Bar

Bar står som Montenegros viktigste maritime port, en by med 15 868 innbyggere som ligger langs et 598 kvadratkilometer stort kystområde og innland, og er sete for en kommune med 46 171 innbyggere fordelt på 85 bosetninger som strekker seg fra Adriaterhavet til bredden av Shkodërsjøen. Bar ligger seksti kilometer sørvest for Podgorica, landets hovedstad, og rett over havet fra den italienske byen Bari, og ligger på et grenseområde der Middelhavets rytmer blandes med Balkans puls i innlandet.

Helt fra sin eldgamle opprinnelse som Antibarium – «motsatt Bari» på romerske sjømenns språk – har byen vært vitne til epoker med imperium, tro og maritim handel. I dag står den ikke lenger som et museumsstykke, men som et levende samfunn hvis økonomi er avhengig av dypvannshavnen, hvis bygningskonstruksjon bærer arrene og triumfene fra venetiansk, osmansk og slavisk styre, og hvis landskap spenner fra rullesteinstrender til eikedekkede åsrygger. I Bar flettes geografi og historie sammen på en måte som er både elementær og uutgrunnelig, og inviterer til refleksjon like mye som til nysgjerrighet.

Bars topografi utfolder seg i tre konsentriske soner. Mot vest utfolder Adriaterhavet seg i bånd av lys akvamarin, med tidevann som skyller mot en kyst omkranset av havner, olivenlunder og sporadiske voller. Mot øst klatrer landet forsiktig mot åsene Rumija og Sutorman, med skråninger dekket av maki og eikeskog, før det viker for den enorme Shkodërsjøen – den største innsjøen i Sør-Europa. Mellom hav og innsjø ligger et lappeteppe av sitrusfrukthager, vingårder og granatepleåkre, et vitnesbyrd om århundrer med subtropisk jordbruk næret av det solfylte klimaet.

Bars klima bærer preg av to distinkte middelhavsregimer. Vintrene er fortsatt milde og vedvarende våte, med gjennomsnittstemperaturer i januar som ligger på 12,3 °C for dagtemperaturer og synker til 4,3 °C om natten, og snøfallet kommer bare i sjeldne, målte snøfall – spesielt de ni centimeterne i januar 2000. Somrene er lange og lyse, med julitemperaturer på 27 °C til 28 °C og nattetemperaturer på 18 °C, avbrutt av korte, moderate regnbyger. Gjennom året soler byen seg i mer enn 2500 soltimer, og maler steinveggene og tegltakene i stadig skiftende lys og skygge.

Likevel er det i de stille ruinene av Old Bar, fire kilometer inn i landet ved foten av Rumija-fjellet, at regionens lagdelte historie tydeligst kommer til uttrykk. Her, bak portene som en gang voktet en middelalderfestning, ligger de smuldrende restene av kirker, moskeer og akvedukter. En port fra det tiende århundre står som vaktpost over ruinene av St. Georg-katedralen, grunnlagt på 1000-tallet, ved siden av fragmentene av Katarinakirken og Omerbašić-moskeen, bygget i 1662. Spredt blant dem ligger de resterende buene til en osmansk akvedukt – gjenoppbygd etter jordskjelvet i 1979 – og graven til predikanten Dervish Hasan fra 1600-tallet. Disse steinene, knuste og forvitret, bærer et stille vitnesbyrd om en by som en gang skiftet hender mellom slaviske prinser, venetianske doger og osmanske pashaer.

I distriktene som omgir den moderne havnen, utfolder Bars fortelling seg parallelt mellom tradisjonell industri og fremvoksende turisme. Havnen i Bar, med sine 3100 meter kai, 800 hektar land og 200 hektar med skjermet farvann, håndterer rundt fem millioner tonn last hvert år. Kranene og containerstakkene rammer inn byens silhuett, en konstant påminnelse om byens strategiske betydning for Montenegros handelsnettverk. Ved siden av snor seg jernbanen Beograd-Bar – ferdigstilt i 1976 etter flere tiår med ingeniørutfordringer – gjennom fjelltunneler og dalviadukter, og forbinder Adriaterhavet med den serbiske hovedstaden og åpner innlandet for både besøkende og varer.

