Hua Hin

Hua Hin ligger på den smale midjen av Thailands Malayhalvøya, et distrikt i Prachuap Khiri Khan-provinsen som per desember 2019 telte litt under 66 000 innbyggere fordelt på 911 km² kystlinje og innland. To hundre kilometer fra Bangkok med bil har byen i hjertet vokst fra en beskjeden fiskerlandsby til et kyststed nært knyttet til det thailandske monarkiet. Den bleke sanden, steinete nesene og lavtliggende åsene følger en kystlinje som påfølgende bølger av regjering og kongelig beskyttelse har formet til et av Thailands tidligste og mest varige badebyer.

Tidlig på 1800-tallet oppdaget bønder i Phetchaburi, som var drevet sørover av tørke, en strand der hvit sand møtte rekker av mørke steiner. De kalte bosetningen Samore Riang – «rekker av steiner» – og ble værende. Et århundre senere, i 1921, reiste prins Purachatra, direktør for Statsjernbanen, jernbanehotellet ved bølgene. Kort tid etter bygde prins Krom Phra Naresworarit palasser ved Ban Laem Hin, og kalte den tilstøtende kysten Hua Hin, eller «steinhode». Kong Prajadhipok (Rama VII) adopterte navnet til sitt eget kyststed – Klai Kang Won, «langt fra bekymringer» – og plantet kongelige røtter som vedvarer i dag. Fra 2004 til 2006 beholdt kong Bhumibol Adulyadej (Rama IX) en fulltidsbolig der inntil medisinske behov kalte ham tilbake til Bangkok.

Administrativ status fulgte utviklingen. Kort fortalt dannet Hua Hin et mindre distrikt under Pran Buri i 1932; i 1949 sto det som en av Prachuap Khiri Khans åtte amfoer. Anlegget av Thailands sørlige jernbanelinje forseglet forbindelsen til Bangkok og destinasjoner lenger sør, og sementerte rollen som landets første populære strandferiested. Mellom 2014 og 2019 økte besøkstallene – både thailandske og utenlandske – med rundt seks prosent årlig, noe som vitner om vedvarende appell.

Likevel har ikke Hua Hin vært immun mot vanskeligheter. I august 2016 krevde en serie på fire bombeeksplosjoner over 24 timer ett menneskeliv og skadet tjue. I kjølvannet av disse ble nitti sikkerhetskameraer installert under tilsyn av turistpolitiet, med kommunale myndigheter som overvåker ytterligere seksti og planlegger flere hundre for å beskytte både besøkende og lokalbefolkningen.

Klimaet i Hua Hin faller inn under kategorien tropisk savanne (Köppen Aw). Temperaturene holder seg høye året rundt, og svinger lite mellom årstidene. Desember til april bringer den relativt tørre, kjølige sesongen; mai innleder monsunregn som avtar i midtsommer, bare for å nå toppen igjen fra september til november.

Hua Hin betjener alle veier, jernbaner og sjøveier. Det viktigste jernbaneknutepunktet – Hua Hin jernbanestasjon – markerer siste stopp før linjen går dypere inn i Prachuap Khiri Khan. Mindre stopp ved Nong Kae, som betjener Khao Takiap-området; Suan Son Pradiphat, nær den navngitte stranden og Rajabhakti-parken; og Khao Tao avrunder den lokale tjenesten. Fra slutten av 2019 lover byggingen av dobbeltspor fra Bangkoks Bang Sue sentralstasjon til Chumphon hastigheter på opptil 160 km/t, noe som reduserer reisetiden mellom Bangkok og Hua Hin til to eller tre timer etter ferdigstillelse, planlagt til 2022. Regelmessige avganger tar fortsatt tre og en halv time med nattog som SRTs tog 44.

