Engelberg

Engelberg, en fjellandsby med 4194 innbyggere (desember 2020) som strekker seg over 74,87 km² alpint terreng i Sentral-Sveits, ligger som en eksklave i kantonen Obwalden – en enklave omkranset av kantonene Bern, Nidwalden og Uri. Dette samfunnet – som består av den sentrale bosetningen og de omkringliggende landsbyene Grafenort, Oberberg og Schwand – ligger i en gjennomsnittlig høyde på 1020 moh. i Uri-Alpene, og har i ni århundrer tjent vekselvis som åndelig fristed, terapeutisk tilfluktssted og høytliggende feriested. Historien er etset inn i skråningene til Titlis, bredden av Engelberger Aa og korridorene til det ærverdige benediktinerklosteret.

Siden den første registrerte omtalen i 1122 som Engilperc, har Engelberg eksistert under klosterets årvåkne blikk, hvis grunnleggelse markerte opphavet til både klosterkomplekset og bosetningen som skulle vokse sammen rundt det. Selv om pastoral bruk av den felles alpebeitet ved Trüebsee gikk forut for dokumenterbar bosetning, var det benediktinersamfunnet som ga dalen varige strukturer av stein og tømmer og fylte den med en rytme av liturgi og arbeid. I løpet av middelalderen tiltrakk klosterets scriptoria og bibliotek – nå et sveitsisk kulturarvsted av nasjonal betydning – geistlige, pilegrimer og landede beskyttere, selv mens fjelloverganger hvisket om kjøpmenn og veifarende på vei til Luzern eller Urner Reusstal forbi Surenen-passet.

Den heftige bølgen av politikk på begynnelsen av 1800-tallet feide gjennom Engelberg med særlig kraft i august 1815. Etter hvert som Nidwalden nølte med å ratifisere den føderale traktaten, erklærte innbyggerne i Engelberg – forankret i sin troskap til den nye konføderasjonen – sin støtte uten forsinkelse. Føderale tropper gikk dermed inn i Nidwalden, og 18. august 1815 tiltrådte den motvillige kantonen traktaten. I kjølvannet av denne resolusjonen ble Engelbergs tilknytning til Obwalden et bevis snarere enn en mulighet. Fra det tidspunktet fikk lokalt styring og dalens sekulære anliggender en varighet som dens klosterforfedre knapt kunne ha forestilt seg.

Ved midten av århundret hadde tidevannet av velværeturisme begynt å skylle inn i Engelbergs fot. Besøkende – tiltrukket av påstander om gjenopprettende mineralvann, helbredende melkeserum og forfriskende luft – ble mottatt på en håndfull hoteller etablert på initiativ av familier som Cattanis, Hesse og Odermatt. Mellom 1872 og 1874 ble en bredere kjørevei hugget gjennom den bratte dalen, noe som letter tilgangen til den sentrale landsbyen; og i 1898 innledet den elektriske jernbanen Stansstad–Engelberg en ny æra for alpeferd, med sine skinnende vogner som bygde bro over juvet mellom lavlandsstasjonen og fjellendestasjonen. De siste årene av det nittende århundre så en gradvis utvidelse av stier og promotering av sommeraktiviteter – fotturer, botaniske undersøkelser, fjellpiknik – mens vintersportens domene fortsatt lå ubenyttet av folkemengdene som tiår senere ville strømme til heisene.

Snøsesongen debuterte formelt i Engelberg i 1903–1904, og to tiår senere hugget den første kabelbanen – Gerschnialpbahn – ut en stålkledd kanal fra landsbyen til Gerschni-platået. I 1927 forlenget en taubane oppstigningen til Ober Trüebsee, og forbandt turismens topper med isbreene over. Tusenvis av besøkende begynte å strømme til – 165 922 gjestedøgn ble registrert bare i 1911 – noe som varslet en transformasjon der Engelbergs økonomi ville dreie seg bort fra jordbruksrytmer og over til krav om fritid og gjestfrihet. Mellomkrigsårene så en gradvis utfylling av infrastruktur: veier ble utvidet, hoteller ble utvidet og gjestehus ble mangedoblet i alle komfortnivåer. I 1964 strakte jernbanen sin jernsene inn i Luzern og smidde en direkte forbindelse mellom by og topp. Tre år senere åpnet den høyere delen av Titlis-taubanen, som fraktet sine første passasjerer høyt over tregrensen.

I løpet av de påfølgende tiårene utviklet Engelbergs identitet seg rundt turisme og høyere utdanning – hoteller og konferansesentre, skiinstruktører og fjellguider, restauranteiere og detaljhandlere – slik at tjenestesektoren sto for mesteparten av det lokale arbeidet ved terskelen til det nye årtusenet. Likevel forble klosteret et anker for åndelig og kulturell kontinuitet, med biblioteket, arkivene og musikksamlingen bevart som levninger fra klosterets middelalderske oppgang.

