Begrensede riker: Verdens mest ekstraordinære og forbudte steder
TuristdestinasjonerI en verden full av kjente reisemål, forblir noen utrolige steder hemmelige og utilgjengelige for folk flest. For de som er eventyrlystne nok til å…
Mumbai is India’s largest metropolis by population and its beating economic heart. With a city‐proper count of roughly 12.5 million (2011 census) and an urban agglomeration exceeding 22 million by 2025, it is among the world’s most populous cities. It sprawls along the western coast of India on the Salsette peninsula, with the Arabian Sea to its west and mangrove creeks to its east. Once a cluster of seven islands inhabited by Koli fisherfolk, Mumbai now combines intense urban density with leafy suburbs and protected green spaces. Its economy is prodigious: Mumbai is the financial capital of India, hosting the Bombay Stock Exchange (Asia’s oldest stock exchange) and the headquarters of major banks, corporations and the Reserve Bank of India. The city also claims the highest number of billionaires of any Asian city.
The city’s complex identity is hinted at by its many nicknames. Most famously it is called the “City of Dreams,” a reference to its allure for migrants nationwide. Ambitious newcomers from every Indian state flock here for opportunity. Mumbai’s film industry (Bollywood) and cosmopolitan lifestyle amplify its glamour, making it a symbol of aspiration. In a civic poll, locals described the essence of Mumbai as resilience, determination and hope – a relentless energy of people striving to fulfill ambitions (often dubbed the “spirit of Mumbai”). The phrase captures how even amid grinding challenges—crowding, heat and monsoons—residents persevere and innovate.
Mumbai also honors its multiple pasts in its very names. For centuries the islands were known to locals as Heptanesia in ancient Greek and had names in Hindi/Marathi reflecting local goddess worship ( Mumba eller Mahimar relating to the Koli shrine of Mumbādevī). The port was dubbed “Bombaim” (Good Bay) by the 16th-century Portuguese, later anglicized to Bombay. When the British took over the port from the Portuguese in the 17th century (as part of Catherine of Braganza’s dowry), Bombay grew rapidly under East India Company rule. After Indian independence the debate over the city’s Marathi identity led to its official renaming in 1995 from Bombay to Mumbai, honoring Mumbādevī and Marathi heritage. The change reflected more than semantics: it symbolized asserting a local cultural pride after centuries under colonial rule and an immigrant-led economy.
As of 2025 Mumbai’s metro population is estimated at ~22 million, making it one of the world’s megacities by population. About two‑thirds of residents are native Maharashtrian Hindus, with sizable Gujarati, Muslim, Christian, Jain and Parsi communities. Mumbai is famously polyglot: roughly 16 major Indian languages can be heard in city streets. Marathi is the official state language, but Hindi and English are widely used. Remarkably, Mumbai hosts the largest Parsi community on Earth (over 68,000), a legacy of the Zoroastrian immigrants who built many of its 19th-century institutions.
Economically, Mumbai dwarfs other Indian cities. It has the country’s richest GDP (nominal) and serves as the nation’s financial engine. All of India’s leading financial institutions are here: the Bombay Stock Exchange (est. 1875, Asia’s oldest stock exchange), the National Stock Exchange, and the Reserve Bank. Major corporate headquarters (Tata, Reliance, Aditya Birla, Godrej etc.) cluster here. In cultural terms Mumbai is the heart of India’s entertainment. Bollywood, the Hindi-language film industry, churns out hundreds of films a year here. (In 2022 Bollywood alone was ~33% of India’s box office.) Over half the Indian public identifies with Hindi cinema and these globalized trends are shaped in Mumbai’s studios. In sum, Mumbai’s economy spans film and media, finance and trade, technology startups, manufacturing (textiles, chemicals) and an emerging service sector – a remarkable diversity unique among Indian cities.
Mumbai sits on the southwest coast of India in the Konkan region. The “main” city occupies the southern end of Salsette Island, with the Arabian Sea to its west and Thane Creek (an estuary) to the east. It stretches northward about 25 km to the limits of the suburbs, where it meets the Thane and Vasai Creek estuaries. The topography is mostly flat coastal plain, rising gently inland to green wooded hills (the Sanjay Gandhi National Park in the north reaches 450 m). A long spit of reclaimed land known as Marine Drive frames the bay. Mumbai’s coastline and wetlands host mangroves and migratory birds (notably flamingos in winter). The city’s soil is ancient riverine muck, and it lies just north of the Western Ghats foothills.
The climate is tropical. Mumbai has a hot, humid summer (April–June) often exceeding 35°C, a severe monsoon season (June–September) with intense rains (over 2,100 mm annually) and flooding, and a cooler, dry winter (October–March) with highs in the mid-20s°C. The southwest monsoon is a defining feature: daily downpours and gulf gusts make August especially torrential. This annual cycle means the best time to visit Mumbai is generally winter (November–February) when skies are clear and temperatures mild. The monsoon can transform the city—lush but soggy—and travel is difficult when highways and trains flood. Summer’s heat can also be oppressive for travelers unaccustomed to tropics. By contrast, the “winter” months offer warm, comfortable days ideal for outdoor sightseeing.
Why “City of Dreams”?. The nickname “City of Dreams” captures Mumbai’s mythos. Outsiders come seeking fame and fortune, from poverty or small-town life. As one urban survey notes, “migrants from every part of the country move to the city in search of a better life, hence the name City of Dreams was coined”. This entrepreneurial pulse is tied to Mumbai’s economic status: it hosts India’s premier financial institutions (Bombay Stock Exchange, Reserve Bank), large industrial firms, and creative industries. A job here can be lucrative, so for many migrants it is a beacon of hope. Cinematically, it is the home of Bollywood – dreams are literally made on its silver screens. Architecturally too, Mumbai’s skyline and seaside Avenue of Lights (Marine Drive) have inspired travel writers and photographers. In short, the city’s vibrancy and promise give it a aspirational image that draws people from far beyond Maharashtra.
City vs. Bombay: Significance of the Name Change. The formal change from “Bombay” to “Mumbai” in 1995 had deep meaning. Many saw “Bombay” as a colonial relic (from the Portuguese “Bombaim”), whereas “Mumbai” linked to the Hindu goddess Mumbā and Marathi identity. The renaming was championed by the regional Shiv Sena party to emphasize local roots. It was controversial: the city’s global brand was “Bombay,” used in centuries of documents, film names and institutions. Yet proponents argued it “realized local aspirations” by reflecting true heritage. Today both names persist in usage – older generations still say “Bombay,” tourists often hear the historical name, while official discourse is uniformly Mumbai. The change highlights Mumbai’s layers: under the veneer of a modern global city lies the legacy of fishing villages and pilgrimage spots that first gave it significance.
Seven Islands to Modern Megacity. The geography underwrites Mumbai’s history. Originally, seven small islands (Bombay Island, Colaba, Old Woman’s Island, Mahim, Mazagaon, Worli and Parel) were separated by creeks. Ancient texts even call it Heptanesia. The Portuguese gained control of these islands by the 16th century. Later in 1661 the islands came under British rule (as a wedding dowry), and the East India Company set up port facilities. Starting in the late 18th century, grand engineering projects (e.g. the Hornby Vellard) began to fill the inlets between islands. By the 1840s reclamation had joined all seven, creating one continuous landmass. This allowed the grid planning of South Mumbai and the building of docks, railways and mills. In effect, Mumbai’s very shape is the product of centuries of human effort, foreshadowing its transformation into a contiguous global city by the 20th century.
Mumbai’s past reaches back to antiquity. Archaeological evidence shows habitation here since prehistoric times. In early eras these islands were part of various Indian kingdoms – the Maurya empire, Satavahanas, and later the Silhara and Yadava dynasties. For much of the first millennium CE, they were primarily occupied by the Koli fisherfolk, for whom the islands and the adjoining Konkan forests were rich in fish and coconut groves. Local legend says a temple to the goddess Mumbā (a local incarnation of Parvati) on Mahim hill was famed long ago, anchoring the name “Mumbai.”
By the early 1500s the Portuguese had arrived. In 1534 a treaty ceded the seven islands of Bombay and neighboring territories to Portugal. The Portuguese administration (based in Bassein) called the main harbor “Bom Bahia” (Good Bay), which became “Bombaim” in Portuguese usage. They established churches, forts and small settlements: walk down Colaba and you can still see the ruins of a Portuguese church. The islands continued to host large communities of Hindu fishermen and farmers, even under Portuguese rule.
