Syria

Syria, offisielt Den syriske arabiske republikken, har en sentral beliggenhet på den østlige bredden av Middelhavet. Landmassen på 185 180 kvadratkilometer har rundt 25 millioner innbyggere, noe som gjør den til både den femtisyvende mest folkerike og den åttisyvende største nasjonen. Fra kystlavlandet til den østlige ørkenen grenser Syria til Tyrkia i nord, Irak i øst og sørøst, Jordan i sør, og Libanon og Israel i sørvest. Landet, som styres – i hvert fall inntil nylige omveltninger – av ett enkelt parti under langvarig unntakstilstand, er administrativt delt inn i fjorten guvernører, med Damaskus som hovedstad og viktigste bysentrum.

Lenge før den moderne republikken oppsto, betegner «Syria» en større region som omfattet flere påfølgende imperier. Arkeologiske levninger i Ebla dateres tilbake til det tredje årtusen f.Kr., og senere bykomplekser i Ugarit og Mari vitner om tidlige handelsnettverk. På 600-tallet e.Kr. huset Damaskus hoffet til Umayyad-kalifatet, noe som markerte byen som et tidlig sete for islamsk styresett. Under det mamelukkiske sultanatet fungerte den som et regionalt senter; deretter gikk den over i osmanske hender i mer enn fire århundrer.

Etter første verdenskrig plasserte Folkeforbundet Syria under fransk mandat. Den franske administrasjonen konsoliderte provinser som tidligere var holdt av osmanerne til én politisk enhet. Nasjonalistisk agitasjon vokste gjennom mellomkrigsårene. I april 1945 ble Den første syriske republikk med i FN, en lov som avsluttet mandatet ved lov. Franske styrker fullførte tilbaketrekningen i april 1946, og Syria oppnådde full de facto uavhengighet.

Den tidlige republikken slet med politisk ustabilitet. Mellom 1949 og 1971 omformet militærkupp regjeringen minst seks ganger. I 1958 dannet Syria og Egypt Den forente arabiske republikk; unionen ble oppløst etter et kupp i 1961. I mars 1963 tok en fraksjon av det arabiske sosialistiske Ba'ath-partiet makten og styrte under krigsrett. Interne splittelser førte til ytterligere kupp, særlig i februar 1966 og november 1970, der sistnevnte brakte Hafez al-Assad til presidentposten. I løpet av tre tiår forankret Assad et system der viktige militære og statlige roller gikk til medlemmer av hans alawittiske samfunn. Ved hans død i juni 2000 etterfulgte sønnen hans, Bashar al-Assad, ham.

Tidlig i 2011 spredte folkelige protester under den arabiske våren seg til Syria. Regjeringens respons utløste en flerpartikonflikt som trakk regionale og globale makter inn. Ved midten av 2015 hadde Den islamske staten erobret store deler av det sentrale og østlige Syria, noe som førte til direkte intervensjon fra flere stater. Ved slutten av 2017 hadde IS-holdt territorium i stor grad kollapset under press fra kurdisk-ledede styrker, syriske regjeringstropper og allierte militser, og diverse utenlandske militærstyrker. Nye politiske enheter dukket opp, blant dem en semi-autonom administrasjon i nordøst. Sent i 2024 gikk motstridende fraksjoner kortvarig inn i Damaskus og styrtet det sittende regimet. Fra begynnelsen av 2025 ligger mye av Syrias infrastruktur i ruiner, og internasjonale sanksjoner er fortsatt i kraft.

Fysisk sett består Syria av tre brede soner. Langs Middelhavskysten får smale sletter vinternedbør og støtter olivenlunder og sitrusfrukthager. Innlandet viker en halvtørr steppe for ørken i de østlige guvernoratene. Eufrat-elven, Syrias viktigste vassdrag, renner vestover fra Tyrkia gjennom tørre sletter før den dreier sørover. I nordøst har al-Jazira-platået lommer med fruktbar jord som vannes av elve-sideelver; i sør gir Hawrans vulkanske jord hvete og bygg. Fjellkjeder nær kysten overstiger 2000 meter, og fanger opp fuktighet og skaper et grønt belte som står i skarp kontrast til ørkenen lenger øst.

Da olje dukket opp i nordøst i 1956 – i felt som Rmelan og al-Suwaydiyah – omformet ressursen Syrias eksportprofil. Ved midten av 1970-tallet ble petroleum den ledende valutakilden, med felt nær Deir az-Zawr knyttet til irakiske forekomster på den andre siden av grensen. Naturgass dukket opp i Jbessa i 1940, selv om gassproduksjonen forble sekundær frem til de siste tiårene. Mellom 2000 og 2008 vokste den årlige BNP per innbygger med gjennomsnittlig 2,5 prosent. Regjeringen forsøkte å gå over fra statsledet planlegging til markedsorienterte reformer, og oppmuntret til utenlandske investeringer i turisme, tjenester og naturgass. Likevel viste fremgangen seg å være ujevn, og fattigdomsratene lå på nær 30 prosent innen 2005.

Krig snudde disse beskjedne gevinstene. Innen 2012 stupte eksportinntektene fra 12 milliarder amerikanske dollar til 4 milliarder amerikanske dollar. Det syriske pundet mistet fire femtedeler av verdien sin. Statsbudsjettene var avhengige av eksterne kredittlinjer, hovedsakelig fra Iran, Russland og Kina. Amerikanske og EUs sanksjoner mot petroleumseksport, håndhevet fra 2012 og utover, kostet omtrent 400 millioner amerikanske dollar månedlig. Den islamske statens beslagleggelser av fosfatgruver i 2015 eliminerte en gjenværende inntektsstrøm. Skader på infrastruktur, valutakollaps og sanksjoner førte til at gjenoppbyggingskostnadene nærmet seg 10 milliarder amerikanske dollar.

