Topp 10 – Europe Party Cities
Oppdag de pulserende nattelivsscenene i Europas mest fascinerende byer og reis til destinasjoner du kan huske! Fra den pulserende skjønnheten i London til den spennende energien...
Tibets klostre er ikke bare stein og bønnehjul; de er de levende sentrene for en årtusengammel buddhistisk tradisjon. Høyt oppe i Himalaya formet gompaer (tibetanske klostre) en gang alle aspekter av tibetansk liv – fra politikk og utdanning til kunst og daglig kultur. Kjappe fakta: Tibets store Potala-Jokhang-Norbulingka-kompleks er et UNESCOs verdensarvsted; Dalai Lama var både den åndelige abbed og verdslige herskeren fra 1642; Samye (8. århundre) var Tibets første kloster; Sera-klosteret i Lhasa er fortsatt vertskap for daglige debatter. Klostrene spenner fra vidstrakte komplekser som Tashilhunpo til avsidesliggende eremitboliger i Everest-regionen. Denne guiden vil veve sammen historie, kultur og praktiske råd: reisende vil finne detaljer om sted for sted, innsidetips, festivaldatoer og en fullstendig FAQ som svarer på alle spørsmål om å besøke Tibets hellige gompaer.
Buddhismen er vevd inn i selve Tibets vevevev. En reiseskribent bemerker at «buddhismen er regionens livsnerve», synlig i «strenger av bønneflagg, lamakloster på fjelltopper og messende, rødbrune munker». Legenden sier at kongen Songtsen Gampo fra det 7. århundre giftet seg med buddhistiske prinsesser fra Nepal og Kina, og plantet dermed tro i Tibets kongelige kjerne. Fra den tiden og utover ble kloster og trone sammenflettet.
På 1400-tallet grunnla den lærde Tsongkhapa Ganden-klosteret (1409) med streng overholdelse av disiplin. Britannica bemerker at «Tsong-kha-pa ... grunnla sitt eget kloster i Dga'-ldan, viet til gjenopprettelsen av streng klosterdisiplin.» Dette tiltrakk seg tibetanere som var lei av konflikter mellom eldre skoler. Tsongkhapas disipler dannet Gelug-ordenen (Den gule hatten), som gradvis ble et styresett. I 1578 tildelte Altan Khan fra Mongolia tittelen Dalai Lama til Gelug-hierarken, en ære som betegner «Den store havlama» som åndelig hersker.
I 1642 innsatte den mongolske beskytteren Güüshi Khan den 5. Dalai Lama som Tibets hersker, og forente dermed verdslig og åndelig autoritet. Britannica forteller at «Güshi innsatte Dalai Lama som hersker over Tibet og utnevnte … en reformert regjering. Lhasa, lenge det åndelige hjertet, ble nå den politiske hovedstaden.» Gelug ble overlegen over eldre ordener; tradisjonell rivalisering ble undertrykt. Som et resultat fungerte klostre ikke bare som universiteter og templer, men også som politiske maktsentre. De eide enorme eiendommer, samlet inn tiende og utdannet tusenvis av munker i skrifter og ritualer.
Gjennom århundrene har disse klostrene bevart tibetansk kunst, språk og seremoni. I hallene deres lå store samlinger av veggmalerier, thangka-ruller og historiske tekster, beskyttet gjennom omveltninger. UNESCO skriver at Potala- og Jokhang-klostrene er «fremragende eksempler på tibetansk buddhistisk stil» med tusenvis av bilder og skrifter. I dagliglivet resiterte munker bønner, underviste lekfolk og ledet pilegrimsreiser. En skriver om å følge bønder og nomader på kora (pilegrimsreiser) for Losar nyttår – «Du hører dem ytre bønner lavt ... røkelse-søtet luft.» Klostrene er fortsatt i dag depoter av immateriell arv: ritualene, debattene og festivalene som animerer det tibetanske samfunnet.