Jordbruk er fortsatt en integrert del av Bars identitet. Kommunens jordsmonn støtter rundt 95 000 oliventrær og 80 000 sitrusfrukter – sitroner, mandariner, appelsiner og grapefrukt – som trives under den subtropiske solen. Senteret for subtropiske avlinger, grunnlagt i 1937, står som Montenegros eldste vitenskapelige institusjon, og forskningsfeltene og planteskolene er et levende arkiv over hagebrukstilpasning. Den lokale matprodusenten Primorka, som har vært aktiv i over et halvt århundre, presser olivenolje og tapper granateplejuice, og viderefører dermed kulinariske tradisjoner som dateres tilbake til tidlig industriell drift på 1920-tallet.

Byens religiøse arkitektur speiler den komplekse sosiale strukturen. Ortodokse og katolske kirker deler nabolag med moskeer reist under osmansk beskyttelse. I det nyere kvartalet av Novi Bar huser St. Nikola-kirken erkebispedømmet som ble etablert på 1000-tallet, mens den moderne katedralen St. Johannes Vladimir – ferdigstilt mellom 2009 og 2015 – i nærheten kan konkurrere med Podgoricas viktigste ortodokse bygning, med freskomalerier vigslet til regionens første middelalderhelgen. På den andre siden av byen har Omerbašić-moskeen i gamle Bar beholdt sin slanke minaret og bønnesal, besøkt av pilegrimer som trekkes mot fundamentet fra 1600-tallet.

Bars demografiske sammensetning gjenspeiler bølger av migrasjon og skiftende grenser. Ifølge folketellingen i 2011 utgjør etniske montenegrinere og serbere til sammen rundt åttifire prosent av byens befolkning, mens bosniaker, muslimer, albanere og kroater danner mindre samfunn. Religion følger lignende linjer: Ortodokse troende utgjør nesten åtti prosent, mens muslimer og katolikker utgjør henholdsvis ti og fem prosent. Disse tallene, selv om de er gjenstand for gradvise endringer, peker på et samfunn forankret i felles tradisjoner fra Adriaterhavet og Balkan.

Til tross for sin strategiske havn, er Bar fortsatt beskjedent bygd. Den middelalderske kjernen – hvor smale smug går opp mot ruiner av festningsmurer – måler knapt noen få hektar, og det moderne sentrum, omgitt av jernbanespor og oljetanker, strekker seg i uregelmessige blokker med lave bygninger. En håndfull hoteller ligger langs vannkanten, men mye av overnattingsstedet ligger i gjestehus og private losjier nord for industrisonen, i nabolag som Šušanj. Her viker furutrær for rullesteinsstrenger, og summingen av sommerturismen er fortsatt avmålt selv på sitt høydepunkt.

Transportforbindelser stråler ut fra byen som eiker på et hjul. Adriaterhavsveien går langs kysten og forbinder Bar med Budva i nord og Ulcinj i sør. Sozina-tunnelen, åpnet i 2006, utarbeidet en direkte rute gjennom Golija-fjellene til Podgorica, noe som reduserte reisetiden til under en time. En bilferge trafikkerer den åtti kilometer lange overfarten til Bari i Italia, og den sesongbaserte rutetabellen gjenspeiler turismens flo og flo. Tjenesten til Ancona ble avviklet sent i 2016. I innlandet forbinder busstjenester Bar med Sutomore, strendene på Budva-rivieraen og landsbyene rundt Shkodërsjøen, mens timelige tog ankommer og går fra stasjonen, med vognene en påminnelse om byens industriarv.

