Lukovska Banja

Lukovo inntar en unik plass blant bosetningene som grenser til de sørlige delene av Serbias Kopaonik-massiv. Denne landsbyen ligger i en høyde av 681 meter på fjellets østlige skråninger, og utgjør sammen et kursted av sjelden særpreg. Med bare 275 innbyggere registrert i folketellingen i 2011, sprer Lukovo seg over rundt 134 kvadratkilometer med tynt befolket terreng, og fungerer som det administrative, økonomiske og sosiale knutepunktet for åtte nabolandsbyer med en samlet befolkning på under 900 sjeler. Lukovos spa ligger omtrent 300 kilometer sør for Beograd og er forbundet med en slak stigning fra kommunesenteret Kuršumlija. Det har sin berømmelse takket være 37 termiske kilder med temperaturer fra 35 °C til nesten 70 °C, og tilbyr en kilde til varme og helbredelse året rundt mot en bakgrunn av subalpin eviggrønn skog.

Landskapet som omfavner Lukovska Banja er både barskt og innbydende. Spa-regionen ligger mellom åsene i Kopaonik-kjeden, og nyter temperert kontinentalt vær: vintrene er moderat kalde, somrene behagelig milde, og høstdagene overgår ofte vårens motstykker i klarhet og tørrhet. De omkringliggende toppene kanaliserer kjølende vindkast som demper sommervarmen, mens snødekte skråninger gir et fredelig landskap midt på vinteren. Det er i disse omgivelsene – hvor tette bestander av bøk og furu går over i steinete knauser – at Lukovos mineralvann kommer til overflaten, der den hydrokarbonrike sammensetningen av natrium, magnesium og kalsium gir terapeutisk effekt for lidelser i muskel- og skjelettsystemet, hudplager og visse gynekologiske tilstander. Med en samlet vannføring på omtrent 100 liter per sekund er disse kildene blant Serbias mest produktive, og deres varme året rundt gir både lindring og rekreasjon til de som søker dem.

Bevis på Lukovska Banjas restaurerende rykte strekker seg årtusener tilbake. Arkeologiske levninger vitner om romersk ingeniørkunst: fragmenter av akveduktrør og fundamenter av badekomplekser ligger spredt over spaets øvre terrasser. Det var her, ifølge lokal tradisjon, at romerne først utnyttet de termiske strømmene og laget steinbassenger for soldater og kjøpmenn som krysset de metallrike årene i Karadjica-gruvene. Restene av et middelaldersk badehus vitner ytterligere om vannets vedvarende appell. Disse ruinene – nå redusert til lave steinmurer – ble bygget under kong Stefan Uroš II Milutins regjeringstid på slutten av 1200-tallet, og tjente en gang kongelige hvis tilsyn med nærliggende sølv- og gullgruver trakk ham til dette avsidesliggende grenselandet.

Gjennom hele den osmanske tiden opprettholdt Lukovska Banja sin funksjon som et hvilested. Opptegnelser fra Kruševac-folketellingen fra 1575 identifiserer «Banja Lukova» som et hamam utstyrt med et enkelt badekammer. Kontinuiteten i bruken understrekes av lokalbefolkningens standhaftighet: selv da formelle fasiliteter forfalt, fortsatte besøkende å bade direkte i de varme kildene, tiltrukket av deres antatte effektivitet. Etter frigjøringen fra osmansk styre i 1878 ble det gjort beskjedne anstrengelser for å gjenopplive spaet. Et badebasseng i tre dukket opp rundt 1900, og innen første verdenskrig oppsøkte anslagsvis femten hundre gjester vannet hver sesong. Til tross for tumultene i den globale konflikten, varte minnet om disse kildene i den regionale bevisstheten.

Gjenoppbyggingen av badefasiliteter ble gjenopptatt i etterkant av andre verdenskrig. I 1948 var et moderne kompleks blitt reist med separate bassenger for menn og kvinner. Likevel var det først på slutten av det tjuende århundre at Lukovska Banja oppnådde bredere anerkjennelse. I 1999 åpnet hotellet «Kopaonik» – omgitt av velstelte plener og granlunder – dørene, og plasserte spaet blant Serbias mer fremtredende termiske feriesteder. Siden den gang har trinnvise investeringer i infrastruktur og overnatting tiltrukket seg besøkende fra hele Balkan og utover, tiltrukket av løftet om ro i høyden og mineralrik fordypning.

Regionens biologiske mangfold gir et frodig kontrast til spaets steinterrasser. Tette skoger huser kronhjort, villsvin og sporadisk brunbjørn, mens høylandsenger gir sopp og medisinske urter som samles hver juli under Ivandan-festivalen. Elver som skjærer seg gjennom dalene – Štavska, Trebinjska og Lukovska – yrer av ørret og kreps, og opprettholder generasjoner av fiskere som foretrekker fluefiske blant de kjølige strømmene. Jegere fulgte en gang i fotsporene til kong Milutin, som visstnok foretrakk disse skogene for deres overflod av fjærvilt og store pattedyr. Folkloren bevarer hans tilstedeværelse her i fortellinger om midnattsjakter under en stjernebelagt baldakin og fester delt ved knitrende bål.

