Bad Ragaz

Bad Ragaz ligger i en smal dalbunn ved enden av Tamina-kløften i det sørøstlige hjørnet av kantonen St. Gallen i Sveits. Kommunen dekker et areal på 25,4 kvadratkilometer og har 6467 innbyggere per 31. desember 2020, hvorav litt over en fjerdedel har ikke-sveitsisk statsborgerskap. Bad Ragaz ligger langs både den nord-sørlige hovedveien som forbinder Tyskland og Italia og den øst-vestlige korridoren som går under Graubünden-Alpene, og har opprettholdt sin fremtredende rolle som et sentrum for transport og avslapning siden middelalderen.

Kommunens terreng er delt inn i nesten like deler jordbruks- og skogsdekke. Omtrent førtifem prosent av landet er fortsatt viet til dyrket mark og beitemark, mens litt under trettifem prosent er dekket av skog. Bebygde områder, som består av veier og bygninger, opptar mindre enn ti prosent av totalen, mens resten utgjøres av raskt rennende bekker og andre uproduktive overflater. Denne romlige ordningen underbygger både regionens jordbruksarv og dens vedvarende appell som et tilfluktssted blant skogkledde skråninger og enger.

Bad Ragaz er en del av Sarganserland Wahlkreis i Sargans-distriktet. Byen ligger bare noen få kilometer fra samløpet av Tamina- og Rhindalene, og har togforbindelser på Chur–Rorschach-linjen, med regelmessige regionale avganger nordover til Sargans og sørover til Chur. En beskjeden flyplass i utkanten henvender seg til privatfly- og glideentusiaster, mens den tidligere kabelbanen til nærliggende Wartenstein – som var i drift fra 1892 til 1964 – sitter igjen i kollektivt minne som et eksempel på alpin ingeniørkunst. Veiforbindelsen ble ytterligere forbedret på 1800-tallet med den første forbindelsen til Pfäfers og, mer nylig, med Heidiland motorveistasjon, som befestet Bad Ragaz' rolle som hovedinngangsport til Graubünden.

Dokumentarbevis nevner først Ragaces, som bosetningen var kjent som, rundt år 843. I de påfølgende århundrene forble landsbyen underlagt det benediktinske Pfäfers-klosteret, som selv kan spores tilbake til et tidligmiddelaldersk klosterfundament. Klosterets stattholder slo seg ned i det såkalte Hof Ragaz, et herregårdskompleks som fungerte som administrativt sete og forsterket bosetningens funksjon som både kirkelig utpost og landlig knutepunkt. Klosterets privilegier når det gjaldt eiendomsrett til land og vannrettigheter formet samfunnets utvikling frem til midten av 1800-tallet.

En krigsepisode har en fremtredende plass i lokale annaler: sammenstøtet kjent som slaget ved Ragaz, utkjempet 6. mars 1446 under den gamle Zürich-krigen. Styrker fra kantonen Zürich konfronterte en allianse av de andre syv konfødererte om den omstridte Toggenburg-arven. Selv om selve kampen viste seg å være ubesluttsom, sementerte hendelsen i lavlandet i Ragaz landsbyens strategiske betydning langs ruten mellom nordlige og sørlige territorier.

Motgang kom tilbake i form av branner og oversvømmelser. Bemerkelsesverdige flommer i 1750, 1762 og 1868 testet samfunnets motstandskraft, mens flere branner førte til omfattende gjenoppbygging. Likevel gjorde disse tilbakeslagene lite for å stanse Ragaz' utvikling; snarere varslet de en transformasjon som ville utfolde seg med økende fart i det nittende århundre.

Denne forvandlingen dreide seg om den termiske kilden som kom fra hjertet av Tamina-kløften. Det mineraloppvarmede vannet, som lenge var kjent for klostersamfunnet i Pfäfers, tiltrakk seg bare beskjeden oppmerksomhet frem til de siste tiårene av det attende århundre. Etter sekulariseringen av klosteret ved dekret fra pave Gregor XVI i mars 1838 og den påfølgende absorpsjonen av eiendommene til kantonen St. Gallen i november samme år, ble de varme kildene offentlig forvaltning. Ingeniører omdirigerte vannet med 36,5 °C til Hof Ragaz, og byggingen av en kjørevei til Bad Pfäfers innledet en æra med hydroterapeutisk turisme.

I 1868 hadde entreprenøren Bernhard Simon fra Niederurnen overtatt det tidligere klosterområdet, noe som katalyserte en bølge av hotell- og gjestehusbygging. Bosetningens retning endret seg avgjørende mot spa-klienter, og trakk besøkende fra hele Europa. Russiske og andre kontinentale aristokrater tok innkvartering i de nyoppførte etablissementene, mens restauratører, konditorer og servicefag etablerte et støttende nettverk. I 1911 overtok Ragaz-Pfäfers bade- og spaselskap tilsynet med fasilitetene, og formaliserte det kommersielle og driftsmessige rammeverket som varer til i dag.

