Basel

Basel – som ligger i den nordvestlige enden av Det sveitsiske forbund, der Rhinen fører vann fra Høye Rhinen til Øvre Rhinen – er Sveits' tredje mest folkerike by, med 177 595 innbyggere innenfor sine 23,91 km² store kommunale grenser. Det offisielle språket, sveitsisk standardtysk, sameksisterer tett med den lokale baseltyske dialekten, noe som stemmer overens med byens stolte språklige dualitet. Basel ligger i krysset mellom tre nasjonale grenser – sveitsisk, fransk og tysk – og fungerer ikke bare som en geografisk markør, men som et levende palimpsest av historiske strømninger og moderne innovasjon.

Fra grunnen av middelalderbygningene til de ruvende paviljongene i moderne utstillingshaller hevder Basel seg som Sveits' kulturelle hovedstad, et krav som bekreftes av tilstedeværelsen av førti museer spredt over bykantonen. Kunstmuseum, som ble åpnet i 1661 som verdens første offentlige kunstsamling, står fortsatt som Sveits' største kunstlager; Fondation Beyeler i nabobyen Riehen, Museum Tinguely og Europas første offentlige museum for samtidskunst vitner om en kuratorisk ambisjon som strekker seg over århundrer. Det er innenfor dette rikt lagdelte miljøet at Art Basel – anerkjent som verdens mest prestisjefylte internasjonale kunstmesse – samler ledende gallerier og samlere fra alle kontinenter, og den årlige utstillingen fungerer både som barometer og fyrtårn for den moderne og samtidskunstverdenen.

Universitetet i Basel, etablert i 1460 og dermed Sveits' eldste sete for høyere utdanning, har historisk sett gitt et fristed til eminente humanister og tenkere – Erasmus av Rotterdam fant ly her i tider med ikonoklastiske omveltninger; Holbein-familien produserte portretter som ville krysse Europas hoff; Friedrich Nietzsche og Carl Jung fortsatte sine undersøkelser; Hermann Hesse og Karl Jaspers søkte intellektuelt tilflukt i dets saler under uroen i det tjuende århundre. Denne varige akademiske avstamningen – forankret i humanismen – gjennomsyret Basel med en ånd av åpen utforskning som ville katalysere dens utvikling til et fristed for både akademikere og dissidenter.

Lenge før byen ble et farmasøytisk kraftsenter, tjente byen som bispesete for et fyrstebispesete fra det ellevte århundre og utover, og ble først formelt medlem av Det sveitsiske konføderasjonen i 1501. Gjennom renessansen forvandlet kjøpmennene og håndverkerne byen til et handelssenter, mens trykkerne spredte tekster som formet den europeiske diskursen. Innen det tjuende århundre hadde Basel endret retning mot kjemisk og farmasøytisk produksjon, med Novartis og Roche som etablerte globale hovedkvarterer innenfor sine distrikter. Det var også her, i 1938, at Albert Hofmann syntetiserte lysergsyredietylamid – en forbindelse som ville gi gjenklang i både vitenskapelig litteratur og motkulturell historie.

Basels plass på den internasjonale scenen ble ytterligere befestet da Theodor Herzl innkalte til den første verdenssionistiske kongressen i 1897 – en forsamling som skulle komme sammen i byen ved ti anledninger i løpet av et halvt århundre, mer enn noe annet sted. Den er også hjemmet til Bank for International Settlements, institusjonen som Basel-avtalene har krystallisert global bankregulering rundt, og til FC Basel, hvis navn gir gjenklang på europeiske fotballarenaer. Matematikere har også satt sine spor: løsningen på det såkalte «Basel-problemet» i 1734 er blant de grunnleggende bragdene innen analyse, mens berømtheter som Paracelsus, Matthäus Merian og Michel von Tell har vevd Basel inn i det bredere stoffet i europeisk intellektuell historie. Innen sportens sfære skulle Roger Federer – født på Basel-jord – bli synonymt med tennisprestasjoner, noe som ytterligere løftet byens globale profil.

