Naypyidaw

Naypyidaw, Myanmars sentralt beliggende hovedstad, skiller seg ut som en studie i kontraster. Byen, som ble unnfanget i hemmelighet og formelt utpekt 6. november 2005, erstattet – frem til mars 2006 kun kjent under distriktsnavnet Pyinmana – Yangon som regjeringssete nesten over natten. Planleggerne så for seg et spesialbygd administrativt hjerte, liggende mellom Bago Yoma- og Shan Yoma-fjellkjedene, med en skala som bare matches av den påfallende mangelen på folkemengder. I dag, med et landareal på 7 054 km², men færre enn én million innbyggere, presenterer Naypyidaw et uvanlig tablå: store boulevarder omkranset av uforstyrret gress, imponerende symmetriske regjeringsbygninger og boligkvarterer ordnet etter rang og embete snarere enn nabolagshistorie.

I kjernen ligger ministersonen, et område med identiske marmorfasade strukturer, som hver huser et av Myanmars kabinettdepartementer. Her ligger unionsparlamentets klynge av 31 haller ved siden av et presidentpalass med 100 rom, alle kronet av feietak i burmesisk stil oppå stalinistiske former. Rådhuset – der de daglige anliggendene utføres – og presidentpalasskomplekset, der statsledere mottar utenlandske dignitarer, deler den samme storslåtte geometrien og dempede paletten. 27. mars 2006, på De væpnede styrkers dag, avslørte myndighetene navnet Nay Pyi Taw – «den kongelige hovedstaden der kongen bor» – og påkaller en arv av suverent styre, selv om byen selv legemliggjorde en ny, teknokratisk orden.

Bak disse administrative plassene utfolder boligsonen seg med streng presisjon. Fireetasjes leilighetsblokker – totalt 1200 – reiser seg mot den flate horisonten; de fargede takene signaliserer beboernes roller, et subtilt visuelt hierarki som tildeler blått til helsedepartementets ansatte og grønt til de fra landbruket. Enebolighus ligger spredt i åsene bortenfor, og et førtitallig villaer reservert for de høyest rangerte tjenestemennene. Likevel hadde mange av disse statelige kompleksene i 2019 blitt stille, de velstelte hagene ga etter for ugress og minner. Offentlige ansatte bor i leilighetene; besøkende, når de ankommer, finner korridorer stort sett tomme, korridorer som en gang gjenlød av lydene fra dagliglivet, gir nå bare gjenklang av fuglesang.

Elleve kilometer fra byråkratenes kvarter ligger militærsonen, et forseglet område av tunneler og bunkere kjent for få utenfor de væpnede styrkene. Her opprettholder generalene en diskret maktgrense, de eneste innbyggerne som har tillatelse til å bevege seg på de begrensede veiene. Kontrasten til nærliggende nabolag kunne ikke vært skarpere: én gruppe sover under private, befestede områder; den andre vandrer i ukjente gater i en by designet for roller snarere enn fellesskap.

Den diplomatiske sonen er derimot fortsatt uutviklet. To hektar land står klare for hver ambassade som velger å flytte. Til dags dato har bare Bangladesh og Malaysia takket ja til tilbudet; Kina opprettet et forbindelseskontor i 2017, den første utenriksmisjonen som gjorde det. Selv om regjeringer fra Russland, India, USA og en rekke andre har signalisert interesse, forblir de fleste diplomatene i Yangon, og viser til personlig velferd, skoler for barn og etablerte sosiale nettverk. I 2018 appellerte Aung San Suu Kyi selv om en konsolidering av ambassader i Naypyidaw, i håp om at nærheten ville hjelpe styringen; likevel ser daggryets dugg ambassadører forlate Yangons mer kjente kvarterer.

Hoteller ligger samlet i et tydelig område, tolv i antall, arrangert i villalignende avsondrethet i byens utkant. Før ASEAN-toppmøtet i 2014 reiste det seg førti ekstra bungalower i nærheten av konferansesenteret – ambisiøst, men begrenset av offentlige budsjetter, ble prosjektet overlatt til private investorer for ferdigstillelse. Under de sørøstasiatiske lekene i 2013 reiste myndighetene 348 hoteller og 442 vertshus for å innkvartere idrettsutøvere og tilskuere. Mange av disse fasilitetene, selv om de er brukbare, står nå underutnyttet, og lobbyene deres gjenspeiler triumfene til en ukelang regional festival.

