Eilat

Eilat, Israels sørligste by, ligger ved Rødehavets utspring, der det varme vannet i bukten møter den tørre Negev-ørkenen. Byen har omtrent 53 000 innbyggere, og fungerer som både en fungerende havn og en magnet for besøkende, tiltrukket av sine barske landskap, livlige korallhager og en unik avslappet atmosfære født av den avsidesliggende beliggenheten. Her berører Israel Egypt, Jordan og Saudi-Arabia med et enkelt blikk, men byen føles dypt israelsk – forankret i årtusener med menneskelig innsats, men likevel resolutt fremoverlent i sin omfavnelse av fritid, handel og kulturutveksling.

Menneskelig tilstedeværelse i Eilat-regionen strekker seg mer enn ti tusen år tilbake i tid. Neolitiske graver datert mellom 5410 og 4250 f.Kr., hugget inn i sandsteinsklippene utenfor den moderne byen, vitner om tidlige samfunn som tjente til livets opphold blant kobberforekomster og sesongbaserte vassdrag. I løpet av de påfølgende årtusenene lå denne utkanten av den arabiske ørkenen langs karavaneruter som forbandt Afrika, Arabia og Levanten, og dens mineralrikdommer – kobber, bitumen og mer – tiltrakk seg handelsmenn, herskere og hærer. Ved midten av 1900-tallet anerkjente Israel Eilats strategiske verdi: utover sin rolle som en havn som eksporterte potash og kobber, sto tilgangen til Rødehavet som en viktig motvekt til blokader og konflikter andre steder. I 1967 krystalliserte Egypts stenging av Tiranstredet Eilats betydning i nasjonalt forsvar og internasjonal handel.

Eilat ligger i et smalt kystbånd ved enden av Arabah-dalen, der Negevs okerfjell stiger brått til nesten 900 meter over havet. Under dem ligger brede daler utskårne av wadier, avbrutt av vulkanske kjegler ved Timna og kantet av gammel helleristning. Geologisk sett er regionen en mosaikk av magmatiske utspring, metamorfe kjerner, myk kalkstein og rød sandstein. Nedbøren er i gjennomsnitt knapt 28 millimeter per år, mens sommertermometerne rutinemessig klatrer over 40 °C; vinterdager ligger fortsatt rundt 21 °C. Likevel demper det nærliggende havet ørkenens ekstreme forhold og tilbyr svømmere og dykkere vann mellom 20 °C og 26 °C hele året. Med rundt 360 soldager årlig favoriserer Eilats klima både morgenturer i krystallklar luft og sløve ettermiddager på offentlige strender og feriestedsstrender.

Under disse rolige bølgene ligger et av planetens nordligste grunne korallrev, en levende fargerik vegg som strekker seg langs nesten 11 kilometer kystlinje. Selv om et halvt århundre med kystutvikling og skipsfart har trimmet noen av revkantene, forblir korallene langs kantene bemerkelsesverdig intakte. Omtrent 250 000 dykk finner sted her hvert år – hele en tidel av områdets turismeinntekter – og snorklere trenger bare å vade ut noen få meter for å se papegøyefisk, anemoner og havskilpadder.

Eilats befolkning er overveiende jødisk, og arabiske innbyggere utgjør rundt fire prosent av innbyggerne. I løpet av de siste tiårene har mer enn ti tusen utenlandske arbeidere – hovedsakelig fra Sørøst-Asia og Øst-Europa – bosatt seg midlertidig for å bemanne hoteller, ta vare på beboere og bygge strandpromenader. Et økende antall israelske arabere har etablert seg her, og hver sommer ønsker byens hoteller og kasinoer velkommen velstående besøkende fra Jordan og Egypt. I 2007 ga Israels innenriksdepartement arbeidstillatelser og midlertidig oppholdstillatelse til over to hundre sudanske flyktninger som kom inn via Egypt, og la dermed til enda en menneskelig tråd i byens billedvev.

Siden Eilat ble erklært som frihandelssone i 1985, har byen benyttet seg av taxfree-shopping for å tiltrekke seg kuppjegere. Kjøpesentre som Ice Mall – med en innendørs skøytebane – ligger side om side med utendørs souker og eksklusive butikker. Langs strandpromenaden strekker barer, kafeer og restauranter seg utover strandpromenader hvor familier og backpackere mingle under lyslenker. Om natten gløder byens marina – med kapasitet til rundt 250 yachter – med lanterner; om dagen fungerer den som utgangspunkt for turer med glassbunnbåter og sportsfisketurer.

