Baracoa

Baracoa, som ligger mot den østligste kanten av Cuba i Guantánamo-provinsen, omfatter rundt 977 kvadratkilometer og har en befolkning på 78 056 innbyggere. Den ligger der Honningbuktens milde dønninger møter en frodig fjellbarriere som isolerer den fra store deler av øya. Grunnlagt 15. august 1511 av conquistadoren Diego Velázquez de Cuéllar, har den utmerkelsen som Cubas første spanske bosetning og opprinnelige hovedstad – derav tilnavnet Ciudad Primada. Byens opprinnelige tittel, Nuestra Señora de la Asunción de Baracoa, bevarer sammenflettet mellom tro og imperium som markerte dens opprinnelse, mens Taíno-uttrykket som navnet stammer fra, hinter til «havets tilstedeværelse». Fra første kontakt i november 1492 til i dag krystalliserer Baracoas essens seg i denne foreningen av hav og fjell.

Selv om kystlinjen stoppet opp langs Columbus' karaveller, dannet de omkringliggende toppene – inkludert Sierra del Purial – et naturlig bolverk som ga både ly og avsondrethet. Den fuktige omfavnelsen av de kubanske skogene og de statelige bestandene av kubansk furu dekker åsryggene, der den eneste landlige tråden til øya er La Farola, den slyngete motorveien som ble hugget ut på 1960-tallet. Før dette ingeniørunderet knyttet Baracoa til Guantánamo, lå byens porter mot lo og hav, og handelen gikk gjennom hemmelige kanaler. Fra det syttende århundre og utover snek utenlandske skip seg inn i bukten med sukker, rom og smuglerkakao, og fant tilflukt under blikket til fort som Matachín og La Punta, hvis steinmurer har bevart for å fortelle om disse hemmelige utvekslingene.

Taínos tilstedeværelse, nesten utslettet av europeiske sykdommer, vedvarer i minnet og myten. Hatuey, høvdingen som flyktet fra Hispaniola og samlet motstand på denne kysten, forblir nedfelt både i statuen som pryder Parque Independencia og i den lokale fantasien som forestiller seg ham trassig foran bålet – og foretrekker infernalsk ild fremfor frelsen til sine undertrykkere. Dette monumentet har utsikt over plassen omgitt av det restaurerte skallet til Baracoas opprinnelige kirke, hvis vegger en gang beskyttet tidlige biskoper og nå står vaktpost over kommunale kontorer og turoperatører. Slike sammenstillinger av fortid og nåtid utfolder seg over hele gamlebyen, hvor smale smug slynger seg mellom ydmyke boliger, og tilbyr glimt av kolonial murverk som tiden verken har visket ut eller storslått restaurert.

Kristoffer Columbus kalte selv denne bukten for «det vakreste stedet i verden», og stoppet opp for å slå et kors – Cruz de la Parra – ned i sanden. Dette emblemet, laget av lokalt tømmer, men likevel med en legendarisk tyngde, overlever i kokatedralen der trearmene vises frem med ærbødig nysgjerrighet. Bak kirken gir det coqui-lignende koret av amfibier gjenlyd gjennom det hvelvede skipet i skumringen, og bryter ekkoene fra Columbus' loggbok til levende vitnesbyrd. Om kvelden tilbyr malecon et mer beskjedent motstykke til Havanas berømte esplanade, hvor lokalbefolkningen lener seg på steinbalustrader for å se fiskere dra inn garn eller bare for å føle spruten på stille luft.

Den bølgende elvebredden Río Yumuri, Río Miel, Río Duaba og Río Toa vanner lavlandet der kakaoen trives under kongelige palmer. I det skyggefulle underlaget produserer Theobroma cacao bønnene som ligger til grunn for Cubas viktigste sjokoladeindustri. Staselige eiendommer som Finca Duaba tilbyr turer som sporer bønnens reise fra blomst til bord, mens kiosker langs veien selger ruller med cucurucho – en søt pakke med revet kokosnøtt, sukker og fragmenter av tropisk frukt pakket inn i palmeblader. I skumringen svever duften av stekt kakao gjennom smale smug og lover nattlige odysseer med sjokoladeinfusert kaffe eller rom.