Planer om høyhastighetstog som forbinder Bangkok med Surat Thani – via Hua Hin – har stoppet opp på grunn av mangel på investorer. I mellomtiden forbandt fergetjenester en gang Hua Hin med Pattaya i en 2,5-timers katamarantur. Tjenesten ble innstilt i 2018 på grunn av lav etterspørsel utenom sesongen, og ble deretter gjenopptatt kort i høysesongen før den ble avsluttet permanent. Lomprayah-fergene tilbyr nå kombinerte buss- og båtforbindelser til Ko Tao, Ko Pha Ngan og Ko Samui, men ingen direkte katamaraner seiler fra selve Hua Hin.

Hua Hin lufthavn håndterer et begrenset antall flyvninger – AirAsias eneste gjenværende rute forbinder Chiang Mai – selv om en oppgradering til 3,5 milliarder baht planlegger å utvide terminaler, hangarer og rullebaner, med sikte på å støtte opptil tre millioner årlige passasjerer og integrere byen mer fullstendig i Thailands «Riviera»- og Southern Economic Corridor-initiativer.

Inne i byen kjører songthaews (delte lastebiler) hvert tiende minutt langs Phetkasem Road for ti baht, mens motorsykkeltaxier, tuk-tuker og Grab-tjenester fyller hullene. Byens flate terreng inviterer til syklister – sykkelutleie ligger spredt langs stranden, selv om fortauene ofte har hindringer som frustrerer fotgjengere og de med mobilitetsvansker.

I motsetning til mange kystbyer mangler Hua Hin et enkelt, definert sentrum. Et beskjedent klokketårn på Phetkasem Road har blitt et de facto knutepunkt: minibusser som kjører nordover og sørover samles her, og et turistinformasjonskontor ligger i nærheten. Selve veien deler byen i to: oddetalls-sois (sidegater) strekker seg ut mot havet; partalls-sois fører innover i landet. Turister som er på vei til stranden, grupperer seg rundt Soi 61 ved sjøen, mens de krysser til Soi 76 på den andre siden for å komme til jernbanestasjonen.

Skiltingen i Hua Hin er iøynefallende, til og med overveldende. Nesten hvem som helst kan sette opp kommersielle eller uformelle skilt når de betaler daglige avgifter til lokale myndigheter; overfloden forringer ofte det visuelle miljøet, men forblir stort sett uutfordret. Offentlige gangveier, der de finnes, blir ofte avbrutt av gatemøbler, selgere eller dårlig vedlikeholdte overflater.

Miljøovervåking viser blandede resultater. Vannet utenfor Hua Hin-stranden ble vurdert til «godt» i en undersøkelse fra forurensningskontrolldepartementet i 2015, med sporadiske enterokokknivåer som overstiger sikkerhetsstandardene. Besøkende som søker klarere vann anbefales å spasere sørover forbi den sentrale moloen, hvor strømmer og færre elveutløp gir renere forhold.

Hua Hins seks kilometer med buer langs stranden går fra det moderne Hilton Hotel sørover til et steinete nes kronet av et tempel på en åstopp. Ved foten av Khao Takiap åpner den militæreide Suan Son-stranden seg for publikum under alléer med havfuru. Solstoler – som ofte leies for 100 baht per dag – kantar sanden, og er bare gratis når de er bundet til kafeene på stedet.

Blant de kulturelle stedene finner du Hua Hin Arts and Crafts Centre på Naepkhehat Road, som viser frem moderne thailandsk kunst, antikke møbler og fotografier som kroniserer byens fortid. Det er gratis adgang.

Trepaviljongen som danner Hua Hin jernbanestasjon er blant Thailands mest verdsatte stasjoner. Den ble flyttet fra Sanamchan-palasset i 1968, og de intrikate gavlene og spisse takene gjenspeiler kongelig arkitektur og trekker til seg jevne strømmer av beundrere.

Like bortenfor ligger Rajabhakti Park, som hedrer sju monarker – fra Sukhothais Ramkhamhaeng til Rattanakosins Chulalongkorn – med bronsestatuer som er i gjennomsnitt 13,9 m høye. Parkens flerbruksplass og museum på stedet, som åpnet i 2015, utforsker hver konges arv.

