Israel

Israel ligger ved den østlige kanten av Middelhavet og strekker seg knapt hundre kilometer på sitt bredeste punkt, men innenfor grensene ligger ørkener, fruktbare daler, eldgamle byer og moderne metropoler. Denne slanke nasjonen, som grenser til Libanon, Syria, Jordan og Egypt, og berører både Middelhavet og Rødehavet, okkuperer et landområde som har vært vitne til årtusener med menneskelig innsats, erobring og fornyelse. Den erklærte hovedstaden er Jerusalem, mens Tel Aviv pulserer av handel, kultur og innovasjon. Selv om de er beskjedne i skala, utfolder Israels landskap og historie seg med en slik tetthet at de trosser enhver enkel forklaring.

Israels terreng strekker seg fra Negev-ørkenen i sør gjennom det jødiske og samariaske høylandet til de frodige skråningene i Galilea, og avslører sterke kontraster. Negev, som dekker mer enn halvparten av landet under full suverenitet, er preget av vindskårne makhteshim – erosjonskratere som Ramon, omtrent trettiåtte kilometer lange. Lenger nord åpner Jisreel-dalens fruktbare slette seg mot lave kyståser, mens den innlandsryggen kulminerer i Jerusalems platå på omtrent syv hundre og femti meter. Østover ligger Jordan-riftdalen, en del av det store riftsystemet som strekker seg fra Syria til Mosambik. Her renner Jordan-elven seg fra det snødekte Hermon-fjellet gjennom Genesaretsjøen før den renner ut i Dødehavet, planetens laveste punkt på overflaten. Kystsletten, smal, men folkerik, gir vei sør for Eilat til Araba og Gulfen, der ørkenen møter det varme vannet i Rødehavet.

Israels klima endrer seg like dramatisk. Langs Middelhavskysten er vintrene milde og regnfulle, somrene lange og solfylte. Innlandet har den halvtørre Negev varme dager og kjølige netter, mens den sørlige delen grenser til ekte ørken, hvor den årlige nedbøren knapt overstiger noen få dusin millimeter. Snø faller de fleste årene på høye topper, inkludert Jerusalems omgivelser; i 1942 registrerte kibbutzen Tirat Zvi en brennende temperatur på 54 °C. Nedbøren samler seg mellom oktober og april, og gir næring til grunnvannsmagasiner og menneskelig jordbruk, men minkende vannressurser har drevet israelsk oppfinnsomhet: dryppvanning, solvarme og avsalting er blant nasjonens kreative svar på knapphet.

Under sin skiftende himmel har Israel et bemerkelsesverdig biologisk mangfold. Fire terrestriske økoregioner – middelhavsskoger til arabisk ørkenkratt – støtter nesten 2900 plantearter, mer enn noe annet land per kvadratmeter i Middelhavsbassenget. Skogdekket har økt fra 2 prosent i 1948 til over 8 prosent i dag, hovedsakelig takket være gjenplantingsarbeid. Rundt 380 naturreservater preger landskapet og bevarer endemiske busker, trekkfugler og sjeldne ville dyr som samles langs Afrika-Eurasia-flyrutene. I Eilatbukta yrer korallrevene av undervannsliv, mens Dødehavets hypersalte vann bare tillater hardføre mikrober.

Menneskelig tilstedeværelse her strekker seg tilbake til kanaaneerne, hvis bosetninger en gang spredte seg langs kyst- og høylandssonene. Gjennom århundrer har kongeriker reist seg og falt: det gamle Israel og Juda, hellenistiske riker, romerske provinser, korsfarerenklaver, osmanske distrikter. Hver bølge etterlot seg festninger, sisterner og templer, som nå er avslørt i arkeologiske parker over hele landet. Megiddo og Hatzor inneholder underjordiske vanntunneler hogd ut av israelitter rundt det første årtusen f.Kr.; Cæsareas amfiteater og Beit She'ans søylegater fremkaller romersk storhet; Masada kroner en kupert høyde ved Dødehavet, et minnesmerke over et jødisk opprør og senere et symbol på motstandskraft.

Den moderne staten Israel oppsto midt i omveltningene i det tjuende århundre. Sionismen, inspirert av økende europeisk antisemittisme, søkte et nasjonalt hjemland i Palestina. Britisk mandatpolitikk oppmuntret og begrenset jødisk innvandring vekselvis. Spenninger mellom kommuner brøt ut i borgerkrig etter FNs delingsforslag i 1947, som ble avvist av arabiske ledere. 14. mai 1948 erklærte Israel sin uavhengighet. I den korte krigen som fulgte, invaderte nabolandene arabiske stater. I henhold til våpenhvileavtalene i 1949 holdt Israel rundt syttisyv prosent av det tidligere mandatet, mens hundretusenvis av palestinske arabere flyktet eller ble utvist i det de kaller Nakba.

