Kjempefjellene

Kjempefjellene, kjent som Krkonoše på tsjekkisk, Karkonosze på polsk og Riesengebirge på tysk, ligger i de nordligste delene av Tsjekkia og den sørvestlige delen av Polen. De danner den høyeste delen av Sudetene innenfor det bredere Böhmiske massivet. Hovedryggen strekker seg omtrent øst-vest og markerer både statsgrensen og den historiske avgrensningen mellom Böhmen og Schlesien. Sněžka (Śnieżka), som stiger til 1603 meter, hevder tittelen som Tsjekkias høyeste naturlige punkt. I motsetning til mange fjellkjeder av sammenlignbar størrelse, viser Kjempefjellene trekk som er karakteristiske for høye fjell – isbreer, periglaciale avsetninger og en brå alpin tregrense – til tross for at de strekker seg over et totalt areal på bare 631 km² (454 km² i Tsjekkia; 177 km² i Polen).

Den tidligste skriftlige referansen til «Krkonoš» finnes i en opptegnelse fra 1492 knyttet til herregården Štěpanice, mens kartet fra Klaudyán fra 1518 betegner fjellkjeden som «Krkonoss». Lingvister avleder ofte navnet fra det gammelslaviske «krk/krak», som betyr de forkrøplede fjellfurutrærne (Krummholz), og «noš», fra «nosit», å bære – kanskje med henvisning til den tunge åsryggen. En alternativ teori knytter de moderne appellasjonene til Ptolemaios' «Corconti», som betegner en førkeltisk eller germansk stamme. Tyske betegnelser som Hrisenpergisches Gebirge og Riesen Gebirge dukker først opp i krøniker fra 1500-tallet, mens den tsjekkiske krønikeskriveren Bohuslav Balbín, som skrev i 1679, katalogiserte en rekke navn, inkludert Sněžné hory (Snødekte fjell) og Cerconossios. Først på 1800-tallet krystalliserte Krkonoše, Karkonosze og Riesengebirge seg som standardbegreper.

Kjempene fungerer som vugge for flere bemerkelsesverdige elver. På den tsjekkiske flanken springer Elben (Labe) ut nær hovedryggen før den hugger ut bratte, isbreformede daler. Kaskadene inkluderer Labský vodopád (50 m) og Pančavský vodopád (140 m), sistnevnte holder den tsjekkiske høyderekorden. Ytterligere kaskader – Horní Úpský, Dolní Úpský og Mumlava (8,9 m) – demonstrerer den erosive kraften til høyvann. I Polen stuper elvene Kamienna, Łomnica og Bóbr over klipper og danner fossene Kamieńczyk (27 m), Szklarki (13,3 m), Wodospad na Łomnicy (10 m) og Podgórna (10 m). Hovedryggen deler nedslagsfeltet til Nordsjøen (via Elben) og Østersjøen (via nordlige sideelver), en akse av kontinental hydrologisk betydning.

Bevaring har lenge vært en inspirasjon for menneskelig aktivitet på begge sider av grensen. Den tsjekkiske nasjonalparken Krkonoše (KRNAP), etablert i 1963 som Tsjekkoslovakias andre nasjonalpark, omfatter 370 km², som strekker seg fra fjellenger til subalpin lyng. Den polske motparten, Karkonoski Park Narodowy (KPN), grunnlagt i 1959, dekker 55,8 km² av fjellkjedenes høyeste skråninger (900–1000 m og over). Sammen danner de det UNESCO-utpekte grenseoverskridende biosfærereservatet Krkonoše/Karkonosze under Menneske- og biosfæreprogrammet. Forvaltningsfilosofier er forskjellige: KPN håndhever streng ikke-innblanding og forbyr gjenplanting av døde bestand, mens KRNAP utfører omfattende skogplanting for å stabilisere jordsmonn og gjenvinne forlatte områder.

Meteorologiske forhold i Krzysztyn er notorisk lunefulle. Vintrene gir vedvarende snødekker – ofte over tre meter i dybden – og betydelig tåke, spesielt på toppen av Sněžka, som ligger innhyllet 296 dager i året. Den gjennomsnittlige årstemperaturen ligger rundt 0,2 °C, tilsvarende breddegrader langt mot nord. Ryggen opplever noen av Europas kraftigste vinder, forsterket av hyppige Föhn-fenomener på den nordlige skrenten. Nedbøren øker fra omtrent 700 mm i dalbunnen til over 1230 mm på toppen av Sněžka. Snøgroper nær hovedryggen har registrert opptil 1512 mm årlig. Slike forhold former periglaciale trekk og dikterer årstidsrytmene for menneskelig bruk.

