Borjomi

Bordjomi, med litt over elleve tusen innbyggere per 2024, ligger 165 kilometer vest for Georgias hovedstad langs en smal del av Bordjomi-juvet. Byen ligger i det nordvestlige hjørnet av Samtskhe-Javakheti-regionen, og grenser til den østlige grensen av et enormt skogreservat som strekker seg over rundt 85 000 hektar. Fra dette utsiktspunktet har bosetningen et landskap formet av mineralkilder, frodige skråninger og en historie som strekker seg fra middelalderfestninger til keiserlige sommerpalasser.

I sine tidligste kapitler dannet dalen en strategisk korridor innenfor den middelalderske provinsen Tori. På de omkringliggende åsryggene våker ruinene av fortene Gogia, Petra og Sali fortsatt over bosetningen, stumme voktere etter århundrer med forsvar mot osmanske inngrep. Med Avalishvili-familien som hersker over territoriet fra det sekstende til det nittende århundre, yret høylandet en gang av landsbyliv – inntil avfolking fulgte etter påfølgende osmanske fremstøt.

Den russiske annekteringen tidlig på 1800-tallet satte fart på Borjomis gjenoppliving. Militære patruljer måtte snart vike for bad og beskjedne losjier på 1830-tallet. Høyprofilert beskyttelse begynte da visekongen av Kaukasus, Jevgenij Golovin, tok med seg datteren sin for å prøve det som allerede var berømt mineralvann, og overførte dermed vergemålet fra hæren til sivile hender. Hans etterfølger, Mikhail Vorontsov, bosatte seg der hver sommer og forvandlet åssiden med anlagte parker, nye villaer og promenader. Ved midten av århundret hadde navnet Borjomi – eller Bordzjomi, som tidlige kartografer registrerte det – blitt synonymt med aristokratisk fritid.

Storhertug Mikhail Nikolayvitsj mottok byen som et personlig len i 1871, en gave som understreket Bordjomis status i keiserlige kretser. Sønnen hans, Nikolay, la til et slott og formelle hager i den nærliggende landsbyen Likani, noe som ga dalen en følelse av filmatisk storhet. Hoteller ble mange langs svingete smug, og ved slutten av århundret ble mineralvannet tappet på flasker for eksport over hele det russiske imperiet, fraktet i trefat med jernbane. En demografisk vending fulgte denne velstanden; innen 1901 var etniske russere litt i undertall antallet innfødte georgiere blant byens innbyggere.

Sovjettiden omformet aristokratiske villaer til sanatorier, og bevarte fasadene deres selv om korridorene gjenlød av partielitens rekonvalesens. Byens betegnelse som fagforeningsferiested sikret en jevn strøm av besøkende som søkte balneologiske behandlinger og retreater blant furukledde åser. En ødeleggende flom i april 1968 rev terrasser og skylte bort deler av den sentrale parken, men Bordzjomis kjerne overlevde, og utvidelsen gjenopptok i de påfølgende tiårene. Etter det sovjetiske kollapsen sto byen overfor en periode med forfall, bare for å komme seg på beina tidlig på 2000-tallet gjennom fornyede investeringer i tappeanlegg, hoteller og infrastruktur.

Bordjomis primære tiltrekningskraft er fortsatt vannet. Væsken, som kommer fra dype kilder, har et høyt mineralinnhold som er verdsatt for fordøyelses-, lever- og metabolske behandlinger. Drikkekurer foreskrives året rundt, mens balneologiske behandlinger og torv- og gjørmebehandlinger støtter behandlinger for hjerte- og karsykdommer. De mikroklimatiske distriktene – Likani med sin dalvarme, Papa som ligger på høyereliggende skråninger og det forblåste platået – tilbyr distinkte terapeutiske miljøer. Besøkende kan komme om sommeren for klimatoterapi eller om vinteren for lavintensitetsbehandlinger; sesongen slutter aldri helt.

Ved siden av byen har administrasjonen til Borjomi-Kharagauli nasjonalpark et beskjedent hovedkvarter i Meskheti-gaten 23, hvorfra kart, tillatelser og soveposeutleie (for fem lari per dag) utstedes gebyrfritt. Det vernede området omfatter strenge naturreservater, forvaltede reservater og et forsteinet skogmonument, krysser seks kommuner og har åtte merkede stier. Avstandene varierer fra korte turer på fire hundre meter til lengre turer på over to tusen seks hundre, hver med ly, piknikområder og enkle køyesenger i tre. Lyavgiften er ti lari, campingplasser fem, og skogvoktere patruljerer for å sikre at den gratis tillatelsen medbringes.

Dette nettverket inviterer til ridning, terrengsykling og kulturelle turer blant furu- og bøkelunder. Dagsturer kan gå opp til åsrygger på tvers av åsene i høyder over to tusen meter. Én sti forbinder Bordjomi med landsbyen Qvabiskhevi; turgåere kan deretter ordne lokal transport tilbake, eller planlegge flerdagsturer med lett utstyr. Fugleliv, endemisk flora og middelalderske kirkeruiner tilbyr uventede belønninger for de som begir seg utenfor hovedrutene.

