Jošanička Banja

Jošanička Banja ligger 550 meter over havet i de slake skråningene i Kopaonik-massivet, og er et kursted av enestående kvalitet i Serbias administrative distrikt Raška. Med en befolkning på 914 registrert i folketellingen i 2022 ligger det i en smal dal formet av elven Jošanica og dens sideelv, Samokovka, som ligger tjuefire kilometer nordvest for Kopaonik skisenter, og forankrer sin sjarm i både mineralrikdom og skogsro.

Når man nærmer seg Jošanička Banja fra den svingete regionale hovedveien som forbinder Raška med Brus, forandrer luften seg subtilt – myknet opp av den harpiksholdige pusten fra Banjski Borjak, et 29 hektar stort bestand av svartfuru hvis nåler avgir en mildt antiseptisk duft som søkes for helse og ro. Denne arboreale kappen, utpekt som et beskyttet naturressurs, strekker seg uavbrutt til kanten av spaets eget 1,2 hektar store område, hvor velstelte plener og skyggefulle promenader gir plass til passiv hvile under et tak av furutrær. Lenger unna snor seg velholdte turstier gjennom blandede løvskoger skåret inn i åssidekonturer, og inviterer både gjester og lokale innbyggere til å krysse åssider og hulrom, med den fjerne silhuetten av Golija – de høyeste toppene ofte kronet av tåke – som danner et stille motpunkt til den kliniske presisjonen i spa-området.

Transportforbindelser vitner om Jošanička Banjas doble identitet som både et avsidesliggende tilfluktssted og et tilgjengelig fristed. Hovedveien fra Kraljevo til Kosovska Mitrovica går ti kilometer mot sørøst, og tilbyr togforbindelse for besøkende som reiser fra bysentrene i det sentrale Serbia, mens hovedveien mellom Beograd og Niš tillater en avkjørsel mot Kraljevo og forgreningsveien til denne balneologiske enklaven. Totalt ligger spaet 245 kilometer sør for hovedstaden og 74 kilometer fra Kraljevo, og innfartsveien er preget av godt skiltede veikryss som skjuler den dype tilbaketrukketheten som den fjellrike beliggenheten gir.

Det terapeutiske omdømmet til Jošanička Banja hviler i bunn og grunn på det termiske vannet, hvis tilstedeværelse først ble gjenstand for vitenskapelig gransking i 1834 etter anmodning fra prins Miloš. Den første undersøkelsen ved Wiens medisinske universitet likestilte Jošanicas termiske sammensetning med den til Ribarska og Brestovačka Banja, og etablerte en referanse for klinisk sammenligning. Innen et år utførte baron Herder, den kongelige saksiske gruveadministratoren, suksessive analyser – som kulminerte i 1846 – og samtidig benyttet visekongefamilien til Miloš Obrenović seg av vannets anerkjente gjenopprettende egenskaper. Senere vurderinger i 1882 av Wien-akkrediterte – Kunibert, Schlesinger og Schans – forsterket disse funnene, mens innenlandske leger som Dr. Leka og Shcherbakov befestet spaets regionale status.

Den anerkjente botanikeren og legen Josif Pančić vurderte Jošanička Banjas termiske utstrømninger med særlig beundring, og bemerket at «den er den varmeste i Europa, nest etter de i Bursa og Lilleasia, og når det gjelder medisinske standarder sammenlignbare med Gostron, med den ekstra utmerkelsen av større termisk intensitet.» Denne rosen understreker feriestedets geologiske særpreg: tretten kilder oppstår langs tektoniske sprekker som dateres fra sen oligocen til tidlig kvartær, og strømningene deres kommer fra serpentin- og trakyttsubstrater. Fire av disse kildene har full kapasitet, og leverer til sammen tretti liter per sekund, mens hovedkilden, som ligger på venstre bredd av elven Jošanica, leverer syv liter per sekund ved 78,5 °C. Denne kilden er unik blant dem, og viser målbar radioaktivitet med et energipotensial på 11 MJ.

I tillegg til de hypertermale utstrømningene finner vi en beskjeden kaldtvannskilde ved Luški Potok, hvis fjortengraders strøm – med en jernaktig smak – kommer ut med omtrent 0,08 liter per sekund. Selv om den er liten i volum, supplerer denne kalde kilden feriestedets hydrokjemiske repertoar, og muliggjør protokoller som veksler mellom termisk stimulering og kjølig nedsenking. Den bredere mineralpakken i Jošanicas vann inkluderer natrium-, kalium-, kalsium-, hydrokarbonat-, sulfat- og fluorioner, noe som gjør ressursen hypertermisk og rikt mineralisert – en kombinasjon som brukes både til drikkekurer og som supplement til hydrokinesioterapeutiske regimer skreddersydd for revmatiske plager, postoperativ rekonvalesens og dermatologiske tilstander.

