Libanon

Libanon ligger på en smal landstripe på østkysten av Middelhavet, hvor kalksteinsrygger stiger brått opp fra en smal kystslette og gir vei innover i landet til den fruktbare Beqaa-dalen og, bortenfor den, Anti-Libanon-fjellkjeden. Landet dekker litt over ti tusen kvadratkilometer og grenser til Syria i nord og øst, Israel i sør og Middelhavet i vest. Litt over fem millioner mennesker bor innenfor grensene, hovedsakelig konsentrert i og rundt Beirut, hovedstaden og landets viktigste havn.

Menneskelig tilstedeværelse strekker seg tilbake til minst 5000 f.Kr. Fra det tredje årtusen f.Kr. til midten av det første årtusen f.Kr. dannet kystbyene kjernen i Fønikia, der kjøpmenn og skipsbyggere etablerte kolonier over Middelhavet. I 64 f.Kr. førte romersk styresett til nye veier, teatre og templer. Ved det syvende århundre e.Kr. hadde kontrollen flyttet seg til påfølgende islamske kalifater; senere århundrer ble korsfarerstyre erstattet av ayyubidiske og deretter mamelukkiske styre. Ottomansk administrasjon tok fotfeste tidlig på 1400-tallet, men under sultan Abdulmejid I skapte Tanzimat-reformene på midten av 1800-tallet Mount Lebanon Mutasarrifate, et semi-autonomt distrikt designet for å beskytte maronittiske kristne.

Den osmanske maktens kollaps etter første verdenskrig plasserte Libanon under et fransk mandat. I 1920 oppsto Stor-Libanon, med grenser som strakte seg østover til å inkludere Beqaa-dalen. Uavhengighet kom i 1943, under en grunnlov som tildelte politiske verv i henhold til religiøs tilhørighet – et system som var ment å balansere kristne, muslimske og drusiske samfunn. Freden varte til 1975, da sekteriske spenninger brøt ut i borgerkrig. Kampene fortsatte til 1990, hvor syriske styrker grep inn (1976–2005) og israelske angrep vedvarte i sør. Konflikten med Israel gjenopptok med jevne mellomrom og kulminerte i flere invasjoner; den siste konfrontasjonen begynte i oktober 2023 og er fortsatt uløst.

Topografien deler Libanon inn i fire distinkte regioner. En smal kystslette, dannet av marine sedimenter og elveavleiringer, utvider seg nær den syriske grensen og smalner av til steinete nes ved den israelske grensen. Innover i landet går Libanon-kjeden – kalkstein- og sandsteinstopper som stiger over tre tusen meter ved Qurnat som Sawdaʾ – parallelt med kysten, hugget ut av bratte juv og drapert med snø hver vinter. Lenger øst ligger Beqaa-dalen i en rift som strekker seg inn i Øst-Afrika. Dens dype jordsmonn støtter vingårder og frukthager. Utenfor dalen reiser Anti-Libanon-massivet seg, som kulminerer ved Hermon-fjellet, hvis skråninger strekker seg over de omstridte Shebaa-gårdene.

Libanons elver er korte og ikke farbare. Tretten har sitt utspring i de vestlige fjellene og renner vestover mot havet; Litani er den lengste og renner nordover gjennom Beqaa før den bøyer seg vestover. Sesongbekker fyller opp elveleiene sine hver vinter, mens kilder og vanningskanaler opprettholder jordbruket i sommerens tørre måneder.

Klimaet varierer med høyden over havet. Kystsonene får mest nedbør mellom november og mars, med kjølige vintre og fuktige somre. Over tusen meter faller vintertemperaturene under frysepunktet, og kraftig snøfall kan vedvare inn i mai. I februar 2025 brakte et polart værsystem kalt stormen Adam snø til høyder så lave som tre hundre meter og rekordlave temperaturer over fjellene.

Administrativt er ni guvernorater delt inn i tjuefem distrikter og en rekke kommuner. Libanons økonomiske rammeverk er forankret i laissez-faire-prinsipper. De fleste transaksjoner bruker amerikanske dollar. Kapitalstrømmer krysser grenser uten restriksjoner. Investeringsutviklingsmyndigheten i Libanon, dannet i 1994 og styrket av investeringslov nr. 360 av 2001, fremmer utenlandske direkteinvesteringer i teknologi, landbruksnæring og fornybar energi.

Likevel har økonomien kollapset de siste årene. Fra 2018 til 2023 krympet BNP med førti prosent. Det libanesiske pundet mistet nittifem prosent av verdien sin mot dollaren. Inflasjonen steg til over to hundre prosent. Den offisielle valutakursen ble opphevet for første gang på tjuefem år. Bankene innførte uformelle kapitalkontroller. Innen 2023 levde tre av fire libanesere under fattigdomsgrensen. Verdensbanken rangerer denne nedgangen blant de mest alvorlige siden det nittende århundre. Røttene ligger i en langvarig finansieringsordning fra sentralbanken, som lånte dollar med høy rente for å finansiere offentlige underskudd. Da innskuddsveksten avtok, kollapset systemet, noe som kulminerte i mislighold i 2020 og havneeksplosjonen i Beirut samme år.

