Hegykő

Hegykő, en landsby med 1405 innbyggere, ligger i en grusbelagt åskjede som rager over den sørlige bredden av innsjøen Fertő i Győr-Moson-Sopron fylke, nordvest i Ungarn. Dette samfunnet strekker seg over en åsside og tilstøtende flatland mellom bosetningene Hidegség og Fertőszéplak, tjue kilometer vest for Sopron og fem kilometer øst for Fertőd. Med strategisk nærhet til tre grenseoverganger til Østerrike har Hegykő lenge tjent som både en mellomstasjon og et reisemål – utviklingen gjenspeiler århundrer med menneskelig bosetning, sosial omveltning og den jevne utviklingen av landlig modernitet.

Århundrer før den første dokumentariske omtalen i 1262 som «Villa Igku», vitnet Hegykős åssider om menneskelig aktivitet. Arkeologiske utgravninger – blant annet en bosetning fra bronsealderen og en romersk utpost bevart i Sopron-museet – vitner om kontinuerlig bosetning fra det tredje årtusen f.Kr. og utover. I 1969 avdekket arkeologer fra det ungarske nasjonalmuseet en germansk kirkegård fra før erobringen i nærheten, noe som bekreftet områdets betydning på grensen til senantikken. Etter ankomsten av magyarstammer på 800-tallet falt landområdene under Kér-stammeføderasjonens ledelse og senere under Sopron slotts domene.

De tidligste middelalderopptegnelsene fremstiller Hegykő som et sentrum for regional handel og styring. I 1262 var «Villa Igku» – bokstavelig talt «Helgenstein», med referanse til en lokal hedensk offerstein som ble tatt i bruk gjennom kristent ritual – vertskap for Széplaks ukentlige marked. I 1313, nå «Cives de Igku», tilhørte bosetningen Kanizsai-familien; mellom 1344 og 1350 huset de befestede omgivelsene fylkesforsamlinger, domstoler og palatinråd. I løpet av det femtende århundre varierte navnet – «Zum Heiligen Stein» i 1419, «HEGHKW» i 1446 – mens plyndrende styrker i 1454 kortvarig herjet boligene.

Det sekstende århundre brakte Nádasdy-familien til herredømme over Hegykő mellom 1543 og 1557. Den protestantiske reformasjonen berørte sognekirken i 1631, bare for katolsk restaurering og annektering til nærliggende Hidegség innen 1660. Politisk turbulens – særlig Ferenc Nádasdys mislykkede konspirasjon fra 1670 – førte til at den kongelige skattkammeret beslagla eiendommene hans, og i 1680 ervervet Pál Esterházy Hegykő sammen med Fertőszentmiklós. Eiendommen ble raskt pantsatt til erkebiskop Széchényi og deretter overført til benediktinerne av Mariazell i 1700, og returnerte til Esterházys hender i 1719 under Antal Esterházy, og forble det inntil et bytte i 1771 plasserte det under forvaltning av grevinne Széchenyis enke.

Til tross for sin edle beskyttelse, tålte landsbyen ulykker. Pesten i 1711 desimerte befolkningen; i 1899 fortærte en brann mye av den bebygde strukturen. Gjennom det syttende og attende århundre supplerte landsbyboerne magre dyrkbare tomter og fellesbeiteområder med fiskerettigheter på de sivkantede breddene av Fertő-sjøen. Etter hvert som jordbruket intensiverte seg, avtok fisket; samfunnet tilpasset seg gjennom brakkleggingssystemer, omfattende engforvaltning og høyproduksjon.

I middelalderen var Hegykős innbyggere enstemmig magyarer; først på midten av 1600-tallet slo en liten strøm av kroatiske familier – og senere en håndfull tysktalende husholdninger – seg ned her. I 1728 viser opptegnelser seks tyske husholdningsoverhoder blant sytten kroatere og trettisju ungarere, selv om tospråklighet snarere enn et omfattende demografisk skifte forklarer den økende bruken av tysk i kontakt med Esterházy-tjenestemenn. Hundreårige familienavn – Zámbó (først bekreftet 1518), Horváth og Szalay (1631), Hornyák, Kertész, Kulcsár (1664), Kóczán og Német (1677) – vitner om varige lokale slektslinjer.