Geografisk sett ligger Engelberg til i et bratt amfiteater av topper: Mot sør ruver Titlis, med en topp på 3238 moh.; nordover ligger Walenstöcke (2572 moh.) og Ruchstock (2813 moh.); mot øst innrammer Hahnen (2606 moh.) og Wissberg (2627 moh.) dalen; mens Engelberger Rotstock (2819 moh.) og Wissigstock (2887 moh.) ligger mot nordøst. Mellom disse åsryggene renner den øvre dalen av Engelberger Aa mot Vierwaldstättersjøen mange hundre meter nedenfor, og følger en løype som lenge har vært veiledende for både muldyr og moderne fjellbaner. Av kommunearealet er 27,1 prosent tildelt jordbruk – fordelt på 685 hektar åkre og gressletter og 1424 hektar alpin beitemark – mens 25,8 prosent er skogkledd, og ytterligere 43,5 prosent forblir uproduktiv stein, ur og is. Bebygde omgivelser opptar bare 3,7 prosent av landet, selv om bygningenes fotavtrykk har økt med 35 hektar siden 1980. Rekreasjonsfasiliteter – turstier, skiløyper, akebakker – dekker nå 0,61 prosent, etter å ha økt med 34 hektar i samme intervall. Elver og innsjøer opptar 78 hektar, og deres bekker og stille vann sørger for både vanning og akvakultur i høyden.

Transportforbindelser, utviklet fra kjerreveier og muldyrstier, er nå avhengige av jernbanen Luzern–Stans–Engelberg. Engelberg stasjon avslutter linjen i landsbyen, mens Grafenort stasjon ligger ett stopp nord; begge betjenes hver time av InterRegio-tog fra Swiss Federal Railways med opprinnelse i Lucerne. Inne i landsbyen tilbyr et gratis bussnettverk dagtid – syv ruter i vintermånedene (desember til april) og én rute om sommeren (april til oktober) – noe som sikrer at hoteller, butikker og heisstasjoner forblir tilgjengelige. En historisk kabelbane, Drahtseilbahn Engelberg–Hotel Terrasse, var i drift med jevne mellomrom fra 1905 til den ble stengt i 2008; den varige Gerschnialpbahn fra 1913 har også overlevd som et vitnesbyrd om tidlig alpinteknikk.

Turismen i Engelberg utfolder seg i sesongmessige dualiteter. Vinteren trekker skiløpere, snowboardere og langrennsentusiaster til bakkene fra desember til april, med isbreer i høyden på Titlis som noen ganger ønsker avanserte skiløpere velkommen mellom oktober og mai. Kunstig snøproduksjon i nedre bakker sikrer jevn dekning til tross for sporadiske tiner. Sommeren inviterer turgåere og terrengsyklister til å krysse stier som krysser beitemarker og skoger, og klatrer over pass som forbinder Engelberg med Engstlenalp, Melchsee-Frutt og Urner Reusstal. I selve landsbyen tilbyr klosterkirken – med sine høye hvelv og det største orgelet i Sveits – guidede turer, mens talmuseet presenterer landlivet gjennom gjenstander og dioramaer. Spredte kapeller – Herrenhaus og Holy Cross i Grafenort, St. Joder-kapellet fra 1482 i Altzellen, Bettelrüti-kapellet på Wellenbergs bakke – fremkaller barokk fromhet og kunstnerisk blomstring, og altrene og freskene deres stammer opprinnelig delvis fra institusjoner som Beromünster.

Hvert år er Engelbergs kalender preget av borgerlige og landbruksmessige ritualer. 1. august feirer landsbyen den sveitsiske nasjonaldagen med parader og offentlige festligheter, noe som gjenspeiler felles stolthet over konføderasjonens arv. I slutten av september hentes kveget ned fra sommerbeitene i Alpabzug, de malte og blomsterprydede kyrne føres gjennom landsbyen i et ritual som markerer slutten på alpin beiting og syklusen av pastoral transhumance.

De omkringliggende fjellområdene har hver sin særegne karakter. Titlis – den sørlige vaktposten – vekker oppmerksomhet ikke bare for sin høyde, men også for Titlis Bergbahnen-taubanene som går opp fra dalstasjonen på 996 m til Trübsee (1 788 m) og videre til Stand (2 428 m); derfra klatrer stolheisene til Jochpass (2 207 m) og Jochstock (2 508 m), og tilbyr løyper med ulik vanskelighetsgrad og en kontinuerlig nedstigning til Unter Trüebsee. Sommeren byr på alpine meierier ved Ober Trüebsee, hvor det arrangeres demonstrasjoner av osteproduksjon langs turstiene som enten fører videre til Ober Trüebsee eller tilbake til dalen. Gondolbanen «Titlis Xpress» – som ble tatt i bruk i 2015 for å erstatte forgjengeren fra 1970-tallet – gir rask transport opp disse nivåene, mens Rotair-taubanen, innviet som verdens første roterende taubane, frakter besøkende til Kleintitlis stasjon på 3028 m, hvor utsiktsterrasser har utsikt over breen og toppen.