Før denne krisen, fra den osmanske epoken og frem til 1960-tallet, blomstret Libanon som et regionalt bankknutepunkt og distribusjonssenter. Handel med matforedling, tekstiler, smykker og tepper opprettholdt en stigende levestandard. Gjenoppbyggingen etter krigen omformet økonomien til tjenester – bankvirksomhet, eiendom og turisme sysselsetter nå to tredjedeler av arbeidsstyrken og står for en lignende andel av BNP. Pengeoverføringer fra en utbredt diaspora bidro med omtrent en femtedel av nasjonalinntekten i 2008. Disse nettverkene strekker seg til Afrika, Amerika og Australia, hvor libanesiske samfunn driver bedrifter fra detaljhandel til bygg og anlegg.

Turisme sto en gang for en tidel av BNP. På toppen i 2009 oversteg antallet besøkende 1,8 millioner; Beirut ble kåret til verdens beste reisemål av en internasjonal avis. Ti år senere førte regionale stridigheter i nabolandet Syria til en nedgang i antall besøkende på 37 prosent. I mai 2025 opphevet De forente arabiske emirater sitt langvarige reiseforbud, noe som ga nytt håp om en gjenoppliving.

Libanons befolkningsdemografi er fortsatt sensitiv. Det har ikke vært noen folketelling siden 1932, da kristne utgjorde et lite flertall. Anslag for 2021 anslår at det totale antallet innbyggere er 5,6 millioner, inkludert nesten en million flyktninger fra Syria og Palestina. Libanesiske statsborgere teller omtrent 4,7 millioner. Religiøst mangfold er blant de høyeste i regionen. Fire muslimske sekter, tolv kristne kirker, samt drusere og et lite jødisk samfunn er offisielt anerkjent. Nyere studier tyder på at muslimer (inkludert drusere) utgjør omtrent to tredjedeler av innbyggerne og kristne en tredjedel. Undersøkelsesdata peker på en beskjeden nedgang i religiøs utøvelse blant yngre generasjoner.

Språket gjenspeiler denne pluraliteten. Arabisk fungerer som det offisielle språket, med moderne standardarabisk reservert for trykte medier og formelle adresser. Daglig libanesisk arabisk er fremtredende i dagliglivet. Fransk beholder juridisk status og brukes i næringsliv og utdanning; nesten førti prosent av libanesere identifiserer seg som frankofone. Engelsk har vunnet terreng innen vitenskap og handel, og begge europeiske språk erstatter arabisk blant mange urbane ungdommer. Armensk, gresk og assyrisk språk er fortsatt til stede blant disse respektive samfunnene.

Kulturlivet bærer preg av sin fønikiske opprinnelse, romerske arv, arabiske kulturarv og osmansk og fransk forvaltning. Musikk blander modale former med vestlige instrumenter. Litteratur konfronterer krig, eksil og identitet. Festivaler – religiøse og sekulære – reflekterer lokale tradisjoner og diaspora-feiringer. Over hele verden driver libanesiske kokker nesten ti tusen restauranter, og introduserer retter som kibbe – en blanding av lammekjøttdeig og knust hvete – og tabbouleh, en salat av persille, tomat og burghul, sammen med regionale variasjoner på mezze-pålegg.

Byer byr på særegne profiler. Beirut kombinerer fasader fra osmansk tid med moderne glasstårn, og danner en mosaikk av nabolag der kafeer strekker seg utover fortauene og nattelivet pulserer i både lukkede klubber og strandbarer. Tripoli, som fortsatt bærer preg av mamelukkisk arkitektur og korsfarercitadellet, viser gjenværende spor etter borgerkrigen og lever i relativ fattigdom. Sidon bevarer sine karavanserai, middelalderske souker og kystpromenader. Tyrus har fønikiske og romerske ruiner på sine brede strender. Byblos hevder å være en av verdens eldste kontinuerlig bebodde bosetninger, med slottet og den gamle havnen omgitt av livlige markeder.

Besøkende ankommer hovedsakelig med fly via Beirut internasjonale lufthavn, som er forbundet med Middle East Airlines og diverse regionale og europeiske flyselskaper. Busser og deletaxier forbinder Damaskus og andre syriske byer. En ferge som går to ganger i uken forbinder Tripoli med Tyrkia. Innenfor Libanon er biler fortsatt det mest effektive transportmiddelet på ujevne veier; leiepriser krever forhandlinger, i likhet med priser på «servicetaxier» som fungerer som uformelle minibusser. Uber opererer i Beirut for de med internettilgang, og motorveier deler fjell og sletter i to, selv om hull i veiene og uberegnelig kjøring krever årvåkenhet.

Sosiale skikker vektlegger respekt for eldre, indirekte kommunikasjon og gjestfrihet. Kleskoder varierer: beskjedent antrekk passer til religiøse steder og konservative distrikter; bysentre tillater mer vestlige stiler. Besøkende bør unngå diskusjoner om sensitive politiske temaer nær grenser og avstå fra gester som anses som uhøflige, som å vinke med en finger. Sørlige områder under militsinnflytelse presenterer ytterligere risikoer; Arsal, i det nordlige Beqaa, har sett sporadiske kidnappinger og er fortsatt ikke tilrådelig.

Pilegrimer, akademikere og turister kan i Libanon finne en blanding av sivilisasjoner og klimaer: olivenlunder ved havnivå, snødekte topper om våren og daler der vinranker gir vin ukjent for et århundre siden. Den kompakte geografien konsentrerer kontraster – kyst og fjell, rikdom og motgang, tradisjon og innovasjon – som hver især former et samfunn som vedvarer til tross for konflikt og økonomisk kollaps. I denne konvergensen av historie og landskap består Libanon som et vitnesbyrd om tilpasning under press og om vedvarende menneskelige samfunn i det østlige Middelhavet.