10 beste karnevaler i verden
Fra Rios samba-forestilling til Venezias maskerte eleganse, utforsk 10 unike festivaler som viser frem menneskelig kreativitet, kulturelt mangfold og den universelle feiringsånden. Avdekke...
Pyramider? Allerede sett. Babylons hengende hager? Det er ingen måte å se det på! Her er de nye underverkene i det nye årtusenet!
Før daggry virvler tåke rundt en kolossal steinsilhuett høyt oppe på en elvebredde, og de første solstrålene lyser opp det fredfulle ansiktet til en gigantisk Buddha. Dette er Leshan-giganten Buddha, et 71 meter høyt bilde av Maitreya hugget inn i siden av Lingyun-fjellet i Sichuan-provinsen i Kina. Statuen, som ble påbegynt i 713 e.Kr. og fullført i 803 e.Kr. under Tang-dynastiet, ble skulpturert av en hengiven munk, Hai Tong, og hans disipler. Lokal tradisjon hevder at Hai Tong så for seg en Buddha av en slik skala at den kunne roe ned de farlige strømmene der elvene Min, Dadu og Qingyi møtes. Ved å hugge denne figuren direkte fra den røde sandsteinsklippen blandet byggerne kunst og ingeniørfag: dens massive skuldre og krøllete hår er punktert av et gammelt dreneringssystem med skjulte kanaler og renner for å lede regnvann bort og beskytte monumentet mot erosjon. En håndskåret fot vender mot en flekk med turbulent vann nedenfor, som for å berolige elveleiet. Rundt Buddha ligger restene av Lingyun- og Fayu-templene (bokstavelig talt «Dharmaens opprinnelsestempel»), hvis navn fremkaller ideen om «Buddhas kilde». Sammen danner disse templene og de liggende statuene i skråningene et tempelkompleks som noen ganger poetisk kalles Buddhas opprinnelsestempel – et passende bilde for fødestedet til et pilegrimssted som skulle bli et symbol på tro og oppfinnsomhet.
Leshans Buddha er den største og høyeste førmoderne Buddha-statuen i verden. Dens enorme skala – med hodet alene som er rundt 14 meter høyt og over 10 meter bredt – er ærefryktinngytende. Likevel er uttrykket rolig og vennlig, utskåret med et mildt smil som reflekteres i dagens lys. Under den buddhistiske steinbaldakinen står utallige pilegrimer og besøkende som små figurer ved siden av Buddhas gigantiske føtter, og til og med båter driver på elven nedenfor som om de flyter forbi en sovende koloss. Når man ser opp, forstår man hvorfor statuen ikke bare er et ingeniørunderverk, men et åndelig ikon: den våker bokstavelig talt over landet, en beskytter hvis blikk strekker seg fra det hellige Emei-fjellet over elvedalene. I 1996 oppførte UNESCO Leshan-området – sammen med det nærliggende naturskjønne området Emei-fjellet – som et verdensarvsted for sin blanding av kulturell og naturlig skjønnhet.
I dag kommer besøkende til dette eldgamle vidunderet fra den moderne byen Leshan (tilgjengelig med hurtigtog eller motorvei fra Chengdu). Fra Leshan tar en kort taxi- eller busstur deg til det naturskjønne området der statuen står. Den beste måten å sette pris på Buddhas fulle skala på er ofte fra elven. Ved soloppgang eller sent på ettermiddagen, når folkemengdene er mindre, kan man gå ombord i en lokal sightseeingbåt og flyte på Min-elven for en filmatisk utsikt over Buddha som stirrer ned over det virvlende vannet. På land slynger en asfaltert sti og bratte trapper seg rundt statuens hode og skuldre, slik at besøkende kan klatre opp ved siden av den (nær føttene og anklene) og gå over hodet for en panoramautsikt over toppene av Lingyun-fjellet. Om våren (april–mai) og høsten (september–oktober) er været mildere, og det frodige grøntområdet i fjellene danner et perfekt bakteppe. Sommerferier og kinesisk nyttår trekker svært store folkemengder, så disse periodene kan best unngås eller tilnærmes veldig tidlig. Vær forberedt på litt klatring: selv gangveiene i nærheten av Buddha involverer trinn hugget inn i klippen. Enten man flyter på elven ved daggry eller står i stillheten på tempelområdet, føler man den ydmykende kontinuiteten gjennom århundrer. Leshan-gigantbuddhaen er på én gang et kunstnerisk mesterverk og et uttrykk for buddhistisk hengivenhet – en inngangsport til historie og spiritualitet, omgitt av Sichuans tåkete topper.