Selv om kommunen i seg selv omfatter færre enn 180 000 innbyggere, utgjorde den bredere sveitsiske tettstedet Basel 541 000 innbyggere per 2016, som strakte seg over 74 sveitsiske kommuner, mens det trinasjonale eurodistriktet Basel – inkludert franske og tyske forsteder – nådde en befolkning på rundt 829 000 innen 2007. Kantonen Basel-Stadt, marginalt større enn den urbane kjernen, rapporterte 201 971 innbyggere i 2021, hvorav 36,9 prosent var utenlandske statsborgere, noe som understreker byens vedvarende magnetisme for migranter og utvandrere.

Topografisk sett bruker Basel 86,4 prosent av sine 23,91 km² på bebygde strukturer – boliger og bygninger alene står for 40,7 prosent – ​​mens industrianlegg opptar 10,2 prosent; transportinfrastruktur forbruker 24,0 prosent av landmassen, og parker med idrettsbaner utgjør 8,9 prosent. Jordbruksplaner, begrenset til 4,0 prosent av arealet, opprettholder avlinger (2,5 prosent) og beite (1,3 prosent), mens skogkledde skogsområder – tette og uforstyrrede – dekker 3,7 prosent. De resterende 6,1 prosentene består av rennende vann, Rhinen og dens elver som renner gjennom den urbane matrisen.

Under Köppens klimaklassifisering Cfb utfolder Basels vintre seg med kjølige, overskyede dager og sporadisk snø, mens somrene presenterer varme, fuktige intervaller: årlig nedbør er totalt 842 mm over rundt 118,2 dager; mai er både den våteste måneden – med et gjennomsnitt på 98 mm – og måneden med størst hyppighet av nedbør eller snøfall, rundt 11,7 dager, mens februar fortsatt er det tørreste mellomspillet med 45 mm fordelt på 8,4 dager.

Språklig sett er tysk det viktigste språket – snakket av 77,8 prosent av Basels innbyggere per 2000 – etterfulgt av italiensk med 5,4 prosent og fransk med 2,6 prosent, mens et beskjedent retoromansk samfunn på 202 talere opprettholder landets fjerde offisielle språk. Administrativt er byen delt inn i nitten bydeler, fra middelalderområdene Grossbasel til boligområdene i Kleinbasel; utenfor disse grensene fungerer de semi-landlige kommunene Riehen og Bettingen som landkvarterer innenfor kantonen.

Basels transportnettverk bekrefter byens rolle som kontinental inngangsport. EuroAirport Basel–Mulhouse–Freiburg – som ligger utelukkende på fransk jord, men likevel administreres i fellesskap – tilrettelegger for passasjer- og godstransport, med delte terminaler på sveitsisk og fransk side som en gang var atskilt av immigrasjonsbarrierer før Schengen-integrasjonen. Byens havn, Sveits' eneste godshavn, kanaliserer varer oppover elven fra Rotterdam, mens jernbaner – Basel SBB, Bâle SNCF og Basel Badischer Bahnhof – møtes innenfor bygrensene og forbinder sveitsiske, franske og tyske linjer. Siden 2008 har høyhastighetstog ICE og TGV redusert transittiden til store europeiske hovedsteder, særlig Paris, på tre timer. Veiårene inkluderer motorveien A3 og fem Rhinbroer – Schwarzwaldbrücke (1972), Wettsteinbrücke (1998), Mittlere Rheinbrücke (1905), Johanniterbrücke (1967) og Dreirosenbrücke (2004) – mens fire hydraulisk drevne reaksjonsferger, festet til kjøreledninger, frakter fotgjengere og syklister over strømmen uten ekstern energi.

Offentlig transport i byen domineres av Basels trikkenettverk – det største i Sveits – drevet av Basler Verkehrs-Betriebe med grønne kjøretøy, og supplert av gulfargede tjenester fra Baselland Transport som forbinder den tilstøtende halvkantonen. Grenseoverskridende pendlerkorridorer strekker seg inn i Alsace og Baden gjennom koordinerte buss- og S-Bahn-linjer, sistnevnte forvaltet i fellesskap av SBB, SNCF og Deutsche Bahn. Med Sveits' tiltredelse til Schengen 12. desember 2008 opphørte immigrasjonskontrollene ved grenseovergangene, selv om tollkontrollene fortsatt eksisterer gitt landets manglende medlemskap i EUs tollunion.