Ved begynnelsen av det tjuende århundre opplevde vi bølger av emigrasjon: femtiseks innbyggere dro til Amerika, men bare tre familier kom tilbake. Inne i landsbyen signaliserte rivingen av den gamle kirken i 1904 og erstatningen av den med en nyromansk bygning tegnet av Sopron-byggermesteren János Schiller en estetisk fornyelse; tårnet ble hevet i 1931. I 1925 ble Hegykői Vegyeskar (blandet kor), under Géza Bollas ledelse, kjent som «det beste landbrukskoret i landet» innen 1936. Et kortvarig teglverkseksperiment kollapset innen 1930, mens sivhøsting og tradisjonelt håndverk – skreddere, skomakere, snekkere, keramikere, smeder – forble viktige for landsbylivet.

Etterkrigsårene førte med seg en radikal jordreform: i 1945 ble 764 matrikkelmål fordelt mellom 204 kravshavere. I 1959 innførte staten et produksjonskooperativ fokusert på grønnsaksdyrking, husdyrhold og drivhusnelliker. 1960- og 1970-tallet var vitne til en byggeboom: et nytt rådhus, postkontor, skoletilbygg, tebutikk, matbutikk, sparekooperativ og barnehage – alt symbolsk for moderniseringen i sosialisttiden. Det er verdt å merke seg at sogneprest József Horváth, en innfødt sønn, finansierte barnehagen, som ble minnet med en plakett som ble avduket i 1991. I 1987 innviet landsbyboerne en hall som huset en gymsal, kino og bibliotek, og skapte dermed et fellesskap.

Midt i disse samfunnsarbeidene begynte Hegykős definerende transformasjon under overflaten. I 1969 traff boring ved Konyha-dűlő en termisk akvifer, som slapp løs 400 liter per minutt med 58 °C alkalisk, hydrogenkarbonatvann fra 1500 meters dyp. To år senere åpnet det medisinske spaet over elleve hektar – opprinnelig to trekantede sittebassenger (hver på 180 m², ved 38 °C og 32 °C) og et 90 m² plaskebasseng ved 26 °C. I 1976 utvidet komplekset med et 33,3 × 22 m treningsbasseng ved 24 °C, som snart ble vertskap for konkurransesvømmekonkurranser. Mens det varme vannet viste seg å være terapeutisk for muskel- og skjelettplager, tilbød kilden også drikkekurer for fordøyelsesplager. Kombinert med en seks hektar stor fiskesjø, smidde Hegykős spa sin identitet som et feriested.

Landsbyens nordlige utkant ligger i Fertő–Hanság nasjonalpark, som beskytter sivområder, myrer og gressletter som gir sjeldne planter og trekkfugler plass. Fra vår til høst leder sykkelstien i Fertő en rekke internasjonale syklister – spesielt fra Østerrike – gjennom Hegykős stier, hvor duften av ville urter blandes med ferskt høy og modne grønnsaker. Disse økologiske ressursene har ført til et samlet bevaringsarbeid, ettersom lokalbefolkningen og parkmyndighetene samarbeider for å balansere besøkendes tilgang med vern av habitater.

Inn i det tjueførste århundre har Hegykős økonomi endret seg fra kollektivt jordbruk til en blandet modell av turisme, tjenester og småskala jordbruk. Mens landbrukskooperativet beholder sin husdyrhold og dyrkbar virksomhet, dyrker private entreprenører selleri, løk og markedsfører grønnsaker på nylig oppdelte tomter. Mange innbyggere pendler til Sopron eller driver med lokale turismeforetak – gjestehus, ferieleiligheter og cateringvirksomheter – tiltrukket av den jevne tilstrømningen av spa-gjester og sykkelturister. Utvidelsen av eierskap av ferieboliger har stimulert eiendomsmarkedet og tilført sesongmessig vitalitet til det sosiale stoffet.