In 1661 the islands passed to British hands (as part of Catherine of Braganza’s dowry to Charles II). Within a few years, the East India Company secured control of the territory. Under the Company, Bombay’s prominence grew rapidly. In 1687 Bombay became the headquarters of the Bombay Presidency and displaced Surat as the trading hub. The British improved the port, drawing shipping to Bombay’s deep harbor. Cotton trade boomed in the 19th century, fueled by American Civil War demand. A plague (1896) and local agitation marked the turn of the century, but the population surged from a few tens of thousands to nearly a million by 1900. Mumbai (still called Bombay) became a motor of the freedom movement too: it hosted significant protests like Gandhi’s 1930 Salt March departure and the 1942 Quit India uprising.
Independence in 1947 brought new changes. Bombay State initially included Marathi- and Gujarati-speaking regions until 1960, when linguistic reorganization made Bombay the capital of Maharashtra. The city’s name remained Bombay officially until 1995, when the state government under Shiv Sena renamed it Mumbai. The late 20th century saw Mumbai become India’s media and financial capital. However it also faced challenges: mass migrations swollen slums (such as Dharavi), devastating terror attacks (1993 bombings, the 2008 terror siege at Taj and Oberoi), and infrastructure strain. Each has tested the city’s resilience.
To this day one can trace Mumbai’s history in its landmarks: the British-era Victoria Terminus (now Chhatrapati Shivaji Terminus, a Gothic train station) reminds of colonial Bombay; the colonial facades on Ballard Pier evoke early trade; historic mills (now redeveloped) hint at the cotton era. And just as it once merged islands by filling creeks, Mumbai continues to grow outward – the recent Trans-Harbour Link and the metro lines are new bridges connecting it. The past is everywhere, deepening the significance of every monument and street, and giving context to Mumbai’s rapid modern pace.
Mumbai occupies most of Salsette Island and a small part of Trombay Island to its southeast. The city proper lies on a narrow peninsula at Salsette’s south end, with the mainland further north and northeast. To the west is the open Arabian Sea; to the east the Thane Creek separates it from Navi Mumbai. Along this peninsula and adjacent reclaimed land lie the dense wards of South Mumbai (Colaba, Fort), together known as SoBo. The city then fans northward through middle-class neighborhoods (Dadar, Bandra, Andheri, etc.) and finally to the suburbs (Thane, Navi Mumbai).
Salsette and Coasts. This coastal position shapes Mumbai’s layout. The city has very little arable land. Coastal roads like Marine Drive and Worli Sea Face edge the bay. The western suburb of Juhu has a long beach. A chain of creeks and mangroves fringes much of the east and north (Panvel Creek, Thane Creek, Vasai Creek), trapping tidal waters. These wetlands are ecologically important – for instance, they are habitat for more than 80 species of migratory birds, including the tens of thousands of flamingos that gather in winter on the Sewri mudflats. Indeed, one local photojournalist notes that every year “tens of thousands of pink flamingos stop over in Mumbai on their annual migration” using Sewri as a transit camp.
På det høyeste området (Malabar Hill i sør, Sanjay Gandhi Park i nord) finner man områder med grøntområder og gamle templer (som Walkeshwar). Men mye av Mumbais område er bebygd. Kraftig landgjenvinning har skapt moderne byområder på tidligere tidevannsområder (Nariman Point, Bandra Kurla Complex). I dag dekker Mumbai omtrent 603 km² land. Det bebygde landskapet er et lappeteppe av skyskrapere, høyblokker, mellomstore leiegårder og uformelle bosetninger (slumområder), ispedd noen få parker som den enorme botaniske hagen og de grønne skråningene i Sanjay Gandhi nasjonalpark i forstedene.
Mumbais klima er et tropisk monsunklima som er typisk for læreboken. Det er svært lite årlig temperaturvariasjon, men ekstreme svingninger i nedbør. Året kan deles inn i tre deler:
Sommer (mars–mai). Varmt og fuktig. Dagtemperaturene når ofte 32–36 °C, noen ganger mer. Luftfuktigheten holder seg over 70 %, noe som gjør at det føles varmere. Nettene er bare litt kjøligere. Sjøbris gir litt lindring, men hetebølger forekommer. Reisende som ikke er vant til tropisk varme, kan synes at denne årstiden er ukomfortabel for sightseeing.
Monsun (juni–september). Den sørvestlige monsunen bringer svært kraftig regn. Mumbai får vanligvis 80–90 % av den årlige nedbøren på ~2200 mm i disse månedene. Intense daglige regnskyll kan raskt oversvømme gater (avløp og veier blir oversvømmet av byens to millioner daglige turer med private kjøretøy og kollektivtransport). Juli og august er vanligvis de mest regnfulle, med endagsflom som av og til overstiger 300 mm. Historiske data registrerer hendelser som juli 2005 (en uke med rekordstorme regn som grunnstøtte byen) og plutselig flom med noen års mellomrom. Himmelen er overskyet, og luftfuktigheten er 80–90 %. Reiser under monsunen krever forsiktighet: tog går med redusert frekvens, ferger kan ikke gå, og veier kan bli ufremkommelige. Imidlertid er monsunmånedene også frodige og dramatiske – fossefall utenfor byen renner ned, og hager blir smaragdgrønne.
Vinter (oktober–februar). Dette er den mest behagelige værperioden. Temperaturene varierer omtrent 18–32 °C om dagen, og faller til 15–20 °C om natten. Himmelen er stort sett klar og nedbøren er ubetydelig. Denne tørre årstiden er ideell for utendørsaktiviteter, sjøbrisen er mild, og luften er relativt ren. Januar og februar har vanligvis veldig behagelige forhold (maks. 30 °C). Vinteren regnes generelt som den beste tiden å planlegge et besøk.
Med dette klimaet er det lurt å planlegge reiser rundt årstidene. De fleste guider anbefaler å besøke byen mellom oktober og mars, når du kan nyte sightseeing med minimal forstyrrelse. Januar og februar kombinerer spesielt grønne parker med kjølige morgener, mens oktober–november har litt høyere luftfuktighet, men fortsatt tålelig. Festivalsesongen (oktober–november) sammenfaller også med godt vær. I motsetning til dette vil det å bestille en Mumbai-ferie i juli eller august bety å håndtere daglig regn, redusert sikt for takutsikt (som på Marine Drive) og risikoen for at tog blir forsinket av vannlogging. Sommeren er gjennomførbar, men vanligvis veldig varm midt på dagen; sen ettermiddag eller kvelder på stranden eller ved vannkanten kan hjelpe.
Mumbais befolkning er en ekstraordinær blanding av samfunn. Byen har blitt beskrevet som Indias «smeltedigel», og hver folketelling gjenspeiler mangfoldet. Fra 2024-estimater utgjør fortsatt marathi-talende maharashtriere flertallet, men ingen enkeltgruppe har absolutt flertall. I følge demografiske data er omtrent 42 % av byens innbyggere innfødte maharashtriere (marathi-talere). De nest største samfunnsgruppene er gujaratier (~19 %) og muslimer (~20 %). Det finnes også betydelige befolkninger av sindhier, tamiler, teluguer, bengalier og andre som har slått seg ned for forretninger eller jobber. Mumbais kosmopolitiske karakter gjenspeiler også globale bånd: hundretusenvis av migrantarbeidere ankommer hvert år fra andre indiske stater, og over 20 utenlandske ambassader eller misjonsstasjoner kaller byen hjem, noe som tiltrekker seg diplomater og utlendinger.
Marathi er det offisielle språket i Maharashtra, men hindi (nasjonalspråket) og engelsk er lingua franca i Mumbai. I byens daglige liv er det vanlig å høre kodebytte – folk snakker kanskje marathi hjemme, hindi på markeder og engelsk i forretningslivet. Bemerkelsesverdig nok kan en enkelt gate ha skilt på engelsk, marathi, hindi, gujarati, til og med urdu og arabisk skrift. Bussannonseringer går på marathi, hindi og engelsk. Befolkningen snakker «Bambaiya Hindi» – et fargerikt Mumbai-slang som blander hindi, marathi og engelske ord. Dette flerspråklige miljøet betyr at de fleste Mumbai-innbyggere er minst tospråklige.
Mumbai er et eksempel på religiøs pluralisme. Hinduisme praktiseres av omtrent to tredjedeler av befolkningen. Islam er den nest største religionen (rundt en femtedel av innbyggerne). Det finnes også betydelige kristne (for det meste katolske) samfunn, spesielt blant goanske etterkommere, et gammelt jødisk samfunn (om enn lite), og Indias største parsi (zoroastriske) befolkning. Byens gater er oversådd med templer (Ganesh, Shiva, Hanuman, Kanjak), moskeer (Haji Ali Dargah er den mest berømte), kirker (Bombay-katedralen, Mount Mary-basilikaen, St. Andrews) og ildtempler (Atash Behrams for parserne). Denne billedveven av tilbedelsessteder betyr at festivaler for alle trosretninger er offentlige feiringer.