Kulturlivet i Bar er forankret av to institusjoner som ligger i kongelige levninger. Kong Nikolas palass, en bygning fra 1885 i eklektisk stil, ligger blant frodige hager, med orangeri og smijernsbalkonger som hinter til art nouveau-påvirkninger. I dag fungerer det som lokalhistorisk museum, med rom innredet for å fremkalle interiøret i en hoffgård fra slutten av 1800-tallet, med møbler fra perioden, portretter og arkivdokumenter. I nærheten ligger den middelalderske festningen Old Bar delvis omgjort til et friluftsmuseum, hvor guidede stier leder besøkende blant sisterner, voller og den berømte «Gamle oliven» – et knudrete tre som er kjent for å være to årtusener gammelt.

Markedslivet blomstrer langs Bulevar 24. Novembra, hvor boder tilbyr oster i trekar og fiskepaviljongen leverer Adriaterhavets daglige fangst til lokale priser. Et VOLI-supermarked i nærheten av stasjonen betjener beboerne med et supermarked, apotek og kulinarisk emporium. Kafeene strekker seg utover den asfalterte gaten som går fra parkeringsplassen til porten til Old Bar, med bord i et spekter av stiler – noen beskjedne trebenker nær festningsmurene, andre stilig innredet med stripete markiser og smijernsstoler. Blant disse er ćevabdžinica Dino, hvor krydrede lammekjøttboller deler bord med granateplejuice, og Fish Bar Cvijo, hvis mezzaluna-formede meny tilbyr grillede spesialiteter sammen med atmosfære av havglass.

Nattelivet i Bar er rolig. Der andre feriesteder ved Adriaterhavet heller lys og musikk ut i de små timer, avtar kveldene i Bar ved midnatt, med ølbarer som 501 Darts Bar og Varadero som serverer håndverksøl. Drosjer klynger seg sammen i nærheten av buss- og togstasjonene, og betjener timebussene til strendene i Šušanj og utover. For de som søker mer livlig selskap, tilbyr Sutomore – en landsby ti minutter sørover med bil – sandstrender og sesongbaserte klubber, mens Budvas sagnomsuste natteliv ligger en time nordover.

I innlandet ligger ruinene av Ratac-klosteret og Tabiya-festningen på skogkledde åser, med utsikt over både hav og innsjø. En sekundærvei fører til et monument til minne om slaget ved Bar i 1042, der serbiske styrker under Stefan Vojislav beseiret bysantinerne – et sted hvis betongsokkler nå fungerer som et panoramisk utkikkspunkt. Mot øst åpner skråningene rundt Skadarsjøen seg inn i Skadarska Krajina, en mosaikk av fiskevær og fuglerike våtmarker som belønner utforskninger med båt tidlig om morgenen.

Modern Bar motstår stereotypiene om Rivieraen. Det er verken et storslått feriested eller en søvnig provinsiell havn, men snarere et sted med årlige rytmer forankret like mye i maritim handel og jordbruk som i sol-og-sjø-turisme. Gjennom året svinger kranene i havnen seg i bevegelse, oliven faller om høsten, skoler og butikker åpner i september, og ortodokse og islamske festivaler markerer vår og sommer. Det er en soliditet i dagliglivet her, en understrøm av historie som hevder seg når fralandsvinden rører i sypressene eller et tog plystrer gjennom tunnelen inn til stasjonen.

For den reisende som ønsker å oppleve en ekte adriatisk by, tilbyr Bar en balanse mellom det enkle og det hverdagslige. Man kan følge fotspor forbi en venetiansk port, stoppe foran en osmansk moské eller dvele ved et bord med lokale oster uten å føle tempoet som er diktert av en reiseguides reiserute. Her er Adriaterhavet verken en handelsvare eller bare et bakteppe, men en konstant samtalepartner – fra fiskebåter ved daggry til ferger som avgår til Italia i skumringen.

Til slutt åpenbarer Bar seg ikke i et enkelt panorama, men i en rekke små møter: den stakkato-lyden fra klokketårnet midt på dagen, duften av jasmin flettet inn i dieseleksos nær kaien, ekkoet av barnelatter blant de ødelagte buene i Katarinakirken. Disse detaljene smelter sammen til et bilde av en by som både er forankret i sin arv og åpen for forandringens strømninger – der det gamle og det moderne finner en forsiktig løsning, og der historien alltid er under utvikling.