Viktige slektslinjer: Tibetansk buddhisme er tradisjonelt delt inn i fire hovedskoler. Nyingma ("Old Translation", 8. århundre) skylder sin begynnelse til Guru Padmasambhava og Shantarakshita ved Samye. Sakya (grunnlagt 1073) og Kagyu (1000-tallet) dukket opp senere, hver med distinkte klostre. Luft (1409) ble den dominerende ordenen, og drev store universiteter som Drepung, Sera og Ganden (de såkalte «Lhasas tre seter»). Hver skole driver fortsatt sine egne klostre i dag, men Gelugs rolle i historien satte et unikt preg på Tibets politiske landskap.
Lhasa har den høyeste konsentrasjonen av berømte klostre. De såkalte «tre store klostrene» i Lhasa er Drepung, Sera og Ganden. Alle tre er Gelug-institusjoner grunnlagt på 1400- og 1600-tallet på toppen av åser i nærheten. Sammen registrerte de tusenvis av munker, og kunne konkurrere med et moderne universitet i størrelse.
Lhasas tre store er Gelug-bastioner, og i fortellingen hører man hvordan hver av dem støttet Dalai Lamaene. (For eksempel ba den femte Dalai Lama der under mongolkampanjen som ga ham makt.) I dag er gårdsplassene deres åndelige teatre: bortsett fra Seras debatter, kan man være vitne til pujaer tidlig om morgenen eller ganske enkelt bli med pilegrimene som sirkler rundt kapellene med klokken.
Lhasas skyline domineres av Potala-palasset, og nær gamlebyen ligger Jokhang-tempelet. Begge er levende klostre av et slag, men hvert av dem er unikt.
Potala-palasset ble bygget på Den røde høyde fra det 7. århundre (den 9. Dalai Lama), men tok sin nåværende form under den 5. Dalai Lama på det 17. århundre. Denne enorme hvite og røde festningen er delvis et kloster. Den fungerte som vinterpalass og klosterhjem for Dalai Lamaene. UNESCO bemerker at «de hvite og røde palassene og tilleggsbygningene til Potala-palasset stiger opp fra Det røde fjellet» i 3700 m høyde, og symboliserer tibetansk buddhismes sentrale rolle. Det hvite palasset inneholder Dalai Lamas tidligere boligkvarter og audiensrom; det øvre røde palasset har forgylte stupaer som står forbi Dalai Lamaene. Den nedre åsen inneholder det lille Namgyel-klosteret, Dalai Lamas private kapell (nevnt på UNESCOs liste). Besøkende i dag kan se dusinvis av rom. Billetter må bestilles på forhånd gjennom reisebyrået ditt, da det er et begrenset daglig inngangsparti for bevaring. Bilder inni er forbudt for å beskytte veggmalerier.
Er Potala et kloster? Strengt tatt fungerte det som en. I dag vedlikeholdes det mer av statlige kulturarvmyndigheter enn som et munkesamfunn. Til sammenligning er Jokhang-tempelet, nede i gamlebyen, et fullt aktivt helligdomskloster. Jokhang ble grunnlagt i 647 e.Kr. av Songtsen Gampo, og huser den ærede Jowo Shakyamuni-statuen og er et forankringspunkt for tibetansk ritualliv. Jokhang-komplekset er en labyrint av kapeller og klokketårn. UNESCO beskriver Jokhang som «et eksepsjonelt religiøst kompleks ... enestående eksempel på tibetansk buddhistisk stil», fylt med over 3000 bilder og verdifulle manuskripter. Hver dag sirkler pilegrimer i kapper og lekfolk i hjemmelagde frakker rundt tempelet via Barkhor-gårdsplassen, spinner bønnehjul eller kaster seg ned på steinstien. Når man besøker Lhasa, deltar man vanligvis i begge deler: opplever Jokhangs soloppgangspuja eller kveldssmørlampeoffer, og klatrer Potalas syv etasjer for panoramautsikt.
Besøk Potala og Jokhang: Begge stedene krever tillatelser og tidsbestemte billetter (spør turguiden din). Anstendig klesdrakt er obligatorisk. Potalas bratte trapper betyr at kun funksjonsfriske besøkende bør planlegge turen. Ved Jokhang forventes respekt for prester, bukende pilegrimer og det sentrale helligdommen. På begge steder er fotografering inne vanligvis forbudt eller bare tillatt diskret (ingen blits).
