Utforske hemmelighetene til det gamle Alexandria
Fra Alexander den stores begynnelse til dens moderne form har byen vært et fyrtårn av kunnskap, variasjon og skjønnhet. Dens tidløse appell stammer fra...
Lesbos utfolder seg som en levende krønike, landskapet og kulturen formet av årtusener med menneskelig innsats og mytisk resonans. Fra neolittiske landsbyer til moderne kystbyer vitner øyas konturer om skiftende imperier, kunstnerisk gjæring og vedvarende historier som knytter fortid og nåtid sammen. Under olivenlunder og sedertrær, under de hvitkalkede murene i kystlandsbyene, fornemmer man en vedvarende strømning: fortellingens kraft til å definere sted, binde fellesskap og reflektere den menneskelige tilstanden i all dens undre og skjørhet.
Lenge før den første nedtegnede historien var Lesbos kjent for sjøfolk i sen bronsealder under den hettittiske betegnelsen Lazpa. I gresk tradisjon hedrer øyas navn Lesbos, sønn av Lapithes, som reiste fra Thessalia for å gifte seg med Mythimna, datter av Makareus – selv beskrevet som barnebarn av Zevs eller Hyrieus, konge av Hyria i Boiotia. Legenden gir Makareus en flokk døtre hvis navn fortsatt finnes i Lesbos' toponymi: Mytilene, Methymna, Antissa, Arisbe, Issa. Tidligere tilnavn – Imerti, Lassia, Antiope, Makaria – hinter til fasetter av landet: et sted man lengter etter, et tett skogkledd terreng, en solfylt vidde, et domene for solgudens sæd. Slike lag av nomenklatur taler til et landskap som gjentatte ganger er blitt gjenskapt av de som bodde der.
Iliaden og Odysseen kaster Lesbos inn i skyggespillet til Troja. I førstnevnte inkluderer Agamemnons fredsoffer til Akilles syv kvinner fra Lesbos, som hylles likt for sine veveferdigheter og overlegne skjønnhet; Akilles selv hadde tidligere plyndret øya og tatt Diomede, datter av Forbas, til fange. Odysseenens korte omtale finner Odyssevs i kamp med kong Filomeleides av Lesbos, med seieren på spill. Parthenios utvider disse fragmentene og forteller om Akilles' brudd på Methymna gjennom kongelig svik. Øyboernes aktelse var så dyp at de reiste helligdommer – Akilleio og Sigeio – i Troja til heltens ære. I disse fortellingene fremstår Lesbos som både et bytte og et vitne, folket sammenvevd med gudenes og krigernes skjebner.
Da de dionysiske mænadene stilnet Orfeus, drev hans avhuggede hode og lyre via Evros inn i Egeerhavet, helt til strømmer kastet dem i land nær Antissa. Øyboerne, som anerkjente bardens enestående gave, gravla hodet hans med ære og helliggjorde lyren hans i Apollos tempel. Lokal tradisjon hevder at nattergalene i lunden – Orphykia – synger med en uovertruffen sødme, som om de gjengir Orfeus' tapte melodier. Noen tradisjoner snakker om et Orfeus-orakel på Lesbos; andre hevder at lyren hans, som senere ble betrodd musikeren Terpander, sådde den tidligste blomstringen av gresk lyrisk sang. Dermed tegner øya en direkte linje fra mytenes oppløsning til poetisk kunsts fødsel.
Ingen skikkelse fra antikken ruver større over Lesbos enn Sappho fra Mytilene. Hun ble født inn i et aristokrati rundt 630 f.Kr. og ble berømt for tekster hvis intimitet og lidenskap overskred tidens konvensjoner. Versene hennes, ofte rettet mot kvinner, skulle til slutt gi øyas navn begrepet «lesbisk». Mens detaljer om livet hennes – et eksil til Sicilia, en datter ved navn Kleis – forblir skjulte, gir legenden henne en sirkel av unge kvinner som tilber Afrodite og Eros, og samles ved hennes side i Thiasos for å lære både sang og kjærlighetens finesser. Historien om spranget hennes fra klippene i Leukadia, med hjertet revet av ubesvart lengsel etter fergemannen Phaon, består som en sen oppfinnelse, kanskje et forsøk på å skjule hennes begjær innenfor heteroseksuelle rammer. Likevel gjenopptar moderne lesninger hennes liv og arbeid som et vitnesbyrd om kjærlighetens mangfoldige uttrykk.
Samtidig med Sappho sto Pittakos fra Mytilene, en av Hellas' syv vismenn. Som general beseiret han Athens styrker og deres kommandør Frynon ved å gjemme et nett under skjoldet sitt, og dermed fange fienden. Han ble utnevnt til tyrann i ti år, og innførte rettferdige lover – straffer doblet for forbrytelser begått i fyll – og den berømte bemerkningen «Benådning er bedre enn anger.» Hans frivillige abdikasjon til fordel for samfunnsmessig stabilitet markerte en sjelden maktutøvelse for det offentlige beste. I sine doble roller – soldat og lovgiver – eksemplifiserte Pittakos Lesbos' evne til å forme det bredere greske politiske livet.