Ved midten av 1800-tallet introduserte emigranter fra Saint-Domingue som flyktet fra revolusjonen kaffe og sukkerrør til åsene. Disse plantasjeeierne formidlet agroforestry-praksiser som fortsatt former mosaikken av småbruk og skyggefulle lunder. Samtidig gjorde regionens isolasjon den til et teater for uavhengighetskjempere; både Antonio Maceo og José Martí satte foten på strendene, og deres hemmelige landinger flettet Baracoa inn i Cubas kamp for suverenitet. Monumenter over disse episodene er fortsatt diskrete, men likevel kraftfulle: en beskjeden minnesmerke under El Castillo, nå gjenfødt som et boutiquehotell, minnes patriotene hvis fotspor gir svakt gjenklang i steinene.

Byggingen av La Farola representerte et vannskillepunkt som forvandlet byens bånd til resten av Cuba. Veien går langs elleve broer over bratte raviner og klatrer til rundt 600 meter over havet, og legemliggjør den revolusjonære æraens tekniske dristighet. Selv i dag krever hårnålssvingene et forsiktig tempo, og belønner reisende med panoramaer av skydekkede daler og åsker som visker ut i jadedis. Bussreiser fra Santiago de Cuba varer i fire timer; flyreiser fra Havanna på Gustavo Rizo lufthavn reduserer det til to, men begge ankomstmåtene bevarer en følelse av overgang – fra lavlandssletter med sukker til øyas mest avsidesliggende enklave.

Turismen her er intim av natur, i stor grad begrenset til små hoteller og casas particulares. Hotel Porto Santo og Villa Maguana ligger på tomter ved bukten, med lave fasader malt i pastellfarger som fanger morgenlyset uten å hindre utsikten. Like utenfor den kaféfylte parken tilbyr Flan de Queso en kuratert atmosfære for solnedganger, mens Casa de la Trova pulserer med son og bolero til langt på natt. Kveldene kan tiltrekke nysgjerrige besøkende til nattklubben som ligger hundre trinn over byen, hvor romcocktailer og colamiksere letter overgangen til dans under lyslenker av bare lyspærer.

Naturlandskapet strekker seg utover spiselige herligheter. El Yunque, et taffelfjell som stiger 575 meter, rager ti kilometer vestover, og toppen er kun tilgjengelig via guidet fottur gjennom et teppe av endemiske bregner og palmer. Denne klatringen, som starter ved den kun cubanske campismoen, krever både utholdenhet og ydmykhet, men gir en 360-graders oversikt over Karibias østlige utkant. Mot nord lokker Alejandro de Humboldt nasjonalpark med et enda rikere biologisk mangfold, hvor polymita-snegler og små skogfrosker deler plass med viltvoksende orkideer og maurprydede trær. Tilgangsveiene er smale som en minnevei, men prisen for en innleid vakt eller en organisert gruppetur gir utbytte av ufiltrert villmark.

Fosser markerer regionens hydrologiske overflod. Río Toa er vertskap for «el Saltadero», et 17 meter langt forheng av jadefarget vann som renner ut i et palmeomkranset basseng. Lenger oppstrøms stuper Arroyo del Infierno ved Salto Fino, en 305 meter lang nedstigning som er anerkjent som Karibias høyeste katarakt og rangert blant planetens tjue beste vannrenner. Båtturer langs Yumuri-dalen gir glimt av landlige landsbyer og kakaoplantasjer, mens piknik langs elvebredden kan avsluttes med en dukkert i svarte sandbukter som Playa de Miel, hvor kystlinjen svinger under den våkne silhuetten av El Yunque.

Demografiske konturer gjenspeiler et tynt befolket terreng. Med omtrent åtti innbyggere per kvadratkilometer beholder Baracoa en landlig rytme som står i skarp kontrast til bysentrene. Tallrike landsbyer – blant annet Nibujón, Boca de Yumurí, Sabanilla og Jaragua – ligger spredt i innlandet, med klynger av boliger forbundet med grusveier og avstivet av kirker. Sesongmarkeder dukker opp under tamarindtrær, hvor landsbyboere bytter plantainer, kaffesekker og håndlagde palmebladhatter. I disse utvekslingene forblir båndet mellom land og levebrød håndgripelig, ubesudlet av den homogeniserende strømmen av masseturisme.

