Alhama de Aragón

Alhama de Aragón, som ligger der historie og hydrotermiske rikdommer møtes, presenterer seg som en spaby på 31,11 kvadratkilometer i provinsen Zaragoza i Aragon i Spania. Byen ligger ved den rolig rennende elven Jalón, som i seg selv er en sideelv til Ebro, og har en befolkning på omtrent 925 innbyggere året rundt (INE 2024), i en høyde av 664 meter over havet.

Opprinnelsen til Alhama de Aragón strekker seg tilbake til antikken, da romerne, tiltrukket av de helbredende egenskapene til de varme kildene, utpekte bosetningen Aquae Bilbilitanorum til ære for den nærliggende Augusta Bilbilis (moderne Calatayud). Før denne betegnelsen hentydet den bilbilitanske dikteren Martial til den førromerske Congedus i vers som fanger både terrengets metamorfe bergart og varmen i vannet. Linjene hans fremkaller «den varme Congedus» og «de rolige innsjøene til nymfene», og gir dermed ettertiden et glimt av en region hvis termiske dyder ville sikre dens berømmelse i årtusener (Martial, Epigrammer). Under Romerriket kodifiserte den Antoninske reiseruten (A-25) dens plass på det keiserlige veinettet, og observatører fra det nittende århundre, som Cea Bermúdez, rapporterte om rester av romerske badebygninger, noe som forsterket antagelsen om at denne enklaven var avgjørende for nettverket av kursteder som spredte seg over hele den iberiske halvøy.

Etter Romas fall omdøpte byens arabiske voktere den til Al-Hammam, «badene», et vitnesbyrd om kildenes uavbrutt sentrale beliggenhet. Baño del Moro og Baño de la Mora – to steinhogde bassenger hvorfra termisk vann fortsatt renner – står igjen som levende levninger fra den epoken. I 1070 rev Rodrigo Díaz de Vivar, «El Cid Campeador», festningen kort fra maurisk kontroll; denne episoden er udødeliggjort i Diktet om min Cid, hvor heltens passasje «foran Alhama» beskrives mens han går nedover juvet. Likevel falt byen tilbake i mauriske hender frem til Alfons I av Aragons gjenerobring i 1122. Deretter, i mer enn to århundrer, vekslet Alhama de Aragón mellom kronene Castilla og Aragon – særlig under De to Pedros-krigen (1361–1366) og gjennom langvarig dynastisk strid – før den endelig ble innlemmet i Aragons krone i 1457.

Det syttende århundre testamenterte Alhama de Aragón sitt viktigste kirkelige monument, Vår Frues fødselskirke, en barokk bygning unnfanget i adobemurstein og senere utvidet i 1714. Det firkantede planketårnet, pusset i mudéjar-stil med kvaderstein ved basen og murstein over, preger et enkelt skip flankert av kapeller mellom flyvende støttepilarer; lunetter punkterer hvelvingene, mens tverrskipet kulminerer i en halvkuleformet kuppel utsmykket med gipsarbeid i mudéjar-tradisjonen – en konvergens av gotisk avstamning og islamsk dekorativ kunst som vitner om byens grenseidentitet.

Slottet, som ligger på toppen av Serratilla-høyden i utkanten av byen, er av beskjeden skala, men likevel rikt på lagdelt kronologi. Den ovale innhegningen, tilpasset steinete terreng, beholder bare det sentrale tårnet og fragmenter av det forsvarsdekket. Middelalderske byggefaser kan spores tilbake til det tolvte århundre, mens det gjenværende tårnet sannsynligvis er et tilbygg fra det fjortende århundre – et håndgripelig bevis på de militære kravene som definerte grenselivet mellom kristne og muslimske riker.

På 1800-tallet ble det hevede løftet om Alhamas varme kilder utnyttet kommersielt, en utvikling katalogisert av Pascual Madoz i hans geografiske-statistiske-historiske ordbok over Spania fra 1845. Han registrerte «tretti eller førti» mineralkilder, som hver munnet ut gjennom bronserør til fellesbassenger, og bemerket byens 120 hus som lå langs to hovedgater og tre torg. Madoz skrev også om den katastrofale flommen i oktober 1842, da Jalón steg nesten 1,3 meter over bredden i to dager, en hendelse som understreket både byens sårbarhet for elvebredder og dens besluttsomme innbyggere.

Jernbaneforbindelser til regionale knutepunkter – Arcos de Jalón og Calatayud – oppsto i takt med Spanias voksende jernbanenettverk. I Calatayud kan passasjerer bytte til høyhastighetstog (AVE) som er på vei til Madrid eller Barcelona. Veiforbindelsen følger Nordeste-veien mellom kilometermarkørene 206 og 208, med en omkjøring fra motorveien N-II som leder reisende til Termas Pallarés Spa-anlegget. En bussrute på hverdager forbinder Calatayud og Alhama, noe som understreker byens fortsatte integrering i Aragons transportnettverk.