Utover Lhasa er Tibets kulturelle kart oversådd med historiske klostre. Hvert av dem har en historie:
Tibetansk buddhisme består av flere skoler, hver med sine egne klostre. Wikipedia oppsummerer at «tibetansk buddhisme har fire hovedskoler, nemlig Nyingma (8. århundre), Kagyu (11. århundre), Sakya (1073) og Gelug (1409)». Gelug- og Nyingma-klostre er de vanligste i Tibet i dag. For eksempel er Ganden, Drepung og Tashilhunpo Gelug; Samye og Dorje Drak er Nyingma; Sakya er Sakya. Kagyu-klostre (f.eks. Karmapa-avstamning) ble stort sett ødelagt eller ligger utenfor Tibet nå, selv om Drigung (Kagyu) fortsatt eksisterer i Lhasa-området.
Innenfor hvert kloster gjennomgår munkene grundig opplæring. Kandidater går inn i novisiatet som barn og lærer ritualer, tibetansk språk og grunnleggende lære. I høyere utdanning er det standard å memorere tusenvis av skriftsteder. En beretning bemerker at «meningslære av klassiske tekster så vel som andre rituelle tekster forventes ... En annen viktig del av høyere religiøs utdanning er praktiseringen av formalisert debatt.» Denne dialektiske opplæringen er grunnen til at vestlige besøkende ser de energiske debattene i Sera og Drepung. Suksessrike munker kan oppnå grader som Geshe (sammenlignbar med en doktorgrad i buddhistisk filosofi).
Klostre ledes av abboter (ofte arvelige tulku-linjer). Linjen til den nåværende Dalai Lama er en kjede av tulkuer (reinkarnerte lamaer) som hver gjenkjennes av søkende munker. På samme måte holder Panchen Lama-linjen til i Tashilhunpo. Abbotene forvalter klosterjord, leder seremonier og (tradisjonelt) gir råd til lekfolk. I dag underviser mange lamaer også i buddhisme til turister eller utenlandske studenter.
Tibetanske klosterbygninger har fellestrekk tilpasset høye høyder. Vanligvis er en stor forsamlingssal (dukhang) med høyt tretak flankert av mindre kapeller. Stupaer eller chortener – hvite koniske relikvier – markerer hellige steder på eiendommen. Mange templer har lagdelte tak med forgylte spir og vindhester (lungta) i hjørnene. Veggene er ofte hvitkalkede leirsteiner, med svarte bånd rundt vinduer (synlig på Seras eksteriør).
Innvendig er veggene fulle av thangka-veggmalerier og -statuer. Disse følger en rik ikonografi: mandalaer, bodhisattvaer og beskyttere. For eksempel kan et maleri av Livets hjul dekke én vegg, mens forgylte kobberstatuer av Sakyamuni Buddha preger altrene. UNESCO bemerker at Potalas vegger viser «over 3000 bilder av Buddha og andre guddommer». Disse verkene er ofte dekket av mineraler og bladgull – skjøre i den tørre tibetanske solen. Besøkende bør holde respektfull avstand og kun bruke stille lys, ettersom mange veggmalerier er århundrer gamle.
Klosterutformingen følger ofte streng planlegging. Samyes mandalaplan (se ovenfor) er unik. Mange andre, som Reting eller Tashilhunpo, er plassert på åser. Høye murer og smale porter beskytter mot vintervind. Gårdsplasser har sirkulære bønnehjul: hengivne spinner dem rytmisk på en kora.
Bevaring er en konstant utfordring. Den tynne luften og den kalde solen sprekker malingen; flate tak krever hyppige reparasjoner. Noe restaurering er finansiert av UNESCO eller frivillige organisasjoner. For eksempel har Potala gjennomgått et flerårig strukturelt forsterkningsprosjekt. Reisende som skriver eller donerer til kulturarvfond kan bidra til å bevare disse stedene.
Klostre er aktive, ikke museer.