Dypt under varmen i Chihuahua-ørkenen, 300 meter under jordoverflaten, ligger et kammer som tiden glemte – helt til det ved et uhell ble avslørt i 2000. To gruvearbeidere, som fulgte en stripe av sølvmalm i Naica-gruven, brøt gjennom en vegg inn i en skjult grotte. I stedet for malm fant de en katedral av skimrende alabast: gigantiske selenitt (gips) krystaller, noen som nådde 11 meter lange, som steg opp fra hulebunnen som frosne lyssøyler. Krystallhulen, som den er kjent som, er et geologisk under født av perfekte forhold. I en halv million år sivet varmt mineralmettet grunnvann inn i et tomrom i fjellet, og opprettholdt en stabil badstue på omtrent 58 °C og nesten 100 % luftfuktighet. I dette kokende badet krystalliserte gips fra vannet sakte. Da temperaturen til slutt sank rett under stabilitetsterskelen, omdannet mineralet anhydritt seg til gips, og krystallene begynte sin uavbrutte, langsomme vekst. Resultatet er noe få menneskelige ord kan fange: stabler av gigantiske, gjennomskinnelige prismer på størrelse med telefonstolper, som om Supermanns ensomhetsfestning hadde blitt skulpturert av naturen snarere enn av tegneserieskapere.
Å gå inn i hulen – som kun er mulig for forskere under strenge betingelser – er som et møte med en annen verden. En kraftig varmedrakt og pusteapparat er obligatorisk; selv da er det bare et besøk på 10–20 minutter som kan overleves i den trykkende luften på 60 °C. Inne glimter krystallene med en indre ild i lyset fra fakkelstrålene. En forsker beskrev følelsen av å gå blant gigantiske skår av en urkatedral. Hulen forblir stort sett urørt; etter at gruvepumpene ble stengt av i 2017, begynte grunnvannet å fylle den opp igjen, noe som gjør det nesten umulig å komme inn nå. I motsetning til de fleste underverker fra moderne tid, er dette vidunderet forbudt for tilfeldige besøkende. Krystallene er så delikate (og verdsatt av samlere) at inngangen ble låst bak en jerndør bare dager etter oppdagelsen, for å beskytte dem.
Selv om spenningssøkere ikke kan besøke Krystallhulen slik de ville gjort med et museum, er det fortsatt et reisemål i ånden. Å komme seg til Naica-gruven er å reise gjennom den barske skjønnheten i Nord-Mexico. Fly til Chihuahua City (som har daglige flyvninger fra Mexico City og USA), og derfra ta en buss eller kjør omtrent 75 km nordover til byen Naica. Veien slynger seg gjennom tørt krattland og fjerne fjell. I Naica eller i nærheten av Santa Clara tilbyr små gjestehus eller vertshus et sted å hvile. Eventyrere starter ofte før daggry: å ankomme bensinstasjonen eller det lille bussholdeplassen i nærheten av gruven rundt soloppgang betyr å ta bussen (hvis det er offentlig transport) eller møte sjåføren som tar deg over ørkenen til gruvens vaktpost. Ta med rikelig med vann til dette avsidesliggende, tørre landet. Organiserte turoperatører i Mexico arrangerer av og til besøk til nærliggende hulesystemer – for eksempel Grutas Nombre de Dios nær Chihuahua, hvor man kan se mindre, men fortsatt imponerende mineralgrotter ved en mild temperatur på 15 °C – og et besøk til disse kan være en alternativ måte å klø i grotteforskningen i regionen på.
Selv om du ikke kan gå inn i hovedgrotten med krystall uten spesiell tillatelse, kan du nyte historien. Fotografier og videoopptak (tatt før gruven oversvømmet) viser vegger av skinnende krystall, og bildene er nå ikoniske innen geologi. For en mer håndgripelig opplevelse har Centro de Ciencias de Chihuahua utstillinger om Naica-krystallene og lokal gruvehistorie. Det er også verdt å besøke Naica 4. desember: den lille byen holder en årlig festival for den internasjonale gruvedagen, som feirer arven etter disse dype tunnelene og skattene under. Hvis en reise til selve grotten virker utenfor rekkevidde, husk lærdommen den gir: at jordens ytterpunkter – steder der 58 °C mørke fødte edelstener av en slik renhet – utfordrer vår forståelse av hva naturlig skjønnhet kan være. I den forstand er krystallgrotten et under nettopp fordi den ligger på grensen av hva vi kan besøke eller til og med forestille oss.