Kulturelle landemerker preger den naturlige omgivelsen med lag av historie. I landsbyen Štava fører en fem kilometer lang spasertur – eller en 90-minutters rusletur – til kirken St. Mina. Denne enkle bygningen med ett skip, også kjent lokalt som Mrkšas kirke, ligger ved siden av landsbyens kirkegård, med et steintak av skifer som rager over tregrensen. Kirken ble bygget mellom 1614 og 1647, som nevnt på karmen, og har inskripsjoner fra patriark Paisius' tid og viser rester av fresker utført i bysantinsk stil. Selv om branner og tidens tann har utslettet mye av dekorasjonen, skildrer de gjenværende scenene – gjengitt med stabile pigmenter – viktige hendelser fra kristen historie med en tilbakeholdenhet og presisjon som passer den beskjedne skalaen. Bygningen står som det viktigste monumentet over restaurering etter patriarkatet i Toplica-regionen.

Både klatrere og ettertenksomme trekkes mot Nenad Kamen, eller «Nenad-steinen», en klippe som stiger 975 meter over havet. På toppen står St. Georgs kirke, reist i 2002, men likevel omsluttet av myter. Tradisjonen sier at St. Sava en gang plantet et kors på dette utsiktspunktet og erklærte det for et sted av åndelig betydning. To stier går opp fra hotellet: en lengre, slakere rute på 1900 meter og en brattere, mer direkte sti på 900 meter. De som når toppen snakker om en påtagelig følelse av fornyelse, og tilskriver fysisk velvære til panoramautsikten som strekker seg over Kopaoniks taggete åser og ned i de solfylte dalene nedenfor.

Et annet symbol på Lukovos sammenflettede natur og kulturarv er Štava Treska, en liten fjelltopp som stiger 1439 meter nord for landsbyen Štava. Treska, som først ble nedtegnet av etnografen Tihomir R. Đorđević for rundt 110 år siden, er kronet av to klippefremspring – Store og Lille Treska – som dukker opp som to horn over en skogkledd manke. Her ligger restene av en uutforsket hulekirke, restene av gamle ly og spredte steinkors. En gammel bøkeskog dekker sidene, og undervegetasjonen er rik på urter som lokalbefolkningen høster for sine terapeutiske egenskaper. Fra grenda Jagnjilo fører en anstrengende 4,5 kilometer lang tur med 535 meter stigning til toppen, mens en annen, bedre vedlikeholdt sti begynner ved kirken St. Mina, og går gjennom landsbyen Željevo og kilden kjent som Suva Česma.

Returreiser til dalen bringer en til kirken for de hellige apostlene Peter og Paulus, som ligger gjemt inne på selve kirkegården i Lukovo. Denne beskjedne bygningen – som måler omtrent ti ganger fem meter med tilsvarende takhøyde – bærer en tradisjonsrik historie. Folkeminner tilskriver grunnleggelsen til kong Milutin, som visstnok utnyttet lokale gruver for bly, kobber, sølv og gull. Ottomanske styrker rev den opprinnelige strukturen, men landsbyboerne foretok flere restaureringer i 1871, 1895 og igjen i 1983 etter en seismisk hendelse. Selv om interiørmaleriene mangler storslått kunstnerisk prakt, formidler de en ydmyk hengivenhet som gir gjenklang blant både sognebarn og reisende. Kirken, som er tilgjengelig via en femten minutters spasertur fra spaet eller via asfaltvei fra Kuršumlija, forankrer Lukovos åndelige liv selv om vintersnøen forsegler høypassene.

I dag er Lukovska Banja fortsatt tett knyttet til rytmene til et lite bygdesamfunn. Spaet ligger omtrent 1,5 kilometer oppstrøms fra selve landsbyen, men fungerer likevel som et lokalt senter for utdanning, helsetjenester og handel. Åtte landsbyer i utkanten er avhengige av fasilitetene, og spaets medisinske fasiliteter utfyller de tradisjonelle rytmene innen jordbruk og skogbruk som definerer dagliglivet. Regionale veier forbinder Lukovo med Kuršumlija (34 kilometer), Niš (101 kilometer) og Kruševac (107 kilometer), mens Beograd ligger nesten 300 kilometer nordover via en svingete motorvei. Sesongfestivaler – alt fra tradisjonelle urteinnsamlingsritualer midt på sommeren til kirkelige patronfester – gir bosetningen felles vitalitet.

Den vedvarende appellen til Lukovos spa stammer fra den balanserte sammensmeltingen av naturlig rikdom og kulturell resonans. De varme kildene fortsetter å strømme slik de har gjort i århundrer, og tilbyr varme og trøst under en himmel som avslører både vinterens høytidelige storhet og vårens pulserende blomstring. De omkringliggende toppene og dalene gir ly for både dyreliv og legender, deres stille tilstedeværelse vitner om romerske ingeniører, middelalderske monarker og generasjoner av landsbyboere hvis levebrød har vært sammenflettet med fjellets ressurser. Kirker dedikert til helgener som spenner over hele serbisk historie – Saint Mina, Saint George og de hellige apostlene Peter og Paul – står som vitnesbyrd om motstandskraft og tro, steinene deres varmet av solen og skygget av eldgammelt tømmer.

I Lukovo er tidens gang preget av vannets flo og fjære, årstidenes langsomme skift og den konstante fornyelsen av minner. Her kan en reisende føle historiens vekt under fot og finger, jordens puls under bryst og håndflate. Landsbyens beskjedne befolkning skjuler dens ekstraordinære arv: hver kilde som bobler frem bærer med seg ekko av soldater og gjetere, håndverkere og pilegrimer. Hver kirkeklokke som ringer, tilkaller stemmer som for lengst er borte, selv når nye fottrinn tråkker på skogsstiene. I denne høyden av enklaven konvergerer vannets helbredende kraft med steinens styrke og historiens vedvarende kraft, og inviterer til kontemplasjon som beveger seg i sitt eget tempo, formet av konturene av fjell og minner.