Venezuela

Venezuela strekker seg langs den nordlige kanten av Sør-Amerika, og formen smalner av som et løst seil mellom Det karibiske hav og Atlanterhavets dønninger. Over 916 445 kvadratkilometer skifter terrenget fra forblåste kystsletter til høyden av de nordlige Andesfjellene, deretter østover inn i mosaikken i Guyana-høylandet og de enorme Llanos. Her utfolder livet seg i tettpakkete nordlige byer, i avsidesliggende elvedeltasamfunn og på toppen av de tåkete páramosene der isbreer klamrer seg til Andesfjellene.

Karibias bleke strender ligger rett ved landets fingertupper – strykende øyer som Margarita, nå kantet med hoteller og surfeskoler, eller korallatollene Los Roques, hvor krystallklart vann reflekterer palmetrær. Innover i landet krøller et bånd av fjelltopper seg fra Colombias grense til den østlige delstaten Sucre. Reisende som klatrer mot Pico Bolívar møter tynn luft i nesten 5000 meters høyde, mens daler nedenfor rommer hovedstaden Caracas – en by omgitt av stein og skyer, med gater som puster av både handel og uro.

Øst for høylandet flater bakken ut til llanos: gressletter vannet av sesongregn, hvor kveg beiter under en himmel som blafrer av varme. Bortenfor slynger Orinoco-elven seg gjennom skoger og frakter tømmer, oljebåter og tradisjoner langs sin gjørmete strøm. Lengst i sørøst reiser tepuis seg som oppsprukne platåer, kronet av Angel Falls – vann som stuper en loddrett kilometer før det sukker ned i regnskogen nedenfor.

Spanias flagg, som først ble plantet på venezuelansk jord i 1522, møtte motstand i urbefolkningens forsvarslinjer som strakte seg fra kyst til jungel. I 1811 snakket kreolske ledere åpent om separasjon; et tiår senere oppsto Gran Colombia, bare for å falle fra hverandre i 1830, og dermed ble Venezuelas egen republikk født. Likevel viste autoritet seg å være unnvikende. 1800-tallet gikk under regionale caudillos, hærer på marsj og grunnlover omskrevet for å passe den generalen som hadde makten.

Midt på århundret sivet olje opp mot overflaten, men styresettet forble ujevnt. Først etter 1958 gikk Venezuela inn i en periode med folkevalgte administrasjoner, oppmuntret av stigende oljepriser. Caracas vokste sammen med håp om varig stabilitet, selv mens folk på landsbygda så pengene strømme nordover. Da opptøyene i Caracazo brøt ut i 1989 – utløst av subsidiekutt og innstrammingstiltak – sprakk konsensuspilarene. To væpnede opprør i 1992 og en presidentriksrettssak i 1993 forverret desillusjonen.

En ny grunnlov kom i 1999 under president Hugo Chávez. Sosiale programmer, finansiert av olje, utvidet tilgangen til helseklinikker og skoler. Rådata viste nedgang i fattigdom og ulikhet gjennom begynnelsen av 2000-tallet. Men etter hvert som prisene nådde toppen og deretter falt, strammet statens grep seg. På 2010-tallet drev mangel på basisvarer, løpsk inflasjon og en kollapsende valuta familier til å stå i kø for å kjøpe brød og til pengeoverføringsnettverk i utlandet. Politiske protester i 2013 og igjen i 2014 presset på for endring, bare for å se institusjonene erodere. Internasjonale vaktbikkjer preger Venezuela i dag med begrensede friheter, sensur og anklager om korrupsjon.

Petroleum definerer Venezuelas moderne identitet. Reservene under Maracaibosjøen og Orinoco-beltet er blant verdens største. Det statlige oljeselskapet finansierte en gang offentlige arbeider og sosiale utgifter. Over tid falt investeringer i leting og vedlikehold etter hvert som inntektene gikk ned, noe som førte til fallende produksjon. Felt som en gang sendte millioner av fat mot globale markeder, sliter nå med aldrende infrastruktur. Forsøk på å diversifisere rundt landbruk – kaffe, kakao – forble marginale. Sanksjoner og tap av utenlandske eiendeler har kostet titalls milliarder dollar, noe som forverret mangelen på deler og raffineringskapasitet.

Elektrisitet, en gang et stolt sted gjennom vannkraftverket Guri-demningen, vakler nå på grunn av lav vannstand og underinvestering. Rullende strømbrudd skjærer gjennom bylivet og forstyrrer sykehus og fabrikker. I et land med elver har strøm blitt like knapp som diesel på pumpen.