Mumbais parsi-samfunn alene er verdt å merke seg. Med sine rundt 68 000 innbyggere er det verdens største gjenværende parsi-befolkning. Disse zoroastriske innvandrerne (persere som slo seg ned i India) har hatt en enorm kulturell innvirkning – de har grunnlagt Mumbais første industri (tekstiler), skoler og filantropiske institusjoner. Selv om de er små, er parsi-bidragene (som ikoniske iranske kafeer og sprø ...) det var eggeretter) er vevd inn i Mumbais kulturelle struktur. I en by med millioner av innbyggere bidrar hver religiøse gruppes festivaler til den livlige atmosfæren året rundt: fra Ganesh Chaturthi-bad og Deepavali-lamper til Eid-feiringer og julelys, gjenspeiler Mumbais kalender alle tradisjonene.
En liten del av Mumbais befolkning har oppnådd global berømmelse: dabbawalaene. Dette nettverket av lunsjbud (for det meste fra Maharashtra) driver et forbløffende effektivt system for å frakte hjemmelaget lunsj til kontorarbeidere over hele byen, og deretter returnere tomme esker. Hver ukedag transporteres rundt 175 000–200 000 matbokser gjennom Mumbai via sykkel, tog og håndkjerre av omtrent 4500–5000 dabbawala-arbeidere. Hver matboks er kodet med symboler, slik at den finner veien gjennom dusinvis av relépunkter til riktig adresse i tide. I testing er feilraten deres usedvanlig lav (legenden sier at det er omtrent én feil av en million leveranser) – en bragd som ofte omtales som om det var «six-sigma»-kvalitet. Dabbawalaene demonstrerer disiplinert samarbeid og lokal kunnskap. Suksessen deres har blitt en casestudie innen logistikk, som illustrerer Mumbais menneskelige og kulturelle unikhet: her er et førindustrielt nettverk som bokstavelig talt gir næring til byen hver dag med nesten perfekt pålitelighet.
Dabbawalas historie har blitt et symbol på Mumbais flittige ånd. Den viser hvordan en enorm by med mange millioner fortsatt kan drives av tidløse menneskelige nettverk. Bildet deres – sykkelbårne tiffinbærere som plystrer langs forstadsspor – er et symbol på byens travle nabolag. På en måte drar hele byen nytte av det: mens noen skryter av teknologi, er dabbawala-nettverket en påminnelse om hvordan samfunnsbasert tjeneste og tillit fortsatt kan trives i Mumbais tid med finanstårn og oppstartsbedrifter.
Som Indias kommersielle knutepunkt er Mumbais økonomi uten sidestykke innenlands. Her finner du Indias børser og ledende finansinstitusjoner. Bombay Stock Exchange (BSE) i Dalal Street, grunnlagt i 1875, er Asias eldste børs (eldre enn Tokyo, Sydney eller Shanghai) og er i dag blant verdens ti største etter markedsverdi (rundt 5 billioner dollar). Rett over veien ligger Securities and Exchange Board of India (SEBI) og National Stock Exchange (NSE) i Bandra Kurla, som begge regulerer Indias kapitalmarkeder. Reserve Bank of India (Indias sentralbank) har hovedkontor her, noe som underbygger Mumbais rolle i nasjonal bank- og valutapolitikk. Titalls store banker, forsikringsselskaper og meglerhus ligger langs gatene.
Mumbais industri startet historisk sett med tekstiler (byen hadde hundrevis av bomullsmøller på 1800- og 1900-tallet, mange i det sentrale Girangaon). Selv om disse møllene stengte innen 2000, finnes det fortsatt ettermæle i de eldre bomullsmølle-nabolagene Kurla og Parel, og hos veverne som en gang laget fasjonabelt musselin og fargestoffer. I dag har produksjon og tjenester erstattet tekstiler. Byen har store virksomheter innen kjemikalier, legemidler og metallurgi. En ny farmasøytisk korridor i nord (rundt Mira Road) viser den pågående industrielle basen.
Bollywoods filmproduksjon er en viktig del av Mumbais økonomi og identitet. Filmstudioene rundt Chembur og Bandra produserer hundrevis av Bollywood- og regionalspråklige filmer årlig (en industri som sysselsetter hundretusenvis). Bollywood-forbruket drypper gjennom tusenvis av relaterte småbedrifter – scenografer, kostymemakere, digitale teknikere, stuntkoreografer osv. Tilsvarende er Mumbais publiserings- og reklamesektorer store – mange indiske aviser (Times of India, Indian Express) og alle landets største reklamebyråer er Mumbai-baserte. TV-kanaler (hindi, engelsk, musikk, næringslivsnyheter) og digitale medieselskaper klynger seg også sammen her. På en måte dikterer Mumbai Indias populærkultur: fra filmer til TV-såpeoperaer til nyheter, setter byens skjermpersonligheter og mediemoguler ofte nasjonale agendaer.
I løpet av de siste tiårene har Mumbai blitt et sentrum for finans, bankvirksomhet og teknologi. Hundrevis av multinasjonale selskaper har kontorer i Bandra-Kurla Complex (BKC) og Lower Parel. Byen har opplevd en boom innen programvare og finansteknologi – fintech-oppstartsbedrifter, IT-tjenestefirmaer (spesielt de som er relatert til finans), og til og med bioteknologiske oppstartsbedrifter spirer her. Offshore callsentre (for kundesupport) og outsourcing av forretningsprosesser sysselsetter også millioner. Mens Bangalore og Delhi pleier å være ledende innen ren teknologi, er Mumbai fortsatt hovedkvarteret for Indias etablerte konglomerater, advokatfirmaer og multinasjonale selskaper, noe som gjør det til et kraftig knutepunkt for bedriftstjenester og høyfinans.
Kort sagt, Mumbais økonomi kan kalles en atlantisk mylder: like variert som befolkningen. Fra styreromstårnene Nariman Point og BKC til Dharavi-verkstedene som produserer sko og bind, har byens «økonomiske billedvev» alle tråder – finans, film, handel, teknologi, produksjon, helsevesen, skipsfart og handelsvirksomhet. Det er Indias største havn (Nava Sheva og Bombay havn håndterer utenlandslaster), og den har innflytelse på tvers av de maritime handelsrutene mellom Indo og Stillehavet. Forretningsreisende spøker ofte med at Mumbai går på adrenalin: markedene åpner tidlig (aksjemarkedet presis klokken 9), skipene løfter seg om natten, og kontorene summer til sent på kveld.
Som ordtaket sier, «sover Mumbai aldri» – en passende metafor. Mellom de prangende høyhusene og de trange fabrikkbygningene er byen levende dag og natt med handel. Denne blandingen av tradisjonell industri (fiske, skipsopphugging, håndverksvarer) og banebrytende finans har gjort Mumbai til landets vekstmotor. BNP (PPP) er anslått til rundt 400 milliarder dollar. I 2017 kalte The Economist Mumbai en «alfaverdensby», noe som gjenspeiler dens globale tilknytning. I Asia er det bare Tokyo, Shanghai, Singapore og Hong Kong som kan konkurrere med den i global bystatus.
For nykommere kan Mumbai være spennende, men overveldende. Størrelsen, støyen og folkemengdene er ulikt mange andre byer. Her er viktige praktiske tips og reiseruter for et første besøk.
Reiseguider anbefaler generelt å bruke penger i det minste 3 til 5 dager for å dekke hovedattraksjonene. En veldig rask 3-dagersplan ville fokusere på Sør-Mumbai: Dag 1 (Colaba og Fort-området) med besøk til Gateway of India, det historiske Taj Hotel, Colaba Causeway-markedet og Prince of Wales Museum; Dag 2 med utforskning av det historiske kunstdistriktet Kala Ghoda, buene til CST, Mani Bhavan (Gandhis museum), og avslutning på Marine Drive i skumringen; Dag 3 med ferge til Elephanta Caves og nytelse av Chowpatty Beach om kvelden. Denne 3-dagers kjernen dekker det du må se.