Turisme overgikk gruvedrift og landbruk som Eilats økonomiske motor på 1970-tallet, da charterflyselskapene først landet i massevis. For å opprettholde denne veksten har etterfølgende regjeringer subsidiert flyselskaper, kuttet avgifter og finansiert attraksjoner i store størrelser – fra et sportskompleks til tre millioner dollar som ble ferdigstilt i 2013 til et bærbart astronomisk observatorium med merkenavnet «What's Up», som bringer stjernekikkingsprogrammer til både ørkenlysninger og torg i sentrum.

Moderne Eilat ønsker reisende velkommen med fly, vei, sjø og i nær fremtid med tog. Siden 2019 har Ramon internasjonale lufthavn – tjuefem kilometer nord for byen – håndtert alle sivile flyvninger, og erstattet den gammeldagse flystripen på selve Eilat lufthavn, som nå venter på ombygging. Veiforbindelsen følger to hovedårer: Rute 12 som går langs de vestlige fjellene mot Sinai-krysset ved Taba, og Rute 90 som går nordover gjennom Arabah mot Jordans grensekontrollpunkt Wadi Araba (kjent på israelsk side som Yitzhak Rabin-krysset). Egged-busser kjører time for time nordover, og lokale linjer knytter sammen hoteller, strender og kjøpesentre. Eilat havn og den tilstøtende marinaen tilbyr ferge- og privatbåtforbindelser til Akaba, mens planene for Med-Red-jernbanen – som går fra Eilat til Beersheba og videre – lover å redusere reisetiden dramatisk når den er ferdig.

Fra rolige dykk langs kysten ved Coral Beach naturreservat til tekniske turer på dype tinder, passer Eilats dykkerklubber for alle nivåer. Coral World Underwater Observatory, som ligger ved kanten av revet, lar besøkende synke ned under havnivået uten å bli våte: tunneler av glass avslører haier, rokker og polypper i tanker som mates direkte fra åpent hav.

Ved Dolphin Reef kan gjestene svømme sammen med tumlerdelfiner i grunne laguner under profesjonelt tilsyn. Dette levende laboratoriet driver også med forskning og rehabilitering, selv om utsettinger av og til har forstyrret korallrevøkologien, noe som har ført til nøye forvaltning av dyrebestandene.

Like nord for byen ligger Timna Valley Park, hvor de eldste kjente kobbergruvene finner sted, med kong Salomos sandsteinsøyler og det egyptiske tempelet Hathor. Guidede fotturer gjennom Eilatfjellene slynger seg forbi forhistoriske steinbrudd, mens lokale utleiere tilbyr 4x4-safari, kamelturer og fritt fall fallskjermhopping over Den store rift. Om våren dekker trekkfugler himmelen over International Birding & Research Center, hvis ringmerkestasjon sporer hundretusenvis av storker, pelikaner og rovfugler på vei fra Afrika til Europa.

Yotvata Hai-Bar naturreservat var pioner for gjeninnføring av ørkenarter da det slapp ut onagere og steinbukker i Negev på 1960-tallet. I dag viser besøkssenteret frem arbeidet med å avle og restaurere dyr som den arabiske oryxen, og gir glimt av skapninger man en gang trodde var tapt i sanden.

Eilats bymuseum forteller om stedets fortid, fra gruveleirene i bronsealderen til byens grunnleggelse i 1960. I tilknytning til byen stiller Eilat kunstgalleri ut verk av regionale malere og skulptører hvis paletter gjenspeiler ørkenens oker og havets safir. Hver sommer forvandler Red Sea Jazz Festival og Red City musikkfestival strender til utendørs konsertsaler, og trekker til seg internasjonale kunstnere og lokale publikum i like stor grad.

Med sin nådeløse sol og skjøre økosystemer er Eilat et eksempel på ørkenens paradoks: overflod på kanten av knapphet. Vannforsyningen er avhengig av avsalting og nøye resirkulering, mens korallrevenes helse er avhengig av regulert båtliv, ankring og forvaltning av dykkesteder. Selv om globale klimatrender truer med å varme opp havene og intensivere ørkenvarmen, har lokale myndigheter investert i solenergianlegg, grønne byggeforskrifter og håndheving av marine reservater for å bevare det som gjør Eilat unikt.

Eilats historie er en historie om konstant fornyelse. Fra en utpost på gamle karavaneveier til en strategisk marinehavn, og i dag et feriested kjent for sine naturlige underverker og grenseoverskridende kameratskap, står det både som Israels vindu mot Rødehavet og et vitnesbyrd om menneskelig tilpasningsevne. Mellom de rustflekkede åsryggene i Timna-fjellene og de skiftende fargetonene i korallhager nedenfor, inviterer byen til refleksjon over samspillet mellom geografi, historie og kultur. Fremfor alt er det fortsatt et sted der ørkenens enorme tomhet møter havets yrende liv – der hver soloppgang over bukten tilbakestiller horisonten, og hver reisende gjenoppdager den skjøre skjønnheten som varer ved verdens ende.