuktige lavlandsskoger, hvor gamle hyrkiske trær tåler kraftig nedbør. Her glir somrene forbi under 29 °C, vinternettene over frysepunktet – et nesten europeisk temperat. I motsetning til dette steker de sentrale Kavir- og Lut-ørkenene under stekende sol; Lut-ørkenen har rekorden for jordens varmeste overflate med 70,7 °C i 2005. Lave saltsletter speiler en brutal himmel; sporadiske karavaner snor seg mellom vindskulpturerte sanddyner.

Rundt disse bassengene reiser seg noen av verdens mest formidable fjellkjeder: Zagros-fjellene i vest, flankert av fruktbare bassenger som omgir landsbyer som dateres tilbake til årtusener; Alborz langs Kaspihavet, som vokter det kolossale Damavand-fjellet, Asias høyeste vulkan på 5610 m. Disse fjellene har lenge bestemt hvordan folk lever og beveger seg – tradisjonelle handelsruter går rundt passasjer, og seismiske rystelser omformer landsbyer med alarmerende regelmessighet. I gjennomsnitt ryster et jordskjelv på syv i Richter-området Iran hvert tiår, og minner innbyggerne om urolig tektonikk.

Irans sørlige kystlinje strekker seg fra Persiabukta til Omanbukta, og er full av strategiske og rolige øyer. Den store og lille Tunb og Abu Musa – knapt befolket og ressursfattige – ligger i et viktig knutepunkt ved Hormuzstredet. Eierskapet deres har oppildnet politikken i Golfen i et halvt århundre. Lenger utenfor kysten glitrer Kish-øya som et tollfritt fristed med kjøpesentre og feriesteder; Qeshm, øygruppens største og en UNESCO Global Geopark siden 2016, skjuler verdens største saltgrotte, Namakdan, formet av eldgamle hav.

Irans miljøpalett spenner fra subtropisk grøntområde til steinete dysterhet. Nordlige provinser kan nyte godt av over 1700 mm årlig nedbør; de sentrale bassengene sliter med under 200 mm. Vintrene i Zagros-bassenget faller med daglig gjennomsnitt under frysepunktet, mens somrene synker til midten av 30-tallet. Langs Persiabukta øker fuktigheten med temperaturer på over 40 °C; den årlige nedbøren er knapt 135 mm. I møte med disse forskjellene fremstår vannmangel som den største trusselen mot menneskelig sikkerhet, noe som presser beslutningstakere til å smi nye bevaringstiltak og rørledningsprosjekter.

Iran ligger ved sivilisasjonens vugge. Arkeologiske lag sporer menneskelig tilstedeværelse tilbake til jeger-sankere i den nedre paleolittiske perioden, men politisk enhet oppsto først på 600-tallet f.Kr., da mederne under Kyaxares først bandt mellom ulike stammer. Kyros den store bygde videre på denne arven, grunnla det akamenidiske riket og skapte et av antikkens største riker. Marmorsøyler reiste seg i Persepolis; satraper administrerte provinser fra Lydia til Baktria.

I det fjerde århundre f.Kr. knuste Aleksander den store akamenidenes styre og la grunnlaget for hellenistisk fusjon. Men i det tredje århundre f.Kr. hadde parthiske adelsmenn fordrevet seleukidiske overherrer og gjenopprettet iransk styre. Imperiet deres holdt stand inntil sasanidiske monarker innledet en gullalder i det tredje århundre e.Kr., preget av fremskritt innen styresett, religion og kunst. Sasanidisk skrift og administrasjon påvirket naboene; ildtempler knyttet kosmos og kongedømme sammen.

De arabiske erobringene på midten av 600-tallet førte til islams ankomst. Likevel gjenoppsto persisk kultur og språk i den islamske gullalderen. Iranske dynastier – tahiridene, samanidene og buyidene – tok over tøylene fra abbasidiske kalifer og kjempet for persisk litteratur, vitenskap og gjenopplivingen av zoroastrisk arkitektur innenfor en islamsk ramme.

Seljukkene og khwarazmiene i middelalderen hersket over skiftende grenser inntil mongolske horder feide over på 1200-tallet. Timuridene gjenopprettet beskyttelsen til kunst og vitenskap, og fødte det som ofte kalles den timuridiske renessansen. Innen 1501 gjenforente safavidedynastiet Iran, definerte tolver-sjia som statsreligion og smidde en distinkt persisk sjia-identitet.

Fire dynastier ville følge: Afsharidene under Nader Shah førte kortvarig Iran tilbake til verdensmaktstatus på 1700-tallet; Qajarene konsoliderte seg, men stagnerte på 1800-tallet; Reza Shahs Pahlavi-dynasti (1925–79) moderniserte veier, jernbaner og institusjoner – men spenninger rundt olje og utenlandsk innflytelse førte til statsminister Mohammad Mossadeghs oljenasjonalisering i 1951 og det angloamerikanske kuppet i 1953 som styrtet ham.