I de påfølgende tiårene økte Israels befolkning etter hvert som jødiske immigranter ankom fra Europa, Midtøsten og Nord-Afrika, inkludert de som ble utvist eller flyktet fra fremvoksende nasjonalistiske bevegelser. Seksdagerskrigen i 1967 markerte et nytt vannskille: Israel erobret Vestbredden, Gazastripen, Sinai-halvøya og Golanhøydene. Over tid returnerte de Sinai til Egypt under en fredsavtale fra 1979, men annekterte Øst-Jerusalem og Golanhøydene – tiltak som få nasjoner anerkjenner. Fred med Jordan fulgte i 1994. Midlertidige avtaler med palestinerne i 1993 skapte begrenset selvstyre i deler av Vestbredden og Gaza, men en omfattende løsning er fortsatt unnvikende. På 2020-tallet førte Abraham-avtalene til formell normalisering med flere arabiske stater, noe som ytterligere endret de regionale alliansene.

Styring hviler på grunnlovene, som definerer Israel som et parlamentarisk demokrati. Knesset, valgt ved proporsjonal representasjon, velger statsministeren – regjeringssjefen – og presidenten, i stor grad seremonielt. Selv om landet kan skryte av en av Asias høyeste levestandarder og rangerer som nummer tjuefem globalt etter nominelt bruttonasjonalprodukt, er det politiske landskapet komplekst. Koalisjonsregjeringer spenner ofte over partier fra sekulære liberale til religiøse konservative, noe som gjenspeiler dype samfunnsmessige skillelinjer om balansen mellom jødisk tradisjon og demokratiske verdier.

Økonomisk dynamikk er blant Israels definerende trekk. Til tross for knappe naturressurser har store investeringer i landbruk, teknologi og industri drevet landet fra innstramminger til velstand. Israel bruker mer på forskning og utvikling i forhold til økonomien enn noen annen nasjon, og har dermed fått kallenavnet «oppstartsnasjon». Landet er vertskap for verdens nest høyeste antall oppstartsbedrifter etter USA, og er på tredjeplass blant NASDAQ-noterte selskaper. Intel og Microsoft etablerte sine første utenlandske FoU-sentre her. I dag driver multinasjonale giganter og innenlandske innovatører gjennombrudd innen cybersikkerhet, medisinsk utstyr, kunstig intelligens og fornybar energi.

Jordbruk, som en gang var begrenset av tørr jord, har blomstret gjennom dryppvanning, drivhusteknologi og bioteknologi. Israel oppnådde nesten selvforsyning med mange avlinger – sitrus, oliven, dadler – selv om korn og storfekjøtt fortsatt er importvarer. Eksporten overstiger hundre milliarder dollar årlig, og spenner over maskiner, programvare, legemidler, slipte diamanter og landbruksprodukter. Turisme er også viktig: i 2017 ankom rekordhøye 3,6 millioner besøkende, tiltrukket av religiøse, historiske og naturlige attraksjoner.

Transportinfrastrukturen speiler landets vekst. Over 19 000 kilometer med asfalterte veier forbinder byer og tettsteder, mens jernbanelinjer, revitalisert siden 1990-tallet, fraktet over femti millioner passasjerer i 2015. Tre internasjonale flyplasser – Ben Gurion, Ramon og Haifa – forbinder Israel globalt, og Ben Gurion alene håndterte mer enn tjueen millioner passasjerer i 2023. Havnene i Haifa, Ashdod og Eilat tilrettelegger for både frakt- og fritidsskip.

Demografisk sett teller Israel rundt 9 millioner innbyggere. Jøder utgjør omtrent 74 prosent, arabere omtrent 21 prosent, og andre grupper resten. Innenfor det jødiske flertallet varierer religiøse identiteter fra sekulære (hiloni) til ultraortodokse (haredi), hvor sistnevnte gruppe vokser raskt og forventes å overstige 20 prosent av jødiske israelere innen 2028. Arabisk, som en gang var et offisielt språk, har nå en spesiell status sammen med hebraisk; engelsk, russisk, amharisk og fransk er utbredt, noe som gjenspeiler den tradisjonelle jødiske befolkningen fra det tidligere Sovjetunionen, Etiopia og Nord-Afrika.