På kanten av Persiabukta farger den lave kveldssolen vannet langs corniche-en gyllent mens Dohas skyline – en silhuett av kraner, moderne tårn og minareter – strekker seg under en pastellfarget himmel. I den ene enden av den syv kilometer lange strandpromenaden står en bygning med skarpe geometriske linjer og glatt elfenbensstein: Museum of Islamic Art (MIA). Museet, designet av den legendariske arkitekten IM Pei og åpnet i 2008, ser ut som et kubeformet emporium av lys som stiger opp fra en øy blant fontener og palmer. Designet er en tolkning av tradisjonell islamsk arkitektur fra det 21. århundre: en fusjon av gamle motiver (forseggjorte kalligrafiske gesimser, spisse buer og stalaktittdetaljer) med klarheten i moderne minimalisme. Pei bemerket selv at han hentet inspirasjon fra en moské fra det 8. århundre i Kairo, og fra Muqarnas (bikakehvelvinger) av middelalderske monumenter. Resultatet er en bygning som virker både tidløs og helt ny, en triumf av form som utfyller innholdet.
Inne i de stille hallene huser Museum of Islamic Art en av verdens fineste kunstsamlinger som strekker seg over 1400 år og tre kontinenter. Når man spaserer gjennom de syv etasjene, møter man glitrende gull- og emaljesmykker, delikate persiske miniatyrer, håndinnbundne koraner i flytende skrift, utskårne tredører og keramikk dekorert med geometriske og blomstermønstre. En forgylt kinesisk vase fra 1100-tallet står i nærheten av en persisk sølvkanne fra 1600-tallet; et middelaldersk spansk sverd ligger ved siden av osmanske tekstiler. Museets kuratorer valgte ut verk som viser både mangfoldet av islamske kulturer og deres felles verdier – en tro som spredte seg fra den arabiske halvøy, men berørte Afrika, Europa og Asia. Det sentrale atriet, oversvømmet med naturlig lys fra en ruvende kuppel, er foret med filigranbalkonger som minner om de indre gårdsplassene til gamle moskeer. En rolig kafé har utsikt over den glassaktige bukten og inviterer til refleksjon over både historie og dagens Qatar.
Åndelig sett fungerer Museet for islamsk kunst som en kulturell lanterne. Det ble bestilt av Hans Høyhet, den avdøde emiren Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani, og ledet av hans søster, Sheikha Al Mayassa, for å være et fyrtårn for utdanning og dialog. I en by rik på oljerikdom og moderne tårn, forankrer museet Doha i arven av vitenskap, kunst og toleranse i den islamske sivilisasjonen. For muslimske besøkende er det et akademisk fristed hvor hellig kunst feires; for andre er det et tilgjengelig inngangspunkt til å forstå en tro som ofte misforstås. Man kan nesten føle den myke raslingen av silke ved lampene og de hviskede bønnene fra århundrer som bæres over tidens hav. Museet er mer enn summen av galleriene: det er en uttalelse om Qatars visjon for det 21. århundre, hvor tradisjon og fremskritt møtes.
Det er enkelt å komme seg til MIA. Det ligger på sin egen lille halvøy i den vestlige enden av Cornichen, forbundet med fastlandet med to gangbroer. Besøkende kan kjøre bil (parkering er gratis), ta en taxi eller Uber i Dohas effektive transportsystem, eller bruke Doha Metro: den grønne linjen strekker seg nå til Museum of Islamic Art Park stasjon, bare en kort spasertur fra inngangen. Når du er inne, tilbyr marmorgulvene og de klimakontrollerte galleriene lindring fra Dohas ørkenvarme. MIAs åpningstider varierer (for eksempel er det vanligvis stengt onsdag ettermiddag for rengjøring og åpner igjen torsdag til lørdag kveld til 21.00), så sjekk timeplanen; fredager begynner etter middagsbønnen (rundt 13.30). Inngang til selve museet er gratis, noe som gjør det til et yndet stoppested for både familier og arkitekturelskere. Den beste tiden å besøke er i de kjøligere månedene (november til mars) når Dohas himmel er klar og utflukter i parken eller på cornichen er mest hyggelige.