I februar 1979 satte Ayatollah Khomeinis tilbakekomst en stopper for monarkiet. Den islamske republikken oppsto blant løfter om sosial rettferdighet og nasjonal suverenitet. I løpet av få måneder invaderte Irak landet; den resulterende åtte år lange krigen forsterket grensene, men ga ingen territoriale gevinster. Republikken har siden utviklet seg under øverste ledere og valgte presidenter, som vekslet mellom reformistiske og konservative visjoner.

I dag opererer Iran som en enhetlig islamsk republikk. Den virkelige makten ligger hos den øverste lederen, hvis autoritet overgår presidentens og parlamentets. Til tross for regelmessige valg, gransker Vokterrådet kandidatene og begrenser dermed dissens. Dette systemet har blitt kritisert for menneskerettighetsbrudd – restriksjoner på ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og minoriteter er fortsatt strenge.

Likevel strekker Irans innflytelse seg utover landets grenser. Bevæpnet med 10 % av verdens olje og 15 % av gassen, former landet energimarkedene. Som den største sjiamuslimske staten støtter landet militser og politiske bevegelser fra Libanons Hizbollah til Irak og Jemen. Landet har seter i FN, OIC, OPEC, ECO, NAM, SCO og – siden 2024 – BRICS, noe som understreker landets doble identitet som en regional makt og en utfordrer til vestlig hegemoni.

Målt i kjøpekraftsparitet har Iran verdens 23. største økonomi, en intrikat vev av sentral planlegging og privat næringsliv. Tjenestesektoren dominerer BNP, etterfulgt av industri, gruvedrift og landbruk. Teheran, hjem til nesten halvparten av statlige foretak og 30 % av offentlig ansatte, er det finansielle nervesenteret. Teheran-børsen noterer over 40 bransjer; sentralbanken utsteder rial og kjemper mot inflasjon og sanksjoner.

Hydrokarboner ligger til grunn for inntektene. Som OPEC-medlem har Iran innflytelse – men internasjonale sanksjoner siden 1979 har kvalt utviklingen. Turismen har kompensert: innen 2019 nærmet utenlandske ankomster seg ni millioner, en global vekstleder. Etter en pandemiutglidning i 2020, så 2023 en økning på 43 % til seks millioner besøkende. Slutten på visumkrav for 60 land og 32 milliarder dollar i planlagte investeringer signaliserer ambisjoner om å konvertere Irans sagnomsuste fortid – Persepolis, Shiraz, Isfahan – til økonomisk utbytte.

Et nettverk på 173 000 km med veier (73 % asfaltert) knytter sammen fjellpass og ørkener. Den strategiske jernbanen Teheran–Bandar Abbas forbinder Persiabukta med Sentral-Asia via Mashhad. Irans havner – Abbas ved Hormuzstredet; Anzali og Torkeman ved Kaspihavet; Khorramshahr og Emam Khomeyni langs Gulfen – håndterer viktig import og eksport. Flytrafikk betjener dusinvis av byer; Iran Air forbinder innenlandske og internasjonale destinasjoner.

Bytransport økte kraftig med Teheran-metroen, Midtøstens største, som fraktet over tre millioner passasjerer daglig og registrerte 820 millioner turer i 2018. Busser fyller hullene; lastebil- og godstransport med jernbane distribuerer varer innover i landet. Til sammen sysselsetter transport over én million innbyggere – 9 % av BNP.

Irans befolkning har steget kraftig fra 19 millioner i 1956 til 85 millioner innen begynnelsen av 2023. Fruktbarheten falt fra 6,5 ​​til 1,7 barn per kvinne på to tiår, noe som førte til en årlig vekst på 1,39 % i 2018. Prognoser forutser en stabilisering på nær 105 millioner innen 2050. Antall byboere økte fra 27 % til 60 % mellom 1950 og 2002, konsentrert i det kjøligere og våtere vestlandet.

Nesten én million flyktninger – hovedsakelig afghanere og irakere – bor i Iran, beskyttet av konstitusjonelle trygdegarantier som dekker helse, pensjon og katastrofer.

Persere og aserbajdsjanere kjemper om majoritetsstatus i mangel av etnisitetsbaserte folketellinger. Et estimat fra 2003 plasserte persere på 51 % og aserbajdsjanere på 24 %; Library of Congress endret i 2008 tallene til henholdsvis 65 % og 16 %. Kurdere, gilakkere, mazanderanere, arabere, lurere, balutsjer, turkmenere og mindre grupper fyller resten.

Farsi dominerer som offisielt språk, men dusinvis av dialekter sprer seg over provinsene: Gilaki og Mazenderani i nord; kurdiske varianter i vest; Luri i sørvest; aserbajdsjansk og andre tyrkiske dialekter i nordvest. Minoritetsspråk – armensk, georgisk, nyarameisk, arabisk – består i enklaver.

