Zadar

Zadar ligger på et smalt nes på den nordøstlige kanten av Adriaterhavet, og bystrukturen går som en tråd gjennom mer enn to årtusener med middelhavshistorie. I dag står denne kroatiske byen med omtrent sytti tusen innbyggere som det eldste kontinuerlig bebodde sentrum i nasjonen, et sted hvor steinene i seg selv vitner om romersk, venetiansk, østerriksk, italiensk og jugoslavisk epoke. Havnen, som ligger mot øyene Ugljan og Pašman, tilbyr fortsatt en skjermet inngang fra havet, selv om vollgraven som en gang skilte neset fra fastlandet for lengst er fylt. Ved første øyekast hinter smale gater til middelalderkirker og festningsmurer; bortenfor titter renessansebastioner ned mot et moderne havneanlegg som forbinder byen med Europas kyster med ferge og med himmelen på en flyplass fjorten kilometer inn i landet.

De moderne konturene av Zadar ble først tegnet under romersk styre, da Julius Cæsar og Augustus befestet bosetningen, hugget ut et forum, en basilika og et tempel i hjertet, og anla akvedukter for å forsyne byen med ferskvann. Rester av disse konstruksjonene er fortsatt bevart. To store plasser er fortsatt utsmykket med marmorsøyler, mens en fragmentarisk akvedukt bak vollene minner om ambisjonene til Romas ingeniører. Der amfiteatre og kirkegårder en gang lå, tok middelalderbyen form, og kirkene og klostrene omsluttet gradvis det gamle fotavtrykket.

Fra middelalderen og utover beholdt Zadars silhuett seg med få endringer. Venetianske herskere på begynnelsen av 1500-tallet forsterket forsvaret med nye murer, bastioner og skyttergraver. Selv om disse skyttergravene – lokalt kjent som Foša – ble begravd under italiensk okkupasjon, omdannet den østerrikske administrasjonen på slutten av 1800-tallet vollene mot land til promenader, som tilbyr brede promenader og imponerende utsikt over både havet og fastlandet. Av byens fire opprinnelige porter inneholder Porta Marina fragmenter av en romersk bue, mens Porta di Terraferma bærer signaturen til Michele Sanmicheli, den veronesiske arkitekten hvis design står over den utsmykkede portalen.

Zadar, som er merket av bombardementene under andre verdenskrig, har likevel beholdt en ekstraordinær konsentrasjon av landemerker. Forum Romanum er fortsatt regionens største, grunnlagt under Augustus og preget av inskripsjoner fra det tredje århundre. I nærheten står St. Donatus-kirken – en massiv rotunde fra det niende århundre – som den viktigste førromanske bygningen i Dalmatia. Den brede kuppelen og det toetasjes galleriet rammer inn tre østlige apsider, og interiøret inneholder biskop Valaressos pastorale stav, laget i 1460. I katedralområdet reiser St. Anastasia-basilikaen seg i høy romansk form: to klokketårn står omkranset av et strengt skip bygget gjennom det tolvte og trettende århundre.

Andre steder viker romansk enkelhet for gotisk og senere stiler. Fransiskus kirke, der fredsavtalen fra 1358 ble undertegnet, huser korboder hugget i 1394 av Giovanni di Giacomo da Borgo San Sepolcro. På Fembrønnsplassen gjenspeiler de blandede skyggene fra vannfordelingen en annen æra av kommunalt liv. En landport fra det nittende århundre og citadellet fra det femtende århundre rammer fortsatt inn inngangen til gamlebyen, mens det store arsenalet og loggiaen – gjenoppbygd i 1565 – taler til Zadars maritime og samfunnsmessige ambisjoner. Bak dem hinter det bispelige palasset og det tidligere priorpalasset om den varige rollen til kirke og stat. Og, senest, svulmer milde strømmer av Adriaterhavet over trappene til et moderne sjøorgel, et vitnesbyrd om byens pågående dialog mellom antikk og innovasjon.

Klimaet i Zadar er formet av kystbeliggenheten på grensen mellom middelhavs- og fuktige subtropiske påvirkninger. Vintrene er milde og fuktige, med gjennomsnittstemperaturer i januar på rundt 7,7 °C; alvorlige kuldeperioder er sjeldne, selv om det ble registrert minimumstemperaturer på –12 °C ved Zemunik-stasjonen i februar 2018. Sommermånedene bringer vedvarende varme og fuktighet, med gjennomsnittstemperaturer i juli og august på 29–30 °C. På den varmeste dagen som ble registrert – 5. august 2017 – klatret termometeret til 40 °C ved den moderne stasjonen, mens den eldre bymåleren nådde en topp på 39 °C den 6. august 2022. Regn kan falle når som helst på året, men høst og vår bærer den største vekten: oktober og november gir hver rundt 115 mm nedbør, mens juli fortsatt er den tørreste med rundt 35 mm. Snø er nesten uhørt på de smale bygatene, og dukker kanskje opp én gang hver vinter, men havet følger en jevn sesongrytme – fra 10 °C i februar til så varmt som 25 °C midt på sommeren, og av og til stigende til 29 °C.

