Budva

Budva ligger på et smalt, steinete nes på Adriaterhavskysten i sørvestlige Montenegro, med middelaldervoller som strekker seg ut i turkist vann i hjertet av den berømte Budva-rivieraen. Denne bosetningen med 27 445 innbyggere per 2023 dekker et urbant område på omtrent 4,2 km² innenfor bymurene (og strekker seg over et kommunalt territorium på 122 km²), og ligger mellom de bølgende skråningene i De dinariske Alpene og et 25 kilometer langt område med sand- og rullesteinsstrender. Dens levende minner strekker seg 2500 år tilbake i tid, noe som markerer den som et av de eldste kontinuerlig bebodde stedene langs det østlige Adriaterhavet.

Fra utsiktspunktet til en sjømann som ankommer med yacht, fremstår Budvas gamleby som en miniatyrcitadell: gulbrune steinmurer gjennomboret av en håndfull porter som en gang forseglet en illyrisk bosetning som senere ble omformet av romere og venetianere. Porta di Terra Ferma står i dag som hovedinngangen, med sine robuste buer som slipper besøkende inn i en labyrint av smale smug og solfylte piazzaer. Her deler kirker fra 1600-tallet plass med rester av en basilika fra 840 e.Kr.; Santa Maria in Punta-kirken og den nyere ortodokse kirken Den hellige treenighet setter stille terskler for refleksjon. Hver steinfasade vitner om lag med maritim handel, venetiansk styre og østerriksk-ungarske garnisoner, mest dramatisk nedfelt i citadellet på halvøyas spiss. De 160 meter høye vollene, østlige og vestlige tårnene og de strenge brakkene vitner om en tid da sjøveiene brakte flåter snarere enn solsøkere.

Bak bolverket utfolder byen seg i et uregelmessig rutenett. Njegoševa-gaten, Budvas hovedpulsåre, går vestover fra Porta di Terra Ferma og leder fottrafikken mot strendene. Mot sør ligger den 1,6 kilometer lange strekningen av Slovenska plaža, en en gang ubebygd halvmåne av småstein som ga plass på midten av 1900-tallet for et nøye planlagt ensemble av hoteller – inkludert det klassiske Avala Hotel fra 1939 og det senere Slovenska plaža-komplekset. Disse tidlige satsingene satte tonen for målrettet ekspansjon, og plasserte feriestedstrukturer sør for Adriaterhavsveien og lot Budva-området beholde lommer med jordbruksland og åpent område.

Likevel ble denne fernissen av planlegging aldri utvidet ensartet. Nord for motorveien oppsto Rozino, Dubovica og Golubovina under idealer om et samfunnssentrum, og huset skoler, administrasjonskontorer og samfunnsfasiliteter i stort sett rasjonelle utforminger. Østover opplevde imidlertid bratte åssider en ukontrollert bølge av bygging fra slutten av 1980-tallet og utover. Etter hvert som Jugoslavia ble oppløst og Montenegro fikk uavhengighet i 2006, strømmet utenlandsk kapital inn i eiendommer, noe som ansporet til tette klynger av leilighetstårn og villakomplekser. Smale gater slynger seg nå mellom betongkanter, anstrengt av trafikkork i sommermånedene og en kronisk mangel på parkeringsplasser. Selv byens ringvei – opprinnelig ment å kanalisere gjennomgangstrafikk rundt Budva-feltet – har blitt underlagt byens egen utvidelse, og fungerer mer som en travel byboulevard enn en avlastningsrute.

Turisme driver frem Budvas økonomi. Bare i 2013 registrerte byen nesten 670 000 ankomster og 4,47 millioner overnattinger, noe som utgjør nesten halvparten av Montenegros totale turismetall. Selv om den velbevarte gamlebyen er en attraksjon, hviler Budvas rykte først og fremst på sol, sjø og sør-europeisk selskapelighet. Mogren-stranden, gjemt under klippene på Spas Hill, tilbyr to bukter med klart vann forbundet med en sti langs klippen. Ričardova glava og Pizana-stranden fungerer som mindre, mer intime bukter, mens Sveti Nikola-øya – bare én kilometer utenfor kysten – tilbyr sine brede sandstrender som et sommerutfluktsmål for båtfolk og dagsturister.