Lenger unna ligger Klai Kang Won-palasset fortsatt en privat kongelig residens, selv om det ytre området er åpent daglig fra 16.00 til 19.00, og inviterer turgåere med strenge kleskrav og passkontroller ved porten. På en klar kveld gløder hagene mykt mot Andamanhavets horisont.

For spenning over tregrensen, reiser Khao Hin Lek Fai (Flintfjellet) seg 162 meter over havet til en offentlig park som besøkes av makaker. Toppen er tilgjengelig via vei eller en lang sti, og byr på panoramautsikt over Hua Hins bylandskap og kyst ved morgengry.

Naturelskere vender seg til Sam Roi Yot nasjonalpark omtrent 60 km sør. Den mest kjente plassen, Phraya Nakhon-hulen, omgir kalksteinstopper, mangrovesumper og fuglefylte våtmarker, og skjuler en kongelig paviljong badet i sollys gjennom en huleåpning. Parkens åndehus på Brassiere-stranden – pyntet med BH-er i lokal tradisjon – står som kuriøse påminnelser om folketro.

Hua Hin har en rolig, familievennlig atmosfære, foretrukket av middelaldrende thailendere og utenlandske pensjonister. Helgetrafikken fra Bangkok øker i den kjølige årstiden, når hotellene fylles med thailandske familier som søker kystnære avslapning. Eiendomsutviklere skryter av villaer og leilighetsprosjekter, noen med golfbaner, spa og kjøpesentre bak bevoktede innganger.

Det finnes mange golfbaner innen en halvtimes kjøretur. Black Mountain, Majestic Creek og Royal Hua Hin har vært vertskap for Asian Tour-arrangementer, mens Banyan, Palm Hills, Lake View og Springfield ønsker amatører velkommen. Driving ranges og klubbhus pryder landskapet og bidrar til byens rykte som en golfenklave.

Hundrevis av massasjestudioer ligger langs Phetkasem Road og sidegatene, og tilbyr tradisjonelle thailandske og oljebaserte behandlinger. Tilbudene starter på 200 baht i timen i selve byen, og stiger til 300 baht i nærheten av strandhoteller. Thai Massage for Health by the Blind-prosjektet, ved siden av Golden Place, kombinerer profesjonell service med sosialt oppdrag, selv om engelskkunnskapene kan være begrenset.

Andre fritidsaktiviteter spenner fra terrengsykling på Wall Ride DH-banen i Khao Hin Lek Fais bakker til gokartracing i nærheten av flyplassen. Elefantleirer og øko-cruise foregår like utenfor bygrensene, mens fisketurer og marinabaserte cruise ferdes i kystfarvannene.

Den årlige Hua Hin Jazz Festival samler internasjonale og thailandske musikere hver juni på stranden. Veteranbil-entusiaster viser frem klassiske kjøretøy fra Bangkoks Sofitel Central-avdeling til søsterhotellet ved sjøen hver desember, ikledd 1920-tallsklær for en fest i tidsriktig stil. Drageentusiaster samles i vekslende mars-mai-sesonger for Thailand International Kite Festival, som fyller himmelen med høyteknologisk og tradisjonell design. I november arrangerer tennisbanene ATP Challenger- og WTA 125K-turneringer, og trekker til seg kommende stjerner fra Asia og Australasia.

Hua Hin har i dag beholdt ekkoene fra sin kongelige opprinnelse, samtidig som den imøtekommer masseturisme, pensjonistsamfunn og oppgraderinger av infrastrukturen. Kystsletten, avbrutt av steinete holmer og skogkledde åser, tilbyr både den komfortable fasaden til et velkjent feriested og fascinasjonen til mindre besøkte enklaver. Besøkende kan finne sjarm i trefasadene til jernbanestasjonen, trøst i palassområdet ved solnedgang og glede ved en fjellutsikt. Til tross for alle sine ufullkommenheter – overfylte fortau, rot med skilt og bekymringer om vannkvaliteten – byr distriktet fortsatt på øyeblikk av uformell skjønnhet, der havbrisen bærer duften av salt og furu, og den langsomme, bevisste svaiingen til en songthaew hinter til et liv hinsides hastverk.