Santillana del Mar

Santillana del Mar, en kompakt kommune og by som ligger lengst øst i Cantabrias Costa Occidental, har en befolkning på 4208 innbyggere året rundt (INE 2024) innenfor grenser som strekker seg fra Det kantabriske hav i nord, gjennom bølgende åser i sør, og grenser til kommunene Suances, Torrelavega, Alfoz de Lloredo og Reocín – den middelalderske kjernen, omgitt av en svakt skrånende fordypning som skjuler enhver direkte utsikt over havet, fungerer både som et levende arkiv og et pulserende knutepunkt for et samfunn hvis moderne levebrød er uatskillelig fra dets rike kulturelle arv.

Santillana del Mar, ofte omtalt som «byen med tre løgner», har lenge tålt det ironiske ordtaket om at den verken er hellig, flat eller sammenhengende med havet – en hyllest til dens arkitektoniske tyngde snarere enn topografisk virkelighet, for selv om selve byen ligger godt inn i landet, stryker dens kommunale domene faktisk langs den kantabriske kystlinjen. Dette paradoksale tilnavnet peker mot dypere ironier: et sted hvis religiøse arv, krystallklar i sine romanske buer og skulpturerte tympaner, motsier enhver antydning av åndelig tomhet; hvis kompakte topografi hvelver mot himmelen i gavltak og smale smug; og hvis identitet ikke er smidd av direkte maritim eksponering, men av en konstellasjon av historiske, kunstneriske og naturlige gaver som bølger utover for å omfavne både hulemalerier og kystutsikter.

Santillana del Mar ble erklært som et historisk-kunstnerisk sted i 1889, og har båret sin bevaringskappe i over et århundre, selv om betegnelsen verken viste seg å være en hindring eller en avskrekkelse for nøye kalibrert vekst. I 2013 bekreftet inkluderingen i Asociación de los Pueblos más Bonitos de España det generasjoner av besøkende allerede har ant: at her, i gater brolagt med brostein frest fra lokal kalkstein og omkranset av bindingsverkshus med sprossevinduer som vender ut mot rolige torg, møter man en urban organisme som er usedvanlig intakt. Det er denne kontinuiteten – vevd gjennom fire århundrer med adelshus, religiøse stiftelser og handelstårn – som gir en følelse av både stillhet og stille vitalitet.

Den demografiske fortellingen om Santillana del Mar utfolder seg i målte trinn. Etter et lavpunkt på slutten av det femtende århundre, krøp befolkningen oppover, nådde 1734 sjeler i 1752 og steg til 2235 innen 1852. Siden 1960-tallet har imidlertid antallet innbyggere ligget på rundt tusenvis – en flo og fjære styrt av en aldrende befolkning, reduserte fødselsrater og selektiv innvandring av de som tiltrekkes av turisme og kulturarvindustrier. Den nåværende summen på 4208 gjenspeiler en delikat likevekt: nok innbyggere til å opprettholde skoler, helsetjenester og en blomstrende gjestfrihetssektor, men få nok til å bevare byens intime skala.

I hjertet av denne bosetningen ligger dens middelalderske kjerne, organisert rundt to hovedgater – kjent som Carrera, Cantón og Río – som møtes på det religiøse torget, dens midtpunkt. Der troner Colegiata de Santa Juliana, grunnlagt på 1100-tallet, med streng romansk verdighet; rett overfor portalen utfolder Plaza del Abad Francisco Navarro, mens en kort spasertur østover avslører Plaza de las Arenas, en bred flate som en gang var omkranset av handelsboder. På 1300-tallet førte byens fremgang som hovedstad i Merindad de las Asturias de Santillana til opprettelsen av et andre offentlig forum – opprinnelig kalt markedsplassen under et charter fra 1209 – hvis periferi huser den stoiske Torre del Merino, nå et arkiv for lokal tradisjon, og den krenellerte Torre de Don Borja, som i dag huser ayuntamiento.

Bak disse konsentriske gatene, atskilt av hovedveien CA-131, ligger religiøse ensembler og adelige herskapshus: klostrene Regina Coeli og San Ildefonso, stille vitner til århundrer med klosterhengivenhet; Sánchez Tagle-residensen, med sin steinfasade utskåret med heraldiske emblemer; og Campo Revolgo, en frodig park beplantet med stedegne planter som gir en motpol til ensomheten. Mot vest viker en skogkledd eiendom med navnet Avenida de Le Dorat – til ære for byens søsterby i Frankrike – for Santillana-leirplassen, hvor reisende slår opp telt under eiketrær hvis grener har skygget for pilegrimer siden antikken.

Overnattingsstedene er forankret i en blanding av rustikke og historiske tilbud. Et sentralt beliggende vandrerhjem henvender seg til den vandrende på Camino de Santiago, mens landlige hytter og familiedrevne hoteller liver opp de smale gatene med klingende bjeller og mumlede hilsener. Blant disse fortjener Parador Gil Blas spesiell oppmerksomhet: et nasjonalt vertshus i et bevart adelspalass, hvor trebjelker og steinpeiser fremkaller svunnen storhet, samtidig som moderne bekvemmeligheter florerer.

