Bagdad

Bagdad reiser seg fra den brede, flate sletten i hjertet av Mesopotamia, med det slyngede Tigris som deler en by som har tålt den fulle omveltningen av menneskelig ambisjon og ruin. Her, der elvens alluviale siltavsetninger har skapt land av kvartær opprinnelse, strekker metropolen seg over rundt 673 kvadratkilometer, hjem til mer enn syv millioner sjeler – nesten en fjerdedel av Iraks befolkning. Fra skogen av minareter som punkterer silhuetten til de brede alléene som svinger mot den gamle Runde Byens forsvunne murer, bærer hovedstaden preg av påfølgende sivilisasjoner og moderne omveltninger.

I 762 e.Kr. valgte den abbaside kalifen Al-Mansur dette stedet med myrkant for å grunnlegge en ny hovedstad. Den runde byen, omgitt av konsentriske murer og forankret av kalifpalasset og den store moskeen, ga snart vei for ekspansjon utenfor vollene. Etter hvert som den islamske gullalderen blomstret, konkurrerte Bagdad med Chang'an i befolkning og økte til over én million innbyggere. Forskere oversatte greske avhandlinger og samlet avhandlinger om matematikk, medisin og astronomi innenfor det sagnomsuste Visdommens Hus. Multietniske og flerkonfesjonelle samfunn – persere, arabere, syrere, jøder og mandaere – fant en prekær harmoni, noe som ga byen kallenavnet «Lærdommens sentrum».

Den epoken tok slutt i 1258, da Hulagu Khans mongolske styrker kollapset byens forsvar og plyndret palasser og biblioteker. I de påfølgende århundrene hemmet plager og skiftende dynastier – Ilkhanatet, tyrkisk-persiske herskere, mamelukker og osmanere – Bagdads gjenoppretting.

Under osmansk administrasjon var Bagdad sete for byen med samme navn. I 1917 erobret britiske tropper byen; i 1921 tjente den som hovedstad i Mesopotamia-mandatet. Ved Iraks uavhengighet i 1932 gjenopptok byen en rolle som regionalt kulturelt knutepunkt. Oljeinntektene på midten av 1900-tallet innledet gjenoppbygging og en beskjeden renessanse av palasser og offentlige bygninger.

Invasjonen i 2003 forårsaket ny ødeleggelse. Historiske fasader smuldret opp og uvurderlige gjenstander gikk tapt. Opprørene i 2011–2013, og fremveksten av Den islamske staten fra 2014 til 2017, førte til en av verdens høyeste antall terrorhendelser. Siden 2017, etter IS' territoriale nederlag, har sikkerhetssituasjonen blitt bedre, og angrep har blitt sjeldne.

Bagdad ligger på en slette drenert av Tigris, som deler byen inn i Rusafa på østbredden og Karkh på vestsiden. Mot sørøst renner Diyala-elven langs forstedene før den munner ut i Tigris. Høyden over havet er knapt førti meter, noe som gjør byen sårbar for vårflom før moderne kontrollanlegg ble satt opp.

Klimaet er utvetydig ørken (Köppen BWh). Somrene er lange og nådeløse: dagtemperaturene nærmer seg rutinemessig 44 °C fra juni til august, med en rekordhøy temperatur på 51,8 °C den 28. juli 2020. Nettene gir knapt hvile, og faller sjelden under 24 °C. Regn om sommeren er så godt som fraværende. Vintrene er korte og milde, med høye temperaturer på 16–19 °C og nattlig frost bare sporadisk. Årlig nedbør, begrenset til november–mars, er i gjennomsnitt 150 mm, men svinger kraftig; i 2008 falt det lett snø for første gang på et århundre, og igjen i februar 2020.

Administrativt er Bagdad guvernement delt inn i ni kommuner, videre delt inn i distrikter og underdistrikter. Før 2003 administrerte disse enhetene kommunale tjenester uten politisk stemme. Koalisjonens provisoriske myndighet introduserte senere nabolagsmøter: 88 nabolagsråd valgte representanter til distriktsråd, som igjen dannet byrådet med 37 medlemmer. Etterfølgende reformer utvidet antallet nabolag til 89. Utenfor byen sender lokale råd i tjue nahias delegater til seks qada-distriktsråd, som knytter landsbyer og tettsteder til provinsiell styring.

Bagdads befolkning – 7,22 millioner i 2015 – består av et mangfold av etnisiteter og trosretninger. Irakiske arabere utgjør majoriteten; minoriteter inkluderer kurdere (rundt 300 000, hovedsakelig sjiaer av luri-avstamning gruppert rundt kurdernes kvarter), turkmenere i Adhamiyah og Ragheba Khatun, assyrere hovedsakelig i distriktene Karrada og Mansour, og Kawliya av domari-arv. Små sirkassiske kvarterer eksisterer fortsatt sammen med samfunn av mandere, bahaier og sikher.

Den religiøse tilhørigheten er hovedsakelig muslimsk, nå et lite sjia-flertall (omtrent 52 prosent), med sunnier, lenge dominerende, redusert av sekterisk fordrivelse. Kristne – en gang 300 000–800 000 før 2003 – teller nesten 100 000 i dag, fordelt på kaldeisk-katolske, syrisk-katolske, assyrisk-østlig kirke og syrisk-ortodokse kirkesamfunn. Bagdads jødiske befolkning har krympet til rundt 160, konsentrert i gamle bydeler som Bataween og Shorja.