Økonomisk sett er Basels dynamikk tydelig: i 2016 lå arbeidsledigheten på 3,7 prosent; sysselsettingen var fordelt mellom sekundær (19,3 prosent) og tertiær (80,6 prosent) sektorer – rundt 82 449 innbyggere var yrkesaktive, hvorav kvinner utgjorde 46,2 prosent av arbeidsstyrken. Legemidler, finans og logistikk driver vekst, mens kulturturisme og høyere utdanning opprettholder en diversifisert tjenesteøkonomi.

Basels arkitektoniske arv er uten sidestykke i Øvre Rhinen: Münster i rød sandstein, et mesterverk av sen romansk og tidlig gotisk design, ble revet i stykker av jordskjelvet i 1356, deretter gjenoppbygd i etapper gjennom det femtende århundre og restaurert på nytt i det nittende og tjuende århundre. Det klosteromgitte området huser et minnesmerke over Erasmus. Tvers overfor ligger Rathaus fra det sekstende århundre – med fasader opplivet av fint malte veggmalerier – med utsikt over markedsplassen, et symbol på borgerstolthet. Tinguelys karnevalsfontene, en kinetisk samling til minne om Fasnacht, står som et vitnesbyrd om Basels årlige karneval, en begivenhet av en slik glød at de «tre vakreste dagene» henger byen i nattlig festlighet.

Moderne inngrep preger bybildet: Renzo Pianos Fondation Beyeler utfyller Mario Bottas Jean Tinguely-museum og Bank for International Settlements; Zaha Hadids brannstasjon, Frank Gehrys Designmuseum, Álvaro Siza Vieiras fabrikkbygning og Tadao Andos konferansepaviljong gir liv til Vitra-komplekset på den andre siden av grensen i Weil am Rhein; Herzog & de Meurons lokale praksis har bidratt med en rekke landemerker, fra urbane lofts til internasjonale ikoner som Londons Tate Modern og Beijings Bird's Nest. Basels bevaringsetos ble anerkjent i 1996 med Wakker-prisen for bevaring av urban kulturarv.

Byens arv strekker seg utover enkeltstående bygninger og omfatter hele gamlebyen, som er oppregnet blant Sveits' kulturminner av nasjonal betydning, sammen med kirker, klostre, sekulære bygninger, arkeologiske levninger og museumssamlinger. Fra Prediger Kirche og Elisabethenkirche til det tidligere karteuserhuset St. Margarethental, den reformerte Leonhardskirche og den jødiske synagogen i Eulerstrasse, formidler disse religiøse strukturene Basels kirkelige arv. Sekulære bygninger – fra Badischer Bahnhof og Bank for International Settlements til Bürgerspital og Café Spitz – sporer buen av samfunnsmessig, kommersiell og filantropisk innsats. Arkeologiske utgravninger ved Gasfabrik, Münsterhügel og i Altstadt har avdekket keltiske La Tène-bosetninger, som vitner om menneskelig bosetning før middelalderens grunnleggelse. Samtidig bevarer arkiver og museer – alt fra universitetets anatomiske museum til apotekhistoriske museum, det jødiske museet og den zoologiske hagen – regionens dokumentariske, vitenskapelige og naturhistorie.

Ved samløpet av tre nasjoner fungerer Basel som porten til det sveitsiske Jura-fjellet, til Zürich og Luzern bortenfor Alpene, og til vinmarkene i Alsace og skogene i Schwarzwald. Rhinens brede kurve deler byen i to: Grossbasel på sør- og vestbredden omfatter den middelalderske kjernen, mens Kleinbasel nord for strømmen huser mye av byens natteliv. For den reisende hvis reiserute tillater flere dager med fordypning, tilbyr byen en sjelden sammenløp av vitenskapelig arv, arkitektonisk særpreg, museumsrikdom og festlig skue. Basels kunstsamling gir en stille fellesskap med århundrer med menneskelig kreativitet; karnevalet, Fasnacht, utfører en sesongmessig inversjon av borgerorden i et tre-dagers misseshow med masker og musikk. I Basel krysser man ikke bare rommet, men beveger seg gjennom lag av menneskelig tanke og bestrebelse – en opplevelse som samtidig ereksjonell og sensorisk, forankret av Rhinens ustanselige strømning.