Midt i denne utviklingen falt den middelalderske festningen kjent som Freudenberg slott – som dateres tilbake til første halvdel av det trettende århundre – i pittoresk ruin på et skogkledd nes over landsbyen. De smuldrende tårnene og fragmenterte fasadene står som et landemerke for føydal autoritet, erstattet av moderne fritidskultur. Besøkende kan se ruinene fra dalstier, et stille vitnesbyrd om regionens lagdelte historie.

Ragaz' kulturelle resonans strekker seg utover spa-tradisjonen. Rundt 1880 komponerte forfatteren Johanna Spyri sin fortelling om et lite alpebarn, Heidi, i utkanten av landsbyen; den stemningsfulle omgivelsen preget de pastorale scenene som senere fengslet lesere over hele verden. Tidlig på 1900-tallet skal Rainer Maria Rilke ha skrevet deler av sin Duineser Elegien – særlig den syvende elegien, som begynner med linjen «Hiersein ist herrlich» – mens han oppholdt seg i eller i nærheten av Ragaz. Slike assosiasjoner understreker stedets appell til litterære skikkelser som søker både ensomhet og inspirasjon.

De gamle Pfäfers-badene, som ligger i den smale delen av Tamina-kløften, utgjør Sveits' eldste barokke spa-struktur. Disse ærverdige kamrene, som en gang ble tatt vare på av Paracelsus selv, huser nå et museum som kroniserer utviklingen av termalbading i Bad Ragaz og nabolandet Pfäfers. Utstiller spor av medisinske teorier, arkitektoniske faser og den gradvise utvidelsen av offentlig tilgang, og gir kontekst til det moderne spa-komplekset.

Demografiske trender gjenspeiler jevn vekst og diversifisering. Fra 2000 til 2020 økte befolkningen med omtrent åtte prosent og nådde 6 467 innbyggere. I 2007 utgjorde utenlandske statsborgere 25,1 prosent av den totale innbyggeren; blant dem utgjorde personer fra Tyskland, Italia, det tidligere Jugoslavia og Østerrike de viktigste kontingentene. Språklige data fra 2000 viser at 84,9 prosent av innbyggerne snakker tysk, etterfulgt av serbokroatisk med 4,3 prosent og italiensk med 2,9 prosent. Det er færre enn to hundre som snakker sveitsiske romanske språk i de franske, italienske og retoromansk-samfunnene til sammen.

Økonomien balanserer tradisjonelt landbruk med industri- og tjenestesektorer. I 2005 sysselsatte primærsektoren 103 arbeidere fordelt på tjuetre bedrifter, mens sekundærsektoren sto for 687 arbeidsplasser i syttien firmaer. Tertiærsektoren – knutepunktet mellom gjestfrihet, detaljhandel og profesjonelle tjenester – sørget for 1911 stillinger innenfor 244 bedrifter. Arbeidsledigheten målte 1,62 prosent i 2007, og økte kortvarig til tre prosent innen oktober 2009. Mønstre for pendlerutveksling viser at omtrent 1510 innbyggere jobber lokalt, mens 1217 reiser ut og 1189 pendler inn.

Blant industrikonsernene INFICON, en produsent av instrumenter for gassanalyse, -deteksjon og -kontroll, har sitt globale hovedkvarter i Bad Ragaz. Tilstedeværelsen av et slikt høyteknologisk firma utfyller kommunens serviceorienterte profil, bidrar til regional sysselsetting og fremmer teknisk ekspertise blant arbeidsstyrken.

Klimatiske observasjoner mellom 1961 og 1990 registrerer et årlig gjennomsnitt på 120,5 dager med regn eller snø og en total nedbør på 830 millimeter. Sensommeren markerer fuktighetens høydepunkt, med et gjennomsnitt på 109 mm i august over 12,7 dager, mens oktober registrerer årets minimum på 49 mm over samme antall dager. Dette mønsteret gir et temperert miljø som er gunstig for både sommerutflukter og vinterrekreasjon.

Utviklingen i det tjuende århundre ble forstyrret under andre verdenskrig, da en brann i 1941 herjet Grandhotel Quellenhof. Riksrådsmedlem Hans Albrecht ledet gjenoppbyggingen, restaurerte det viktigste spaet og bevarte kontinuiteten i gjestfrihetstjenestene. Tidlig på 2000-tallet gjennomgikk fjellbanen Pizol en omfattende renovering, som kulminerte i 2007 med innføringen av en kontinuerlig gondolheis fra Bad Ragaz til Alp Pardiel. Denne moderniseringen forbedret tilgangen til alpint terreng for både sommerturgåere og vintersportsentusiaster.

Gjennom hele utviklingen har Bad Ragaz beholdt de egenskapene som først tiltrakk seg de første besøkende: mineralrikt vann som kommer fra en dyp kalksteinskløft, en temperert dal skjermet av skogkledde skråninger, og forbindelser til bredere handels- og kulturveier. Kommunens 1200 år lange krønike – fra klosterforeninger og middelalderske konkurranser til spabyenes fremgang og moderne diversifisering – eksemplifiserer et lite samfunns evne til å tilpasse seg samtidig som det bevarer karakteren som er formet av geografi og historie. I sin nåværende inkarnasjon står Bad Ragaz både som et tilfluktssted for helse og fritid, og et vitnesbyrd om samspillet mellom naturressurser, menneskelig innsats og kulturell skapelse.