Sveti Stefan

Sveti Stefan ligger i en smal del av det montenegrinske Adriaterhavet, en 12 400 kvadratmeter stor øy som er bundet til fastlandet av en smal sandtang og småstein, og ligger seks kilometer sørøst for den befestede byen Budva. Denne lille bosetningen, som en gang var hovedstaden i det middelalderske Paštrovići-samfunnet, og som historisk sett var hjem til rundt fire hundre sjeler på midten av 1800-tallet, fungerer nå nesten utelukkende som et eksklusivt tilfluktssted. De opprinnelige husene er omgjort til gjestesuiter og de smale smugene er restaurert for å speile århundrer tidligere. Til tross for tiltrekningen av global luksuriøs gjestfrihet, beholder byens steinvoller, stille kapeller og fallende olivenlunder spor om den venetianske fortiden, osmanske beleiringer og piratvirksomhet i Adriaterhavet.

Århundrer før Stefan Milutins etterkommere ga navn til kongedømmer og klostergårder, fisket Paštrovići-klanene i dette smaragdgrønne vannet og dyrket terrassene langs den kuperte kystlinjen. I 1423, i frykt for inngrep fra osmanske galeier, søkte klanmennene beskyttelse i Venezia. Til gjengjeld for marinevergemål ga de avkall på verken tributt eller lokal skikk, men de gikk med på å avstå fra å utnytte venetiansk skipsfart. Dermed ble løftet om suverenitet ikke formidlet med gull – ingen tributt gitt mellom doge og dželât – men snarere med autonomi og med delt frykt for et tyrkisk fremrykk.

Legenden sier at festningsmurene, som senere skulle definere fotavtrykket til Sveti Stefans befestede landsby, ble finansiert av byttet fra et dristig angrep på osmanske galeier utenfor Jaz-stranden i 1539. Historien forteller at pastrovići-krigere, samlet for å avlaste det beleirede Kotor, avskjærte en tyrkisk flåte på returreisen. De frigjorde fanger, beslagla skatter og returnerte til sin steinete plass for å reise voller fra byttet. Innen en generasjon jevnet imidlertid den fjerde osmansk-venetianske krigen den nye festningen med jorden. Appeller fra pastrovići-utsendinger i Venezia førte til en gjenoppbygging på midten av 1500-tallet, noe som ga bosetningen både en ny fødsel og de forsterkede murene som delvis står den dag i dag.

Ved begynnelsen av det nittende århundre hadde Sveti Stefan utviklet seg fra en militær utpost til et maritimt fristed for sjørøvere. Tolv grunnleggerfamilier – hver med et hus innenfor murene – overvåket varers og fartøys ankomst og avgang, mens fiskere kastet garn utenfor tombolos bue. På den tiden yret landsbyen av nesten fire hundre innbyggere. Fiskere handlet med oliven og saltet fisk på fastlandet; prester tjente i tre enkle kapeller; og hvert smug gjenlød av dialekter formet av slaviske, venetianske og osmanske språk.

Det tjuende århundre viste seg imidlertid å være transformativt. Innbyggerne dro for å verve seg i verdenskrigene eller søkte levebrød i utlandet; i 1954 var det bare tjue innbyggere igjen på øya. Den jugoslaviske regjeringen anerkjente både dens kulturelle resonans og dens turistiske tiltrekningskraft og eksproprierte landsbyen i 1955. Hele samfunnet ble flyttet til den tilstøtende kysten – og husene, fasadene og taksteinene deres ble omgjort til hotellrom, restauranter og et kasino. Interiøret ble pusset opp med moderne bekvemmeligheter, men eksteriøret beholdt sitt middelalderske preg: smale gater avgrenset av okerfargede vegger, vinduer med skodder som innrammer den himmelblå havutsikten.

Fra 1960-tallet til 1980-tallet fremstod Sveti Stefan som et diskré tilholdssted for kunstnere, statsmenn og kjendiser. Elizabeth Taylor og Orson Welles ankom i nålestripete jakker; prinsesse Margaret spiste lunsj på den åpne «Piazzaen» under en klynge av bougainvillea; Sylvester Stallone trente på strendene i nærliggende Miločer; og Bobby Fischer møtte Boris Spassky i en hemmelig sjakkkamp som vekket mer intriger enn noen turistbrosjyre kunne formidle. Villa Miločer, som ligger blant åtte hundre oliventrær på en eiendom på 32 hektar, tjente som sommerresidens for dronning Marija Karađorđević mellom 1934 og 1936; etter 2009 huset den åtte suiter – hvorav to fortsatt er Queen Marija Suites – i Aman-feriestedets Villa Miločer-anneks.

