Vals

Vals, en høyfjellskommune i Surselva-regionen i Graubünden, Sveits, omfatter rundt 175,56 kvadratkilometer i høyder fra 1 252 meter i landsbykjernen til 3 402 meter på toppen av Rheinwaldhorn. Per 31. desember 2020 var befolkningen 946, hvorav over 94 prosent snakker tysk, med retoromansk og italiensk som bemerkelsesverdige minoriteter.

Helt fra den tidligste bosetningen har Vals vært vitne til menneskelig tilstedeværelse: Gjenstander fra bronsealderen som er gravd ut rundt de varme kildene og Tomül-passet vitner om årtusener gammel kjennskap til vannet, mens jernalderlevninger på Valserberg-skråningene indikerer pastoral eller strategisk bruk lenge før noen krønike har registrert navnet. I løpet av 1000- og 1100-tallet dyrket lokale retoromansk innbyggere Valser-dalen i stor grad, som først blir skriftlig berettet om på midten av 1100-tallet, som i Valle. Omtrent 1290 besto bosetningen knapt av mer enn fire til syv gårdshus som gjette saueflokker på de alpine fjellsidene, men selv dette gryende samfunnet bar preg av tverrkulturelle strømninger som skulle forme dens struktur i århundrer.

Det 13. århundre var vitne til ankomsten av Walser-folket – tysktalende migranter som ble utvist fra kantonen Wallis – hvis ekspansjon gjennom den øvre dalen ble stoppet i 1457 da myndighetene forbød inngifte eller landerverv fra den retoromansk-retoromanske befolkningen. Følgelig samlet Walser-folket seg ved dalens endestasjon, hvor land forble ubenyttet, og introduserte det karakteristiske Valliser-arkitektoniske uttrykket: tømmerrike boliger kronet av skarpt skrånende tak, i kontrast til de steintunge konstruksjonene til naboene. Denne stilen består i dag i regionens typiske gårdsbruk, hvorav mange, selv om de ikke lenger er bebodd året rundt, fortsatt fungerer som sesongmessige alpine beitemarker.

Sør for hovedlandsbyen kan grenda St. Martin spores tilbake til Walterianske gjester som etablerte den rundt 1300-tallet. Opprinnelig administrert som et len ​​av adelige familier under beskyttelse av bispedømmet Chur, endret St. Martins kirkelige lojalitet seg over tid: kirken, innviet i 1345 under beskyttelse av St. Vincent, falt under Tersnaus etter 1528, gjenvant kortvarig et tysktalende prebend i 1776, og deretter, i 1868, vendte den nok en gang tilbake til Tersnaus' åndelige autoritet. Politisk sett slo St. Martin seg sammen som en egen kommune i 1878, etter å ha eksistert som et nabolag i Tersnaus siden minst 1671. Til tross for sin administrative uavhengighet forble den standhaftig landlig og motsto elektrifiseringen som nådde nabobyene inntil den i 1972–73 ble den siste sveitsiske kommunen som ble med i det nasjonale strømnettet.

Den nåværende kommunen Vals, etter sammenslåingen med St. Martin i 2015, strekker seg over nesten 176 kvadratkilometer. Av dette territoriet utgjør jordbruksland – nærmere bestemt alpine enger og beitemarker – omtrent en tredjedel, mens tett skog dekker rundt 12 prosent. Bosetninger okkuperer mindre enn én prosent av arealet, og vassdrag, inkludert isbreer og Zervreilasee-reservoaret, utgjør litt over to prosent. Uproduktivt terreng – bestående av steinete skråninger, isbreer og uproduktiv vegetasjon – dominerer mer enn halvparten av domenet, noe som gir Vals et av de største kommunale fotavtrykkene i Sveits, omtrent tilsvarer fyrstedømmet Liechtenstein.

Vals ligger midt mellom det tysktalende Safiental i øst, det retoromansktalende Lumnezia i nord og det italiensktalende Blenio bortenfor Adula-Alpene, med Hinterrhein og Nufenen i sør, og ligger i et strategisk alpint veikryss. Likevel ligger landsbyens sentrum, Vals Platz, tilbaketrukket bak to juv – ett i nord, ett i sør – som Valsrhinen renner gjennom. Tilgang skjer hovedsakelig via en enkelt dalkorridor, flankert av steinvegger som både har skjermet og begrenset bosetningens vekst. Innenfor denne begrensede kjernen utgjør boliger bare 0,2 prosent av arealbruken, mens veier og tilhørende infrastruktur står for 0,3 prosent.

