Chamonix

Chamonix-Mont-Blanc ligger på terskelen til Vest-Europas høyeste topp, med et areal på over 245 kvadratkilometer og en befolkning på litt under ni tusen innbyggere. Denne kommunen ligger i Frankrikes Haute-Savoie-departement i Auvergne-Rhône-Alpes-regionen, og ligger i dalen nord for Mont Blanc, omgitt av Aiguilles Rouges og Aiguille du Midi, og grenser til både Sveits og Italia. Chamonix, kjent som vintersportens vugge, var vertskap for de første vinter-OL i 1924, og har siden tiltrukket generasjoner av fjellklatrere og skiløpere som er ivrige etter å måle seg med isbreene og fjellryggene.

Dalens menneskelige historie begynte i 1091, da greven av Genevois ga området – den gang kjent under den latinske betegnelsen Campum munitum – til benediktinerklosteret St. Michel de la Cluse nær Torino. Ved slutten av 1200-tallet hadde navnet blitt krympet til Chamonis; i de påfølgende århundrene dukket det opp som Chamouny, Chamony og Chamouni før revolusjonærtiden sementerte den nåværende stavemåten i 1793. Under klosterets autoritet frem til 1519 kjøpte dalen senere sin frigjøring i 1786, en transaksjon som markerte både et juridisk og symbolsk avvik fra geistlig føydalisme.

Chamonix sikret seg retten til å være vertskap for to årlige markeder i 1530, men forble likevel utenfor rekkevidde for de fleste reisende frem til det attende århundre. Sivile tjenestemenn og Genèves biskoper – blant dem St. Frans av Sales i 1606 – våget seg inn i dalen i offisielt erende, men rekreasjon var mangelvare inntil engelske og geneverske besøkende begynte å publisere beretninger om høydepunktene. Det engelske selskapet til Richard Pococke og William Windham i 1744, etterfulgt av den geneverske lærde P. Martel og senere Horace Bénédict de Saussure i 1760, smidde en tidlig krønike om Mer de Glace og de omkringliggende toppene.

Huset Savoy innrammet dalen som et føydalt besittelsessted fra det ellevte til det fjortende århundre, og integrerte Chamonix i et rike som skulle forene regioner som nå var delt mellom Frankrike, Italia og Sveits. Savoyene, Europas lengstlevende kongehus, styrte fylket og senere hertugdømmet frem til 1860, da territoriene ble definitivt fordelt mellom Frankrike og Italia. Mot denne bakgrunnen fanget den vitenskapelige utfordringen med bestigningen av Mont Blanc publikums oppmerksomhet da de Saussure utlovet en pris i 1760 for den første toppen. 8. august 1786 oppnådde den lokale guiden Jean-Jacques Balmat og legen Michel-Gabriel Paccard denne bragden, og innviet en æra der alpinisme gikk fra utilitaristisk ferdsel til en jakt på høyde for toppens egen skyld.

Med ferdigstillelsen av jernbaneforbindelser, hotellbygging og fremveksten av mekaniske heiser på midten av 1800-tallet, akselererte Chamonix' rolle som et knutepunkt for fjellturisme. I 1821 ble Compagnie des Guides de Chamonix dannet for å regulere fellesskapsrettigheter i bakkene; den hadde et monopol på guider inntil franske myndigheter reformerte strukturen i 1892. Til tross for denne endringen, bestod foreningen som en lokal institusjon, og produserte personer som forfatteren og fjellklatreren Roger Frison-Roche. Kommunens formelle adopsjon av «Chamonix-Mont-Blanc» i 1916 understreket dens selvbilde som vokter av Europas høyeste fjellmassiv.