Museet for islamsk kunst er et moderne underverk, ikke på grunn av naturlige skuer, men fordi det krystalliserer kultur. Når man vandrer i gangene, blir man minnet om at tro kan være en kilde til skjønnhet og kreativitet. Museets blendende geometriske eksteriør speiles av mønstrene inni – i utsmykket keramikk, sammenflettede stjerner og kalligrafi – en visuell poesi som summer stille. En solnedgangs siste glød på museets fasade er en stille velsignelse: her er et rom hvor lyset i seg selv er hellig.
Når man går opp trappene fra Haifas gamle tyske koloni, begynner terrassene å utfolde seg. Tulipaner, sypresser og prydtrær rammer inn et vidstrakt panorama over Haifabukta: fiskebåter danser i Middelhavet, og fjell reiser seg i det fjerne. I sentrum av dette paradiset står Bábs helligdom, med sin gylne kuppel som glitrer i solen. Dette er Bahá'í-hagene i Haifa, noen ganger kalt Haifas hengende hager, en trapp med nitten ulastelig velstelte terrasser som går oppover Karmelfjellets nordlige skråning. I morgenlyset, når byen våkner, speiler hagenes symmetriske bassenger og fontener himmelen og hverandre. Vann fosser nedover nøye plasserte kanaler, og duften av jasmin og roser driver fra bedene. Dette er ingen vanlig botanisk hage – det er et levende symbol på Bahá'í-troens idealer om enhet og skjønnhet.
Historisk sett er terrassene sammenvevd med historien om bahá'í-religionen, som oppsto i Persia på 1800-tallet. Den sentrale skikkelsen som hedres her er Báb (1819–1850), bahá'í-troens herold, hvis levninger ble gravlagt i dette helligdommen. Selve helligdommen stammer fra midten av 1900-tallet: på pilegrimsreise i 1949 overvåket Shoghi Effendi – daværende leder av bahá'í-samfunnet – ombyggingen av den gamle strukturen. Over flere tiår, med midler donert av tilhengere over hele verden, ble de vidstrakte hagene designet av den iranske arkitekten Fariborz Sahba. Sahba fullførte dette monumentale prosjektet (som startet på slutten av 1980-tallet) i 2001, og avslørte den siste terrassen som bringer trappen til nummer nitten, et hellig tall i bahá'í-numerologi. I 2008 anerkjente UNESCO Haifas bahá'í-hager (sammen med de hellige stedene i Akko) som et verdensarvsted, med henvisning til deres «enestående universelle verdi» som et pilegrimssted og en skjønnhet som «overskrider religiøse særtrekk».
Når man går på disse terrassene, føler man seg omsluttet av ro. Hvert nivå utfolder seg i det neste, med mursteinsbelagte stier som deler grønne plener og blomstrende asaleaer. På klare dager strekker utsikten seg fra bukten ved Acre (Akko) helt til horisonten. Hensikten med hagene er eksplisitt åndelig: et sted for kontemplasjon og bønn. Besøkende stopper ofte på en benk med utsikt over helligdommens stjernemønstrede blomsterbed, og lar den symmetriske perfeksjonen roe sinnet. Den gylne kuppelen – helligdommen til en skikkelse som underviste i prinsippet om verdensenhet – står sentralt på en sirkulær plattform og minner både pilegrimer og besøkende om at på toppen står ikke makt, men løftet om harmoni.
For reisende tilbyr Bahá'í-hagene en unik kombinasjon av fantastisk design og åpenhet. Det er gratis adgang, og hagene er åpne daglig, men de indre hagene i nærheten av helligdommen er kun tilgjengelige mellom omtrent kl. 9.00 og 12.00 (de ytre terrassene er åpne til kl. 17.00). Guidede turer er tilgjengelige ved reservasjon (engelsk og andre språk) og anbefales for de som ønsker dypere innsikt, men selv et besøk på egenhånd fra en av de nedre inngangene gir rikelig med undring. Hovedinngangspunktet er på Yefe Nof-gaten (bokstavelig talt "vakker utsikt") der de nedre hagene begynner. Det er en streng kleskode (skuldre og knær må dekkes) siden dette er et hellig sted, og besøkende bes om å holde stillheten og anstendigheten til et tilbedelsessted. Alle som ankommer med bil kan finne parkering langs den tyske kolonien eller tilstøtende sidegater; alternativt vil Haifas effektive bybane slippe deg av i nærheten av det nedre utsiktspunktet.