For en 5-dagers tur kan man legge til nabolag og dagsturer. For eksempel kan dag 4 se Bandras elegante kaféområde, Bandstand-promenaden og gatekunst; dag 5 dekker forstedene (kanskje en formiddag i Sanjay Gandhi nasjonalpark og Kanheri-hulene) eller shopping på Linking Road og Hill Road. En alternativ 5-dagers plan er beskrevet i reiseblader: den kan dedikere en hel ettermiddag til Bollywood (omvisning i et filmstudio i Goregaon), eller en kveld ute i Lower Parels restaurantdistrikt. Ideen er: 3 dager gir deg høydepunktene og fotomuligheter; 5 dager gir et mer avslappet tempo, inkludert markeder, nabolag og en smak av lokalt liv.
Mumbai har generelt et positivt sikkerhetsrykte sammenlignet med andre store indiske byer. Voldelig kriminalitet mot turister er svært sjelden. I følge internasjonale sikkerhetsvurderinger regnes Mumbai som «tryggere enn Delhi» for besøkende. De vanligste problemene er småtyveri og svindel: lommetyver på overfylte markeder eller på tog, og sporadiske selgere som tar overpris. Standard forholdsregler gjelder: hold øye med eiendeler på overfylte steder og unngå åpenbare turistfeller.
Kvinnelige reisende bør være oppmerksomme på følgende: Mumbai er relativt tryggere enn mange deler av India, men det er lurt å unngå øde gater sent på kvelden alene. Mange Mumbai-boere (inkludert kvinner) pendler etter mørkets frembrudd uten problemer, men de kler seg beskjedent og bruker pålitelig transport. Kvinnelige turister anbefales å bruke lange kjoler eller bukser (spesielt på religiøse steder) og bære et sjal eller skjerf til templer. Det lokale politiet og medisinske fasilitetene i Mumbai er generelt gode, men å få hjelp kan innebære å håndtere travle tjenestemenn; det er lurt å ha et lokalt SIM-kort og lagre nødnumre (politi, ambassade).
For å oppsummere er Mumbais kjerneturistområder (Marine Drive, Colaba, Bandra, Juhu) ganske trygge i dagslys. Etter solnedgang er det best å holde seg i godt opplyste områder. Det er nødvendig med litt forsiktighet på forstadstog eller mindre overfylte områder i nærheten av slumområder, selv om disse er mer til bry (overprising) enn fare.
Gitt Mumbais folksomhet, er her noen ekstra tips: bruk alltid drosjer med taksameter (de ikoniske svart-gule «Kaali-peeli»-drosjene) eller bestill Uber/Ola-turer i stedet for å ta imot skyss fra fremmede. Unngå å kjøre alene på tomme deler av lokaltog (byens livsnerve) om natten. Når du utforsker gamle markeder eller gatematboder, hold deg til travle timer og boder som ser populære ut. Å kle seg som en lokal kan noen ganger avskrekke uønsket oppmerksomhet; det er ikke behov for vestlige miniskjørt i eldre nabolag. Lær noen høflighetsfraser («Ji» eller «Sir/Madam» når du tiltaler, vanlig høflighet). Mange hoteller og gjestehus vil understreke at en mobiltelefon med kart og apper er en kvinnes allierte her.
Mumbai er en smarttelefonby. Viktige apper og ressurser for reisende:
Navigasjon: Google Maps og Waze fungerer bra for trafikk og metro-/bussruter. For tog, M-indikator-app (Android/iOS) er en lokal favoritt: den viser rutetabeller for forstadstog, metro, busser og har gateguider.
Samkjøring: Uber og Ola er allestedsnærværende i Mumbai. Last ned begge – det er ofte kampanjer og forskjellige biler. Disse appene gir også prisanslag og sikkerhetssporing. For sykkeltaxier har Rapido blitt populært (spesielt i tett trafikk).
Lokal transport: Den offisielle Mumbai Metro-appen (MMRDA) kan hjelpe med nye metrolinjer. BEST-bussruter og -tider finner du også på Google Maps eller det offisielle BEST-nettstedet.
Mat og levering: Zomato og Swiggy er nyttige hvis du ønsker restaurantanmeldelser eller hjemlevering (men det er mer autentisk å besøke kjente gatematselgere personlig!).
Turistinformasjon: Nettstedet for Maharashtra Tourism og Lonely Planet-guiden har oppdatert praktisk informasjon. Noen kulturminner (som CST, Mani Bhavan) har små inngangspenger, men ingen forhåndsbestilling er nødvendig, bare sjekk de offisielle åpningstidene på nettet.
Besøkende bør følge noen lokale normer for å passe inn. Først, klær: Mumbai er kosmopolitisk, men konservativ og beskjeden klesdrakt respekteres, spesielt i templer eller moskeer. Kvinner dekker vanligvis skuldre og knær på hellige steder. Offentlige uttrykk for hengivenhet blir ikke sett på som lovpålagt mange steder, så det er greit å holde hender, men dype kyss gjøres ikke åpenlyst. Ta alltid av deg skoene når du går inn i et tempel, en moské eller en Gurudwara.
Respekter høyrehåndsregelen: Indere spiser og gir vanligvis mat med høyre hånd, ettersom venstre hånd regnes som uren. Så bruk høyre hånd selv når du skal håndhilse eller gi penger. Henvend deg høflig til eldre mennesker og fremmede – titlene «herr» eller «frue» er vanlige etter en namaste. Tipsing praktiseres: omtrent 5–10 % på restauranter er standard hvis servicegebyr ikke er inkludert.
Til slutt, hilsener: Engelsk er vanlig, men en enkel «namaste» (med hendene samlet i brysthøyde) er alltid en vennlig gest. Taxisjåfører eller tjenere kan tiltale utlendinger på hindi som «saab» (herre) eller «bain» (tante), noe som er greit. Ta av hatten innendørs og snakk lavt på offentlig transport. Å følge disse små høflighetene vil gjøre samhandlingen smidigere.
Mumbais transportnettverk er kjent for å være hektisk, men overraskende funksjonelt. Slik beveger du deg i byen:
De fleste internasjonale og innenlandsflyvninger lander på Chhatrapati Shivaji internasjonale lufthavn (BOM) i Santacruz (nord for sentrum). Det er Indias nest travleste flyplass, og håndterer over 50 millioner passasjerer årlig. Etter landing går besøkende gjennom immigrasjonskontrollen (for internasjonale flyvninger) og kan veksle valuta i flyplassens banker eller minibanker. For bakketransport tilbyr offisielle forhåndsbetalte taxiboder (utenfor ankomsthallene) faste priser til alle større områder, noe som er tryggere for førstegangsreisende enn å prute med sjåfører. Appbaserte taxier og samkjøringstjenester (Uber/Ola) er også tillatt inne i flyplassterminalene; bare følg skiltene til de angitte hentesonene.
Ingenting er mer typisk for Mumbais dagligliv enn forstadstogene. Dette enorme «livline»-systemet har seks linjer (Western, Central, Harbour og deres grener) og frakter omtrent 6–7,5 millioner passasjerer hver ukedag. Ja, millioner av pendlere hopper på togene om morgenen og kvelden. For en besøkende er de bemerkelsesverdig raske (tog hopper over trafikken) og billige (lokaltogprisene er bare noen få rupier). Togene er imidlertid ekstremt overfylte, og plutselig ombordstigning på stasjoner kan være risikabelt hvis du ikke er stødig på beina.
Lokaltogene har to klasser: Første klasse (reserverte vogner med klimaanlegg, langt mindre overfylte) og Andre klasse (generell, ekstremt overfylt). Turister tar vanligvis andre klasse. Vær forberedt på fulle kupéer der folk henger utenfor dørene. Kartet over Mumbai byjernbane ser ut som en stige av linjer som går fra Churchgate (for Western), CST (for Central/Harbour). Viktige ruter: Andheri–Churchgate på Western Line (gjennom Bandra, Dadar, Worli Bridge), og CST til Thane/Vashi på Central/Harbour-linjene. Hvis du bruker dem, ta vare på småpenger (mynter) til plattformbilletter og tilpass deg til påtrengende folkemengder. Skiltene er på engelsk og hindi.
Mumbais gammeldagse kålskall («Svart-og-gule») drosjer er et klassisk syn. Disse bruker taksameter, men sjåfører kan prøve å hevde at taksameteret er ødelagt om natten, så insister på å bruke det eller forhandle om en fast pris på forhånd. Det finnes mange drosjer i byen – du kan vinke en fra gaten eller finne holdeplasser i nærheten av turistattraksjoner og jernbanestasjoner. De aksepterer kontanter (og ofte kort eller apper nå).
Auto-rickshawer (trehjulinger) er allestedsnærværende i forstedene, men ikke tillatt i Sør-Mumbai nedenfor Mahim: en særegenhet ved trafikkreglene. I forstedene bruker de også parkeringsmålere, men det er tryggest å insistere (sjåfører prøver noen ganger snarveier eller overpriser). Byens rickshaw-sjåfører har vært kjent for å oppgi vanvittige faste priser med mindre parkeringsmåleren går. Med apper som Ola kan du også tilkalle auto-rickshawer via telefonen din (Ola Cycle er deres bilnettverk), som er mer pålitelig på pris.