Demografisk har Vals vist en beskjeden vekst – omtrent 1,4 prosent det siste tiåret – med utenlandske statsborgere som utgjør rundt 10,8 prosent av innbyggerne. Kjønnsbalansen er nesten jevn, og aldersstrukturen avslører et samfunn der omtrent en fjerdedel er yngre enn tjue, en tredjedel er mellom tjue og femtini, og resten er eldre. Utdanningsnivået er bemerkelsesverdig: over 70 prosent av innbyggerne i alderen tjuefem til sekstifire har fullført videregående eller høyere utdanning, noe som gjenspeiler Sveits' bredere forpliktelse til avanserte yrkesfaglige og akademiske veier. Politisk har Det kristeligdemokratiske folkepartiet (CVP) størst støtte, med to tredjedeler av velgerne som støttet det i det føderale valget i 2007, mens Det sveitsiske folkepartiet (SVP), det sosialdemokratiske partiet (SP) og det frie demokratiske partiet (FDP) ligger henholdsvis bak.

Kommunen har en diversifisert økonomisk base. Primærsektorens aktiviteter – hovedsakelig jordbruk og skogbruk – sysselsetter omtrent 23 prosent av arbeidsstyrken på tvers av rundt tretti bedrifter, mens sekundærsektoren, som omfatter lett industri og håndverkshandel, sysselsetter rundt 29 prosent av arbeidstakerne. Tertiærsektoren dominerer, med hotell- og restaurantbransjen, detaljhandel, offentlig administrasjon og profesjonelle tjenester som står for nesten halvparten av all sysselsetting, et mønster som bidrar til både stabilitet og tilpasningsevne. Arbeidsledigheten er fortsatt lav, på litt over én prosent, noe som delvis vitner om motstandskraften som termisk turisme og mineralvannsproduksjon gir.

Vals' mest berømte attraksjon er det termiske spaet Therme Vals, med krystallklare bassenger og kantete steinpaviljonger som et bevis på den mineralrike kvartsitten som utvinnes lokalt. Termiske kilder har tiltrukket seg besøkende siden slutten av 1800-tallet, da hotellene først spiret rundt det 30 °C varme vannet. Tidlige prosjekter fant imidlertid bare sporadisk suksess frem til den dramatiske rekonstruksjonen av Peter Zumthor i 1996. Hans strenge design, som bruker rundt 60 000 plater av Vals-kvartsitt, integrerer underjordiske kamre og utendørsterrasser, slik at besøkende kan kommunisere med både stein og himmel. Eierskapet til badene og det tilstøtende hotellet ble overført fra kommunal forvaltning – ment å forhindre konkurs i 1983 – til private investorer i desember 2012, etter lange overveielser blant samfunnsgrupper og arkitektoniske forkjempere.

Mineralkilden gir også Valser mineralvann, tappet av Valser Mineralquellen AG, som trekker halvparten av tilstrømningen, mens den resterende strømmen forsyner de termiske fasilitetene. Andre steder glitrer Valserstein – en lokal granitt gjennomsyret av glimmer og feltspat – i sollyset, og den glitrende flaten minner om dalens geologiske rikdom. Hydrologisk sett opplever Vals rundt 121 nedbørsdager per år, noe som gir et gjennomsnitt på 1185 millimeter fuktighet: August fremstår som den våteste måneden, mens januar er den tørreste, selv om selv da faller nedbøren på rundt tolv til tretten dager.

Sesongbasert rekreasjon strekker seg utover de termiske bassengene. Skiområdet Vals3000 strekker seg fra dalbunnen til alpine høyder nær Dachberg, der gondolen med åtte seter og en rekke heiser – inkludert en taubane for barn – gir tilgang til bakker som er blant Graubündens høyeste terreng. Omvendt tiltrekker Zervreilasee, reservoaret som holdes oppe av en demning i Valsrhein, seg turgåere og piknikgjester om sommeren, mens tilgangsveien også fungerer som en åtte kilometer lang akebakke om vinteren og fungerer som scooterrute når tiningen kommer.

I utkanten av mulighetene står det urealiserte Tower Hotel-prosjektet, som ble avduket i mars 2015 av steinbruddgründer Pius Truffer og investor Remo Stoffel. Forslaget, som var tenkt som en 381 meter lang sjakt på 82 etasjer med 107 rom innenfor et område knapt større enn en tennisbane, utløste en livlig debatt blant beboerne – forsterket av avsløringer om milliongjeld – og falt til slutt bort da Stoffel flyttet til utlandet i juli 2019. Selv om det ble diskutert i arkitekturfora og omtalt i Arte-dokumentarserien Vom Bauen in den Bergen, ligger initiativet nå på is.

Gjennom århundrer med pastoral arbeid, kulturell konvergens og geologisk gave har Vals skapt en unik identitet: et mikrokosmos av alpin utholdenhet, hvor retoromansk og tysk arv møtes, hvor stein – brutt, skulpturert og satt sammen – rammer inn menneskelig ambisjon, og hvor termalvannet fortsetter å tilby fornyelse. Engene og landsbyene taler til jordbrukstradisjon; spa-arkitekturen til avantgardistisk tilbakeholdenhet; skiheisene og akebakkene til en helårs omfavnelse av høyde. Med sine steinmurer, sitt rennende vann og sine topper som stikker gjennom himmelen, tilbyr Vals både et arkiv over menneskelig bestrebelse og en åpen invitasjon til de som søker trøst blant stein og eter.