Kuršumlijska Banja

Kuršumlijska Banja, en spaby med 106 innbyggere ifølge folketellingen i 2011, ligger på en 7,77 kvadratkilometer stor strekning av Banjska-dalen i Sør-Serbia, mellom 440 og 500 meter over havet på de sørøstlige skråningene av Kopaonik og flankerer begge sider av motorveien Niš-Priština, bare 11 kilometer sørvest for Kuršumlija og under ti kilometer fra Kosovos administrative grense.

Kuršumlijska Banjas opprinnelse som et kildested for terapeutiske kilder kan spores tilbake til romersk antikk, da mineralvannet – rikt på natrium, hydrokarboner, fluor og sulfider – trakk både prester og borgere til sin helbredende omfavnelse. Arkeologiske levninger vitner om senantikke bygninger vegget i stein og murstein, fresker i kamre og glassruter som dateres til det fjerde til sjette århundre, mens et steinmonument fra det tredje århundre vitner om det romerske navnet Aquarum Bassinae. Sølvmynter fra keiser Filip den arabiske, griffene fra tufa-altere og fragmenter av graver ligger alle under lag av senere bosetning, og vitner om ruten som et kursted med varig arv først oppsto via.

Etter århundrer med periodisk bruk begynte spaets moderne gjenoppliving i 1883, og ble stadig mer fremtredende i mellomkrigstiden. I 1922 ble Kuršumlijska Banja, som ble erklært som et kongelig spa av kong Aleksander I Karađorđević – hvis egne besøk førte til byggingen av Hotel Jugoslavija ved inngangen til byen – gjennomgikk fasilitetene en forvandling som gjorde Kuršumlijska Banja, sammen med Prolom og Lukovska i samme kommune, til et av Serbias fremste rekonvalesensdestinasjoner. I 1930 strømmet elektrisk strøm gjennom gatene, offentlige vannverk forsynte de fleste husholdninger, og dampbadene utnyttet kilder med temperaturer fra 14 til 64 grader Celsius. En fireklasses barneskole, senere erklært som et kulturminne, henvendte seg til barna til familier som hovedsakelig hadde migrert på slutten av det nittende århundre fra Kosovo, Kopaonik og Šumadija, og brakte med seg Slava-feiringene til Đurđevdan, Sankt Elias og Sankt Thomas apostelen.

Kurspaets høydepunkt kom i 1941, på randen av global konflikt. Før andre verdenskrig åpnet byens rehabiliteringssenter – senere døpt Žubor – i 1982 med en investering på sytten millioner D-mark, og dekket rundt 95 902 kvadratmeter med bygninger som inkluderte villa Milica, spisestedet Prepolac og tilleggspaviljonger som grenser til geotermiske kilder. Olympiske bassenger, badekar, badstuer og overnatting for femti tusen årlige besøkende ga Kuršumlijska Banja både rekonvalesens- og rekreasjonsattraksjoner. Termisk vann varmet opp boliger gjennom et nettverk av rør, noe som gjorde byen til et selvforsynt helseparadis.

Krigens slutt førte til jugoslavisk ledelse og en kortvarig ekspansjon; Žubor sysselsatte 130 arbeidere og tilbød 250 senger, men en eierskapstvist dukket opp tidlig på 2000-tallet. Delvis statlig eierskap under Pensjons- og uføretrygdfondet (PIO-fondet) kolliderte med private krav fra «Žubor», mens ubetalte skatter for politiets år førte til ytterligere rettstvister. En domstolsavgjørelse i 2012 i statens favør gjorde lite for å gjenoppta driften; i 2018 lå spa-komplekset forlatt, infrastrukturen forfalt blant endemiske boliger rundt omkretsen. Forsøk på å auksjonere bort senteret i 2018 og igjen i 2019 til reduserte priser møtte ingen budgivere, til tross for en glidende skala som plasserte eiendelen under to millioner euro.

Et fornyet bud dukket opp i februar 2020, da Planinka – allerede forvalter av Prolom og Lukovska Banja, samt et tapperi og Đavolja Varoš-parken – kjøpte spaet for 1 415 836 euro. Transaksjonen, godkjent ved regjeringsdekret, lovet en investering på 10–12 millioner euro for å gjenopprette funksjonaliteten innen slutten av 2020 eller begynnelsen av 2021. Undersøkelsesrapporter skulle imidlertid senere avsløre salget som et symptom på politisk beskyttelse: lovendringer i 2014 hadde omformet PIO-fondets styre, og banet vei for statsnærliggende forretningsmenn å sikre eiendeler til priser under markedspris, mens påfølgende subsidier på 2,5 millioner euro – 80 prosent mer enn spaets kjøpesum – kom måneder før komplekset skiftet eier. Antikorrupsjonsrådet fordømte i januar 2021 hele prosessen som viklet inn i organisert korrupsjon og oppfordret til annullering av kontrakten.