Dagligliv: I daggryets lys hører man trommer og horn når munker går inn i forsamlingshallen. De messer mantraer i timevis, ofte i grupperesitasjon. Lekfolk kan se dette i hver tempelhall. Klostre holder vanligvis fire daglige pujaer (bønnegudstjenester) – ved daggry, formiddag, ettermiddag og kveld. Uspesialiserte turister kan stille se på; bare sitte eller stå bakerst og unngå å blokkere munkene.
Den berømte klosterdebatten finner sted (for Gelug-skoler) hver ettermiddag, ofte fra kl. 14.00 til 16.00. Ved Sera og Drepung kan utenforstående stå på trappene utenfor debattplassen; ingen billett nødvendig, men ta med varme klær da vinden kan ule. Debattene varer i noen timer, men selv 30–60 minutter vil vise hvordan tredjeklassinger møter avgangselever med livlige, fottrampende logikkkonkurranser.
Festivaler: Å planlegge en tur slik at den sammenfaller med en festival kan være givende. Store klosterfestivaler inkluderer:
– Losar (tibetansk nyttår, jan/februar): Fullmånefeiringer med maskerte danser (Cham) og yak-smørlamper i alle større klostre.
– Saga Dawa (fullmåne i mai/juni): Markerer Buddhas fødsel/opplysningstid/parinirvana. Klostre som Rongbuk holder spesielle danser og lhundrup (seremonier for langt liv).
– Shoton (yoghurtfestival, juli): Opprinnelig en tibetansk tradisjon ved Norbulingka nær Lhasa, nå feires Shoton i noen klostre med utfoldelse av gigantiske thangka. For eksempel ved Tashilhunpo eller Reting avsløres en enorm Buddha-tangka, og folkemengder samles.
– Smørlampefestivalen (i den 15. måneden i den tibetanske kalenderen): Noen klostre tenner tusenvis av lamper.
Sjekk lokale datoer ettersom den tibetanske kalenderen endrer seg. Vi anbefaler å bestille reisen måneder i forveien hvis du planlegger å bli med på en festivalgjeng.
Besøkende bør merke seg: festivaltider bringer med seg folkemengder og høyere hotellpriser. Forhåndsbestilling av turer er viktig for februar og sommermånedene, ettersom flyreiser og tog blir utsolgt.
Tibetanske klostre er hellige steder. Respektfull oppførsel er avgjørende. Følg disse retningslinjene:
Husk at mange tibetanere i all samhandling betrakter klosteret som en levende guddom. En liten respektfull gest – en bue, foldede hender, en khata – sier mye.
For planlegging, vurder disse reiserutene:
Hver reiserute kan gjennomføres i «pilegrimsstil» (overnatting på klostergjestehus og gå hele ruter) eller mer avslappet (hoteller og biltransport). Bruk campingsenger ved klostre innenfor budsjettet (noen lar reisende overnatte billig på stedet). For luksus, velg 4–5-stjerners hoteller i Lhasa og private biler.
Tidsplan og budsjett: Det tar minst 2–3 dager å dekke Lhasas høydepunkter. Hver ekstra dag åpner opp muligheter (f.eks. dagstur til Samye fra Lhasa eller Tashilhunpo fra Shigatse). I gjennomsnitt budsjett ~$150–200/dag (overnatting + transport). Gruppeturer kan dele kostnadene. For dyktige fotografer eller akademikere kan du vurdere å bestille en ekstra dag på viktige steder (for å fange et annet lys eller delta på morgenpuja). Ha alltid lokale kontanter for hånden – minibanker finnes bare i store byer.
Korttidsbesøk for å bo i et kloster er begrenset. Få klostre aksepterer utlendinger for overnatting (kanskje små gjesterom på Sera eller Ganden med forhåndsavtale). Internasjonale frivillige må ha spesielle invitasjoner og forventes vanligvis å hjelpe til med ikke-religiøst arbeid (f.eks. å undervise i engelsk på en skole i nærheten av et kloster). Tibets myndigheter kontrollerer strengt utenlandsk tilstedeværelse i klosterområder – det finnes ingen formelle «frivilligprogrammer» som i noen andre land. Hvis man er sterkt interessert, kan man søke år i forveien via religionsstudieprogrammer (noen tibetanske buddhistiske institutter i India ønsker utenlandske lærde velkommen, men ikke tibetanske klostre i Kina).