Spredt over tregrensen og langs hovedaksen ligger dusinvis av tradisjonelle hytter: bouda på tsjekkisk, Baude på tysk og schronisko på polsk. Disse strukturene, som stammer fra middelhøyttyske «Buode» («bod» eller «ly»), oppsto som pastorale tilfluktssteder for sommergjetere. Fra begynnelsen av 1800-tallet tiltrakk de seg alpinister, og utviklet seg til herberger ved slutten av århundret. Mange ble senere utvidet for å imøtekomme det økende antallet besøkende. Blant de bemerkelsesverdige eksemplene er Luční bouda, Martinova bouda og Vosecká bouda i den tsjekkiske sektoren, og Schronisko Strzecha Akademicka, Samotnia og na Hali Szrenickiej i Polen. Tilbygg fra det tjuende århundre, som Petrova bouda og topphytta på Sněžka, gjenspeiler skiftet mot turismespesifikk design.

Granitt-tårn preger horisonten, formet av årtusener med frost og vind. På hovedryggen rager Dívčí kameny (Śląskie Kamienie) og Mužské kameny (Czeskie Kamienie) over 1400 m; andre steder rager de tsjekkiske Harrachovy kameny-tårnene og de polske Pielgrzymy- og Słonecznik-tårnene til høyder på nærmere 30 m. Disse menneskeformede formene gir fjellkjeden en skulpturell karakter og knytter den til analoge Sudeten-massiver. Erosjon under istiden og forvitring etter istiden har skåret ut amfiteatre, flyteblokker og blokkfelt som fascinerer både geologer og besøkende.

Lenge før moderne turisme tiltrakk Riesengebirge seg oppdagelsesreisende og kunstnere. Poeten Theodor Körner og Johann Wolfgang Goethe besteg Sněžka på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, mens malerne Caspar David Friedrich og Carl Gustav Carus søkte inspirasjon blant fjellryggene. I 1800 reiste en ung John Quincy Adams gjennom fjellkjeden under sitt europeiske opphold. Midt på 1800-tallet oppsto tyske og østerrikske «Riesengebirgsverein»-klubber på motsatte bredder, med oppgave å legge ut og vedlikeholde et omfattende nettverk av 3000 km med stier – bare 500 km på hoved- og indre fjellrygger.

Fjellfarer har blitt registrert siden 1600-tallet. Det tidligste bevarte monumentet over en dødsfall i fjellet, dedikert til Jan Pieniążek-Odrowąż, står på toppen av Sněžka og minnes hans død i 1828. Et katastrofalt snøskred i Biały Jar-kløften i 1968 krevde 19 menneskeliv og skadet fem, og mobiliserte et redningsteam på 1100. Disse hendelsene førte til systematisk snøskredovervåking, oppføring av beskyttelsesbarrierer og etablering av varslingssystemer som fortsetter å utvikle seg.

Mot slutten av 1800-tallet var kjempene blant det tyske rikets fremste feriesteder, hovedsakelig besøkt av tyskere og polakker. Polskspråklige guidebøker dukket opp fra midten av 1700-tallet, og innfødte polske fjellguider fulgte besøkende. Tsjekkiske forfattere fra den nasjonale vekkelsestiden feiret Sněžka som et symbol på slavisk identitet. Gründerzeit-boomen så Berlins kjøpmenn bygge villaer i Szklarska Poręba (tidligere Schreiberhau), tilgjengelig med tog fra store bysentre og til og med med tidlige Lufthansa-flyruter via Jelenia Góra.

Aking opptok den lokale fantasien lenge før ski. I 1817 dokumenterte August Neidhardt von Gneisenau en ti kilometer lang nedstigning fra Pomezní boudy til Kowary. To typer kjelker – robuste tømmertransportører og smidige «Hitsch'n» – ble racingforestillinger på slutten av 1800-tallet; rundt 1900 ble nesten 4000 longrunner-kjelker og 6000 sportsmodeller telt i bruk. Langrennski kom etter den tyske oversettelsen av Fridtjof Nansens beretning om Grønlandsekspedisjonen fra 1891. Samme år åpnet den første østerriksk-ungarske skifabrikken i Mladé Buky. Vinteren 1892–93 var vitne til den første registrerte kryssingen av hovedryggen på ski, assistert av skogvoktere, lærere og industrielle mesener som finansierte infrastruktur og utstyr for underprivilegerte skiløpere.