Til tross for kontroverser startet gjenoppbyggingen i 2020. Hotel Jugoslavija ble gjenoppfunnet som et moderne spahotell med 300 senger, med skjelettet bevart, men omsluttet av nye fundamenter, to svømmebassenger, et velværesenter, et kongelig bad og den restaurerte restauranten Prepolovac. Villa Milica gjenvant sin ynde fra det nittende århundre, og på platået der kildene en gang koagulerte til gjørmebad, reiste det seg en statue av Hygieia, den greske helsegudinnen. I april 2022 undersøkte statsminister Ana Brnabić stedet og annonserte åpning i september. Senere revisjoner var planlagt å åpne først ved årsslutt og senere i februar 2023, da komplekset tok navnet Planinka.

Etter hvert som Kuršumlijska Banja gjenvinner sin terapeutiske identitet, består byens administrative grenser. Byen er utpekt som både et tettsted og sete for et lokalsamfunn, og omfatter ni nabolandsbyer – Vrelo, Vukojevac, Dabinovac, Krtok, Ljuša, Tačevac, Tijovac, Trmka og Šatra – hvis samlede befolkning krympet fra 3836 i 1953 til 440 i 2011. Vukojevac og Tačevac ble fullstendig fraflyttet i 1991 og 2002, mens Šatra og Ljuša, en gang mer folkerike enn selve spaet, nå har færre innbyggere enn byens åtte grender: Centar, Crkvište, Vrelo, Zdravkovići, Ivanovići, Arsići, Vukadinovići og Markovići.

Demografisk nedgang har vært en konstant trend siden midten av det tjuende århundre. Fra en topp på 485 innbyggere i 1953 falt Kuršumlijska Banja til 106 innen 2011. Barneskolen, som i 1961 betjente 700 elever med bolig og kjøkken, stengte innen 2022; de siste elevene reiser nå til Kuršumlija for undervisning. Et sparsomt helsesenter og et postkontor består, men husstandstallene teller bare 55, med et gjennomsnitt på 2,75 medlemmer og en voksen befolkning på 125 med en gjennomsnittsalder på 43,9 år (40,2 for menn, 47,3 for kvinner). Bosetningen er etnisk homogen, hovedsakelig serbisk, og de gjenværende innbyggerne holder fast ved jordbrukstradisjoner som i 1991 bare utgjorde 16,8 prosent av befolkningen.

Utover det bygde og sosiale miljøet er Kuršumlijska Banjas geologiske grunnlag fortsatt dens viktigste ressurs. Kilder på 14 til 64 °C renner ut i bad designet for skjelett- og muskelbehandling og sterilterapi, supplert med peloid høstet fra gamle leirebrønner. Synergien mellom vann og leire, forent av årtusener med termisk trykk, forankrer spaets gjenopprettende løfte. En ny vei under bygging over Radan-fjellet har som mål å knytte Kuršumlijska Banja sammen med Justiniana Prima, Sijarinska Banja, Prolom Banja, Đavolja Varoš, Lukovska Banja og det arkeologiske stedet Pločnik, og dermed plassere spaet igjen i hjertet av en regional krets av kulturarv og velvære.

Kuršumlijska Banjas historie er dermed en sammensetning av geologi og geopolitikk, av keiserlige levninger og kongelig beskyttelse, av sosiale investeringer etter krigen og postsosialistisk konkurranse. Den består som både et reservat og et tilfluktssted, en kompakt bosetning hvis terreng og kilder har lokket både keisere og vanlige folk. Etter hvert som gjenoppbyggingen omformer forslåtte paviljonger og gjenoppliver gjørmebad, står byen klar til å forsone sin avfolkede nåtid med løftet om fornyelse som er innskrevet i hver dråpe mineralvann og hver flis av restaurert freske. I denne sammensmeltingen av fortid og fremtid forblir Kuršumlijska Banja fremfor alt et bevis på stedets vedvarende karakter.