Den kommunale økonomien er tydelig skjevt fordelt mot tertiærsektoren – 55,2 prosent av lokal virksomhet – selv om denne avhengigheten fortsatt er marginalt under Cantabrias regionale gjennomsnitt på 61 prosent. Industri bidrar med 19,9 prosent, bygg og anlegg 16,7 prosent og primærsektoren 8,1 prosent, som begge overgår sine respektive provinsielle referansemål. Disse tallene understreker en hybridøkonomi, en som privilegerer tjenestedrevne aktiviteter, men samtidig opprettholder lommer med håndverksproduksjon, småskala produksjon og tradisjonelt landbruk.

Turisme fungerer som den grunnleggende katalysatoren for Santillana del Mars vitalitet. Denne byen ligger bare tre kilometer fra den berømte Altamira-grotten – et verdensarvsted som hylles som det sixtinske kapell for kvartærkunst – og tilbyr besøkende en sømløs overgang fra forhistoriske malte paneler til glassmalerier fra 1200-tallet. I det historiske sentrum er kollegiatkirken fortsatt den viktigste attraksjonen, med sine klostersøyler utskåret med bibelske fortellinger som vekker dobbel beundring for sitt kunstneriske håndverk og andaktsintensitet. Blant de andre attraksjonene finner man en zoologisk og botanisk hage av betydelig skala – hvor iberiske arter streifer rundt i åpne innhegninger, og et dedikert insektarium er vert for svermer av sommerfugler hentet fra ulike klimaer – og en rekke museer: Museo de la Inquisición, med sin urokkelige utstilling av instrumenter fra den kirkelige tribunalenes tid; bispedømmets Regina Coeli, som beskytter liturgiske klesdrakter og relikvier; og Jesús Otero, en hyllest til den moderne skulptøren der lokal stein og menneskelig form finner syntese.

I labyrinten av smale smug – selv om ordet her brukes metaforisk for å betegne kompleks intrikatitet, med tanke på lokale forbud – har mange rom i første etasje blitt omgjort til butikker som selger regionale spesialiteter: ansjos fra Santoña pakket i olje som glitrer som flytende rav; Picón de Tresviso-ost ​​med blå årer tredd gjennom kremet ostemasse; herdet vilt, tynt revet til en dyp mahognifarge; og sobao pasiego, en sukkerrik kake hvis aroma gjennomsyrer butikkdørene. Håndverksbutikker ligger ved siden av, hvor eik og barlind er hugget inn i mytiske kantabriske dyr, deres hornede hoder og slangehaler gir gjenklang av førromersk folklore.

For å imøtekomme dagens behov har byrådet innført gratis trådløs internettilgang i hele den historiske kjernen og lovet bredbåndstilkobling for hver grend og landsbygrend innenfor sin jurisdiksjon – en erkjennelse av at kulturarv og digital inkludering ikke trenger å være motsetningsfylt. Dermed kan man undersøke en hovedstad fra det fjortende århundre på en mobil enhet uten å ofre signalstyrken.

Santillana del Mar er enkel å komme seg til via bil. Hovedveien CA-131 forbinder byen med Barreda, Cóbreces og Comillas, med tilgang fra motorveien A-67 Cantabria-Meseta via avkjørsler til Torrelavega eller Polanco og fra motorveien A-8 Cantabria. Santander internasjonale lufthavn ligger omtrent 24 kilometer østover, og tilbyr innenlandsforbindelser og utvalgte europeiske ruter. Togreisende går av på Puente San Miguel, fire kilometer unna, eller på Torrelavega, ti kilometer unna, hvorfra regionale busser – spesielt de som drives av Autobuses García – transporterer passasjerer til et stoppested like utenfor den historiske bymuren, mens avgangene starter i nærheten av rådhuset på Avenida Cantábrica.

Innenfor byens grenser er det ingen motorisert transport som kan måle seg med den besøkendes egne fottrinn; den kompakte formen til Santillana del Mar, det ujevne fortauet og de lave døråpningene, forsterker fotgjengerparadigmet. Å gå gir øyeblikk av oppdagelse: en utskåret overligger her, en mosedryppet fontene der, et plutselig syn av skifertak tett sammenkrøpet mot et bakteppe av frodige åser.

Kultur og tro gjennomsyrer hver stein. Colegiata de Santa Juliana står som et forbilde på romansk disiplin – fasaden er artikulert av parvise søyler som støtter halvsirkelformede buer, interiøret badet i mykt lys filtrert gjennom magre åpninger. Tilstøtende klosterganger har kapitæler skulpturert med bibelske og militære motiver, som alle er symbolske for regionens middelalderske etos. I nærheten av avslører Clarisas- og Dominicas-klostrene klosterlivet i to distinkte ordener, der cellene deres runger av stillhet og sporadisk gregoriansk sang.