Før konflikten omfattet Syrias transportnettverk fire internasjonale flyplasser – Damaskus, Aleppo, Latakia og Qamishli – og et jernbanesystem som forbinder større byer. Veiene strakte seg over nesten 70 000 kilometer, hvorav 1100 var motorveier. Innlandsvannveier eksisterte, men manglet kommersiell betydning. Under krigstid ble mange ruter utrygge, og grensekryssende jernbanetjenester opphørte.

Syrias befolkning gjenspeiler årtusener med migrasjon og bosetting. Arabere utgjør omtrent tre fjerdedeler av de som fortsatt er i landet; tidligere folketellingstall anslo at det totale antallet innbyggere var rundt 18,5 millioner (2019). Resten inkluderer kurdere (hovedsakelig i nordøst), tyrkisktalende samfunn, assyrere og andre grupper. Nyarameiske dialekter eksisterer fortsatt i Ma'loula og nærliggende landsbyer; klassisk syrisk har liturgiske funksjoner. Kurdiske, tyrkiske, armenske, sirkassiske og tsjetsjenske minoriteter beholder sine språk uten offisiell status. Arabiske dialekter – levantinsk i vest, mesopotamisk i nordøst – dominerer daglig tale. Engelsk og fransk brukes i utdanning og handel.

Den religiøse sammensetningen viste en gang at sunnimuslimer utgjorde nesten tre fjerdedeler av befolkningen, alawitter og tolver-sjiaer rundt 13 prosent, kristne nærmere 10 prosent og drusere omtrent 3 prosent. I praksis har alawitter hatt en uforholdsmessig stor andel av høytstående militære og statlige stillinger siden 1970-tallet. Kristne kirkesamfunn – gresk-ortodokse, syrisk-katolske, armensk-apostoliske og andre – fortsetter samfunnslivet i byer og landsbyer.

Kulturelle skikker i Syria dreier seg om familie, gjestfrihet og religiøs overholdelse. Sosiale ritualer inkluderer dabkeh-dansen og sverddansene i bryllup og på festivaler. Folkekunst henter inspirasjon fra arabiske, kurdiske og arameiske tradisjoner. Maten varierer fra region til region: Aleppo-retter legger vekt på krydrede kebaber; damaskusmat fremhever fylte grønnsaker og robuste bakverk. Basisretter som hummus, tabbouleh og labneh følger med flatbrød som bakes ferskt hver dag. Meze-fat introduserer måltider. Arabisk kaffe finner sin plass til frokost og under gjestemottakelser; arak, en brennevin med anissmak, dukker opp ved seremonielle fester.

Den arkitektoniske arven spenner over romerske teatre i Bosra og Apamea, korsfarerslott som Krak des Chevaliers, og osmanske moskeer, madrasaer og karavanseraier. Bystrukturen i Damaskus og Aleppo har beholdt middelalderkvarterer gruppert rundt souker og moskeer. Palmyra sto en gang som ørkencitadellet i øst; etter alvorlig skade i 2015 har minerydding og restaurering gått sakte.

Før 2011 hadde turisme vekstpotensial: kystferiesteder, pilegrimssteder og arkeologiske soner trakk besøkende. Regjeringen så for seg å diversifisere utover olje til tjenester og gjestfrihet. Krig stoppet disse planene. Noen hjelpeorganisasjoner anslår at 40 prosent av jobbene i turistsektoren forsvant innen midten av 2015. Mye av det bygde miljøet, fra hoteller til motorveier, trenger reparasjon.

Reiseråd advarte en gang mot politiske diskusjoner, ettersom uformelle bemerkninger om sensitive temaer – Israels kontroll over Golanhøydene eller kritikk av den herskende familien – kunne tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Tigging ble noen ganger aggressivt i nærheten av pilegrimssteder. Vestlig klesdrakt passer til kristne urbane distrikter, men kan tiltrekke seg oppmerksomhet andre steder; beskjedne klær letter samhandling. Kranvann oppfylte generelt sikkerhetsstandarder, selv om flaskemerker nøt større tillit. Helsefasiliteter varierte i kvalitet; utenlandske leger betjente ofte hotellgjester på vakt.

I dagliglivet forbeholder syrere seg direkte kritikk til private sammenhenger. Offentlige utvekslinger byr på hevede stemmer og livlige gester, men disse uttrykker engasjement snarere enn sinne. Verter ønsker fremmede velkommen; barn får kjærlig oppmerksomhet fra voksne. Sosial etikette fraråder å vinke med pekefingeren og vise fotsålene. Personlige spørsmål tester vestlige komfortsoner, men oppstår fra et ønske om å knytte bånd.

Kvinner, spesielt når de er alene, kan tiltrekke seg uoppfordrede bemerkninger; høflige avslag og påkalling av tilskuere var vanligvis tilstrekkelig for å avverge uvelkomne tilnærmelser. I henhold til lokale lover kan lover om moralsk oppførsel føre til arrestasjon for ugifte menn og kvinner som deler private rom. Homoseksuelle handlinger er fortsatt kriminalisert.

Til tross for nylige forstyrrelser, lever Syrias lange historiebue videre i landskapene, språkene og lokalsamfunnene. Hvert lag – fra ruiner fra bronsealderen til osmanske badehus – vitner om påfølgende bølger av imperium og migrasjon. Når gatene travler igjen, kan nabolag spredt av konflikt være vertskap for samlinger i souker og torg. Oliventrær plantet for århundrer siden kan fortsatt bære frukt. Når stabiliteten vender tilbake, vil Syrias materielle arv og levende tradisjoner stå klare til å gjenoppta sin plass i dagliglivet.