Islamabad

Islamabad presenterer seg som en studie i kontraster: en spesialbygd hovedstad sydd sammen av konturene av grønne åser og åpne sletter, men bundet av tabuer og tradisjoner som lenge har definert landet den tjener. Unnfanget på 1960-tallet for å erstatte Karachi som Pakistans regjeringssete, ble den døpt «Islams by» (Islam-abad) av Qazi Abdur Rehman Amritsari etter ordre fra planleggere som ønsket både en moderne metropol og en hyllest til landets tro. I dag, med litt over en million innbyggere i selve byen – og mer enn 4,5 millioner når den slås sammen med sin tvillingby, Rawalpindi – er den fortsatt Pakistans reneste og roligste hovedstad: et rutenett av regjeringsbygninger, diplomatiske enklaver, boligsektorer og beskyttede grøntområder, som alle stiger opp fra det steinete Pothohar-platået ved foten av Margalla-åsene.

Den greske arkitekten Constantinos Apostolou Doxiadis ble betrodd å planlegge Islamabads åtte soner. Sone én og to danner hjertet av rutenettet, hver sektor et perfekt kvadrat to kilometer på hver side, delt inn i fire undersektorer og identifisert med bokstav og tall (for eksempel F-6 eller G-7). Disse områdene inneholder de eldste – og ofte de mest attraktive – nabolagene, hvor løvrike alléer viker for regjeringsdepartementer, ambassader og klynger av restauranter og kafeer som har begynt å utfordre byens rykte for ro. Sone tre til fem omfatter Margalla-åsene, landlige innland og ubebygd land, og bevarer skoger, bekker og landsbyer som er fra før byens grunnleggelse. Soner utenfor disse ligger stort sett ubebygde og venter på fremtidig utvidelse.

Islamabad ligger 540 meter over havet, på 33,43° N, 73,04° Ø. De sørlige slettene dreneres av Kurang-elven og avbrytes av Rawal-demningen. Mot nord og nordøst strekker Margalla Hills nasjonalpark seg – 220 mål med beskyttede fjellrygger og daler der himalayansk goral, bjeffende hjort og sporadiske leoparder hjemsøker skogsstier. Tre kunstige reservoarer – Rawal, Simli og Khanpur – modererer byens mikroklima og forvandler rå monsunflom til stabile vannforsyninger. Den kraftigste registrerte flommen, 743,3 mm i juli 1995, er fortsatt et varsel om monsunens lunefulle tilstand. Likevel gjenoppliver disse regnværene år etter år en grønnfarging som står i sterk kontrast til det tørre Sør-Pakistan.

Islamabads vær følger en nesten litterær progresjon: en skarp vinter med tåkekledde morgener og klare ettermiddager, en kort og mild vår, deretter den kvelende heten på forsommeren – når temperaturene regelmessig topper 38 °C i juni – som gir vei til to måneder med tordensprengt, flomutsatt monsun, før en kort, kjølig høst. Selv om netter under null grader av og til senker seg over de høyereliggende åsene, ser byen aldri snø. Snarere er byens skyline preget av kuplene og spirene på moskeer som glitrer mot monsunskyer eller de kobberbelagte takene på administrative blokker som stiger opp av det dype grønt.

Islamabad ble født ut fra en ambisjon om å forene regionale motiver med moderne sensibilitet. Faisal-moskeen, unnfanget av den tyrkiske arkitekten Vedat Dalokay og ferdigstilt i 1986, forkaster den tradisjonelle kuppelen til fordel for en teltlignende trekantet bønnesal og fire ruvende minareter. Den enorme gårdsplassen har plass til 100 000 tilbedere, og dens rene linjer gir Margalla-foten en høytidelig ynde. I nærheten fremkaller Pakistan-monumentet sine blomstrende kronblader Mughal- og islamsk ornamentikk, og de indre veggmaleriene tegner nasjonens grunnleggende kamper i basrelieff. På den andre siden av byen bærer Sekretariatkomplekset hånden til Gio Ponti, mens Edward Durell Stones nasjonalforsamlingsbygning blander hvit marmor med dype kolonnader, alt omgitt av oliven- og jakarandatrærne i Constitution Avenue. Ved siden av disse reiser Centaurus Mall og dets tre ruvende tårn – et provoserende vitnesbyrd om Islamabads økonomiske ambisjoner.

Islamabad Capital Territory er hjemsted for mer enn to millioner mennesker med ulik etnisk opprinnelse. Punjabier utgjør majoriteten med over 1,15 millioner talere; pashto følger med rundt 415 000, deretter urdu med nesten 360 000. Hindko, saraiki, kashmiri, sindhi og mindre grupper som balti og brahvi tilfører lag med språklig rikdom, mens engelsk – og SMS-forkortelsen ISB – fungerer som lingua franca blant byens middel- og øvre middelklasse. Ungdom dominerer aldersprofilen: nesten 38 prosent er under femten, mens færre enn 3 prosent er over sekstifem; nesten seksti prosent faller mellom femten og sekstifire, og leseferdigheten stiger til 88 prosent – ​​Pakistans høyeste.

Mer enn tjue universiteter tiltrekker seg forskere fra hele landet. Quaid-e-Azam Universitys bølgende plener og biblioteker med glassfasader kan kun konkurreres av teknologiparken ved COMSATS, hvor forskning innen fysikk og en gryende bioteknologisk industri summer side om side med informatikk ved NUST og PIEAS. Bahria University, som ligger i den diplomatiske enklaven, og den vidstrakte campusen til National University of Sciences and Technology understreker begge byens rolle som Pakistans hjerne, og utdanner embetsmenn, ingeniører og forskere som vil forme fremtiden.