Til tross for sin beskjedne størrelse har Hegykő en levende arrangementskalender som gjenspeiler både tradisjon og moderne fritid. Hver mai viser Gastronomi- og Vindagene frem regionale årganger og kulinarisk arv. I juli kombinerer Ti Vårfestivalen folkemusikk, håndverk og barneforestillinger. I august arrangeres Hegykői Vígasságok, en midtsommerfest med dans og landsbyteater, mens St. Mikaels avskedsfest sent i september hedrer skytshelgenen med liturgi og prosesjoner. Et historisk lossemarked mandagen etter den første mandagen i oktober gjenoppliver middelalderske markedsritualer, komplett med husdyrutstillinger og tradisjonelt håndverk.

I hjertet av hovedtorget står Pestsøylen, reist i 1711: en sjakt kledd i vinranker kronet av Madonnaen, flankert av Sankt Sebastian, Sankt Rochus og den liggende Sankt Rosalia – et varig vitnesbyrd om felles takknemlighet og fromhet. Den nyromanske St. Mikaels sognekirke (1904) bevarer folkelige treskjæringer fra 1700-tallet og fresker fra midten av århundret av presten og maleren Péter Prokop, hvis Korsveien (1976) og Lili Árkayné Sztéhlos glassmalerier (1957) kombinerer folkelig hengivenhet med moderne kunst. Et rokokko-barokk kors fra 1742 på kirkegården og et steinrelieff av Sankt Mikael fremhever Hegykős bygde miljø ytterligere med lag av hellig minne.

Etter Ungarns demokratiske overgang erstattet lokalstyret landsbyrådet i november 1990, noe som innledet større finanspolitisk autonomi og EU-finansierte utviklingsprosjekter. Siden 2001 har Hegykő opprettholdt et søsterbysamarbeid med Buchholz/Westerwald i Tyskland, noe som fremmer kulturutveksling til tross for den 979 kilometer lange avstanden. Gjennom felles studentbesøk, korturer og kommunalt samarbeid understreker disse båndene Hegykős utadrettede etos.

I den nasjonale folketellingen i 2011 oppga 87,6 prosent av innbyggerne ungarsk etnisitet, sammen med 3,8 prosent tysk og 0,8 prosent kroat – mens 11,9 prosent valgte å ikke oppgi dette, noe som gjenspeiler dobbel identitet. Romersk-katolikker utgjorde 76,7 prosent av de oppgitte religiøse tilhengerne. Innen 2022 hadde det ungarske flertallet steget til 91,1 prosent, med tyskere på 3,7 prosent og kroater på 0,6 prosent. Den katolske andelen sank imidlertid til 56,9 prosent, ettersom ikke-kirkesamfunnsmessig identifikasjon økte til 5,1 prosent og 33,2 prosent nektet å oppgi noen trosbekjennelse. Disse endringene speiler nasjonale trender med økende sekularisering og kulturell pluralisme.

I løpet av åtte århundrer har Hegykő utviklet seg fra hedensk helligdom til middelaldersk markedsby, adelsgård til kollektivbruk, og i dag til en pulserende spa-landsby. Dens varige styrker – termisk vann, fruktbar jord, økologisk rikdom og samfunnssolidaritet – har ligget til grunn for hver transformasjon. Likevel gjenstår utfordringene med bærekraftig turisme, arealbruk og demografisk vitalitet. Ettersom Hegykő omfavner entreprenøriell innovasjon uten å gi avkall på sine agrarrøtter, eksemplifiserer den robustheten i det rurale Europa: et sted hvor gamle steiner, barokke monumenter, moderne fritid og hverdagsliv sameksisterer i harmonisk spenning.

Hegykős historie handler om kontinuitet og fornyelse. Beliggende i et krysningspunkt mellom kulturer og økosystemer, tilbyr den besøkende terapeutisk trøst, landlige utsikter og en håndgripelig følelse av historiens flyt. For en landsby som en gang var definert av ukentlige markeder og adelige forsamlinger, er dagens scene bredere – den ønsker syklister, spa-søkere og kulturminneentusiaster velkommen. Likevel, på tvers av gatene, i stillheten av sivbed og dampen fra varme bassenger, vedvarer den samme ånden: en oppmerksom ærbødighet for landet og en målt omfavnelse av fremskritt som sammen opprettholder Hegykős stille sjarm.