Infrastrukturen for å utnytte disse underjordiske avløpsvannene dateres tilbake til 1935, da et moderne badehus ble reist for å etterfølge det tyrkiske badehuset fra osmansk tid som fortsatt står ved siden av den nyere paviljongen. Med ti badekar og et mindre fellesbasseng, fungerer strukturen fra 1935 (ofte kalt «det nye badehuset») side om side med hammamet fra det femtende til syttende århundre – det kuppelformede kammeret og de nedsenkede marmorbassengene fremkaller århundrer med uavbrutt bading. En samtidig besøksguide fra 1938 bemerket badehusets «uvanlig beskjedne takst og uttalte helbredende effekt», og bemerket til og med den tilleggsmessige bruken av oppvarmet avløpsvann for å varme opp grisunger – en landlig pragmatisme som sameksisterte med høye medisinske ambisjoner.

Til tross for den koordinerte utvidelsen av fasilitetene rett etter andre verdenskrig – da Jošanička Banja ble utstyrt med behandlingspaviljonger, diagnostiske tjenester og en utvidet helsestasjon – modnet den aldri til et storbyferiested med storslåtte hoteller og spa-komplekser; i stedet bevarte den en skala som var mer i samsvar med sin dalbeliggenhet. Et spor av tidligere økonomisk liv vedvarer i den ensomme møllen som fortsatt fungerer fra en original trettisyv, med hjulet fortsatt drevet av Jošanicas strømninger og symbolsk for en tid da jordbruks- og helseøkonomier var sammenflettet i daglige rytmer.

Feriestedets terapeutiske virkeområde strekker seg utover revmatologi: dets hypertermale vann er foreskrevet for degenerative leddsykdommer, inflammatoriske revmatiske tilstander i hvilefaser, hyperacid gastritt, forebygging av karies og hudlidelser som eksem og psoriasis. Protokollene kombinerer oral inntak av mineralvann med nedsenking i vann og målrettet hydroterapi, ofte supplert med kinesioterapeutiske øvelser utført i helsestasjonens terapeutiske gymsal. Dessuten har vannets høye kaloriverdi og mineralinnhold blitt brukt til biooppvarming: oppvarming av rom og landbruksproduksjonshaller hvor blomster, frukt og grønnsaker drar nytte av den milde, fuktige varmen – en tilleggsbruk som understreker ressursens allsidighet.

Jošanička Banjas vedvarende rolle i behandling av revmatiske sykdommer kan spores tilbake til 1922, da organisert balneering gjenopptok etter århundrer med periodisk bruk. Det tyrkiske badehuset, omgjort men bevart, er fortsatt i regelmessig drift under betegnelsen «tyrkisk badehus», med sine hvelvede kamre som fortsatt grenser til dampfylt stillhet. Kontinuiteten i formålet som bygger bro mellom osmansk, habsburgsk og moderne Beograd-epoker gir stedet en nesten palimpsestisk kvalitet – lag av historie kan sees i hver flislagte nisje og hvert marmortrinn.

Selve bosetningen, som består av 360 husstander og 929 voksne innbyggere, viser demografiske trekk som er typiske for det serbiske landsbygda: en gjennomsnittlig husstandsstørrelse på 3,20 medlemmer og en gjennomsnittsalder på 41,0 år (39,2 for menn, 42,8 for kvinner). Folketellinger sporer en gradvis befolkningsnedgang over tre påfølgende opptellinger, noe som gjenspeiler bredere regionale trender med bymigrasjon og skiftende økonomiske mønstre. Etnografisk sett er samfunnet fortsatt overveiende serbisk, med familielinjer som strekker seg tilbake gjennom århundrene med spaets medisinske fremtredende rolle.

Jošanička Banjas kulturelle resonans forsterkes ytterligere av dens tilknytning til to fremtredende skikkelser. Milunka Savić (1892–1973), den berømte heltinnen fra Balkankrigene og første verdenskrig, ble født i nærliggende Koprivnica; hennes minne hedres hver oktober med «Milunka Savić-dagene», en festival som integrerer musikalske opptredener, historieforelesninger og regionale håndverksutstillinger. Mer intimt knyttet til spaet er fødestedet til den serbiske patriarken German (1899–1991), den 43. primaten i den serbisk-ortodokse kirken som hadde embetet fra 1958 til 1990; det beskjedne huset han ble født i står i hjertet av bosetningen, bevart som et pilegrimssted for de troende og et vitnesbyrd om sammenvevingen av hellige og sekulære skjebner.

I sin blanding av termisk styrke, skogsro og rolig medisinsk tradisjon, inntar Jošanička Banja en unik nisje blant Europas balneologiske feriesteder. De svært mineraliserte, hypertermale kildene – blant de varmeste på kontinentet – sameksisterer med et landskap av svartfuruskoger og landlige levninger, mens behandlingspaviljongene minner om både osmansk tid og moderniseringen på 1900-tallet. Selv om fottrafikken er beskjeden sammenlignet med større kursteder, fortsetter effektiviteten av vannet, integriteten til det historiske stoffet og presisjonen i de kliniske protokollene å tiltrekke seg de som er rammet av revmatiske og dermatologiske sykdommer, de som søker gjenopprettende pusterom i en temperert fjelldal, og de som tiltrekkes av de lagdelte fortellingene fra to århundrer med vitenskapelig vurdering. Dermed består Jošanička Banja – en enklave av varig mineralvarme, innrammet av harpiksholdige skoger og opprettholdt av omsorgstradisjoner som har strukket seg over imperier, regimer og den jevne passasje av hender som har søkt og funnet dets vennlige hjelp.