Medina

Medina har en unik plass i menneskehetens historie: en bosetning som er godt over et årtusen eldre enn islam, men som ugjenkallelig forvandlet verden på 600-tallet etter vår tidsregning. I dag fremkaller navnet – al-Madīnah al-Munawwarah, «Den opplyste byen» – både den lysende auraen av tro og lagene av menneskelig innsats som har formet steinene, hagene og ørkenene. På nesten 600 kvadratkilometer av Hejaz-platået blander byens befolkning på rundt 1,4 millioner gamle saudiske familier med migranter og pilegrimer som tiltrekkes av byens religiøse, kulturelle og økonomiske tiltrekningskraft.

Fra sin tidligste inkarnasjon som Yathrib ble Medinas identitet smidd i skjæringspunktet mellom handel, jordbruk og stammeallianser. De fruktbare wadiene Aql, Aqiq og Himdh samlet sparsomt regn for å opprettholde palmelunder og korn i et ellers tørt miljø med basaltjord og vulkansk aske. Omkringliggende åsrygger – Sal'aa i nordvest, Jabal al-ʻIr i sør og de ruvende høydene til Uhud-fjellet – innrammet et platå som inviterte til bosetning lenge før Muhammeds migrasjon fra Mekka i 622 e.Kr. I løpet av disse før-islamske århundrene ble landet forvaltet av jødisk-arabiske stammer, avbrutt av klynger av basalttårn som antydet den strategiske verdien av dette veikrysset.

Med ankomsten av Muhammed og hans tilhengere – Muhājirūn fra Mekka og Ansār-innfødte i Yathrib – gikk byen inn i en ny æra. Byen ble omdøpt til Madīnat an-Nabī («Profetens by») og senere al-Madīnah al-Munawwarah, og ble vuggen til muslimsk fellesskap og styresett. Profetens moské reiste seg i utkanten av den tidlige bosetningen ved siden av Muhammeds egen bolig, en enkel gårdsplass innrammet av daddelpalmestammer og dekket av stoff. Her samlet den gryende muslimske ummahen seg, tilba og dømte, mens de omkringliggende daddelhagene ga både næring og inntekter. Etter hvert som åpenbaringer nedtegnet i Koranen flyttet fokuset fra mekkanske kapitler til lengre, samfunnsorienterte medinske suraer, forsterket den unge troen sitt juridiske, etiske og sosiale grunnlag.

I dag domineres Medinas silhuett av den utvidede al-Masjid an-Nabawi. Den skinnende grønne kuppelen kroner rawḍah, profetens gravkammer, ved siden av Abu Bakrs og Umars. Under en baldakin av 250 sammenleggbare paraplyer stopper tilbedere ved prekestolen – eller minbaren – der Muhammed en gang talte. Moskeens påfølgende utvidelser, inkludert osmanske søyler og moderne fasiliteter, speiler islams utfoldende historie. Noen få kilometer unna står Quba-moskeen – reist på Muhammeds første stopp utenfor Yathrib – som det tidligste islamske tilbedelseshuset. Tradisjonen tilskriver to rak'aher som ble holdt her på lørdag, verdien av en hel ʻumrah-pilegrimsreise, noe som sementerer dens plass i andaktspraksis. Masjid al-Qiblatayn, der bønneretningen flyttet seg fra Jerusalem til Mekka, forankrer byens utfoldende åndelige fortelling ytterligere i stein og mørtel.

Medinas arv strekker seg imidlertid utover moskeene. Al-Baqīs kirkegård ligger på byens sørlige kant, og inneholder gravene til tidlige ledsagere og ærede skikkelser hvis liv bidro til å definere muslimsk fromhet. Uhud-fjellet, stedet for det navngitte slaget i år 625 e.Kr., bærer fortsatt minner om motet og offeret som formet samfunnets besluttsomhet. Selv de vulkanske åsene i sør, en gang stille monumenter fra geologisk tid, gir pilegrimer og innbyggere skygge og perspektiv.

Gjennom århundrene gikk Medina mellom påfølgende makter: fra rashidun-kalifene til umayyadene og abbasidene; senere under mamelukkiske og osmanske guvernører; en kort periode som en del av de første saudiske og egyptisk-osmanske sfærene; og til slutt, i 1925, innlemmet i det moderne kongeriket Saudi-Arabia. Hver epoke satte sitt preg – enten det var Hejaz-jernbanen som ble bygget av osmanerne mellom 1904 og 1908, hvis endestasjon i Medina står i dag som et stille museum, eller motorveiene og bydelene som ble formet under saudisk styre. De 12 administrative distriktene omfatter nå både tett befolkede bydeler og olivenlunder, sovende vulkankjegler og tørre raviner.