Vinter-OL i 1924 drev Chamonix ytterligere inn på verdensscenen, en høyde som kastet lange skygger etter hvert som århundret gikk. Under andre verdenskrig skjulte et barnehjem en rekke jødiske barn fra nazistenes forfølgelse – noen av deres beskyttere ble senere anerkjent som rettferdige blant nasjonene – og avslørte et stillere mot under byens mer synlige prakt. På 1960-tallet hadde tradisjonelt jordbruk og gjeterhold nesten forsvunnet fra dalbunnen, erstattet av en turistinfrastruktur med rundt seksti tusen senger og omtrent fem millioner besøkende årlig.

Utenfor sentrum ligger seksten landsbyer, som hver markerer en stasjon langs dalens ryggrad: fra Le Tour på 1462 meter, gjennom Argentière og Les Praz, til Les Bossons på 1012 meter, med navnene inngravert i den felles identiteten. Klimaet er klassifisert som fuktig kontinentalt, med en årlig nedbør på nesten 1280 millimeter; somrene gir milde dager, mens vintrene dekker toppene og passene i tung snø. Denne meteorologiske rytmen ligger til grunn for en vintersportsøkonomi som omfatter både preparerte løyper og utemmede off-piste-nedkjøringer som den berømte Vallée Blanche.

Taubanen Aiguille du Midi, som først ble ferdigstilt i 1955, hevder å være den høyeste vertikale bestigningen i verden, og løfter passasjerer til 3842 meter på tjue minutter over en enkelt tre kilometer lang strekning. Fra toppstasjonen tar en bratt heis besøkende til utsiktsterrasser som svever under selve Mont Blanc. Skiløpere og alpinister utnytter denne inngangsporten til å krysse Vallée Blanches fjorten kilometer lange isbre, en rute som krever lokal ekspertise og heldagsinnsats. På tvers av dalen tilbyr tre viktigste skiområder – Les Grands Montets, Brévent–Flégère og Domaine de Balme – terreng fra beskjedne bakker over Chamonix by til de svimlende couloirene i Argentière.

Chamonix' sportskalender strekker seg utover alpint. Byen er et fast stopp i FIS-verdenscupen i alpint ski og vertskap for Arlberg-Kandahar, og har også arrangert nordisk VM i ski i 1937 og skiskyting for kvinner i 1984 og 1988. Isarenaene har ønsket velkommen internasjonale konkurranser, fra ishockey-VM i 1930 til europamesterskapet i curling i 1991 og 1999. Hvert arrangement har bekreftet byens rykte som et sted der klimatiske ekstremer og tekniske krav tester grensene for menneskelig ferdighet.

Veiforbindelsen følger Route Nationale 205, «Route blanche», videre fra Autoroute Blanche ved Le Fayet. Mont Blanc-tunnelen, åpnet i 1965, går gjennom massivet og forbinder Chamonix med Courmayeur i Italia, mens en tidligere riksvei til Sveits nå har departementets betegnelse D 1506. Genève Cointrin internasjonale lufthavn ligger omtrent åttiåtte kilometer unna, med hyppige bussavganger som Chamexpress og Alpybus som frakter reisende til dalen. Mer eksklusiv transport via helikopter fullfører utvalget av tilgangsmuligheter.

Jernbanenettverk krysser hverandre ved Chamonix' meterstasjon på St Gervais-Vallorcine-linjen, som ble åpnet i 1901 og utvidet i 1908. Sporet her kan skryte av den bratteste stigningen for noen adhesjonsjernbane, og punkterer dalen med ti stopp fra Montroc-le-Planet til Les Bossons. Forbi Vallorcine går tannhjulbanen Mont Blanc Express inn i Sveits, mens Montenvers-tannhjulbanen, som åpnet i 1909, frakter besøkende til Mer de Glace-isfronten og tilhørende museer inne i dalen. Hver vinter, fra midten av desember til mars – og igjen om sommeren – klatrer Mont Blanc-trikken fra nærliggende Saint Gervais opp den sørlige flanken av massivet, og ender på 2380 meter.

