Davao by

Davao by inntar en paradoksal posisjon i den filippinske forestillingsverdenen: enorm, men likevel intim, robust, men likevel klar for moderne transformasjon. Med et areal på 2 443,61 kvadratkilometer på Mindanaos sørøstlige flanke, overgår den alle andre filippinske byer i territorium, samtidig som den huser nesten 1,8 millioner innbyggere ifølge folketellingen i 2020. Administrativt forskjellig fra den omkringliggende provinsen Davao del Sur, deler byen seg inn i tre kongressdistrikter, elleve administrative distrikter og 182 barangays, men fungerer likevel som det bankende hjertet i Metro Davao og den bredere Davao-regionen.

Fra den nordvestlige kystlinjen ved Davao-bukten stiger byens konturer jevnt vestover inn i de kuperte viddene i Marilog. Mount Talomo og, på byens sørvestlige spiss, toppen av Mount Apo – Filippinenes høyeste fjell – dominerer silhuetten. Mount Apo nasjonalpark ble innviet som en beskyttet nasjonalpark i mai 1936 av president Manuel L. Quezon, og beskytter et bemerkelsesverdig utvalg av endemisk flora og fauna, som tiltrekker seg både forskere og eventyrere. Davao-elven, som renner 160 kilometer fra Bukidnons høyland til utløpet ved Barangay Bucana i Talomo-distriktet, samler opp avrenningen fra mer enn 1700 kvadratkilometer med nedbørfelt før den munner ut i bukten.

Davaos klima trosser en enkel kategorisering. Selv om den intertropiske konvergenssonen driver over hodet oftere enn passatvindene, sparer sjeldne sykloner byen for den fulle kraften av ekte ekvatorialvær. Temperaturene holder seg over 26 °C året rundt, og nedbøren – alltid over 77 millimeter per måned – øker til størst intensitet i sommermånedene. Det er ingen definert tørrsesong; selv «vinteren» bringer betydelige regnskyll. Denne ubarmhjertige fuktigheten fremmer den frodige vegetasjonen som dekker de omkringliggende åsene og gir næring til de eksotiske orkideene – spesielt den ærverdige waling-waling – som ikke finnes noe annet sted.

Urbant og landlig smelter sammen i Davaos kulturelle mosaikk. De fleste innbyggerne kan spore sine røtter tilbake til visayaene, hovedsakelig Cebu og Iloilo, og danner kjernen i de cebuanos- og hiligaynon-talende ilonggoene som dominerer det demografiske landskapet. Tagaloger, kapampanganere og ilocanere ankom senere og la til lag med skikker og språk. Urfolksgrupper av lumadene – blant dem gianganerne, kalaganene og tagabawaene – fortsetter å bevare sine forfedres ritualer, selv om språkene deres konkurrerer med byens lingua francas: cebuano i hverdagssammenhenger, filippinsk i media og tagalog-farget bisaya blant yngre talere. Engelsk er fortsatt det formelle språket i skoler og domstoler, noe som gir fagfolk et allsidig verktøy for handel og styring. Moros – maguindanaons, maranaos, tausugs, iranuns og sama-bajaus – opprettholder lokalsamfunn sammen med kinesiske og japanske filippinske familier, og et mindre antall nyere migranter fra hele Asia og Vesten.

Troen danner kjernen i bylivet. Romersk-katolikker utgjør omtrent 78 prosent av befolkningen, og erkebispedømmet Davao – etablert i 1975 og ledet siden 2012 av erkebiskop Romulo Valles – fører tilsyn med tre suffraganske bispedømmer i det sørlige Mindanao. San Pedro-katedralen står som både et åndelig sentrum og et samfunnsmerke, dedikert til Sankt Peter. Islam står for omtrent 4 prosent av de troende, spredt blant moskeer som omgir byens grenser. En mangfoldig konstellasjon av kristne grupper – Iglesia ni Cristo, ulike pinsebevegelser og uavhengige kirker – fyller andre gudshus. I utkanten gjenspeiler små sikh-gurdwaraer, hinduistiske helligdommer, buddhisttempler, synagoger og animistiske helligdommer en by der uortodokse trosretninger i stillhet vedvarer.

Som Mindanaos primære kommersielle og industrielle knutepunkt er Davao City et forankringspunkt for den regionale økonomien. East Asian Growth Area-initiativet har anerkjent byen for robust ekspansjon: prognoser plasserte Davao en gang blant de 100 raskest voksende byene i verden, med en vedvarende årlig vekstrate på omtrent 2,53 prosent over femten år. Bak denne dynamikken ligger et eksportorientert havnekompleks – det travleste i Mindanao – som håndterer både roll-on/roll-off-ferger mellom øyene og containertrafikk. Jordbruk, agribusiness og lett produksjon blomstrer side om side med en blomstrende turisme.