Handelen samles rundt Myoma Market, byens kommersielle kjerne, med satellittknutepunkter i Thapye Chaung og det privatdrevne Junction Centre. Grossistlager og beskjedne spisesteder fyller sidegatene, mens en voksende detaljhandelsscene hinter til en gryende middelklasse. Likevel mangler markedene kakofonien til veletablerte handelssentre: det er få forhandlinger under presenningstak, få scootere som navigerer i smale smug. I stedet definerer brede promenader og standardiserte kiosker handelen her, like ordentlig som staten som beordret dem.

Rekreasjon i Naypyidaw tar varierte former. Ngalaik Lake Gardens, som ligger langs en demning omtrent elleve kilometer nord, tiltrekker seg familier under Thingyan-festivaler, med vannsklier og sandstrand som gir lindring fra den tropiske varmen. Den nasjonale urteparken, et reservat på åttien hektar som åpnet i 2008, huser tusenvis av medisinplanter fra alle regioner i Myanmar, et levende bibliotek med tradisjonelle remedier. Bak rådhuset punkterer et nattlig lys- og vannshow skumringen i en beskjeden park, og trekker til seg innbyggere og embetsmenn for en kort, delt glede.

Dyreentusiaster reiser – ironisk nok, for en så avsidesliggende by – til den zoologiske hagen, hvor en klimakontrollert pingvinpaviljong gir ly til sine kalde innbyggere. Dyrehagen, som åpnet ved siden av fasilitetene fra 2008, er nå vert for over 1500 skapninger, fra neshorn til rhesusaper. Safariparken, som ble åpnet i februar 2011, tilbyr et mer eventyrlig møte: besøkende navigerer i store innhegninger med åpne kjøretøy, og skimter leoparder i ro eller bisoner som beiter under termiske hauker.

For golfspillere strekker to baner – Naypyidaw City og Yaypyar – seg over velstelte fairwayer, mens et edelstenmuseum forteller om Myanmars århundregamle tradisjon med edelstener. Likevel er disse fritidsstedene, til tross for all sin glans, sjelden fulle. I en by bygget for en forventet befolkningsvekst venter de på kunder som ennå ikke har ankommet.

Den landemerke Uppatasanti-pagoden, ferdigstilt i 2009, legemliggjør byens doble impulser mot tradisjon og selvhevdelse. Modellert i nesten nøyaktig skala etter Yangons Shwedagon-pagode – bare tretti centimeter kortere – huser «Fredspagoden» en Buddha-tannrelikvie fra Kina og omslutter et kammer med fire jade-Buddhaer. Omkring hagene finner man statuer av de tjueåtte Buddhaene og en innsjø innrammet av en paviljong for Shin Uppagutta sūtra. Den forgylte spiren stikker gjennom skyline; ved foten finner besøkende to bur med forgylt tak som holder hvite elefanter, symboler på kongelig makt som historisk sett er assosiert med guddommelig sanksjon. Pagodens stavdrivningsseremoni, 12. november 2006, bar tittelen «Rajahtani Naypyidaw», som markerer byen som både et gammelt symbol og en moderne hovedstad.

Administrativt består Naypyidaw Union Territory av to distrikter – Ottarathiri og Dekkhina – som er delt inn i åtte kommuner. Pyinmana, Lewe og Tatkone, som en gang var en del av Mandalay-regionen, faller nå under sentral jurisdiksjon. De nyere kommunene Ottarathiri, Dekkhinathiri, Popphathiri, Zabuthiri og Zeyathiri, oppkalt etter pali-dyder som «uttarasiri» (høyere velstand), er fortsatt under oppbygging. Hver kommune opererer under en organisasjon for utviklingssaker: en regjeringsutnevnt administrator jobber sammen med en valgt komité, og kombinerer ovenfra-og-ned-styring med gryende lokal representasjon.

Likevel har byens størrelse skapt kontrovers. Parlamentsmedlemmer har kritisert det vidstrakte territoriet – som til og med er større enn i noen stater – og stilt spørsmål ved hvorfor ressurser går til belysning av innsjøer mens bønder utenfor grensene mangler reformer i vannforvaltningen. I 2014 dukket det opp debatter om uautorisert tilegnelse av land i bykanten, noe som førte til krav om strengere juridisk beskyttelse. For mange kritikere eksemplifiserer Naypyidaw en regjerings ambisjoner som overgår menneskene den tjener.