Religiøst mangfold strekker seg utover demografisk statistikk og inn i selve troens geografi. Jerusalems befestede gamleby inneholder landemerker som er hellige for jødedommen, islam og kristendommen: Vestmuren, al-Aqsa-moskeen og Den hellige gravs kirke. Nasaret, Genesaretsjøen og Safed tiltrekker seg både kristne og jødiske pilegrimer, mens Baha'i-verdenssenteret i Haifa pryder terrasserte hager over Middelhavet. Drusiske pilegrimssteder, armenske enklaver og nye fromhetsbevegelser bidrar med ytterligere lag til det åndelige landskapet.

Kulturlivet i Israel vever sammen jødiske tradisjoner med arabiske påvirkninger. Musikken spenner fra sefardiske sanger fra sefardiske jøder til perkusjonen av mizrahi-sanger, mens arabisk maqam preger mange lokale melodier. Arkitekturen minner om osmanske kupler ved siden av Bauhaus-rekkehus i Tel Aviv, kjent som Den hvite byen. Maten er også en fusjon: falafel, hummus og shakshouka deler menyer med schnitzel og kaker brakt av europeiske innvandrere, alt livnet opp av za'atar, olivenolje og ferske råvarer. Omtrent halvparten av jødiske husholdninger overholder kosher-kostholdslover; likevel finner svinekjøttgårder og ikke-kosher fisk en nisje i et stort sett sekulært marked.

Dagliglivet er formet av den hebraiske kalenderen. Den offisielle hviledagen er lørdag, sabbaten, når offentlig transport i mange områder opphører og butikker stenger. Arbeidsuker går fra søndag til torsdag – noen sektorer inkluderer fredag ​​som en halv dag – mens nasjonale helligdager markerer landbruksmessige, historiske og religiøse milepæler. Sosiale normer verdsetter direkte kommunikasjon, en egenskap som noen ganger oppfattes som brysk av utenforstående, men som verdsettes innenlands for dens klarhet.

Besøkende møter både varm gjestfrihet og klare grenser. Fremmede tilbyr ofte hjelp fritt, men visse typer oppførsel – upassende antrekk i religiøse områder, fotografering i harediske nabolag under sabbaten – inviterer til irettesettelse. I Jerusalems ortodokse enklaver er det for eksempel påkrevd med beskjeden klesdrakt, og kjøretøy er forbudt å kjøre på gatene på lørdager. Turistguider understreker respektfull oppførsel som viktig for positive utvekslinger.

Å navigere i Israels kompleksitet – dets omstridte territorier, dets mangfoldige befolkning, dets livlige offentlige debatter – krever åpenhet og nysgjerrighet. Vestbredden og Gaza er fortsatt under varierende grad av israelsk kontroll og palestinsk administrasjon, og internasjonal lov anser bosetningsutvidelse der som ulovlig. Øst-Jerusalem og Golanhøydene er annektert, selv om de fleste land ikke anerkjenner disse tiltakene. Samtaler om politikk eller den israelsk-palestinske konflikten kan være ladede, og gjenspeiler overbevisninger født av historie og vanskeligheter.

Likevel ligger det ved siden av disse spenningene en impuls mot innovasjon, sameksistens og bevaring. Vannbesparende teknologier som er banebrytende her, betjener nå tørre regioner over hele verden; byfornyelsesprosjekter i Tel Aviv bevarer Bauhaus-arven samtidig som de fremmer kreative oppstartssentre. Miljøinitiativer tar sikte på å bekjempe de truende truslene mot klimaendringene, fra å utvide solenergi til å beskytte minkende våtmarker. Akademiske institusjoner, sykehus og kulturfestivaler trekker besøkende og deltakere fra hele verden.

På mindre enn et århundre har Israel forvandlet seg fra en ung stat til et av verdens mest teknologisk avanserte samfunn, samtidig som det forvalter gamle ruiner og hellige steder som gir gjenklang av lag med menneskelig historie. Topper og daler, ørkener og kyster, byer og kibbutzer tilbyr utallige scener hvor man kan være vitne til motstandskraft, gjenoppfinnelse og kompleksitet. For den reisende – eller den lærde, eller pilegrimen – motstår Israel enhver enkelt fortelling. Dens essens kommer frem i samspillet mellom fortid og nåtid, tro og modernitet, konflikt og kreativitet, alt komprimert til et land så lite at havet, ørkenen og byen noen ganger ser ut til å berøre én horisont.