Motorsykkeltaxier (Rapido) finnes også og har blitt noe populære. De er praktiske for enslige reisende i trafikkork, men krever tillit (og hjelm – bruk den!).
I løpet av det siste tiåret har Uber og den indiske rivalen Ola forvandlet transporten i Mumbais. Du kan bestille alt fra små kombibiler til sedaner på forespørsel. De er ofte billigere enn drosjer og tryggere siden turen spores via GPS. Markedsandelen for drosjeaggregatorer i India domineres av Uber (~50 %) og Ola (~34 %). Ved å bruke disse appene unngår du pruting eller praie, og du kan se den estimerte prisen før du bekrefter. I praksis fungerer begge bra, selv om Uber kan være litt dyrere. Sjekk alltid varsler om prisøkninger i rushtiden. Disse tjenestene tilbyr også «auto on demand» og til og med premium SUV-er. Det er en livline for turister som ønsker å reise utover togruter, spesielt sent på kvelden.
Mumbais offentlige bussoperatør er BEST (Brihanmumbai Electric Supply & Transport). De kjører en flåte med AC- og ikke-AC-busser over hele byen. Nettverket er omfattende – praktisk talt alle nabolag betjenes. Bussene er billige (₹5–10 i byen), og Wi-Fi er nå tilgjengelig på mange ruter. Rutene er imidlertid komplekse, og trafikken kan forsinke dem. Turister bruker vanligvis bare busser for korte avstander (som Churchgate til CST). Det er ikke mye engelsk skilting på bussene, men konduktører veileder ofte.
Verdt å merke seg: de ikoniske røde dobbeltdekkerbussene (en morsom måte å se Marine Drive på) ble faset ut i 2023. De har blitt erstattet av nyere blå dobbeltdekkere med klimaanlegg. Å ta en dobbeltdekkertur langs Marine Drive (hvis du kan få tak i øvre dekk) er en klassisk Mumbai-opplevelse i pent vær.
I de senere årene har Mumbai lagt til moderne jernbane. Mumbai Metro har flere operative linjer (linje 1, 2A, 7 osv.) som forbinder forstedene mer direkte enn tog. For eksempel har den nyåpnede Versova–Andheri–Ghatkopar-linjen (linje 1) omtrent 450 000 passasjerer daglig og forbinder vestlige forsteder på tvers av Andheri. Flere linjer (inkludert den utenlandske Colaba-Bandra-SEEPZ-linjen) er under bygging. Metrotogene er rene, har klimaanlegg og er mindre overfylte (foreløpig) enn lokale tog. Betaling skjer via smartkort eller QR-kode.
Det finnes også en kort monorail (startet i 2014) mellom Wadala og Chembur, men den har relativt få passasjerer. De fleste turister holder seg til drosjer, tog og metro.
Sør-Mumbai (SoBo): Det er her de fleste attraksjonene ligger samlet. Andheri eller Bandra kan slippe deg av på et tog; fra Bandra stasjon kan du ta lokalbuss eller buss ned Western Express Highway til SoBo, eller bare ta en taxi. Når du er i Sør-Mumbai, er det mulig å gå langs Colaba Causeway, eller drosjer kan enkelt dekke Cavade Ross Road (Colaba til Churchgate).
Bandra (forstedenes dronning): For å komme til Bandra fra flyplassen, ta Western Express Highway nordover til Bandra. Innenfor Bandra er det best å spasere rundt Linking Road (shopping) og Bandstand til fots eller med rickshaw (korte avstander).
Sør: Juhu Beach er et reisemål. Det ligger nord for Bandra; det er best å ta taxi eller Uber. Autorickshawer betjener Juhus indre veier.
Vestlige forsteder (Andheri, Goregaon, Malad): Disse strekker seg langs motorveien. De er hovedsakelig boligområder, men har shopping og uteliv. Hyppige togforbindelser til sør, eller metroen (Juhu til Dahisar).
Havnesiden (CST til Navi Mumbai): Disse områdene (Marine Lines, Churchgate, CST) er tette. Det er enkelt å gå eller bruke taxi. Fergen til Elephanta går fra nær Gateway of India (Colaba-piren).
Generelt: beregn alltid mer tid enn GPS-en din angir – trafikken er uforutsigbar. I rushtiden (kl. 08.00–11.00, 17.00–20.00) bør du beregne dobbel tid. Men Google Maps eller lokale apper er overraskende bra. Om morgenen kan CSMT og Churchgate være stappfulle av arbeidere; etter kl. 11.00 til 17.00 roer det seg ofte ned.
Mumbais overnattingsmuligheter er spredt over flere nabolag, som alle har sin egen karakter. For førstegangsreisende kan valg av sted påvirke opplevelsen betydelig.
Colaba, Fort og Marine Drive: Disse sørlige stedene (ofte merket «Downtown» eller «SoBo») er favoritter for turister. Colaba er turistifisert: fullpakket med boutiquehoteller, tradisjonelle overnattingssteder og gjestehus. Å bo her betyr at du er bare noen skritt fra Gateway of India, Colaba Causeway-markedet, Leopold Café og Taj Hotel. Det atmosfæriske historiske hotelldistriktet (Taj, Trident, Oberoi, osv.) og University of Mumbai-bygningene flankerer Marine Drive. Fortet (rundt CST-jernbanen) huser koloniale landemerker (Flora-fontenen, Kala Ghoda kunstdistrikt, Elephanta-fergen). Overnattingsstedene spenner fra rimelige gjestehus i Ballard Estate til femstjerners ikoner (Taj, Oberoi) ved vannkanten. Dette området er ideelt hvis du ønsker den klassiske postkort-Mumbai-følelsen. Om natten glitrer Marine Drive; om dagen går du til museer, markeder og enkle kafeer. Ulemper: SoBo er overfylt, dyrt og kan være støyende (Mumbais finanssentrum). Den har begrensede moderne kjøpesentre, men massevis av historie.
Hvis dette er ditt første besøk, er SoBo stedet å være. Offentlig transport er praktisk (Churchgate/CST-stasjonene ligger i Fort) og det er rikelig med drosjer. Mange guider for «hva du bør se» forutsetter en Colaba-base.
Nord for byen ligger Bandra, et livlig og ungdommelig område. Det er populært blant utvandrere, Bollywood-stjerner og matelskere. Det finnes ingen store monumenter her, men Bandras sjarm ligger i gatelivet. Kystpromenaden Bandstand har utsikt over Bandra Fort, den fjerne Sea Link-broen, og sporadisk kjendisvisning (stjernenes hjem ligger i disse åsene). Butikkene langs Linking Road og Pali Hill selger indiske designerklær, håndverk og smykker. Bandra har utallige hippe kafeer, puber og takbarer.
Et opphold i Bandra gir deg et glimt av Mumbais moderne livsstil. Det finnes mange mellomklasse- og boutiquehoteller her (noen ganske elegante, som Taj Lands End). Det er gode forbindelser: Bandra stasjon er et viktig togknutepunkt. Bussforbindelser midt i byen er også fine. Hvis du planlegger nattelivet eller utforske lokale trender, er Bandra en perfekt base – selv om det er lenger unna de viktigste turistattraksjonene i SoBo.
Juhu ligger litt nord for Bandra langs kysten. Den har en bred, ren strand (Juhu Beach) som er travel ved solnedgang med familier og gatekjøkkenboder. Dette området har mange luksuriøse strandhoteller (JW Marriott, Taj Vivanta, osv.) og noen boligblokker. Folk kommer hit for sanden og for å se de berømte A-liste-husene. Å bo i Juhu gir en roligere strandatmosfære om dagen. Matmessig er Juhu kjent for gateselgere som Mombaitali. Det er et bra sted å bo hvis du vil ha naturskjønne turer langs Arabiahavet. Ulemper: lenger fra sentrum (en times kjøretur til Colaba i trafikken) og mindre offentlig transport (den lokale togstasjonen Vile Parle eller Santacruz kan brukes, men de ligger litt inn i landet).
Utover Bandra og Juhu strekker Mumbai seg utover de vestlige forstedene (Vile Parle, Andheri, Borivali, osv.). Disse områdene har de fleste rimelige hotellene og leilighetene med service. De er ikke naturskjønne i turistisk forstand (for det meste kommersielle/boligområder), men ligger praktisk til i forhold til flyplassen (Andheri), kjøpesentre (Phoenix Marketcity) og Mumbais filmstudioer (Goregaon). Mange forretningsreisende og kongressdeltakere bor her for moderne komfort til moderate priser. Å bo her betyr å våkne opp til det travle lokale livet og ofte lange pendlerturer inn til byens historiske kjerne.