Hagene blomstrer året rundt, men våren (april–mai) bringer rosene og hyasintene i full farge, noe som gjør det spesielt fortryllende. Selv på en varm sommermorgen føles terrassene kjølige og friske som om de har sitt eget mikroklima, takket være grøntområdet og det rennende vannet. For mange er høydepunktet rett og slett klatringen: sakte oppover rad for rad, stadig høyere til byen forsvinner bak deg og bare himmel og hav ligger foran deg.
Den symbolske resonansen i Bahá'í-hagene forsterkes når man dveler ved dem. De er bygget som en gave «til menneskeheten» og ønsker besøkende av alle trosretninger velkommen – en åpen lignelse om enhet. Samspillet mellom lys, vann og arkitektur er nesten poetisk: geometriske blomsterbed stråler rundt helligdommen som strengene på en himmelsk harpe. I skumringen gløder kuppelen mykt, og Haifa-lysene begynner å blinke. I den timen føles hagene nesten transcendente, som om selve fjellet ber. For reisende som søker et reisemål som blander spiritualitet, landskapsdesign og panoramautsikt, står Bahá'í-hagene som et vidunder fra det 21. århundre: en hage der tro vokser hånd i hånd med skjønnhet.
I hjertet av den yrende indiske hovedstaden reiser en visjon i stein seg som en oase av ro. Pandav Shilaa – et tempel i rosa granitt, intrikat utskåret fra 6000 tonn stein – står i sentrum av en 80 000 kvadratmeter stor kulturcampus i utkanten av Delhi. Dette er Swaminarayan Akshardham, et hinduistisk tempelkompleks som ble ferdigstilt i 2005. Når de første solstrålene fra morgengryet treffer tempelets topper, gløder spirene og kuplene varme, og luften fylles med duften av røkelse og blomstrende jasmin. Besøkende som ankommer med de første fergene – som etterligner gamle tempelbåter og krysser en menneskeskapt innsjø – befinner seg i en moderne nytolkning av tidløs hengivenhet.
Akshardham ble sett for seg av Pramukh Swami Maharaj, den daværende lederen av Bochasanwasi Akshar Purushottam Swaminarayan Sanstha (BAPS)-sekten, som en hyllest til helgenen Swami Bhagwan Swaminarayan fra 1700-tallet. Byggingen startet i 2002 med tradisjonelle metoder: Indiske håndverkere jobbet med Vastu Shastra og gamle tempelbyggingstekster for å forme steinen uten stålforsterkning, og bygde en struktur som sies å vare i 10 000 år. I nærvær av Indias president Abdul Kalam og statsminister Manmohan Singh ble tempelet innviet i november 2005. Hver overflate av det sentrale mandiret (helligdommen) er dekket med utskjæringer. Over 20 000 figurer – guder og gudinner, dansere, dyr, mytologiske scener og flora – er håndmeislet inn i vegger, søyler og tak. Helt på toppen markerer en lotusknopp spiret, som symboliserer guddommelig renhet.
Til tross for den nylige konstruksjonen er Akshardhams stil hentet fra gammel gujarati- og rajasthani-arkitektur. Tempelet er orientert østover slik at sollyset faller skrått gjennom steingitter og skaper intrikate mønstre på marmorgulvene. Inne i helligdommen finner tilbedere en forgylt messingstatue av Swaminarayan selv, omgitt av flimrende oljelamper og den milde mumlingen av sanskrit-sanger. Ikke-hinduistiske besøkende kan også komme inn, og beskjedenhet kreves: skuldre og knær må dekkes, og sko legges igjen ved døren. Fotografering er ikke tillatt inne i helligdomshallen, noe som bevarer en følelse av ærbødighet. Fra innsiden av tempelkjernen gir den ytre kolonnaden glimt av byen. Man får perspektiv: her er et sted som inviterer til refleksjon midt i en enorm, uforutsigbar metropol.