Transportinfrastrukturen speiler denne ubalansen. Motorveien Yangon–Naypyidaw–Mandalay strekker seg over 563 km, og de fire kjørefeltene er nesten tomme bortsett fra sporadiske statlige konvoier. En 323 km lang forbindelse direkte til Yangon forenkler offisiell reise, men sivile lastebiler er fortsatt i stor grad utestengt – en ADB-studie anslo at det å tillate dem ville spare økonomien over 100 millioner USD årlig i redusert transporttid. Planer om å utvide til seks kjørefelt ligger i dvale, og avventer enten etterspørsel eller budsjettmessig vilje.

Inne i byen skjærer en 20-felts boulevard gjennom sentrale kvartaler. Rundkjøringer i flere etasjer, pyntet med blomsterkasser, byr på parisisk stil, selv om trafikken fortsatt er så lett at fotgjengere ofte behandler dem som parker. Motorsykler, som en gang var allestedsnærværende andre steder, har fått forbud mot kjøring på hovedveier etter en rekke dødsulykker i 2009. Det tilsynelatende målet var sikkerhet, selv om det har dempet gatelivet ytterligere.

Flyreiser ankommer via Naypyidaw internasjonale lufthavn, som ligger seksten kilometer sørøst mellom Ela og Lewe. Siden åpningen i desember 2011 har den 3,6 km lange rullebanen og det 69 meter lange kontrolltårnet håndtert innenlandske flyselskaper – Air Bagan, Myanmar National Airlines og andre – samt internasjonale flyvninger fra Bangkok og flere kinesiske byer. Likevel ligger den årlige gjennomstrømningen langt under dens kapasitet på 65 000 flyvninger, noe som igjen vitner om ambisiøs planlegging som overgår dagens etterspørsel.

Offentlig transport i territoriet er fortsatt mangelfull. Skyttelbusser, drevet av departementer, frakter embetsmenn mellom boliger og kontorer til faste tider. Én sentral busstasjon betjener ruter mellom byene; ett militærdrevet drosjeselskap monopoliserer veiutleietjenester. Jernbanestasjonen, som åpnet i juli 2009, ligger i et vidstrakt kompleks bygget på Yangon–Mandalay-linjen. Frem til åpningen stoppet togene i Pyinmana; nå går en ni timers reise til Yangon daglig klokken 12, med retur klokken 21:30. Planene for Myanmars første metro – gjenstand for kontraktsutlysninger i 2011 – ble lagt på is på grunn av manglende etterspørsel og budsjettbegrensninger.

Slik er paradokset med Naypyidaw: et sted med offisiell tyngde og minimal travelhet, med løfter skrevet i asfalt og betong, men som venter på menneskelig oppfyllelse. Gater bygget for millioner ligger stille. Fasiliteter av internasjonal standard venter på besøkende som stort sett er fornøyde med å bli værende i Yangon. Herskapshus står uferdige. Likevel, i sin stillhet, avslører byen sitt formål med usminket klarhet: den er fremfor alt en hovedstad for styresett, et urbant lerret som Myanmars ledere har malt sin visjon om orden og moderne statsdannelse på.

Å reise gjennom Naypyidaw er å konfrontere ambisjon og fravær i like stor grad. Man kan spise på en hotellrestaurant, med glitrende terrazzofliser, og finne få ledsagere utenfor sitt eget speilbilde. Man kan vandre mellom departementene i ro og mag, og legge merke til nøyaktigheten av velstelte plener, symmetrien i skiltingen på burmesisk og engelsk, den gjennomgripende stillheten. Man kan stå foran Fredspagoden ved daggry, når sollyset varmer opp de hovnede veggene og luften ikke inneholder noe trafikkbrøl, bare det fjerne kallet fra en shikra over hodet.

Byens fremtid avhenger av konvergensen mellom politikk og befolkning. Skulle Myanmars økonomi akselerere, dersom skoler og sykehus vokser for å møte administrative behov, kan Naypyidaw fortsatt blomstre til en bebodd hovedstad. Inntil da forblir den et bevis på moderne planlegging i stor skala – et romslig, ordnet rike der styringen befinner seg, og venter på dagen da folk fyller gatene like grundig som betong. På den dagen kan de brede bulevardene igjen bære det vanlige livet, og de stille bygningene gir gjenklang i hverdagsrytmene til en hovedstad som er fylt med oppfyllelse.