Hvis du planlegger en tur med bil og ikke bryr deg om avstanden, kan Andheri/Bandra være attraktivt på grunn av sine mange overnattingsmuligheter og utelivet i Lower Parel/Linking Road. Ellers foretrekker førstegangsreisende vanligvis minst én natt i Sør-Mumbai på grunn av atmosfæren og sightseeing-bekvemmeligheten.
For noen som ser Mumbai for første gang, anbefales Sør-Mumbai (Colaba/Fort/Marine Drive) på det sterkeste til tross for høyere kostnader. Du vil absorbere arkitekturen fra kolonitiden, store templer og den berømte silhuettpromenaden. Konsentrasjonen av hoteller i nærheten av Marine Drive og Churchgate i prisklassen ₹100–150 USD per natt inkluderer noen kulturarvshoteller og boutique-alternativer. Hvis budsjettet er stramt, bør du vurdere Colabas mindre gjestehus eller hytter i bakgater. Bandra er et sterkt andrevalg – mer lokal atmosfære, men langt fra steder som Elephanta. Hvis sikkerhet og transport er viktig, er det praktisk å bo i Andheri eller Santacruz i nærheten av flyplassen, og deretter kan du ta taxi for sightseeing. Men ideelt sett bør du dele oppholdet ditt: én del i SoBo, en annen del i Bandra/Andheri, for å oppleve begge verdener.
Sjekk alltid reisetidene på Google Maps før du bestiller: Mumbais trafikk kan gjøre at en «kort avstand» (10 km) kan ta over en time i rushtiden. Men uansett hvor du sover, vil Mumbais metro eller taxier koble deg til det du trenger å se.
Mumbais beste severdigheter blander koloniale monumenter, religiøse helligdommer, unike museer og mer. Nedenfor er de som ingen besøkende bør gå glipp av.
Indias port, som står storslått på spissen av Apollo Bunder ved vannkanten, er Mumbais universelt anerkjente symbol. Denne basaltbuen ble bygget for å minnes besøket til kong George V og dronning Mary i 1911. Porten, som ble ferdigstilt i 1924, er 26 meter høy og designet i en hybridstil som blander indo-islamske og europeiske elementer. Den har utsikt over havnen og danner en naturlig brygge. De første allierte troppene marsjerte faktisk ut gjennom denne porten ved Indias uavhengighet i 1947, noe som gjorde den til en slags historisk portal. I dag er det et travelt offentlig torg.
Gatewayens beliggenhet ved sjøen byr på en pittoresk utsikt, spesielt i morgenlyset eller ved solnedgang. Båter for sightseeingturer går fra trappene. Ved siden av Gateway selger gateselgere snacks og suvenirer. Buen er også fotogen om natten når den er flombelyst, og avslører de utskårne muslimske motivene på fasaden. Selv om reisende ofte møter folkemengder og til og med duer, er Gateway of India fortsatt viktig for sin storhet og historiske betydning. (Det sies å være Mumbais mest fotograferte sted.) Tips for besøkende: kom tidlig for å unngå den travle folkemengden, og kombiner dette med attraksjoner i nærheten.
Rett overfor Gateway ligger Mumbais storslåtte gamle hotell, Taj Mahal Palace. Det åpnet i 1903 av industrimannen JN Tata, og var den gang Indias første luksushotell. Den ikoniske bygningen med rød kuppel (nå 5-stjerners) sees ofte med Gateway foran og har blitt et symbol på Mumbai. Arkitektonisk blander den mauriske, orientalske og venetianske stiler, noe som gjenspeiler en tid da Bombay ønsket å være som London. Over tid har Taj Mahal vært vertskap for både konger og stjerner. Det var til og med 20 år tidligere enn Gateway, et overraskende historisk faktum.
I nyere tid har hotellet vært i verdensnyhetene for en tragedie: det var et av målene for terrorangrepene i 2008. Likevel åpnet det igjen og gjenopptok driften i løpet av få måneder, noe som symboliserer Mumbais utrettelige ånd. En spasertur forbi den buede inngangen med klokketårnet, eller en kopp te i Sea Lounge, lar besøkende absorbere den over hundre år gamle atmosfæren. Selv om du ikke bor der (romprisene er svært høye), er Taj-fasaden et must å se; den er like mye en del av landemerket Gateway-bildet som selve buen.
Marine Drive er en bred, buet promenade langs kysten av sørlige Mumbai, ofte kalt «Dronningens halskjede». Navnet kommer fra de buede gatelyktene som etter mørkets frembrudd ligner en perlekjede langs bukten. Innkjørselen går omtrent 3 km fra Nariman Point opp til Chowpatty Beach. Den ble bygget i etapper fra 1931 og var Mumbais første store gjenvunnede strandpromenade. Marine Drive er omkranset av art deco-leilighetsblokker (fra 1930- og 40-tallet) på den ene siden og av palmekledde fortau på den andre siden. Det er stedet der lokalbefolkningen kommer for å gå tur om kveldene, piknike eller meditere med de atlanterhavslignende bølgene. På en klar dag kan du se Dronningens halskjede fullt opplyst fra en forhøyet utsiktspunkt (som trappene til det nærliggende Oberoi Hotel).
Dette området er ikke bare naturskjønt, men også historisk viktig: mye av Marine Drives arkitektur er en del av Viktoriansk gotisk og art deco-ensemble i Mumbai UNESCOs verdensarvsted. I den ene enden ligger Chowpatty Beach, en stripe med sand der familier samles. På den andre siden av vannet steg Nariman Points skyline opp fra gamle oljemøller på 1960-tallet, noe som gjør dette til et område med kontinuerlig byarv. Den beste tiden å besøke Marine Drive er ved solnedgang: bli med promenadefolket og se fargene skifte, og se deretter lysene gløde.
CSMT er Mumbais historiske jernbaneknutepunkt, og kan konkurrere med enhver katedral i prakt. Denne stasjonen, tidligere kalt Victoria Terminus, har et viktoriansk-gotisk design som er fantastisk: en forseggjort kuppel, spisse spir, glassmalerier og en blanding av britisk og indisk ornamentikk. Den ble designet av Frederick Stevens og ferdigstilt i 1888, og ble bygget for å feire dronning Victorias gulljubileum. Interiøret (med trebenker og hvelvede tak) fremkaller fortsatt en viktoriansk tid.
I 2004 skrev UNESCO det inn som et verdensarvsted. De bemerket det som «et fremragende eksempel på viktoriansk nygotisk arkitektur i India, blandet med temaer som stammer fra tradisjonell indisk arkitektur». Stasjonen yrer av lokal pendlertrafikk og langdistansetog, så det er unikt å se arkitekturen blant folkemengder. Legg merke til de gigantiske steinløvene og statuen av kong George V nær hovedinngangen – påminnelser om kolonitiden. En kort spasertur rundt stasjonen viser mer historie, inkludert den gamle vinterhagebygningen og det nærliggende Mani Bhavan-museet (Gandhis hjem i Bombay).
En kort båttur fra Gateway tar deg til Elephanta Island (offisielt Gharapuri). Der, hugget inn i basaltklipper, ligger verdensberømte huletempler dedikert til Lord Shiva, datert fra midten av 5. til 7. århundre e.Kr. Disse hulene er et UNESCOs verdensarvsted. Midtpunktet er en gigantisk trehodet Shiva-skulptur (som representerer skapelse, bevaring og ødeleggelse). Korridorene (fem steinhuggede huler) inneholder søyler, relieffer og altere. Visuelt er de fantastiske i sin skala og kunstneriske utforming.
Elephanta var kjent for portugisiske sjømenn (de skulpturerte en elefant på strandlinjen, derav navnet), men over tid ble den forlatt inntil den ble gjenoppdaget av britiske landmålere. I dag er øya dekket av monsungrønt og er fredelig borte fra byens summing. Å besøke Elephanta er som å gå inn i en kulturell tidskapsel. Reisetips: Fergeturen tar 60–90 minutter. Ta med vann og dra tidlig (grottene blir varme ved middagstid). Ikke glem kameraet ditt for Shiva Pradosha- eller Trimurti-relieffene.