Utover mandiren er Akshardham-komplekset en opplevelse av indisk kultur og verdier. En rekke utstillingshaller formidler åndelige historier gjennom moderne medier. Sahajanand Darshan-verdihallen, med sine animerte tablåer og dioramaer, skildrer lignelser om sannhet, medfølelse og hengivenhet fra gamle tekster. Neelkanth Darshan IMAX-kinoen viser Swaminarayans tidlige liv som en tenårings vandrende yogi. Sanskruti Darshan-båtturen – som for tiden er under restaurering – har fortalt gammel indisk historie i et fengslende vannshowformat. Utenfor skaper Yagnapurush Kund vann-og-lys-fontenen koreograferte jetstråler som danser til andaktsmusikk i skumringen, og gleder familier med farger og spray. Hele komplekset er tilgjengelig for rullestolbrukere og har klimaanlegg – et bevisst nikk til inkludering – og inngang til campus og hager er gratis, selv om utstillingene og fonteneshowet krever beskjedne billettavgifter.
Det er enkelt for reisende i Delhi å komme seg til Akshardham. Tempelet har sin egen Delhi Metro-stopp på den blå linjen (Akshardham stasjon), en 5-minutters spasertur fra hovedporten. Det finnes mange drosjer og autorickshawer i Øst-Delhi, og det er rikelig med betalt parkering for privatbiler. De nærmeste store landemerkene er Delhi University campus og Indira Gandhi-kanalen. For internasjonale besøkende ligger Delhis Indira Gandhi internasjonale lufthavn omtrent 20 km unna – en times kjøretur i moderat trafikk. Når du planlegger et besøk, merk at tempelet er stengt hver mandag (det er åpent tirsdag til søndag, med første inngang rundt kl. 10.00 og portene stenger innen 18.30). Inne er det sikkerhetskontroll. Den beste tiden å komme er om morgenen når morgen-arti (bønnritualet) utføres rundt kl. 10.30; kveldene er også vakre, spesielt for fonteneshowet klokken 20.00 etter solnedgang. Å kle seg konservativt, ta med vann (Delhi kan være varmt) og legge igjen kameraer utenfor det indre helligdommen er høflighetsreglene her.
Når man står på tempeltrappen, blir man slått av Akshardhams dobbelte natur: det er på én gang et helligdom og en temaparklignende feiring av kulturarven. I bronsefotsporene til yogier og utskårne guder føler man pulsen av en levende tradisjon. Selv om Akshardham er moderne i sin skapelse, fanger det noe eldgammelt – en ambisjon om det guddommelige manifestert i stein. For en reisende i Delhi som søker åndelig storhet, arkitektonisk prakt og en leksjon i en sivilisasjons verdier, er dette Akshardham virkelig et underverk i det nye århundret.
I hjertet av Karakumørkenen – Turkmenistans enorme sandhav – brenner en ring av ild under stjernene. Dette er Darvaza-gasskrateret, kjent i dagligtale som «Helvetes porter». Historien går tilbake til 1971, da sovjetiske geologer som boret etter olje ved et uhell punkterte et huletak under landsbyen Darvaza. Jorden kollapset i et krater som var omtrent 70 meter bredt (nesten et bykvartal) og 20 meter dypt, og avslørte en lomme med naturgass. I frykt for utslipp av giftig metan satte geologene fyr på krateret, i forventning om at brannen ville brenne ut i løpet av få dager. Et halvt århundre senere brenner brannen fortsatt. Kraterveggene gløder med flimrende oransje flammer, og nattehimmelen over er bare opplyst av dette infernoet og utallige stjerner.
Å gå langs kanten av Darvazas krater om natten er som å liste seg langs randen av mytologi. Luften glitrer av varme og duften av svovel; den brølende flammen er hypnotisk. På bunnen slipper gass ut i lommer av glødende gass som ligner miniatyrgalleoner som seiler på et hav av ild. Krateret danner en åpen ovn på 60 meter i diameter – stor nok til at alle unntatt de mest dumdristige turistene kan sirkle rundt den på trygg avstand (fortsatt, ta med en lommelykt og hold deg unna kantene). Noen reisende slår opp telt ved kanten og ser flammene danse til daggry. Synet er spennende og uhyggelig: ørkenen, vanligvis stille, er opplyst av en menneskeskapt leviathan, som forvandler sand og himmel til gull og karmosinrødt. Geologer sier at Turkmenistan i fremtiden håper å dekke eller gjenerobre krateret, men foreløpig flammer det – og for en besøkende brenner det med nesten urstorhet.