Adelsboliger – palasser som en gang huset eliten – gir byen ytterligere tekstur. Casas del Águila y la Parra, som nå er omgjort til utstillinger, har beholdt smijernsbalkonger og utskårne våpenskjold; husene Sánchez Tagle og Bustamante vitner om smak fra 1600- og 1700-tallet gjennom ornamentale fasader og tilbakeholdne barokke utsmykninger. Palacio de Velarde og Palacio de Peredo-Barrera åpner for kunstutstillinger i kamre med høye tak og freskomalerier på veggene som minner om aristokratisk patronage. Casa de los Hombrones viser frem et barokkvåpenskjold som er så overdådig at det ser ut til å forkynne, i stein, ambisjonene til de tidligere beboerne. Casa del Marqués de Santillana knytter byen til Íñigo López de Mendozas slektslinje, mens Casa de la Infanta Paz og Casa de la Archiduquesa vitner om bånd til kongelige personligheter og til de bredere strømningene innen europeisk dynastisk politikk.

Utenfor bymurene har Santillana del Mar et strategisk knutepunkt av reisemål. Mot vest byr Comillas på modernistiske utsmykninger som kulminerer i Gaudís El Capricho; mot nord utfolder San Vicente de la Barquera seg med sin gotiske kirke og festning på en åstopp; mot nordøst presenterer Oyambre nasjonalpark en mosaikk av sanddyner, myrer og furulunder. Forhistorisk hulekunst dukker opp igjen ved Cuevas del Castillo, Covalanas og Chufín, mens cistercienserklosteret Santa María de Viaceli i Cóbreces er et vitnesbyrd om klosterreform. Lenger unna peker La Barca de Calderón og Torre de Don Beltrán de la Cueva på føydale arver, og Ecomuseo Saja-Nansa belyser samspillet mellom fjelløkologi og menneskelig bosetning.

Dagliglivet møtes med sesongbaserte skuespill. En beskjeden dyrepark tilbyr guidede turer der iberiske ulver, bjørner og gribber krysser innhegninger som etterligner det opprinnelige habitatet. Innenfor en radius på fem til tjue kilometer inviterer strender som Ubiarco, Cóbreces, Comillas, Oyambre og Suances til kontemplasjon over bølger og sand. Årlige feiringer liver gater og torg: Helligtrekonger-prosesjoner 5. januar som følger de tre vise menns ferd; en middelalderfestival hver juni som forvandler callejuelas til friluftsteatre med pomp og prakt og håndverk; den høytidelige, men jublende prosesjonen i Santa Juliana 28. juni; San Roques ritualer 16. august som blander bot og festligheter; og Folía i nærliggende San Vicente de la Barquera, en regional feiring av musikk og felles festmåltid.

Gastronomi forankrer den sensoriske opplevelsen. Lokale bakverk – sobao pasiego og quesadas med kremete smuler og subtil sødme som minner om ostekake – er alkymisert fra smør, sukker og egg. Tavernaer serverer ansjospintxos og tallerkener med cocido montañés, mens raffinerte spisesteder som Los Blasones og Casa Cossio løfter kantabriske basisretter gjennom oppfinnsomme presentasjoner. Café Concana og Taberna del Chus, som ligger i hjertet av gamlebyen, tilbyr en hyggelig pause fra utforskning. Parador Gil Blas, innenfor sine historiske murer, kombinerer en historisk atmosfære med menyer som sidestiller confitert kjøtt og sesongbaserte råvarer. Måltidsprisene spenner fra beskjedne tilbud på tolv euro – ofte en solid lapskaus eller markedssalat – til gastronomiske opplevelser som nærmer seg tretti euro, en refleksjon av kvalitetsingredienser og dyktig tilberedning.

Ingen oversikt over lokal selskapelighet ville være fullstendig uten å nevne sidra, den harde sideren som Nord-Spania er kjent for. Sidra helles fra høyden for å oksygenere den ravfargede væsken – buen tegnes i hendene på dyktige escanciadorer – og legemliggjør regional identitet. I byens barer hever gjestene slanke glass for å gjenspeile århundrer med jordbrukstradisjon, og stemmene deres smelter sammen med det fjerne sukket fra den kantabriske brisen.

Santillana del Mar fremstår dermed som et sted med lagdelt resonans: et levende museum av stein og tømmer, en inngangsport til paleolittisk undring, et sted for religiøs og sekulær hukommelse, og et fellesskap som balanserer bevaring med kravene i det moderne liv. Gatene inviterer til refleksjon; torgene rammer inn historien; festivalene syr fortid og nåtid sammen til et felles billedvev. Her lærer man at autentisitet verken er produsert eller kooperert, men tålmodig opprettholdt – en arv som er betrodd hver generasjon som vandrer i disse gatene og lytter til den stille veltalenheten til utskårne kapitæler, gamle murer og det fjerne havet.