På en steinete øy utenfor Worli-kysten ligger den hvite marmorhelligdommen Haji Ali, bygget i 1431. Den er kun tilgjengelig via en smal gangvei som flommer over ved høyvann, noe som gir dramatisk adkomst. Dargah (graven til Pir Haji Ali Shah Bukhari) er æret av både muslimer og hinduer. Dens indo-islamske arkitektur (kupler og buer) glitrer mot havet. Mange tilhengere går ut til helligdommen for å be, spesielt på torsdager når havet er rolig. På avstand ser det ut som et skip.
Haji Ali er et av Mumbais mest gjenkjennelige spirituelle landemerker. Det er beskjedent i skala, men betydningsfullt i hengivenhet. Besøkende her bør ta av seg skoene og kle seg beskjedent. Man kan sitte på marmorgulvene eller trappene etter å ha gått gjennom den utsmykkede porten. Legenden sier at helgenen ønsket å bli i Bombay for alltid etter å ha utført Hajj. Broen og havbølgene gjør besøket stemningsfullt. Det er en enkel fergetur eller taxi fra Worli eller Bandra, og ofte kombinert med en tur til den nærliggende Worli Sea Face (for utsikt over byens silhuett).
Siddhivinayak er Mumbais mest berømte hindutempel, dedikert til Lord Ganesha. Det ligger i Prabhadevi og ble bygget i 1801, men gjenoppbygd til et større tempel i 1965. Etter antall tilbedere er det blant Indias rikeste og travleste templer. På tirsdager strømmer opptil 150 000 tilhengere til tempelet (tirsdager er tradisjonelt Ganeshas dag). Politikere og filmstjerner besøker ofte stedet for å søke velsignelser før store prosjekter.
Tempelets moderne struktur har en imponerende gullkuppel. Foran er det en stor hall for pilegrimer. Inngang er gratis, men ventetiden kan være lang, så det er best å komme tidlig. Selv om den ikke er like visuelt antikk som Elephanta eller CSMT, er Siddhivinayak kulturelt viktig: man ser byens iver i tråd med de hengivne. Gaten utenfor er kantet med butikker som selger blomstergirlander og søtsaker. For en rask kulturell innsikt er det talende å observere folkemengden her (og ritualet med å ofre kikerter til guden). Det fremhever den religiøse tråden som går gjennom Mumbais daglige liv.
Mumbais hovedmuseum er Chhatrapati Shivaji Maharaj Vastu Sangrahalaya (CSMVS), tidligere Prince of Wales Museum. Denne indo-saracenske bygningen (åpnet 1922) ligger i nærheten av Kala Ghoda og huser rundt 50 000 gjenstander. Det arkeologiske galleriet har replikaer av hulekunst fra Ajanta og Ellora, antikke skulpturer og mynter. Den naturhistoriske fløyen har utstoppet dyreliv fra India. Kunstavdelingen har malerier av Ravi Varma og portretter av Bombay fra kolonitiden. Det ble opprinnelig bygget for å minnes prinsen av Wales' besøk (1905). Å gå opp den røde steintrappen inn i høye utstillingshaller føles som å gå inn i gamle Bombay. Selv en tilfeldig titt på samlingen avslører Indias kulturelle dybder.
Andre museer som er verdt å besøke: Nehru Science Centre (interaktive vitenskapsutstillinger som er populære blant familier), Dr. Bhau Daji Lad Museum (det restaurerte tidligere Victoria and Albert Museum, som viser frem Mumbais byhistorie) og Mani Bhavan (Gandhis kontor og losji i Bombay, nå en liten hyllest). Det finnes også Jehangir Art Gallery i Kala Ghoda, hvor samtidskunstnere stiller ut. Mange har en rask inngang (til og med museene). Museene gir kontekst: etter å ha sett Mumbais skyskrapere, er det jordnært å se gjenstander fra dens fortid og kolonitid.
Fort-området, oppkalt etter et portugisisk fort fra 1500-tallet (nå borte), er Sør-Mumbais historiske kjerne bak Marine Drive. Det inneholder smale smug omkranset av viktorianske bygninger. Her finner du:
Bombay høyesterett (nygotisk lovbygning fra 1878) – et arkitektonisk skue.
Sir JJ kunstskole og Mumbai universitet – utsmykkede steinfasader og gårdsrom.
Kala Ghoda kunstdistrikt – hjem til mange små kunstgallerier og den årlige Kala Ghoda Arts Festival (tidlig i februar, utendørsshow, håndverksbasarer).
Flora-fontenen og hoffporten – store fontener fra kolonitiden som markerer gamle veikryss.
Flora-fontenen (1864) omgitt av kulturarvbutikker, et levende maleri av svunne gater.
Gåturer er populære i denne sonen for å se utskårne gamle døråpninger og anglo-indiske bungalower (tjenerkvarterer kalles «chawl gates»). Selv en uformell spasertur mellom Colaba og Churchgate gjennom Fort lar en fordøye den lagvise historien. Området har også mange kjente kafeer (for eksempel Leopold Cafe fra filmen «Shane», åpen døgnet rundt) for raske matbiter. Ofte er dette området kombinert med museumsområdet; fra Flora Fountain kan du gå til CSMVS eller til CST på 15 minutter.
Mange attraksjoner ligger utenfor hovedattraksjonene. For en dypere titt på byen, bør du vurdere disse mindre besøkte perlene:
Banganga-tanken (Walkeshwar): Hidden on Malabar Hill, Banganga is a freshwater tank ringed by stone steps and 18th-century temples. Legend says Lord Rama shot an arrow here to bring Ganges water (the name comes from “Bana” [arrow] + “Ganga”). Today it is a peaceful pilgrimage spot where Brahmin priests perform daily rituals. The tank water is said to be naturally spring-fed and “as pure as the Ganges.” One can sit on the steps and watch old ladies feed fishes. It’s shockingly quiet given it’s only a kilometer from the bustle of Haji Ali. [Jio Exhibits Museum provides historical background, confirming its sanctity since at least the 12th century.]
Sassoon Docks: Mumbais eldste fiskemarked, etablert i 1875 av Sassoon-familien (jødiske filantroper). Tidlig om morgenen (før daggry) ankommer enorme mengder fisk med båt, og fortauene yrer av aktivitet mens selgerne sorterer fangsten. Nylig har Sassoon Docks blitt berømt for sin gatekunstfestival i 2017. Graffitien og maleriene forvandlet de aldrende lagerbygningene til et fargerikt friluftsgalleri (en del av St+art Urban Arts Festival). Nå har kunstnere fra hele verden forvandlet havna til et levende fotogent rom, der de gamle havnaes murvegger står opp mot moderne kunst. Det er best å besøke markedet ved soloppgang for å se fiskeauksjoner; sent på morgenen roer markedet seg ned. Hvis du planlegger turen, kan du utforske smugene for å se både fiskebodene og de fargerike veggmaleriene.
Global Vipassana-pagoda: En kort tur nordover til Gorai (med ferge til Esselworld) tar deg til dette meditasjonsmonumentet. Det ble bygget i 2009 og er verdens største meditasjonshall i stein. Den gylne kuppelen er 29 meter høy og spenner over 85 meter i diameter, og støtter 8000 mediterende innvendig. Den ble inspirert av Myanmars Shwedagon-pagode (og rangert som et av «Maharashtras syv underverker»). Stedet inkluderer utstillinger om Buddhas lære. Selv om du ikke mediterer, er pagoden arkitektonisk imponerende – en massiv struktur av sammenlåste steiner (ingen jernnagler). Når man står ute i hagen, føler man en dyp ro. Det fredelige området, med et tibetansk buddhistisk bønnehjul og hager, gir lettelse fra bymaset. Det står ikke i de fleste guidebøker, men omvisninger skriver at solnedgangen fra åstoppen er verdt turen.
Landsbyene i Bandra: Ja, Bandra er en moderne forstad, men den inneholder små lommer med historiske «landsbyer». For eksempel er Pali Village og Ranwar Village klynger av smale smug med bungalower fra portugisisk tid og gamle kirker. Disse stille smugene har vintagearkitektur (skrånende takstein, treverandaer) som gir gjenklang fra Bombay fra 1800-tallet. Mange hus er kjærlig restaurert, selv om stigende leiepriser har presset disse områdene. Likevel føles det som en tidsreise å gå gjennom dem (rundt Chapel Road i Bandra). Chimbai Village nær Khar er en annen levning – en fiskerlandsby der stall fra Bandra Worli Sea-forbindelsen viser kontrasten mellom epoker. Disse nabolagene dukker sjelden opp på lister over steder man må se, men å vandre i smugene deres gir en følelse av Mumbais lagdelte fortid. En arkitektonisk artikkel bemerker at Pali Village alene viser «portugisisk og østindisk arv» midt i det moderne Bandra.