Den termiske arven lever videre ved Balneario Termas Pallarés, hvor en unik utendørssjø på nesten to hektar opprettholder en konstant temperatur på 34 °C gjennom årstidene. Den krystallinske vidden – komplett med to øyer – er et resultat av tektoniske sprekker som kanaliserer underjordisk varme inn i Jalóndalen. Fire balnearioer opererer i kommunen, og tilbyr terapeutisk nedsenking i vann beriket med bikarbonat, kalsium, nitrogen, arsenikk og, på grunn av naturlige nedbrytningsprosesser, lavnivåradioaktivitet. Lokal tradisjon tilskriver disse kildene helbredende effekt som strekker seg utover muskel- og skjelettplager til luftveis- og dermatologiske tilstander.

Jordbruk er fortsatt en komplementær pilar i Alhamas økonomi. Fruktbare frukthager produserer epler og utallige frukter, mens vinmarker bidrar til den sagnomsuste Denominación de Origen Calatayud, særlig gjennom viner dyrket på nærliggende eiendommer Bodegas Langa og Cariñena. Jordbruksland produserer hvete, som opprettholder tradisjonelle retter som migas – brødsmuler sautert med hvitløk og svinekjøtt – og ternasco a la pastora, der ungt lam braiseres med høstlige urter. Torsk – lokalt kjent som bacalao zaragozano – stues med poteter i en solid tilberedning som er symbolsk for aragonesisk kulinarisk oppfinnsomhet. Konditorhåndverkere lager adoquines, tortas escaldadas og almojábanas, men ingen kan konkurrere med baturro-kjeksene, sprø og subtilt søte, som fungerer som byens kulinariske signatur.

Industriell diversifisering kom på slutten av det tjuende århundre med etableringen av ZALUX, en produsent av vanntette armaturer som siden 2012 har utvidet til LED-teknologi. ZALUX sysselsetter nesten tre hundre ansatte og eksporterer til mer enn åtti land som en del av den tyske TRILUX-gruppen, og setter dermed Alhamas håndverksmessige fortid opp mot avansert produksjon. Likevel balanserer keramikk – en gang byens mest ærverdige håndverk – på randen av utryddelse, avhengig av drivkraften fra en ny generasjon for å videreføre sine hjuldreide kar og skinnende glasurer.

Omgivelsene rundt Alhama de Aragón belønner den nysgjerrige reisende ytterligere. Sørvest, omtrent 25 kilometer unna, ligger cistercienserklosteret Monasterio de Piedra, omgitt av vannhager med fosser og hulegrotter. Nordøst, omtrent 35 kilometer unna, ligger Calatayud, som kjennetegnes av sine kirketårn i mudéjarstil – en arkitektonisk dialog mellom kristen form og islamsk ornamentikk som gjenspeiler det stilistiske samspillet som finnes i selve Alhama. Bak disse avslører den romerske byen Medinaceli sine middelaldermurer og slott, og klosteret Santa María de Huerta står som et vitnesbyrd om utviklingen av middelalderens kirkearkitektur.

I 1957 dannet Alhama de Aragón rammen for Luis García Berlangas film Los jueves, milagro, med Richard Basehart i hovedrollen. Under dekke av Fuentecilla iscenesatte lokale gründere ukentlige åpenbaringer av San Dimas for å revitalisere spa-besøk. Denne filmatiske episoden understreker byens evige avhengighet av kildene og den driftige ånden til innbyggerne. Under den spanske borgerkrigen okkuperte nasjonalistiske styrker raskt byen, og under andre verdenskrig fant allierte flyvere og rømte krigsfanger midlertidig internering innenfor dens grenser, et kapittel som vitner om Alhamas geopolitiske vendepunkt i Europas sørlige periferi.

I dag fremstår Alhama de Aragón som en levende palimpsest, hvor romersk stein, maurisk murverk og barokk stukkatur sameksisterer blant frukthager og balnearioer. Gatene – smale, svingete og skyggelagt av platantrær – avslører fine eksempler på populær arkitektur, blant dem rådhuset med sin eklektiske toetasjes fasade, symmetrisk bortsett fra en sentral del av tre halvcirkelformede buer i bakkenivå. Besøkende fornemmer epokenes gang i hvert fontenebasseng og fasadeutskjæring; hvert element bidrar til et altoppslukende tablå der byens termiske vann forblir dens evige livsnerve.

På denne måten består Alhama de Aragón som et unikt sted for termisk kultur og landlig industri, hvor historiens kontinuum ikke bare måles i steinene i festningen og kirken, men også i strømmen av vann som har båret menneskehetens migrasjoner, konflikter og ambisjoner. Fra dikterens første påkallelse av Congedus' varme kilder til håndverkerne som former leire- og metallmøller som summer i moderne fabrikker, samles byens identitet rundt det elementære møtet mellom jord, ild og vann. Her, i hjertet av Aragón, finner man en bosetning hvis betydning verken er overdrivelse eller affektasjon, men snarere et standhaftig vitnesbyrd om et samfunn som opprettholdes av kildene som går inn i selve navnet.