Lokal mobilitet forener både tradisjon og moderne bekvemmelighet. Busser går hver halvtime mellom Les Houches, Chamonix og Le Tour, supplert av en nattlig «Chamo'Nuit»-tjeneste. Byens innbyggere og heiskortinnehavere reiser gratis med offentlig transport mellom Servoz og Vallorcine ved hjelp av Carte d'Hôte eller Mont-Blanc Multipass. For intime glimt av toppene går taubaner fra Les Praz til La Flégère og fra Chamonix sentrum til Planpraz og Le Brévent, og hver tur rammer inn forskjellige aspekter av massivets storhet.

Chamonix' besøkstilbud strekker seg utover bakker og topper. I byen ligger Alpinmuseet i et tidligere hotell på Avenue Michel Croz, og galleriene kartlegger utviklingen av fjellklatring fra eksperimenter på 1700-tallet til moderne sport, med roterende utstillinger. I nærheten ligger Krystall- og mineralmuseet som viser frem kvarts og andre alpine eksemplarer i en ombygd prestegård bak Maison de la Montagne. Begge institusjonene fremkaller de geologiske kreftene som formet dalen og den menneskelige impulsen til å tolke dem.

Selve Mer de Glace, som en gang var syv og en halv kilometer lang, er fortsatt en av Europas største isbreer, selv om isen trekker seg tilbake med en hastighet på centimeter daglig. Besøkende når breen via en nedstigning på 550 trinn eller en kort taubane til Hotel de Montenvers, hvor et lite krystall- og isbremuseum holder til i en hytte. En isgrotte, som hugges ut på nytt hvert år, gir en taktil følelse av isbreens iskalde hjerte, og minner reisende om både dens forgjengelighet og dens kraft.

Utover vinterens hvite rike avdekker dalen et nettverk av stier som belønner både vanlige turgåere og dedikerte fjellvandrere. Den klassiske Tour du Mont Blanc går rundt massivet på omtrent ti dager, en odyssé gjennom tre land og et teppe av høyalpine pass. For de med begrenset tid, forbinder dagslange ruter kabelbanetopper som Brévent og Flégère, eller går ned fra Mer de Glace-stasjonen mot Plan de l'Aiguille. En spesielt minneverdig vandring går oppover via Brévent, følger ryggen forbi Bel-Lachat-hytta og Rocher des Gaillands-klippene, og slynger seg deretter ned gjennom or-lunder til dalbunnen – en anstrengende seks timers travers som belønner tidlige starter med stille vind og lang utsikt.

Selve bestigningen av Mont Blanc er fortsatt et formidabelt foretagende: en tre-dagers og to-netters ekspedisjon som krever teknisk dyktighet, akklimatisering i stor høyde og inngående kjennskap til sprekkemønstre. De fleste gruppene ankommer via Voie Royale fra trikkens Nid d'Aigle-stasjon, selv om to ruter fra Aiguille du Midi – kjent som Trois Monts- og Grands Mulets-stiene – tilbyr alternative linjer mot toppen. Lisensierte guider fra Compagnie des Guides fortsetter å lede disse ekspedisjonene og opprettholder tradisjoner som går tilbake til selskapets grunnleggelse tidlig på 1800-tallet.

Til tross for veksten av feriesteder i lavereliggende områder, består Chamonix' forrang, styrket av arrangementer som Ultra-Trail du Mont Blanc, som har utfordret utholdenhetsløpere hver august siden 2003. Ettersom klimaendringer driver snøfall til høyereliggende områder, beholder dalens robuste vintertilbud – fra preparerte løyper i Les Houches til de eksponerte couloirene i Grands Montets og den høyalpine nedstigningen i Vallée Blanche – sin appell for både idrettsutøvere og entusiaster. Om sommeren og vinteren er Chamonix-Mont-Blanc et landskap av ekstremer, hvor nådeløs is og ruvende fjell møtes med århundrer med menneskelig ambisjon, og skaper en varig dialog mellom naturen og de som søker å oppleve dens høyder.