Som Iraks regjeringssete huser Bagdad nasjonale departementer, statlige foretak og sentralbanken. Byen genererer omtrent 40 prosent av BNP. Tungindustrien – sement, tobakk, tekstiler, lær – er samlet i metropolen og satellittbyer som Taji. Raffineriene i Dora bearbeider over 200 000 fat daglig. Nylige funn av aluminium, nikkel og andre mineraler venter på vurdering.

Hovedkvarteret til Iraqi National Oil Company, Iraqi Airways og børslinjen Al-Rasheed Street, som også huser multinasjonale filialer – Shell, Honeywell, GE. Frivillige organisasjoner har etablert forretningsinkubatorer for å redusere kronisk undersysselsetting i offentlig sektor. Kjøpesentre som Baghdad Mall og Dijlah Village hinter til en gryende forbrukerkultur.

Offentlig transport er uutviklet; private drosjer dominerer overbelastede gater som er beregnet på 700 000 kjøretøy, men som likevel bærer opptil tre millioner biler. Elvetransport tilbyr avlastning, med ferger og småbåter som frakter pendlere over Tigris. Fire store broer – 14. juli, A'immah og Sarafiya blant dem – går over elven; nitten flere er planlagt. Hovedveier som Damaskusgaten, Hillaveien og Abu Nuwasgaten strukturerer bynettet. Bagdad internasjonale lufthavn, åpnet i 1982, gjenopptok driften i 2000 under sitt nåværende navn og fungerer som Iraks viktigste luftport.

Til tross for plyndring og ruiner har Bagdad beholdt en rekke historiske og moderne landemerker. Nasjonalmuseet, selv om det er fratatt mange antikviteter, bevarer før-islamske relikvier. Det irakiske nasjonalbiblioteket led store tap av manuskripter. Al-Shaheed-monumentet og seiersbuen står på Grand Festivities-plassen og minnes Iran-Irak-krigen og, mer nylig, alle martyrene.

Religiøse bygninger vitner om byens mangfoldige fortid: Masjid al-Kādhimayn trekker millioner av sjiamuslimske pilegrimer til gravene til imamene Musa al-Kadhim og Muhammad at-Taqi hvert år. Haydar-Khana-moskeen fra det 10. århundre og kafeer som al-Zahawi ligger langs Al-Rasheed-gaten. I Rusafa pulserer Mutanabbi-gaten av bokhandlere, et levende arkiv med irakiske brev. Qushla, det osmanske brakkekomplekset, tilbyr skyggefulle lysthus for poesiopplesninger under det ikoniske klokketårnet, en gave fra Georg V som nå er på UNESCOs foreløpige liste.

Den jødiske arven består ved Meir Taweig-synagogen og Al-Habibiyah-kirkegården; den store synagogen står som museum. Mandaean Mandi i al-Qadisiyah forankrer samfunnets ritualer, selv om planene om et større tempel får fart. Sikh-pilegrimer strømmet en gang til Baba Nanak-helligdommen; i dag er gjenoppbyggingen fortsatt urealisert. Baháʼu'lláhs hus, som ble ødelagt i 2013, tiltrekker seg fortsatt bahá'í-besøkende.

Moderne kulturinstitusjoner inkluderer Nasjonalteatret – under restaurering etter plyndringene i 2003 – sammen med musikk- og ballettskolen, Institutt for kunst og det irakiske nasjonale symfoniorkesteret, hvis repertoar blander europeiske klassikere med lokale instrumenter. Bagdad ble med i UNESCOs Creative Cities Network som en litteraturby i 2015, som anerkjennelse av århundrer med vers som feirer og beklager byen.

I de senere årene har gjenoppbyggingen reparert veier og broer, selv om store prosjekter – Romantisk øy ved Tigris, nye palasser og sentralbanktårnet – er forsinket av byråkrati og korrupsjon. CNBC rapporterte om rundt 150 planlagte underholdningskomplekser, men mange stopper opp. Private initiativer i oppstartssentre og coworking-områder signaliserer en ungdommelig gründerånd.

Religiøs turisme har tatt seg opp igjen, ettersom pilegrimer fra Iran, Pakistan og India fyller avenyene som fører til Al-Kadhim- og Abu Hanifa-moskeene; sekulære besøkende fra Tyrkia, Frankrike og USA besøker museer og bokhandel. Det årlige antallet pilegrimer nærmer seg én million. Likevel bærer gamlebyens smale smug og knuste fasader fortsatt arrene etter krigen.

Bagdad består som en by med oppsiktsvekkende sammenstillinger: brennende sommervarme som skygger for frodige elvebredder, århundrer med lærdom skygget av ruiner. Historien er skrevet i leirstein og marmorportaler, i biblioteker både eksisterende og forsvunne. Moderne skyskrapere reiser seg ved siden av osmanske kupler; poeter synger vers fra kafeer som overlevde kalifene. Her, midt i elvens jevne strøm, hører man den ubarmhjertige rytmen til en by som har overlevd erobring, hungersnød og sekterisk strid – og likevel forblir uutslettelig levende.