Darvaza er ikke lett å nå, noe som bare forverrer mystikken. Turkmenistan kontrollerer turismen strengt; utenlandske besøkende kommer vanligvis inn på en myndighetsgodkjent tur eller et spesielt transittvisum. Den vanligste ruten er fra Ashgabat, den turkmenske hovedstaden. Fra Ashgabats vestlige busstasjon kan du ta en tidlig morgenbuss mot Daşoguz (20 manat, noen få amerikanske dollar), men den stopper ikke ved selve krateret. I landsbyen Derweze (ofte translitterert «Darvaza») eller det nærliggende togstoppet, kan lokale jeeper eller til og med motorsykkeltaxier (for omtrent $10–15) transportere deg de siste 7 km ut i ørkenen. Mange reisende leier en lokal sjåfør for en tur-retur 4x4-utflukt, som vanligvis inkluderer telt og middag. Hvis du bruker lokal transport, husk at avgangsplanene er uregelmessige; noen ganger betyr det å kjøre tilbake eller stoppe en forbipasserende lastebil. Ørkenveiene kan være humpete sandstier, så et solid kjøretøy er et must. Alternativt finnes det organiserte turer fra Ashgabat (ofte kombinert med de nærliggende gamle ruinene av Merv), som håndterer alle tillatelser og logistikk.
Når du er der, er praktiske råd avgjørende. Darvaza ligger i en avsidesliggende, tørr sone med dagtemperaturer ofte over 40 °C om sommeren og bitende kulde om natten om vinteren. Ta med rikelig med vann, solkrem og en hatt for ørkenvarmen. Teltcamping er vanlig: hvis du ikke har ditt eget utstyr, finn noen å leie et eller bli med i en gruppe. Det er ingen fasiliteter ved krateret – bare en håndfull gjeterhytter noen kilometer unna – så ta med deg alt du trenger (drikkevann, snacks, toalettpapir). Lag med klær er lurt: nettene kan kjøles ned dramatisk. Og pust forsiktig: gassene er brannfarlige, så ikke tenn opp ekstra bål eller røyk nær kanten. Selve gløden gir nok lys til å se forbi når det er mørkt.
Den beste tiden å besøke Darvaza på er i milde årstider: sent på våren eller tidlig på høsten er det behagelig, og ørkenhimmelen er spektakulær for stjernekikking. Hvis du reiser om sommeren, dra sent på dagen slik at den brennende gropen blender mot det kommende mørket – men ha et kjøretøy som tåler varm asfalt. Vinteren (desember–februar) er veldig kald og noen ganger vindfull, så temperaturfall kan overraske folk.
Når du endelig står ved kanten av krateret ved midnatt, med flammer som brøler nedenfor og ingenting rundt deg annet enn ørken og stjerner, føles Darvaza som et elementært vidunder. Det er natur og menneskelig tilfeldighet smeltet sammen – en flamme som på én gang er sløsing med fossilt brensel og et merkelig naturlig underverk. Lokalbefolkningen sier det er en port til underverdenen; kanskje, på en måte, inviterer ørkenen i seg selv til refleksjon over hva som ligger under overflaten. De som foretar pilegrimsreisen til Darvaza bærer med seg historier hjem om en brennende avgrunn, et uforglemmelig skue som bare kunne eksistere der flammer møter sand.
I de myke, gylne morgentimene dukker en slank streng av hvit betong og stål opp over Tarn-elvedalen: Millau-viadukten. Denne skråstagsbroen, som spenner over juvet, smelter sammen med skyene og trekker blikket mot sine syv ruvende master. Med en høyde på 343 meter – et hakk høyere enn Eiffeltårnet – gjør den høyeste pylonen den til verdens høyeste bro. Millau-viadukten, som ble ferdigstilt i 2004, ble født av moderne nødvendighet: å øke trafikkhastigheten langs Frankrikes motorvei A75 og eliminere en notorisk flaskehals gjennom gamlebyen i Millau. Viadukten, designet av den britiske arkitekten Norman Foster sammen med den franske ingeniøren Michel Virlogeux, er feiret for sin elegante slankhet og integrasjon med landskapet. Det er et ingeniørmesterverk, men den er også uventet poetisk. Dekket er lavt og flatt mot himmelen, støttet av nålelignende pilarer som reiser seg i progresjon som en rad kolossale stemmegafler. Nedenfra krøller tåke seg ofte rundt mastene, slik at bare veidekket er synlig over skyene, noe som får broen til å se ut som om den svever i luften.
