Salvador da Bahia

Salvador strekker seg langs et kystnes, hvor de bølgende konturene av åsene brått går ned i All Saints-bukten. Byen ble grunnlagt i 1549 av Tomé de Sousa som sete for den portugisiske generalguvernementet i Brasil, og fungerte som den første hovedstaden i kolonitidens Brasil. I nesten fem århundrer har den beholdt en lagdelt identitet – et kolonialt administrativt sentrum, et knutepunkt for atlantisk handel, et sentrum for afro-brasiliansk kultur og, i de siste tiårene, en dynamisk metropol med mer enn 2,4 millioner innbyggere.

Stedet som ble valgt av Tomé de Sousa kombinerte strategisk maritim tilgang med forsvarsevne. Portugisiske planleggere innførte en todelt planløsning på den bratte skråningen: Øvre bydel (Cidade Alta) huset guvernørens palass, hovedkirker og administrative kontorer; nedre bydel (Cidade Baixa) samlet seg rundt havnen og markedene. Over tid myknet alléer som hugget seg ut gjennom tilstøtende daler opp denne skarpe skillen, men rester av den opprinnelige planen består i byens dramatiske topografi. Gjennom kolonitiden opprettholdt Salvador nære kommersielle bånd med Portugal og dets afrikanske og asiatiske kolonier, og sirkulerte sukker, slaver og produserte varer over hele Atlanterhavet. I 1763 flyttet setet for den keiserlige autoriteten sørover til Rio de Janeiro, men Salvadors status som regional hovedstad forble intakt.

Salvador ligger på en halvøy avgrenset av All Saints-bukten i vest og Atlanterhavet i øst, og dekker rundt 692 kvadratkilometer. Den urbane kjernen stiger fra havnivå til nesten hundre meter på platået i den øvre bydelen. Langs kysten veksler åtti kilometer med kystlinje mellom lune viker og strender med bølger. I den nedre bydelen skyller rolig vann over sanden i bukten; over den ligger en rekke bukter med utsikt over Atlanterhavet – Farol da Barra, Porto da Barra, Flamengo – som byr på dypere dønninger og, noen steder, naturlige revbassenger. Utover selve byen strakte storbyområdet «Stor-Salvador» seg til nesten fire millioner innbyggere innen 2020, og omsluttet forstadskommuner som Lauro de Freitas og Camaçari til et sammenhengende byvev.

Pelourinho, det historiske sentrum som ligger i det større UNESCOs verdensarvsted som ble utnevnt i 1985, har bevart en rekke koloniale fasader, barokke kirker og offentlige torg som dateres tilbake til 1600-tallet. De smale smugene – omkranset av pastellmalte boliger, utskårne tredører og smijernsbalkonger – beholder mønsteret som først ble anlagt under portugisisk styre. Selv om moderne høyhuskontorblokker reiser seg i nærheten, minner Pelourinhos brostein og tegltak om påfølgende epoker med bygging, forsømmelse og fornyelse. Kirker som São Francisco, med sitt forgylte interiør, og katedralen i Salvador vitner om de religiøse ordenene som en gang formet både det hellige og sosiale livet.

Salvador står som vuggen til afro-brasilianske tradisjoner. Afrikanere som ble slaver og brakt til byen i den tidlige kolonitiden, satte et uutslettelig preg på mat, religiøs praksis og rytmer. Candomblé-templer – kjent som terreiros – preger det urbane landskapet og hedrer guddommer hvis seremonier byr på sanger, tromming og dans med umiskjennelig vitalitet. Karnevalet i Salvador overgår selv Rio i sin store skala av gateprosesjoner: i flere uker hvert år deltar millioner i trioer elétricos og blocos, etter brassband som stormer gjennom hovedgatene. I 2017 la UNESCO Salvador til i sitt Creative Cities Network som Brasils eneste «musikkby», som anerkjenner byens globale innflytelse på samba-reggae, axé og andre sjangre som er født her.

I 2020 var Salvador rangert som den mest folkerike byen i Brasils nordøstlige del og den femte største på landsbasis, med litt over 2,4 millioner innbyggere. Kvinner utgjorde 53,3 prosent av befolkningen; menn, 46,7 prosent. Folketellingsdata registrerte nesten en halv million heterofile par sammen med mer enn femten hundre husholdninger av samme kjønn, noe som understreker utviklende sosiale normer. Ifølge det brasilianske instituttet for geografi og statistikk danner byen kjernen i det syvende største storbyområdet i Brasil og det nest største i nordøst. Internasjonalt klassifiserte Research Network of Globalization and World Cities Salvador som en global by på «tilstrekkelighetsnivå» i 2014 og 2020, mens konsulentselskapet Kearney inkluderte den i årlige globale byundersøkelser for 2018 og 2020.