Det er mer mulig å bo hos en tibetansk familie i nærheten av et kloster (det finnes private overnattingssteder i landsbyer rundt Lhasa og Shigatse). Disse gir innsikt i det tibetanske livet blant lekfolket. En annen måte å «leve som en munk» på er å bli med i en guidet pilegrimsgruppe som bor på enkle gjestehus hver natt (noen få byråer annonserer slike opplevelser for Kailash- eller Ganden-koraturer).
De som ønsker langtidsstudier må merke seg: de berømte buddhistiske akademiene er nå hovedsakelig i India (Drepung, Sera, Ganden) med internasjonale studenter. I Tibet kreves det flytende tibetansk og kinesisk for å melde seg inn på en lokal klosterskole, og tillatelse gis sjelden til utenforstående.
Kort sagt: korte opphold i klostre er kun mulig etter spesiell avtale; frivillig arbeid er praktisk talt stengt ute; akademiske studier ligger utenfor det vanlige turistområdet. Alle som hevder å arrangere disse bør møtes med skepsis.
Midten av det 20. århundre førte til ødeleggelser for mange gompaer. Under kulturrevolusjonen (1966–76) vandaliserte de kinesiske rødegardistene statuer og manuskripter, og mange templer fikk nytt formål eller ble overlatt til ruiner. Tashilhunpo, som andre, opplevde at helligdommer ble knust; Samye lå i ruiner frem til 1980-tallet.
I dag er det en synlig gjenoppliving. UNESCO og kinesiske myndigheter har investert tungt i restaurering, spesielt av kjente steder. Potalas strukturelle stabilisering (restaurering av eroderte vegger og tak) har vært et kostbart flerårig prosjekt. Nærliggende Jokhang ble også forsterket; nye beskyttende overheng ble lagt over de eldste veggmaleriene. Lavprofilerte templer har blitt gjenoppbygd, ofte med lokale midler: mange skisserte nye deler i tradisjonell stil.
Restaurering er imidlertid ikke uten kontroverser. Moderne reparasjoner bruker noen ganger betong eller maling som forskere hevder er uekte. Besøkende bør observere, men ikke dømme; den presserende oppgaven er å holde bygningene stående i det hele tatt. Flere klostre viser nå plaketter som dokumenterer restaureringshistorien deres. For eksempel bærer Samyes nordlige tempelvegg datoen for rekonstruksjonen i 1984.
Klostersamfunnene har også måttet tilpasse seg. Der det en gang bodde tusenvis av munker, har mange klostre i dag bare hundrevis. Omvendt har noen mindre Rime (ikke-sekteriske) institutter vokst frem i India og Nepal, men i Tibet er den historiske ordensdominansen fortsatt i stor grad Gelug.
Som reisende kan man støtte bevaring ved å følge regler (ikke berøre veggmalerier), kjøpe bøker eller kunst fra klosterbutikker (hvis tilgjengelig) og donere gjennom pålitelige kanaler (noen klostre aksepterer utviklingsmidler). En liten donasjon til et restaureringsfond under et besøk vil ofte bli velkommen.
Oppdag de pulserende nattelivsscenene i Europas mest fascinerende byer og reis til destinasjoner du kan huske! Fra den pulserende skjønnheten i London til den spennende energien...
I en verden full av kjente reisemål, forblir noen utrolige steder hemmelige og utilgjengelige for folk flest. For de som er eventyrlystne nok til å…
Med sine romantiske kanaler, fantastiske arkitektur og store historiske relevans fascinerer Venezia, en sjarmerende by ved Adriaterhavet, besøkende. Det store sentrum av dette…
Båtreiser – spesielt på et cruise – tilbyr en særegen ferie med alt inkludert. Likevel er det fordeler og ulemper å ta hensyn til, omtrent som med alle slags...
Frankrike er anerkjent for sin betydelige kulturarv, eksepsjonelle mat og attraktive landskap, noe som gjør det til det mest besøkte landet i verden. Fra å se gamle…