Flytrafikken er avhengig av Simón Bolívar International nær Caracas og La Chinita utenfor Maracaibo. Store havner i La Guaira og Puerto Cabello håndterer råolje, korn og forbruksimport. Veier – rundt 100 000 kilometer lange – går øst, vest og sør, selv om en tredjedel fortsatt er asfaltert. Jernbaner lovet en gang å binde byer, men stoppet opp på grunn av gjeld og forsinkelser. T-banelinjer i Caracas, Maracaibo og Valencia tilbyr lettelse fra overbelastede veier, men utenfor de nordlige bydelene er landlige områder avhengige av elvebåter nedover Orinoco eller av grusveier som forsvinner i regn.

Omtrent 93 prosent av venezuelanerne bor i bysoner, mange innenfor 100 kilometer fra kysten. Caracas vokser til over fem millioner, en menneskelig tidevann som strømmer inn i både cerros (åssider) og inngjerdede samfunn. Andre steder klynger Barquisimeto, Valencia og Maracay seg sammen til industribelter; Mérida ligger i høyden, med taubanen som klatrer mot isbrehøyder og små hoteller i pastellstein. Sør for Orinoco reiser Ciudad Guayana seg ved et samløp – et ekko av planlagte sovjetiske byer, nå omdisponert rundt stål, aluminium og havnelogistikk.

Siden 1999 har anslagsvis seks millioner mennesker forlatt Venezuela og gravd ut diaspora-stier over Latin-Amerika og utover. De som blir igjen, knytter utvidede husholdninger, deler byrder og knappe ressurser.

Venezuelas ånd kommer frem ved middagsfestivaler og i stille stunder under kokospalmer. Urfolksstammer – Wayuu, Pemon, Warao – bærer språk som er eldre enn republikken. Afro-venezuelanske rytmer pulserer i trommebaserte former som tambor; spansk kolonialarkitektur forankrer bytorg med steinfontener og stukkaturkirker. Bølger av europeiske innvandrere fra Italia, Portugal og Frankrike på 1800-tallet la til gryteretter av dialekter og matretter. Dagens gater selger arepas fylt med ost, stekte plantains og rikt krydrede gryteretter, hver tallerken et vitnesbyrd om lagdelt historie.

Religiøse prosesjoner snor seg gjennom støvete gater på festdager. I Zulia padler lokalbefolkningen til hellige holmer ved Maracaibosjøen og messer bønner for fiskere som har mistet livet i stormer. Oppe i Sierra Nevada vandrer lamaer i løse luften, mens flokkene deres overvåkes av campesinos som beskytter seg mot frost.

Guyana-høylandet strekker seg utenfor rekkevidden til de fleste reisende, der tepuis – flate fjell – reiser seg som falne steinblokker. Angel Falls renner ut fra Auyan-tepuis kant, og sprutsøylen er bare synlig fra utvalgte utsiktspunkter. Nedover elven formes Orinoco-deltaet av mangrovekanaler og båndlignende øyer til et levende rutenett av vann og silt. Jaguarer, kaimaner og rosa elvedelfiner glir gjennom tett vegetasjon under monsunhimmelen.

Vernesoner – blant annet Canaima nasjonalpark – dekker nesten en tredjedel av landarealet, men budsjettkutt og ulovlig gruvedrift truer dyrelivet og vannkvaliteten. I Llanos-fjellene griper kvegfarmer inn i våtmarker, mens byutvidelse eroderer høylandsskoger.

En gang trakk toppdestinasjoner som Margarita og Morrocoy solsøkere over hele Karibia. I dag finner reisende grønnere stier i Andesfjellenes oversett daler, på elveturer som går gjennom mangrover, eller i private overnattinger hos fiskere i Los Roques. Méridas taubane er fortsatt en attraksjon, og løfter gjester til piknikplasser over 4000 meter. Økohytter langs Orinoco tilbyr solenergi og elveguidetjenester, og gir glimt av avsidesliggende stammer og oljesvart vann i skumringen.

Lokale gründere eksperimenterer med håndverksøl brygget med kakaoskall og med kunstvandringer gjennom revitaliserte koloniale distrikter. Selv om de økonomiske vanskelighetene vedvarer, hinter disse små foretakene om motstandskraft.

Venezuela står ved et veiskille. De enorme ressursene – nedbør, elver, olje – kan finansiere gjenoppbyggingen. Befolkningen har vist tilpasningsevne gjennom flere tiår med omveltninger. Likevel begrenser politisk fastlåsthet og institusjonelt forfall fremgangen. Etter hvert som familier sender pengeoverføringer fra utlandet, og humanitære hjelpearbeidere fyller hullene i medisin og mat, avhenger republikkens fremtid av å renovere både infrastruktur og tillit.