På byens markeder annonserer boder kledd i grønne skall durian i sin skarpe prakt – noe som gir Davao tilnavnet «Filippinenes durianhovedstad». Likevel strekker den lokale ganen seg langt utover det; kinilaw, rå fisk dynket i eddik, agurk og chili, dukker opp ved hvert måltid. Sinuglaw kombinerer grillet svinebuk med kinilaws skarpe smak. Søtskallede bananer og tropiske frukter som marang, rambutan, pomelo og mangostan gir liv til desserter og snacks. Takket være Mount Apos fruktbare jord har lokalt dyrket kaffe og andre høylandsprodukter blitt en del av tradisjonell eksport, noe som skaper en særegen «fra gård til bord»-følelse.

Samfunnslivet pulserer gjennom festivaler som markerer både jordbrukssykluser og religiøs hengivenhet. 1. mars markerer Araw ng Dabaw, byens innlemmelsesdag, med seremonier og borgerlige hyllester. I august hedrer Kadayawan-feiringen urfolks innhøstingsritualer: kortesje av stammekontingenter krysser gatene, mens urfolksdanser og kunstutstillinger minner om førkolonial tid. Nyere arrangementer har dukket opp for å gjenspeile samtidsidentitet: Torotot på nyttårsaften erstatter fyrverkeri med felles hornlyder, og siden 2024 setter Duaw Davao-festivalen i juni søkelyset på turisme, San Pedro-festen, Pride-måneden og livsstilseventyr i like stor grad. Desembers Pasko Fiesta sa Davao sprer julelys og konkurranser gjennom hver barangay.

Byen bevarer fortiden sin i museer og historiske enklaver. Davao-museet og Mindanao Folk Arts Museum har samlinger som spenner fra urfolkstekstiler til relikvier fra kolonitiden. I Tugbok-distriktets Mintal-barangay finner man den japanske kirkegården og helligdommen: stille påminnelser om et en gang blomstrende japansk samfunn som etablerte plantasjer og tunneler under krigstiden. Det filippinsk-japanske museet krøniker disse tverrkulturelle båndene. Steder som Davaoeño Historical Society Museum og spredte kapeller fra spansk tid forsterker Davaos intrikate lagdeling av historie.

Bevaringsarbeidet fokuserer på den filippinske ørnen, landets nasjonalfugl og verdens største ørn. Philippine Eagle Foundation and Nature Center i nærheten av byen tilbyr et fristed for skadde og fangenskapsavlede rovfugler. Eden naturpark og Malagos Garden Resort trekker besøkende til orkidegartnerier, sommerfuglhager og økologiske gårder. Gap Farming Resort tilbyr et glimt av det landlige innlandet rett utenfor døren, mens People's Park, i bykjernen, presenterer utskårne skulpturer av Lumad-figurer og en koreografert dansende fontene om kveldene.

Bevegelse – av mennesker og varer – har formet Davaos vekst. Inne i byen kjører flerbruksbiler og jeepneyer over åtti ruter døgnet rundt; trehjulssykler sprer seg ut i baner som er for smale for større kjøretøy, mens drosjer var blant de første på Filippinene som aksepterte betalinger med minibank og debetkort, hver svart drosje koblet til GPS-sending. Busser knytter metropolen til Mindanaos største byer og øyer bortenfor, og når til og med Manila via landruter.

Veiprosjekter har hatt som mål å avlaste trafikken: Buhangin-undergangen åpnet i 2003, og ambisiøse planer for en byomkjøringsvei – designet for å nesten halvere reisetiden – har blitt utsatt til 2028. Den foreslåtte Davao People Mover-monorailen og en kystvei for å beskytte kystlinjen mot erosjon ligger fortsatt på departementets skrivebord. En statlig jernbanelinje, Tagum-Davao-Digos-linjen, venter på finansiering etter at en kinesisk finansieringsavtale utløp i 2023. I mellomtiden vil et stort moderniseringsprosjekt for offentlig transport introdusere rundt 1000 busser – inkludert elektriske leddbusser – og et nettverk av bussholdeplasser over hele Metro Davao.

Sjøveien inkluderer fremskrittene en ny fergeforbindelse fra General Santos til Bitung i Indonesia, som vil legge til rette for handel med elektronikk, landbruksinnsatsfaktorer og produserte varer. To havner – Sasa International og Santa Ana Wharf – forsyner skip gjennom gulfen til øydestinasjoner.

I luften har Francisco Bangoy internasjonale lufthavn hatt tilgang til jetflytrafikk siden 1966, og Philippine Airlines åpnet innenlands jetflyruter samme år. Nylige tilføyelser inkluderer direkteforbindelser til Quanzhou, Singapore og Doha, noe som utvider Davaos globale rekkevidde.

Davao City trosser en pen kategorisering. Den er på samme tid pastoral og storby, forankret i gamle skikker, men omfavner samtidig nye grenser innen handel og infrastruktur. Den brede kystlinjen, de fruktbare fjellene og det urbane tapetet av språk og tro vitner om århundrer med migrasjon, handel og kulturutveksling. Lokale festivaler gir gjenklang i forfedrenes ekko, selv om teknologibaserte transportplaner staker ut en ny retning. I hvert distrikt og barangay fornemmer man byens varige evne til å balansere kontinuitet og forandring, og skape en fremtid som forblir forankret i landet, elven og menneskene som kaller Davao hjem.