Medinas klima understreker dens ørkenoase-karakter. Med en høyde på 620 meter over havet – nesten dobbelt så høy som Mekka – har byen brennende varme somre som regelmessig overstiger 45 °C, mens vinternettene synker til 8 °C. Nedbøren er liten og faller hovedsakelig fra november til mai, noe som gir næring til palmene og daddelsortene som lenge har vært grunnlaget for den lokale jordbruksøkonomien. I 1920 dyrket bøndene 139 daddelsorter sammen med grønnsaker tilpasset flomslettejorda. Selv om byen har vokst utover frukthagene sine, er jordbruksland i utkanten og de omkringliggende vulkanske feltene fortsatt en påminnelse om dens økologiske arv.

Medinas sosioøkonomiske landskap dreier seg i dag om religiøs turisme, kulturelle initiativer og en gryende industri. Som den nest helligste byen i islam – etter Mekka og før Jerusalem – tiltrekker den seg millioner årlig, enten det er pilegrimer som fullfører Hajj eller besøkende som trekkes til moskeene og de historiske stedene året rundt. For å støtte dem står King Fahd-komplekset for trykking av den hellige Koranen som verdens største koranutgiver, og distribuerer hundretusenvis av bind på dusinvis av språk. I nærheten ligger Al Madinah-museet og Dar Al Madinah-museet som kroniserer byens arkeologiske, arkitektoniske og åndelige arv, mens Hejaz jernbanemuseum bevarer hviskinger av osmanske dampmaskiner.

Ved siden av disse institusjonene gjenspeiler Madinah Arts Center og forum for arabisk kalligrafi og levende skulptur en økende forpliktelse til visuell og utøvende kunst. Sistnevnte samler kunstnere fra hele regionen for å utforske skulpturens gamle røtter og inspirere en ny generasjon, mens det arabiske kalligrafisenteret – nå Prince Mohammed bin Salman Center – signaliserer en ambisjon om å heve skrift til en internasjonal disiplin.

Økonomisk diversifisering har ført til to industrisoner, som huser over 230 fabrikker som produserer alt fra petroleumsderivater til matvarer. Kunnskapsbyen, som ble lansert i 2010, lover ytterligere vekst innen teknologi og eiendomsutvikling. Tilkoblingene har også blitt forbedret: Prins Mohammad bin Abdulaziz internasjonale lufthavn, anerkjent for sin LEED Gold-sertifisering og globale ingeniørpriser, håndterte mer enn åtte millioner passasjerer i 2018, mens Haramain høyhastighetsjernbane forbinder Medina med Mekka, Jeddah og King Abdullah Economic City med en hastighet på 300 km/t.

Innenfor byen har offentlig transport utvidet seg fra én enkelt bussoperatør i 2012 til dusinvis av ruter – inkludert dedikerte sightseeinglinjer – som frakter kirkegjengere og besøkende til viktige steder. Planer for busshurtigtransport og til og med et metronettverk med tre linjer gjenspeiler Medina kommunes visjon for et moderne byvesen som hedrer fortiden samtidig som det imøtekommer dagens behov.

Medinas demografiske bildevev er like lagdelt. Saudiske statsborgere utgjør nesten 59 prosent av innbyggerne, mens utenlandske innbyggere – ofte knyttet til religiøs turisme, offentlige tjenester eller industriell sysselsetting – utgjør resten. Sunnimuslimer fra ulike rettsskoler dominerer, men byen inneholder også levende samfunn av sjiamuslimer, utvandrede kristne, hinduer og andre, som bor utenfor haram-grensen og bidrar til den flerkulturelle atmosfæren.

Til slutt er opplevelsen av å besøke Medina i dag både kjent og ny. Ikke-muslimer kan nå nærme seg den ytre omkretsen av Profetens moské – en endring introdusert i 2021 – selv om adgang fortsatt er forbeholdt troende. Innenfor og utenfor de hellige områdene må besøkende overholde beskjedne kleskoder, og være oppmerksomme på at selv et tilfeldig feilsteg kan tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet i denne dypt respektfulle konteksten. De som har Hajj-visum navigerer på myndighetsregulerte ruter, mens de med vanlige turistvisum føler seg velkommen til en by hvis lag av historie belønner både hengivenhet og nysgjerrighet.

Medinas essens ligger i samspillet mellom dens gamle steiner og moderne ambisjoner, dens ørkenfundamenter og kultiverte palmer, dens helliggjorte moskeer og travle markeder. Her gir ekkoet av åpenbaringer fra det syvende århundre gjenklang blant summingen fra høyhastighetstog og hviskingen fra daddelpalmer. På tvers av dalene og åsene fornemmer man en kontinuitet i formålet: et sted hvor tro ga opphav til fellesskap, hvor fellesskapet krevde strukturer for rettferdighet og nestekjærlighet, og hvor disse strukturene fortsetter å utvikle seg i stein, stål og ånd. I bønnens rytmer, skyggen av paraplytak og kalligrafiverkstedene som liver opp torgene, står Medina som både et varig fristed og en levende by – formet av fortiden, engasjert i nåtiden og veiledet av prinsipper som har lyst opp gatene i nesten fjorten århundrer.