Geologisk sett viser øya et sjeldent kystfenomen: dannelsen av en tombolo. Bølger, når de treffer den eksponerte havsiden, eroderer berggrunnen og transporterer sediment mot lekysten, hvor redusert bølgeenergi oppmuntrer til avsetning. Over århundrer skulpturerte denne prosessen en sand- og steinvei som forbandt øya med fastlandet. Sveti Stefans tombolo, klassifisert som en enkel type (kun ett eid), er fortsatt både sti og bevis på naturens stille ingeniørkunst.

Religiøst og kulturelt har Sveti Stefan bevart flere bemerkelsesverdige kapeller. Øyas selvbetitlede kirke kroner det høyeste punktet og markerer St. Stefans innvielse fra Nemanjić-tiden; Aleksander Nevskij-kirken, innviet i 1938, gjenspeiler Balkan-monarkiets tid; og et beskjedent kapell for Transfigurasjonen står som vaktpost ved inngangen til tomboloen. En fjerde kirke, dedikert til Theotokos og restaurert av dronning Marija i 1938, lå skjult under feriestedets kasinogulv inntil den ble gjenoppdaget i 2008.

1990-tallet skapte splittelser i Jugoslavia og trakk et teppe over turismen i Adriaterhavet. Sveti Stefans glans mattes etter hvert som antallet besøkende avtok og vedlikeholdet vaklet. I 2007 ba Montenegros regjering om anbud for å gjenopprette øyas tidligere pragt. Aman Resorts sikret seg en trettiårig leieavtale og overvåket en grundig renovering, som ble fullført i 2009. Det gjenåpnede Aman Sveti Stefan tilbød femtiåtte gjesterom – hytter, suiter og hvelvede gjesterom – sammen med et vell av spiseopplevelser samlet rundt Piazzaen: taverna, enoteca, pasticceria, antipasti-bar og et sigarrom med utsikt over Adriaterhavet.

I et tiår blomstret feriestedet. I juli 2010 opptrådte den italienske tenoren Andrea Bocelli under de månebelyste vollene for å feire Montenegros statsstatus og hotellets gulljubileum. Samme år kåret Gallivanter's Guide hotellet til Årets hotell. Likevel stengte den globale pandemien grensene tidlig i 2020 og stilnet la dolce vita langs den montenegrinske rivieraen. Aman Sveti Stefan forblir stengt, og personalet er spredt, ettersom tvister om sikkerhet og regulatorisk tilsyn setter en eventuell gjenåpningsdato for selskapet i stå.

Tilgang til øya er via vei, sti eller buss. En fastpris-drosje fra Tivat internasjonale lufthavn koster omtrent €25, og øker til €30 fra Podgorica og €100 fra Dubrovnik. Fotgjengere kan følge kyststiene fra Budva, passere gjennom tunneler under forlatte områder, gå over Zoffs fiskerestaurant og svinge forbi Kraljičina plaža før de går opp til inngangen til tomboloen. Lokale busser, som koster €2 per tur, kjører regelmessig mellom Budva og Pržno, med videre forbindelser til landtungen; adgang til selve øya er fortsatt forbeholdt feriestedets gjester eller de som har lunsj- eller middagsreservasjoner.

I dag står Sveti Stefan som et skjæringspunkt mellom naturlige underverker, lagdelt historie og fritidens skiftende tidevann. De røde takene klynger seg mot kalksteinsvegger, innrammet av havets skiftende fargepalett, mens århundrer med festningsverk titter ned på sanden der familier en gang forlot fiskebåtene. Selv om hverdagens travelhet har trukket seg tilbake til fastlandet, fortsetter byens steiner å tale: om Paštrović-jurister som avgjør tvister på benker over inngangsporten; om olivenlunder der dronning Marija spaserte ved daggry; om bølger som smidde en gangvei i stillhet. I hver sprekk og brostein tilbyr Sveti Stefan både historiens tyngde og løftet om fornyelse – et vitnesbyrd om stedet like mye som om tiden som går.