Salvador fungerer som Bahias økonomiske motor, og havnen håndterer petrokjemikalier, landbrukseksport og containertrafikk. Regionale hovedkvarterer for Novonor, Braskem, Neoenergy Coelba og Suzano Papel e Celulose vitner om byens industrielle base. På 2000-tallet var byen vertskap for den 12. FN-kongressen om kriminalitetsforebygging og strafferett, det panamerikanske mesterskapet i judo, kamper i Confederations Cup i 2013 og verdensmesterskapet i 2014, og i 2016 for kvinnefotballkamper under sommer-OL. Planlagt utvidelse inkluderer en JAC Motors-monteringsfabrikk i nærliggende Camaçari – som er anslått å sysselsette 3500 arbeidere direkte – samt ytterligere investeringer i petrokjemisk produksjon og logistikk.

Salvadors klima er preget av Köppen Af – tropisk regnskog med passatvind – preget av stabile temperaturer og uttalt luftfuktighet. Årsgjennomsnittene svinger innenfor et smalt bånd rundt 26 °C. Nedbøren konsentreres fra april til juni, og hver måned overstiger ofte 200 millimeter, mens desember og januar utgjør en relativ stillhet med under 100 millimeter per måned. Slik ekvatorial konsistens former dagliglivet: varme og nedbør styrer rytmene på gatemarkeder, strandbesøk og religiøse festivaler.

Turisme er nest nasjonalt sett etter Rio, basert på kulturarv, strender og kulturelle opplevelser. Pelourinhos smale smug byr på guidede turer, capoeira-demonstrasjoner og arkitekturturer, mens havnefronten bugner av sjømatrestauranter og håndverksboder. Utover byen inkluderer dagsturer øya Itaparica på den andre siden av bukten, som nås med bilferge, og Morro de São Paulo på Tinharé-øya, som er tilgjengelig med hurtigbåt eller regionalfly. Den frodige strekningen av motorvei BA-099, kalt «Kokoslinjen», forbinder en rekke atlantiske strender nordover mot Sergipe.

Salvador bevarer også fire hovedparker. Jardim dos Namorados og den tilstøtende Costa Azul-parken dekker femten hektar i Pituba, med et amfiteater, lekeplasser og idrettsbaner. Byparken, som ble pusset opp i 2001, viser frem Praça das Flores, med over fem tusen prydplanter. Pituaçu økologiske park strekker seg over 450 hektar med atlantisk skog, og omgir et kunstig tjern anlagt i 1906. Den 38 kilometer lange sykkelstien og det utendørs Cravo-museet – en utstilling av totemer og skulpturer av Mario Cravo – tilbyr urban avslapning.

Lokal gastronomi, gjennomsyret av sjømat og vestafrikanske ingredienser, er fortsatt blant Brasils mest særegne. Palmeolje (azeite-de-dendê) og kokosmelk ligger til grunn for retter som moqueca baiana og bobó-de-camarão; acarajé og abará, sprø fritters av ertedeig, brukes også som rituelle ofringer i Candomblé-seremonier. Markeder som São Joaquim og Sete Portas opprettholder langvarige kulinariske skikker – mocotó-gryteretter på fredagskvelder, krabbecaldeiradas og østerstacinhas servert fra strandboder. Både strandpromenader og Pelourinho-restauranter serverer vatapá, caruru og cocada-søtsaker laget av sukkerrørmelasse og revet kokos. Internasjonale og regionale brasilianske retter trives også, med spesialiteter fra Minas Gerais som finnes nær den historiske kjernen.

Deputado Luís Eduardo Magalhães internasjonale lufthavn ligger tjueåtte kilometer nord for sentrum, med passasjerterminalen flettet inn blant sanddyner og lavt kratt – en rute som er viden kjent for kystpanoramaer. Byutvidelsen har overgått de opprinnelige festningsverkene; vollene fra det attende århundre viker nå for nabolagsklynger fra det tjuende og tjueførste århundre. I dag er Salvador administrativt delt inn i sytten soner, som hver omfatter flere bairros hvis folkelige navn fortsatt finnes i postadressene. Moderne høyhusutbygginger – både boliger og næringsbygg – reiser seg side om side med restaurerte koloniale boliger, noe som gjenspeiler en by som stadig forhandler om fortid og nåtid.

Salvadors komplekse lagdeling – koloniale fundamenter, afrikansk diaspora-vitalitet, moderne ambisjoner – gir byen en unik resonans. Her møter man en varig dialog mellom bølger og stein, tradisjon og transformasjon, hvis rytme ikke bare gir gjenklang i gatene og strendene, men også i hjertet til folket.