Kommunens transportårer kulminerer i Carretera Central, øyas ryggrad som strekker seg 1435 kilometer fra Baracoa til Pinar del Río. Godsvogner med bananer, kokosnøtter og kakao rasler forbi skur langs veien, mens campingvogner gjeter geiter under skiftende skyskygger. Om natten fylles motorveiens skuldre med frontlykter, og tegner en lysende tråd som bekrefter Baracoas varige bånd til Cubas bredere fortelling.

Religiøs arkitektur og militære levninger flettes sammen gjennom hele bykjernen. Samkatedralen Nuestra Señora de la Asunción huser de ærede restene av Cruz de la Parras øredobber – en detalj som avslører korsets sammensatte historie og inviterer til refleksjon over legendenes fotfeste i det kollektive minnet. Fort Matachín, omgjort til kommunalt museum, huser spansk-koloniale relikvier og marineartefakter, mens Fuerte La Punta nå huser en restaurant med bord som vender ut mot en fredelig bukt. Bak disse ligger El Castillo – gjenfødt som Hotel El Castillo – på toppen av en bratt skråning, med bastioner som tilbyr panoramautsikt som forener strategisk utsiktspunkt med poetisk ro.

Strender med kontrastfylt karakter omkranser Baracoas ytterkant. Mot nord trekker Playa Duaba og Playa Maguana seg tilbake i bortgjemte bukter, hvor Karibias akvamarinblå vidder smyger seg mot blek sand, og en ensom restaurant serverer dagens ferske fangst. Sørøst strekker Playa Blanca seg tolv kilometer med biki-taxi – hvit sand omgitt av palmeskygger – og gir en stille pause fra byens beskjedne masete. Ved Playa de Miel tilfører svarte vulkanske korn drama til strandlinjen, og fargen deres forsterkes ved soloppgang under en himmel forgylt av løfter.

Lokal gastronomi hedrer både arv og innhøsting. Cucurucho fremstår som et symbol på oppfinnsomhet, med palmebladkjeglen som omslutter søtet kokosnøtt blandet med biter av guava og ananas, hver bit en mosaikk av tropisk resonans. Bacán, en bunt av plantainkjøtt dampet i sitt eget blad, tilbyr et stivelsesholdig motstykke til sjokoladefylte churros, mens kopper varm kakao destillert fra regionalt dyrkede bønner pryder middagsmarkedene. Denne kakaoens arv – båret på elver, skyggelagt av palmer, flettet sammen med menneskelig omsorg – gir hver slurk geologisk og kulturell dybde.

For de som blir værende utover daggry, våkner Casa de la Flana til liv med tradisjonell gitar og tres, og guider gjestene gjennom son patrones under et tak av eiketrær. Ved mørkets frembrudd er stadionet på Playa de Miel vertskap for oppfølgende baseballkamper, der spillerne følger sandstrender som gjenspeiler nasjonal hengivenhet. Slike øyeblikk, små, men resonante, fanger Baracoas essens: et sted hvor tiden går i henhold til fjellbekker og palmeskyggede kaffetrær, hvor historien driver gjennom korallrevde gater og fjerne fossefall kaller de nysgjerrige videre.

I Baracoa er fortiden fortsatt en levende strøm, som strømmer gjennom torg og plantasjer, gjennom steinfort og skyggefulle havner. Det er et sted hvor geografi dikterer både isolasjon og invitasjon, hvor utenforstående ankommer ivrige etter å smake sjokolade ved kilden, bestige gamle topper, lytte i skumringen etter froskene som Columbus trodde aldri ville forsvinne. Her utfolder verdens østligste kubanske horisont seg i lag av grønt og blått, og hvert syn er et vitnesbyrd om det subtile samspillet mellom hav, himmel og fjell som har formet denne Ciudad Primada i mer enn fem århundrer.