Tolvver sjia-islam omfatter 90–95 % av iranerne; sunnier og sufier står for 5–10 %. Yarsanismen, en kurdisk trosretning, har opptil én million tilhengere. Bahá'í-troen, som ikke er anerkjent og forfulgt, står overfor systematisk undertrykkelse. Anerkjente religioner – kristendom, jødedom, zoroastrisme og sunni-islam – har seter i parlamentet. Det jødiske samfunnet her er Midtøstens største utenfor Israel; armenske kristne teller rundt 250 000–370 000.

Irans monumenter strekker seg over årtusener. Tjuesju UNESCOs verdensarvsteder – Persepolis, Naghsh-e Jahan-plassen, Chogha Zanbil, Pasargadae og Yazd – ligger side om side med hyrcaniske skoger og immaterielle tradisjoner som Nowruz. Tjuefire kulturelle praksiser plasserer Iran på femteplass globalt. Dens arkitektoniske avstamning, som dateres tilbake til 5000 f.Kr., forener geometri, astronomi og kosmisk symbolikk i hvelv og kupler – en tradisjon uten sidestykke når det gjelder strukturell oppfinnsomhet og dekorativ frihet.

Irans nasjonalmuseum i Teheran, som består av deler fra det gamle Iran og den islamske epoken, bevarer landets arkeologiske samling og er blant verdens fremste institusjoner. I 2019 ble museer over hele landet besøkt av rundt 25 millioner mennesker, inkludert Golestan-palasset, Treasury of National Jewels, Teheran Museum of Contemporary Art og en rekke andre.

Iransk mat krystalliserer enkelhet til dybde: Saftige kebaber roteres over kull; safranfargede pilaffer omfavner nøtter og røtter; khoresh-gryteretter kombinerer kjøtt, frukt og krydder. Ved bordet preger naturell yoghurt (mast-o-khiar), sabzi (friske urter), salat Shirazi og torshi (sylteagurk) smakene. Borani, Mirza Qasemi og kashk e bademjan byr på forspill av aubergine og myse.

Te, nærmest hellig, flyter fra samovarer; falude – rosevannsorbet med vermicelli – og Bastani Sonnati, safranis ofte paret med gulrotjuice, er et nært måltid. Krydder – kardemomme, tørket lime, kanel, gurkemeie – gir nyanser; kaviar fra Kaspihavet vitner om eldgammel luksus.

Reisende kan reise gjennom sju forskjellige riker: det barske, fattige Sistan og Baluchistan; det tåkeinnhyllede Kaspihavet; det travle Sentral-Iran med Teheran, Qom og Esfahan; Khorasans hellige by Mashhad; de solbakte øyene i Persiabukta; det fjellrike Aserbajdsjan; og de kamprammede slettene i Vest-Iran.

Iransk gjestfrihet er legendarisk. Gjestene får den varmeste velkomsten – «Kheili Khosh Amadid» – men forsiktighet blander seg med nysgjerrighet. Høflighet dikterer at menn venter på en kvinnes tilbud før de rekker ut et håndtrykk. I landlige områder og på hellige steder råder konservativ klesdrakt: kvinner bruker hodeskjerf (rusari), knelang manteau og løse bukser; noen hellige steder krever hel svart chador. Menn bruker lange ermer; slips bør unngås i nærheten av regjeringskontorer. Under nylige protester (fra oktober 2022) medførte delvis avduking av kvinner alvorlig risiko.

Tommelen opp-gesten er fortsatt tabu utenfor større byer, likestilt med et obskønt vestlig signal; en håndflate-ned-bølge gir bedre skyss for den sjeldne haikeren – selv om offentlig transport, fra busser til metro, er mer økonomisk.

I moskeer forblir skoene utendørs; kameraer er stuet bort; ikke-muslimer bør unngå fredagsbønnen og respektere stengetiden. Ved zoroastriske ildtempler er det indre helligdommen forbudt for utenforstående. Kritikk av islam er ulovlig – og å blande sammen iranere med arabere inviterer til forvirring, til og med fornærmelse. Fremfor alt, kall aldri Persiabukta for «Arabiske golf».

Iran trosser enhver fortelling. Det er både eldgammelt og avantgarde, et land der tusenårige søyler kaster skygger over moderne skyliner; der seismiske rystelser tegner forkastningslinjer i både jord og samfunn. Gjennomsyret av imperium, tro og kunstnerisk utfoldelse, tilbyr det et landskap – geografisk, kulturelt, politisk – av svimlende variasjon. Å kjenne Iran er å konfrontere kompleksitet: av historier vevd gjennom erobring og overbevisning, av økonomier herjet av sanksjoner og olje, av folk bundet av gjestfrihet midt i offisielle strenge regler. Likevel, bak overskriftene ligger et land med varig motstandskraft og ynde, balansert i et krysningspunkt mellom fortid og fremtid.