Ved århundreskiftet dukket det opp en rekke skiklubber. Det er verdt å merke seg at fem av de tolv grunnleggerne av det østerrikske skiforbundet (ÖSV) var basert i Giants. Vrchlabí (Hohenelbe) var vertskap for ÖSVs hovedkvarter de første tre årene, og den første presidenten, Guido Rotter, kom fra fjellene. På den schlesiske siden var det klubber tilknyttet det tyske skiforbundet (DSV). Etter første verdenskrig og etableringen av Tsjekkoslovakia sluttet tysktalende klubber seg til HDW, mens tsjekkiske grupper dannet Svaz lyžařů. Regionen var vertskap for nasjonale og internasjonale konkurranser i nordisk kombinert, skihopping og aking; lokale idrettsutøvere som Martin og Friedel Tietze vant europeiske akingtitler.

En merket sti – den polsk-tsjekkiske vennskapsstien – følger hovedryggen i omtrent 30 km mellom Szrenica og Okraj-passet (Pomezní boudy). Den er klassifisert som moderat vanskelig, deler segmenter med vinterskiløyper og kan gås over to eller tre dager. Overnatting skjer i historiske hytter eller angitte bivuakkplasser, men camping er fortsatt forbudt innenfor parkgrensene. Utover fjellvandring er hundrevis av kilometer med stier i lavere høyder egnet for dagsturister. Sykkelkjeden består av naturlige enkeltspor og utfordrende utforkjøringsløyper, som slynger seg gjennom skoger, enger og langs Elbe-reservoaret, som også har roing, fiske, tennis og squashfasiliteter.

Fjellenes kulturelle identitet er uatskillelig fra legenden om Rübezahl – kjent som Krakonoš på tsjekkisk og Liczyrzepa på polsk – en lunefull ånd fra lokal tradisjon. Figuren hans pryder skilt, suvenirer og til og med moderne stier. I litteraturen dannet fjellkjeden bakteppe for Friedrich de la Motte Fouqués novelle Der Hirt des Riesengebürgs («Gjeteren i de gigantiske fjellene»), noe som understreker dens varige preg på den tyske romantiske fantasien.

Reise til Golden-and-Rose-hued-riket er mulig med buss, tog eller privat kjøretøy. Direkte busser fra Prahas Černý Most-stasjon betjener Harrachov, Špindlerův Mlýn og Janské Lázně—pris rundt 200 CZK, reisetid omtrent tre timer. Tsjekkiske jernbaner forbinder Harrachov hver time til Liberec, Tanvald og Szklarska Poręba, med ekspressforbindelser fra Praha kl. 07.25 og 13.25. Rokytnice nad Jizerou tilbyr kun helger, mens Pec pod Sněžkou og Špindlerův Mlýn krever busstransport fra Trutnov eller Vrchlabí. Veiadkomst krever tillatelse for noen høye ruter; Serpentinstigninger fra Polen avslører panoramautsikt.

Det er gratis adgang til tsjekkiske verneområder. Det håndheves imidlertid streng overholdelse av merkede stier, spesielt i hekkesesongene for dyrelivet. Den polske Karkonosze nasjonalpark krever inngangspenger for visse soner, men det er ingen avgift for transport langs hovedstien. Terrengkjøretøy er fortsatt forbudt utenfor hovedveiene, noe som beskytter skjør jord og fauna. Innenfor bussnettverkene er rutene rettet mot både turgåere og syklister – rute 1 (rød) forbinder Harrachov, Janské Lázně, Pec pod Sněžkou og Pomezní boudy to ganger daglig, og legger til rette for punkt-til-punkt-turer ledsaget av trillebagasje. Kabelbaner – fra Pec til Sněžka, Janské Lázně til Černá Hora og Pecs Hnědý Vrch – tilbyr alternativer til anstrengende bestigninger, og opererer etter sommer- og vinterrutetider med priser som oppdateres med jevne mellomrom.

Kjempefjellene er en studie i kontraster: fra vindskadde åser og dype snødekker til meandrerende elver og granittknuter; fra gamle legender til moderne skiløyper. Deres vernestatus, sagnomsuste fortid og mangfoldige rekreasjonstilbud plasserer dem blant Sentral-Europas mest varige fjelldestinasjoner, og inviterer til både refleksjon og utfordringer gjennom alle årstider.