Lepetymnos-fjellet, øyas høyeste topp, var i antikken et fristed for Apollon og Artemis. Skråningene skal visstnok vokte graven til Palamides – som i noen beretninger krediteres for å ha oppfunnet bokstaver og tall – og var en gang vertskap for astrologen Matriketas, som observerte himmelen fra høyden. Nord på øya står Den forstenede skogen som geologisk bevis på vulkanske kramper for millioner av år siden. De fossiliserte stammene vekker urtids forbauselse og tiltrakk seg spørsmål fra Aristoteles og Theofrastus, hvis studier her bidro til grunnlaget for biologien. I nærheten ligger de varme kildene i Thermi, lenge ansett for helbredelse, dedikert til Artemis, gudinnen for ville steder og beskytter av vann.
Blant Lesbos' mindre kjente legender er legenden om Nyktymine, datter av kong Epopeus. Etter å ha begått incest uten å vite det, flyktet hun inn i innlandet og ble forvandlet av Athena til en nattugle – et symbol på sorg og nattlig innsikt. Ved Metymna fant fiskernes garn en gang en maske av oliventre; råd fra en pythisk prestinne gjorde den til et objekt for æresbevisning som Dionysos Phallen, som innledet nye ritualer. Andre skikkelser – Geren, sønn av Poseidon; Lepetymnos, ektemann til Metymna; Enalos, som hoppet med en offerjomfru – befolker et lokalt mytekorpus som fletter sammen hverdagsarbeidet med fiske og jordbruk med det guddommelige.
I Petra støtter et monolittisk klippefremspring kirken Panagia Glykofilousa. Historien forteller om en stormkastet kaptein hvis elskede ikon forsvant, bare for å dukke opp igjen på toppen av denne klippen under en evig lampe. En kirke reiste seg i ærbødighet, og selv nå klatrer pilegrimer 114 stille trinn og ber et ønske til den første som stiger opp. Mantamados er vertskap for klosteret Taxiarchis Michael, hvor et ikon av erkeengelen formet som en leire og et blod materialiserte seg som en erkeengel; i Agiasos sies det at et ikon av Jomfru Maria fra det 9. århundre reiste fra Jerusalem sjøveien. Disse hellige stedene forener folkelig tro med mirakuløs tradisjon, og forankrer kristen hengivenhet i et eldre underlag av undring.
Siden antikken har kunstnere påkalt Lesbos' myter: svartfigurkeramikk portretterer Orfeus under sypresslunder; mosaikker og fresker minner om Sapphos lyriske ynde. I litteraturen dukker bildet hennes opp igjen i romerske elegier og renessansebrev; i dag utforsker poeter og romanforfattere stemmen hennes på nytt. Lesbos' moderne betydning gir gjenklang gjennom dens assosiasjon med LHBT+-identitet: Eressos, hennes fødested, er vertskap for en årlig kvinnefestival som feirer mangfold og fellesskap. Øyas navn dukker opp i global diskurs som en forkortelse for kvinnelig kjærlighet mellom personer av samme kjønn, et vitnesbyrd om den varige kraften i Sapphos kunst og mytenes tilpasningsevne til nye kontekster.
Lesbos pulserer av ritualer både gamle og nyere gjennom hele kalenderen. I Mantamados blander Taxiarchis-festen bysantinsk liturgi med okseofringer – ekko av førkristne ofringer; i Agia Paraskevi gjenskaper oksefesten felles solidaritet midt i dyreritualer. Sesongbaserte hesteveddeløp minner om antikkens atletiske konkurranser, mens kastanje-, sardin- og ouzofestivaler feirer øyas jordbruksrikdom og håndverkstradisjoner. Samtidige sammenkomster – Molyvos musikkfestival og AegeanDocs dokumentarfilmfestival – understreker Lesbos' rolle som et knutepunkt for kulturell utveksling, der arenaene resonnerer med både lokal tradisjon og global dialog.
Lesbos er verken myte alene eller historie alene, men en sammensmelting av minne og materialitet. De steinete kystene, olivenbevokste dalene og de hvelvede klostrene bærer avtrykk av guder og poeter, statsmenn og seere. Hver legende – om Sapphos lidenskap, Orfeus' siste sang, Pittakos' rettferdighet – kaster en skygge over nåtiden, inspirerer festivaler, kunstverk og selve språket som øya bruker for å omtale seg selv. Å gå dens stier er å vandre mellom verdener, der historie blir terreng og terreng fremkaller historie. I det rommet består Lesbos som et vitnesbyrd om menneskelig fantasi, dens fortellinger like varige som steinene i templene og like levende som vinden som bærer måneskinn over de gamle lundene.
Fra Alexander den stores begynnelse til dens moderne form har byen vært et fyrtårn av kunnskap, variasjon og skjønnhet. Dens tidløse appell stammer fra...
Lisboa er en by på Portugals kyst som dyktig kombinerer moderne ideer med gammeldags appell. Lisboa er et verdenssenter for gatekunst, selv om…
Frankrike er anerkjent for sin betydelige kulturarv, eksepsjonelle mat og attraktive landskap, noe som gjør det til det mest besøkte landet i verden. Fra å se gamle…
Mens mange av Europas praktfulle byer fortsatt er overskygget av sine mer kjente kolleger, er det en skattebod av fortryllede byer. Fra den kunstneriske appellen...
Fra Rios samba-forestilling til Venezias maskerte eleganse, utforsk 10 unike festivaler som viser frem menneskelig kreativitet, kulturelt mangfold og den universelle feiringsånden. Avdekke...