Utenfor bygrensene strekker Rivieraen seg vestover til Jaz-stranden, en to kilometer lang sandstrand som har vært vertskap for konserter av globale ikoner – The Rolling Stones (35 000 tilskuere i 2007) og Madonna (47 000 i 2008) – og siden 2014 den årlige Sea Dance Festival. Sørøst for Budva fremkaller Bečićis gylne sand og lavblokkhoteller den milde elegansen til middelhavsferiesteder fra midten av århundret, mens lenger langs kysten presenterer den sagnomsuste øya Sveti Stefan og parkområdene Miločer en kontrast av eksklusivitet og historisk sjarm. Disse bosetningene – en gang beskjedne fiskerlandsbyer – henvender seg nå til gjester som søker tilbaketrukkethet og raffinert service, med sine smale smug og anlagte hager en verden for seg fra Budvas energiske havnefront.

Innenfor gamlebyens favn finner kulturen mange utløp. Juli og august byr på Teaterbyen, en festival som forvandler kirker, torg og voller til scener for drama, musikk og visuell kunst. Adriaterhavsmessen er vertskap for landets eneste årlige bilutstilling hver høst; tilstøtende kasinoer – blant annet Maestral i Pržno – vitner om en parallell tiltrekning av spillturisme, et biprodukt av byens pulserende natteliv. Klubber som Top Hill og Trocadero – som ligger over havet – pulserer til daggry, mens barer langs marinaen og promenadene henvender seg til både familier og festdeltakere.

På roligere dager tilbyr bymuseet og Stefan Mitrov Ljubiša-minnesmerket arkeologiske og litterære innsikter, og rekvisittklokken fra filmen De lange skipene fra 1964 står som et filmatisk landemerke. I 2015 åpnet en kino med fire saler i TQ Plaza, og gjenopprettet filmatisk nyhet i en by som hadde vært uten kino i et tiår. Arven etter Zeta Film, Montenegros tidligere hovedproduksjonsselskap, gir fortsatt gjenlyd langs disse gatene, selv om nye lokale TV-serier bruker Budvas murer og strender som bakgrunn for regionale publikum.

Moderne forbindelser knytter Budva til innlandet og utover. Tofelts motorveier forbinder byen med Podgorica – seksti kilometer gjennom Cetinje eller via Sozina-tunnelen – og Adriaterhavsveien går nordover til Herceg Novi og sørover til Ulcinj. Tivat lufthavn, bare tjue kilometer unna, har helårsflyvninger til Beograd og Moskva, og fylkes opp med sesongbaserte charterflyvninger hver sommer. Podgorica lufthavn, en 45-minutters kjøretur unna, tilbyr bredere europeiske forbindelser. Buss til Dubrovnik tar ferge over to timers sjøvei, noe som sparer reisende for en lengre kjøretur rundt Kotorbukta, mens regionale busslinjer frakter passasjerer til Sarajevo, Skopje og utover. Inne i Budva vever Mediteran Express-bussen seg mellom bykjernen og Sveti Stefan, og selve gamlebyen har kun fotgjengere.

Likevel har ikke denne veksten vært uten kritikk. Begrepet «Budvanizacija» har kommet inn i det regionale leksikonet for å beskrive rask, uregulert byutvidelse uten hensyn til miljømessige eller infrastrukturelle begrensninger. Slapp planlegging i åsene over Budva-feltet ga opphav til lappetepper av konstruksjoner, ofte med forsømmelse av tilstrekkelige vann-, strøm- og trafikkløsninger – problemer som myndighetene siden har tatt tak i, men som fortsatt former byens anspente forhold til sin egen suksess.

For besøkende tilbyr Budva både de kjente rytmene til et middelhavskystferiested – kaffe på et skyggefullt torg, soling på glatte småstein, en kveldstur langs en palmeomkranset promenade – og mer subtile belønninger: lysets spill på gamle steiner i skumringen, den lave summingen av kirkeklokker før soloppgang, stillheten på skjulte piazzaer som bare er levende med lokalt sladder. Utover strendene og klubbene opprettholder denne byen med 27 445 sjeler et levende billedvev av adriatisk historie, hvor hver smale smug og hver ramponerte vegg forteller en historie om kulturell konvergens, maritime ambisjoner og den vedvarende tiltrekningen av hav og stein.

I Budva smelter konturene av fortid og nåtid sammen. Dens sedimentære berggrunn, de vindformede festningsverkene, de moderne tårnene – alt sameksisterer innenfor et område på knapt fire kvadratkilometer, men likevel gir gjenklang av vidtrekkende arv. Her pulserer Adriaterhavet mot tusenårige voller; her strømmer latteren fra utendørskafeer lenge etter at solen har sunket under Spas Hill; her fortsetter fremtiden til en kystjuvel å bli skrevet av både planleggere og drømmere. Som Montenegros fremste feriested står Budva ved et veiskille: mellom bevaring og fremskritt, mellom stille refleksjon og livlig feiring, og mellom historiens vedvarende strømninger og den urolige tidevannet i moderne turisme.