Befolkningen i Zadar dekker 25 km² av halvøya og åsene utenfor. I 2011 bodde litt over syttifem tusen mennesker i byen, noe som gjør den til det nest største sentrum i Dalmatia og det femte største i Kroatia. Et tiår senere telte folketellingen i 2021 70 779 innbyggere, hvorav nesten 95 prosent identifiserte seg som etniske kroater og omtrent 2 prosent som serbere. Et en gang levende samfunn av dalmatiske italienere, som telte over ni tusen rundt 1910, krympet under og etter andre verdenskrig, og etterlater færre enn hundre innbyggere i dag.

Disse tallene sporer sporet i Zadars politiske og kulturelle tilknytning. I århundrer var byen hovedstaden i venetiansk Dalmatia, og gatene talte for både italiensk raffinement og slavisk tradisjon. Fra det femtende til det syttende århundre fostret den malere, skulptører og arkitekter – blant dem Giorgio da Sebenico og Francesco Laurana – og ble et samlingspunkt for kroatisk litterær virksomhet. Petar Zoranić skrev Planine, nasjonens første roman, og Jerolim Vidolić, Brne Karnarutić og Juraj Baraković bidro til en samling av folkelig fortelling. Under fransk styre fra 1806 til 1810 utga Zadars forlag Il Regio Dalmata, en tospråklig avis trykt på italiensk og kroatisk – sistnevntes første opptreden i periodisk form. Nasjonale gjenopplivinger på slutten av det nittende århundre sementerte byens doble arv ytterligere.

Kulturlivet er fortsatt livlig. Det kroatiske teaterhuset holder til i en nyklassisistisk sal i utkanten av byen. Nasjonalmuseet og det arkeologiske museet – etablert i 1830 – viser frem gjenstander fra forhistorisk tid til renessansen, mens museet for antikt glass viser frem lokale skjære- og blåseteknikker. En permanent utstilling av sakral kunst, «Zadars gull og sølv», avslører kirkelig metallarbeid og relikvieskrin innenfor veggene til en tidligere kirke. Musikken lever også videre: Det kroatiske sang- og musikalske selskapet Zoranić, grunnlagt i 1885, fortsetter sin kortradisjon, og hver sommer blander de rolige resonansene fra «Musikalske kvelder i St. Donatus», startet i 1961, seg med den adriaterhavske brisen. Siden 1997 har en internasjonal korkonkurranse brakt stemmer fra utlandet til å synge under Zadars middelalderbuer.

Det akademiske livet, avbrutt i 1807, ble gjenopplivet i 2002 med gjenopprettingen av Universitetet i Zadar, hvis middelalderske forløper dateres tilbake til 1396. Bibliotekene opprettholder det offentlige arkivet, mens fakultetene trekker på byens rolle som et utdannings-, industri- og transportknutepunkt for Nord-Dalmatia. Administrativt fungerer Zadar som sete for fylket og for den bredere regionen, et sentrum for handel og styring.

Transportforbindelser gjenspeiler byens rolle som både endestasjon og gjennomfartsåre. Adriaterhavskystens motorvei går gjennom Zadar og forbinder Split i sør med Rijeka og Zagreb via innlandsruter. To knutepunkter – Zadar 1 og Zadar 2 – gir tilgang til bynettverket, mens motorvei D424 fører til Gaženica havn. På land er det busser som er den eneste offentlige tjenesten, med rutebusser på sentralstasjonen og forstadsruter drevet av selskapet Liburnija. Jernbanen, som en gang forbandt Zadar med Knin og videre, opphørte passasjertrafikken innen 2020, noe som gjorde den til en av Europas største byer uten direkte togforbindelse. Fra sjøen går det daglig bilferger til Ancona i Italia, og lokale katamaraner og ferger betjener øyene i øygruppen. På Zemunik lufthavn utvider lavprisselskaper sommerrutene, noe som fører til en gjennomsnittlig årlig trafikkøkning på omtrent 30 prosent.

Likevel er turisme fortsatt kjernen i Zadars moderne liv. Besøkende tiltrekkes ikke bare av den lagdelte kulturarven, men også av byens kapasitet til å imøtekomme dem. Gaženica havn tilbyr roll-on roll-off-plasser for private yachter; gamlebyen utfolder seg i serpentinerte smug der kafeer presser seg inntil kirkemurer; moderne skulpturer, filmer og utstillinger gir liv til offentlige torg. Britiske aviser har bemerket denne vitaliteten – The Times kalte Zadar «Adriaterhavets underholdningssenter», mens The Guardian døpte den til «Kroatias nye kule hovedstad» i 2017 – men slike skjellsord hinter bare til byens sanne natur. I daggryets lys fremstår trappene langs sjømuren, som er vert for orgelets hjemsøkende toner, tidløse. Ved solnedgang blander de klingende harmoniene seg med måkeskrep, og besøkende stopper opp for å fange det forbipasserende lyset på århundrer med stein.

I slike øyeblikk åpenbarer Zadar seg ikke som et statisk museum, men som et sted der historie, klima og kultur er i konstant samtale. Hver kirkedøråpning, hver strekning av muren, vitner om overlevelse under skiftende suvereniteter. Innbyggerne følger kjente ruter fra havn til torg, fra nespark til forhøyet voller, og viderefører rytmene i dagliglivet i en by formet av imperium og sjø. Her, på Kroatias eldste scene, vedvarer den ubrutte tråden av menneskelig bosetning, ikke som en gjenstand, men som en pågående historie – en der nåtiden blir, i sin egen tid, fortiden som skal gjenskapes av de som følger etter.