For den reisende byr Millau-viadukten på flere spenninger. Å kjøre over den føles futuristisk: utsikten gjennom frontruten er innrammet av vikende klipper og bølgende kalksteinsplatåer. 270 meter over dalbunnen (ca. 267 meters høyde), uten rekkverk på det sentrale spennet, kan den åpne vidden nedenfor være svimlende. Mange besøkende velger i stedet å kjøre av ved det dedikerte rasteområdet kalt «Aire du Viaduc» (ved km 47 på A75) for å parkere og gå ut på en anlagt terrasse. Fra dette utsiktspunktet utfolder dalen seg mot vest, og viadukten strekker seg østover, perfekt for bilder. Høyden på hver av pilarene – fra 77 m opp til den høyeste på 343 m – kan beundres herfra. For de mer eventyrlystne finnes det turstier og sekundære veier på nordsiden (Millau) som slynger seg opp i åsene, og tilbyr panoramautsikt ved daggry og skumring. Om våren gir markblomstene på Larzac-platået farge til landskapet; om vinteren er steinpilarene dekket av frost; Om natten er veien opplyst, og etterlater spøkelsesaktige lysbånd som markerer spennet.
En følelse av historisk resonans ligger bak denne moderne broen. Ideen til en ny overgang stammer fra 1980-tallet, da sommerferietrafikken (Paris-Spania-ruten via Millau) satte seg i timevis med forsinkelser gjennom dalen. Over to tiår med planlegging førte til at det første spadestikket ble tatt i 2001. 14. desember 2004 ble broen innviet; to dager senere åpnet den for publikum. Med en endelig kostnad på rundt 394 millioner euro var det ingen liten sjanse, men den betalte seg raskt tilbake ved å redusere reisetiden og gi liv til lokal handel. I dag er viadukten ofte oppført blant de store ingeniørprestasjonene i vår tid, etter å ha vunnet prestisjetunge priser og lokket besøkende fra hele verden.
Å reise til Millau-viadukten er en del av en større reise i landlige Frankrike. Hvis du kommer med bil, bør du være oppmerksom på at A75 stort sett er bompengerfri frem til nord for broen. For eksempel tar en kjøretur fra Toulouse (115 km sør) under to timer, hovedsakelig langs en naturskjønn rute. Turister kan komme inn i Millau by for lokale spesialiteter – dette er Roquefort-ostregionen – og deretter dra ut igjen på D809 eller A75 mot Béziers, hvor skiltene til viadukten først vises i en sving på motorveien. Det er også en gratis besøksparkeringsplass ved Aire du Viaduc med et informasjonssenter. For de som er avhengige av offentlig transport, forbinder den regionale toglinjen (TER) Paris med Millau via Nîmes eller Montpellier (reisetid ca. 6–7 timer). Fra Millau stasjon kan lokale busser eller drosjer ta deg til utsiktspunktene.
Uansett hvordan man ankommer, etterlater denne strukturen et inntrykk. Når man ser opp fra dalen nedenfor, er Millau-viadukten knapt der, bare gjennomsiktige linjer mot horisonten. Når man ser ned fra veien, virker den endeløs – tretti kunstneriske buer lagt på rad. Det sies ofte at hver generasjon lager sine egne verdensundere; denne grasiøse broen, bygget i vår tid, føles som et under av fantasi og balanse. Den spenner over mer enn stein: den spenner over landlig tradisjon og moderne fart, ingeniørkunst og estetikk, og forbinder mennesker ikke bare fra punkt A til B, men over kløften mellom menneskelig ambisjon og naturlig skjønnhet.
Fra Rios samba-forestilling til Venezias maskerte eleganse, utforsk 10 unike festivaler som viser frem menneskelig kreativitet, kulturelt mangfold og den universelle feiringsånden. Avdekke...
Lisboa er en by på Portugals kyst som dyktig kombinerer moderne ideer med gammeldags appell. Lisboa er et verdenssenter for gatekunst, selv om…
I en verden full av kjente reisemål, forblir noen utrolige steder hemmelige og utilgjengelige for folk flest. For de som er eventyrlystne nok til å…
Med sine romantiske kanaler, fantastiske arkitektur og store historiske relevans fascinerer Venezia, en sjarmerende by ved Adriaterhavet, besøkende. Det store sentrum av dette…
Massive steinmurer er nøyaktig bygget for å være den siste beskyttelseslinjen for historiske byer og deres folk, og er stille vaktposter fra en svunnen tid.…