Selv om bare 0,8 prosent av Pakistans befolkning bor her, bidrar Islamabad med omtrent 1 prosent av det nasjonale BNP. Islamabad-børsen – en gang den tredje største i landet før den ble fusjonert med Pakistans børs – registrerer en daglig omsetning på over en million aksjer. Programvareteknologiparkene ved Awami Markaz og Evacuee Trust er vertskap for nasjonale og utenlandske IKT-firmaer; en tredje park, hjulpet av sørkoreanske investeringer, skulle etter planen åpne innen 2020, noe som ytterligere befestet Islamabads status som et IT-knutepunkt. I 2010 rangerte Verdensbanken det som Pakistans enkleste sted å starte en bedrift, i stor grad takket være strømlinjeformet skatteoverholdelse av en aktiv stor skatteenhet som er ansvarlig for tjue prosent av Federal Board of Revenue-innkrevingene.

Under byens polerte fasader ligger spor etter eldgamle sivilisasjoner. De nærliggende Gakhar-fortene Pharwala og Rawat – en gang festninger for de lokale høvdingene – står som vaktpost over et platå som en gang var hjemsted for ariske, soanske og Indus-dalsamfunn. Landsbyen Saidpur, kanskje fem århundrer gammel, har beholdt sine Mughal-dammer og et lite hinduistisk tempel, et sjeldent vitnesbyrd om en en gang blandet religiøs fortid. Sufi-helligdommen Pir Meher Ali Shah i Golra Sharif tiltrekker seg pilegrimer som søker velsignelser i hager som en gang ble vandret av mystikere. Hver vår bringer urs (dødsdagen) til Bari Imam mer enn en million hengivne til helligdommen hans, en festival med qawwali-musikk, røkelse og hengivenhet.

Lok Virsa-museet bevarer Pakistans folkekunst i detalj: broderte tekstiler, treskjæringer, musikkinstrumenter og smykker plassert under Shakarparian-åsene. I nærheten ligger Institute of Folk and Traditional Heritage, som arrangerer utstillinger av keramikk og regionale kostymer. Det nasjonale kunstgalleriet og private områder som Galleri 6 viser frem samtidskunst som er i dialog med byens modernisme. Alle disse institusjonene ligger innen synsvidde fra det bølgende grøntområdet i Shakarparian og på ruter som også fungerer som offentlige promenader.

Friluftslivet i Islamabad sentrerer seg rundt foten av Margalla-fjellene. Sti 3 er byens mest berømte tursti: fra parkens kant ved sektor F-6 klatrer den bratt til et utsiktspunkt på tretti til femti minutter, deretter slynger den seg i ytterligere en time til Pir Sohawa, hvor restaurantene The Monal og La Montana ligger som bankettsaler med utsikt over den urbane spredningen. Våren bringer markblomster til undervegetasjonen, mens høstens klare luft avslører de disige silhuettene av Murree, Peshawar og, på de klareste daggry, snøen i Stor-Himalaya.

Islamabad internasjonale lufthavn, som åpnet i april 2018 sørvest for byen, strekker seg over nitten kvadratkilometer og har plass til dobbeltdekkere Airbus A380-fly. Innenlands frakter Rawalpindi-Islamabad Metrobus – et hurtigtransportnettverk for busser som ble åpnet i 2015 og utvidet til den nye flyplassen i 2022 – arbeidere og studenter langs 83,6 km med dedikerte korridorer. E-billettering og intelligente systemer sikrer effektivitet, mens fremtidige forslag til hurtigtransport tar sikte på å koble sammen satellittbyer. Viktige veiforbindelser inkluderer motorveien M-2 til Lahore og M-1 til Peshawar, og Faizabad Interchange frakter 48 000 kjøretøy daglig mellom Islamabad og Rawalpindi. Togtjenesten på Margalla stasjon, om enn begrenset, fullfører triaden av moderne mobilitetsalternativer.

Besøkende lærer snart at Islamabads rutenett innebærer både orden og etikette. Sektorene F-5 til G-7 vrimler av kafeer, butikker og gallerier; E-8 og E-9 tilhører militærboliger, forbudt område uten tillatelse. G-7, G-8 og G-9 huser kontorister og håndverkere og er kjent for sin familiære gjestfrihet. Sosiale skikker speiler konservative verdier: kvinner kan ikke tilby et håndtrykk, og man bør heller ikke fotografere militærinstallasjoner uten tillatelse. Invitasjoner til te eller måltider er vennskapets valuta; å takke nei er å risikere motvilje. Alkohol er forbudt, men gjestfriheten blomstrer i safranfarget melkete og de delte tallerkenene med biryani, kebab og fersk naan.

I en nasjon der megabyer kjemper om oppmerksomhet, forblir Islamabad et unntak: en arkitekts drøm sådd på bølgende åser, styrt av en etos av orden og grøntområder, men likevel animert av historiens tidevann og den jevne pulsen i det moderne liv. Det er en by som samtidig er planlagt og organisk, der seremonielle boulevarder møter gamle stier, og der «Islams by» viser at selv i det tjueførste århundre kan hovedsteder balansere statens imperativer med naturens og minnets utemmede rytmer.