Nærmere byen strekker Borjomi sentralpark seg langs elven Borjomula. Den nedre halvdelen har kiosker, kafeer og et økologisk fornøyelsesområde – unikt i Kaukasus – mens den øvre delen avslører en terrasseformet foss kronet av en moderne skulptur. Inngangen koster beskjedent; parken markerer de fire første fontenene i mineralkilden, hvorfra vannet fortsatt renner fritt fra offentlige kraner. En taubane nær inngangen går opp til platået ovenfor, og setter reisende av ved siden av et pariserhjul og en klynge av hoteller fra sovjettiden med utsikt over dalen. En enveisbillett koster femten lari; noen velger å sykle opp og taxi ned, men nedstigningen til fots gjennom skogsveier belønner med åpne utsikter ved hver hårnålsvei.

Eventyrlystne kan forlate parken for å følge Cross Mount-stien. Stien starter ved en skarp hårnålslinje på østkanten av Pirosmani-gaten, og klatrer fra åtte hundre og tretti meter til over elleve hundre på under en time, og kommer ut på en steinete topp med vidstrakte panoramaer over Bordjomis hustak. Derfra slynger stien seg til ruinene av Gogia festning før den svinger nordøstover gjennom utemmede skogsområder tilbake mot byen, og avsluttes nær den vestlige enden av Pirosmani-gaten. Hele runden tar omtrent to til tre timer, avhengig av været.

Utover de vanlige reiserutene ligger det skjulte avledningsmanøvrer. Tre svovelholdige varme bassenger – nå semi-termiske – ligger i en bratt kløft nord for platået, og nås via ujevn sti eller med privat «taxi», der prisen kan overstige ti lari tur-retur. Landsbyen Libani, som ligger tretti minutter med bil, skjuler et forlatt sovjetisk sanatorium og en gjengrodd smalsporet jernbanekorridor som fører til den spøkelsesaktige Libani-stasjonen. En spasertur langs disse rustne skinnene gjennom furuskog ender ovenfor landsbyen Tba, hvorfra marshrutkaer returnerer til Bordjomi. Lenger unna ligger fossen ved Tshala nær landsbyen Sadgeri, et sjelden besøkt sted med lagdelte kaskader og pastoral ro.

Forbindelser til Bordjomi ankommer både med bil og tog. Intercity-minibusser går til Bakuriani, Batumi, Kutaisi og Tbilisi med jevne mellomrom, med priser fra én til sytten lari og reisetider som strekker seg fra én til fire timer. En liten rød marshrutka-holdeplass ligger på hovedveien utenfor stasjonen, og kjører uannonserte skyttelbuss til Chobiskevi, Dviri, Gori og Khashuri hele dagen. Togene fra den georgiske jernbanen ruller to ganger daglig mellom Bordjomi Park stasjon og Tbilisi, billetter koster to lari for en fire til fem timers reise; godslinjen lenger øst forblir inaktiv.

Innenfor det kompakte sentrum er de fleste gatene gangbare. En bybuss i tjue tetri-tråder mellom torget og godsterminalen; andre ruter krysser til Likani, Kvibisi og videre, som hver ender ved holdeplasser i små landsbyer. Drosjer og samkjøringsapper fyller hullene, selv om mange reisende liker å utforske til fots, og inhalere den skarpe duften av furu og den svake jernsmak i hver brune slurk kildevann.

De som er interessert i kulturell fordypning finner Museum of Local Lore i Tsminda Nino Street, hvor utstillinger forteller om byens etapper – fra middelalderpass gjennom keiserlige spa til sovjetiske sanatorier. Inngangsbilletten er fortsatt tre lari, med guidede turer tilgjengelig på engelsk og hebraisk for femten lari. Åpningstidene justeres sesongmessig, og strekker seg fra 10:00 til 19:00 om sommeren og stenger klokken 17:00 om vinteren.

Monumenter av stein og gips sporer tilbake til Bordjomis kosmopolitiske fortid. Romanov-palasset i Likani, nå et presidenttilfluktssted, ligger blant velstelte plener. I nærheten ligger Det blå palasset, eller Firuza – bygget i 1892 av en iransk konsul, og veggene har fresker som blander persiske plantemotiver, georgiansk murverk og europeiske detaljer. En kort kjøretur fører til Timotesubani-klosteret, hvor fresker fra 800-tallet fortsatt glimter bak graduerte buer, et vitnesbyrd om Georgias middelalderske kunstneriske blomstring.

Gjennom hele sin utvikling har Borjomi balansert helse og fritid, natur og omsorg. Selv de mest storslåtte bygningene forblir beskjedne i skala, forankret i løftet fra kildene som først trakk reisende for århundrer siden. Etter hvert som årstidene skifter, møtes byens menneskelige og naturlige historie i et levende landskap – et der geologi, klima og minner kombineres for å fremme både stille refleksjon og uventede eventyr.

I den klare fjelluften fortsetter Bordjomi å vugge både besøkende og innfødte i et miljø som er både beskjedent og dyptgående. Her, midt i skogens stillhet og susende mineralvann, utfolder en fortelling seg som sporer imperiernes flo og fjære, utholdenheten til lokale tradisjoner og jordens gjenopprettende berøring.