Nord for Brunni ligger taubanen til Ristis (1600 m) og stolheisen til Brunnihütte (1860 m) betjener løyper med nybegynner- til middels vanskelighetsgrad. Om sommeren fører Walenpfad-stien vestover mot Bannalp, og Rot Grätli-ryggtraversen gir panoramautsikt over den nordlige Walenstöcke. En akebakke bringer syklistene tilbake til Ristis, mens preparerte Klettersteig-ruter på Fürenwands klipper tiltrekker seg klatreentusiaster.

Ved den østlige enden av dalen nås Fürenalp (1840 moh) med taubane som går over Fürenwand-klippene. Fra toppstasjonen går det sommerstier mot Surenenpass (2291 moh), og byr på utsikt mot Chli Spannort (3140 moh) og Gross Spannort (3198 moh) før man går ned i Urner Reusstal.

Vernet av kulturminner anerkjenner tre steder i Engelberg som av nasjonal betydning: klosterkomplekset med bibliotek, arkiver og musikksamlinger; Grafenort Herrenhaus; og Holy Cross-kapellet i Grafenort, som alle vitner om kunstneriske og arkitektoniske strømninger fra slutten av 1600-tallet og utover. Klosterets meieri viderefører den monastiske tradisjonen med osteproduksjon, og demonstrasjonsbutikken inviterer kjennere til å smake på regionale spesialiteter.

Demografisk sett har Engelberg diversifisert seg de siste tiårene. Per 2016 utgjorde utenlandske statsborgere 26,2 prosent av befolkningen, hvorav tyske statsborgere utgjorde et mindretall på 6,3 prosent. Mellom 2010 og 2016 vokste befolkningen med 5,92 prosent; fødsels- og dødsratene var henholdsvis 8,3 og 5,8 per tusen. Aldersfordelingen var skjev mot yrkesaktive voksne (61,4 prosent i alderen 20–64 år), med 17,7 prosent unge og 20,9 prosent eldre. Husholdningssammensetningen var i gjennomsnitt 2,10 personer per enhet fordelt på 1 925 private husholdninger; byggeratene nådde 8,3 nye boenheter per tusen innbyggere i 2015, mens ledigheten forble lav på 0,92 prosent. Tysk forble morsmålet til 88,2 prosent (2000), med serbokroatisk og engelsk på henholdsvis 2,5 prosent og 2,2 prosent; kjønnsbalansen var nesten lik.

Økonomisk sett gjenspeiler Engelberg sin turistorienterte orientering. I 2014 var det rundt 2547 personer som var ansatt innenfor kommunens grenser – 143 i primærsektorer, 267 i sekundærnæringer og 2137 i tertiære tjenester på tvers av 372 bedrifter. Sosialhjelp støttet 8,3 prosent av innbyggerne i 2016, og arbeidsledigheten i 2011 målte bare 1,1 prosent. Lokale hoteller registrerte 354 960 overnattinger i 2015, hvorav 67,1 prosent var internasjonale gjester, noe som understreker Engelbergs globale tiltrekningskraft. Skattebyrden for et par med to barn som tjener 80 000 SFr var i gjennomsnitt 5,5 prosent, og 11,1 prosent for en enslig person som tjener 150 000 SFr – begge tall som er gunstig lavere enn kantonens normer. Gjennomsnittsinntektene per skattebetaler (88 070 SFr) og per person (45 328 SFr) overgikk kantonale og nasjonale målinger, noe som gjenspeiler premien som alpin gjestfrihet og konferansetjenester krever.

I de senere årene har sannhetsinntrykket av Engelbergs snødekte topper tiltrukket seg filmteam som ønsker å gjenskape de sagnomsuste utsiktene over Kashmir uten å gå inn i omstridt terreng; diverse indiske produksjoner har dermed valgt Engelberg som stedfortreder for Himalaya-landskapet.

Klimatologisk sett opplever Engelberg i gjennomsnitt 151 nedbørsdager årlig – totalt 1568 mm regn eller snø – noe som gjør juli til den våteste måneden med 198 mm over 15,7 dager, mens juni registrerer det største antallet nedbørsdager (15,9), om enn med litt mindre volum (179 mm). Februar fremstår som den tørreste, med 81 mm over ti dager. Regionens lange vintre, preget av lav luftfuktighet og overveiende snørik nedbør, bekrefter klassifiseringen som oseanisk under Köppen og som sentralalpin nordskråning av MeteoSwiss.

Fra det middelalderske helligdommen i benediktinerklosteret til den moderne spenningen i heisene og løypene, eksemplifiserer Engelberg dialektikken mellom kontinuitet og forandring. Det forblir på samme tid en vokter av klosterarv og en smeltedigel for alpin rekreasjon – snøfeltene og toppene lokker til den reisende, dalen og landsbyen bevarer rytmene fra århundrer i stein, tre og bønnens dempede rytme.