Sewri-mudderbanker (Flamingo Point): For fugleelskere er mangroveslettene nær Sewri (i Øst-Mumbai ved BARC) vertskap for titusenvis av flamingoer hver vinter. Fra november til mars spiser disse rosenrøde fuglene alger i brakkvannet. Du kan se dem fra en liten utsiktsplattform (inngangsbillett ~₹20). På en solskinnsdag er de et spektakulært syn – et stort flytende rosa teppe i horisonten. Det finnes ingen annen slik forsamling av flamingoer i en verdensby. Kombiner dette med et besøk til de nærliggende Chunnabatti-gresslandene (flott sted for solnedgang) og Sewree-mudderflatene for en øko-ferie i en ellers betongby.
Disse «uvanlige» stedene understreker Mumbais lag: gamle legender i Banganga, industriarv i Sassoon, åndelig modernitet ved pagoden og naturens stillhet i mangrovene. De gir et fyldigere bilde utover skyskraperne og kjøpesentrene.
Intet besøk til Mumbai er komplett uten maten, som er like mangfoldig som byens innbyggere. Kjøkkenet er en blanding av kystretter fra Maharashtra, gujaratiske snacks, sørindiske tiffins, parsiske spesialiteter og mer. Men spesielt gatematen er legendarisk.
Mumbais gater vrimler av tusenvis av matboder («traller») som serverer krydrede, syrlige snacks som er elsket over hele India. Noen klassikere å se etter:
Vada Pav: Dette er selve Mumbai-snacksen, kalt «Indias meksikanske taco» eller «Bombay-burger». Den består av en potensielle kunder (en krydret potetmosfritte) fylt i et mykt brød (bilde), ofte med grønn chili og en eller flere chutneys (krydret grønn chili chutney, søt tamarind chutney og rød hvitløk chutney). Retten startet på 1960-tallet som et billig måltid for møllearbeidere. I dag finnes vada pav-boder overalt. Prøv de originale rundt Dadar eller Matunga (Ashok Vada Pav-bodene). Lokalbefolkningen spiser dem når som helst på døgnet. Et nyttig tips: vær eventyrlysten med chutneys – den berømte Lal- eller Kaitila-boden i Lal Baugh gjør den rødglødende.
Pav Bhaji: En smørbrødsbolle servert med en tykk, blandet grønnsakscurry (bhaji) med litt mer smør. Oppfunnet som en rask lunsj for tekstilfabrikkarbeidere (de kunne dyppe den myke pav i potetmosen), er den nå en allestedsnærværende basisvare. De fleste gateselgere og restauranter i byen serverer den. De originale bodene stammer fra 1850-tallet (til og med før Bollywood!) i de gamle mølleområdene. Kombinasjonen av syrlig most grønnsaker (vanligvis med poteter, erter, løk, krydder) og myke boller er trøstende og mettende. En populær variant er ostepav bhaji (med smeltet ost på toppen).
Bhel Puri: En sprø snacks av puffet ris (kurmura) blandet med sev (stekte kikærtemelnudler), hakket løk, tomater og chutney. Det er en tørr salatlignende rett; du blander alt sammen. Tenk på det som sjømaten fra Mumbai. Den berømte opprinnelseshistorien er at det startet på en strandbod i Juhu av en mann i nærheten av Victoria Terminus, selv om oppskriftene varierer fra selger til selger. Bhel puri-selgere finnes ofte på Chowpatty Beach og ved trafikklys. Veldig enkel å spise på farten (den knaser høyt og smelter i munnen).
Pani Puri (Golgappa, Puchka): Hule, frityrstekte semulegrynkuler fylt med krydrede poteter, kikerter eller spirer, deretter dyppet i smaksatt vann (tamarind- eller mynte-koriandervann). Kjent som pani puri eller pani puri over hele India, er den også populær i Mumbai, men er ikke unik for byen. Likevel er Mumbai-stilen særegen. Se etter veikantboder med brett fulle av disse runde karbonadene og store krukker med krydret vann. Det er grisete, men uimotståelig.
Andre favoritter:
Dabeli: en søt-krydret potetsandwich unik for Kutch-opprinnelse, men populær her.
Sev Puri og Ragda Patties: Chaat-retter av potetkaker toppet med kikerterkarri og chutneys.
Kheema Pav: Kjøttdeig (geit eller kylling) i en krydret saus med pav; en favoritt på iranske kafeer (se neste).
Hvor finner man gatemat? Prøv gateselgerne på Girgaon Chowpatty, Juhu Beach og små boder på Linking Road eller Navpada fiskemarked (selv om det er mer fiskeaktig). De beste er vanligvis de med en kø av lokale som venter. Og husk å se etter det allestedsnærværende grønne Tiffin Dabba-symbolet på chili chutney-glass (de fleste indikerer at de håndterer fersk melk og chutney hygienisk).
På midten av 1800-tallet åpnet iranske (parsi zoroastriske) immigranter «iranske kafeer» over hele Bombay (Persia hadde lidd av hungersnød/politisk omveltning). Disse kafeene ble Mumbai-institusjoner – enkle, familiedrevne steder som serverte en blanding av britiske og parsi-snacks. På 1950-tallet var det over 350 i byen. Nå er det bare noen få dusin igjen, men de er verdsatt for nostalgi.
Klassisk iransk kafémat inkluderer: bun maska (ferskt varmt brød med mye smør) eller brun maska (croissant med smør) servert med sterk iransk chai (rosa melkete). Små smørbrød som kheema pav (kjøttdeigkarri på brød) og akuri (parsi-eggerøre med krydder) er basisretter. Søtsaker som bringebærkake (fra Tyrant's eller Britannia) og vaniljesaus (karamellkrem) er vanlige. Kafeer kalles ofte «Britannia», «Kayani», «BadeMiya» eller «Cafe Military» og har upretensiøs gammeldags interiør (trestoler, marmorbord, glass med kjeks).
Å besøke en iransk kafé er som å trå inn i Bombays fortid. Servitørene følger kanskje fortsatt noen gamle vaner: å skrive bestillingen på avispapir eller ha en felles tipskrukke. Disse stedene er spesielt kjente i områder som Marine Drive (BadeMiya, Kayani) og Byculla (Tardeo) samt Ballard Estate (Britannia). Hvis du ser en lang kø med kontorgjester i lunsjpausen, er det verdt å bli med på en kebab eller bærpulao. Dessverre tror mange i Mumbai at de gjenværende iranske kafeene er en forsvinnende rase – hver enkelt du besøker er et stykke levende historie.
Mumbais restaurantscene er omfattende. I tillegg til gatemat har byen spisesteder som spenner fra gamle veikant-dhabas til overdådige moderne restauranter.
Innen fine dining kan Mumbai skryte av noen av landets topprangerte bord. Byens kjærlighet til mat har tiltrukket seg internasjonale standarder. Eksempler inkluderer:
Gastronomisk indiskMasala Library (By the Bay), Indian Accent (NCPA eller Nariman Point); fine omgivelser som serverer moderne indisk mat med teaterforestillinger.
Asiatisk/GlobalWasabi by Morimoto (Oberoi, fusjonssushi) og Yauatcha (High Street Phoenix, dim sum og kinesisk mat).
SjømatspesialiteterRestauranter som Trishna, Mahesh Lunch Home og Gajalee spesialiserer seg på Malvani- og Konkani-fiskekarriretter og stekt pomfret.
Gate + GourmetNoen eksklusive steder tilbyr utvalgt gatemat i rene omgivelser (f.eks. restauranter på Paras-nettstedet for vegetariske thalier, Bandra's Bombay Salad Co for sunne bowls, osv.).
Mumbai har også mange internasjonale retter (kinesisk, kontinental, japansk, arabisk) som gjenspeiler byens status som global by. Hotellbuffeter med flere kjøkken (Trident, Taj) er overdådige begivenheter, ofte med havutsikt. Mange turister spenderer penger på minst ett gourmetmåltid for å oppleve det moderne Indias haute cuisine.
Gå imidlertid ikke glipp av «Dhaba-kulturen» – enkle punjabi-muslimske spisesteder som serverer kebab, biryani, butter chicken og tandoorbrød til bunnpriser. Leopold- og Irani-kafeene dekker også denne kategorien. Thali-husene (spis så mye du vil) er også populære blant lokalbefolkningen: vegetariske thalier finnes i Matunga- og Chembur-områdene, hvor det finnes mange sørlige og maharashtriske samfunn.
Med kystlinjen sin er Mumbais fiskeretter et must å prøve. Vanlige favoritter:
Bombil FryBombayand (egentlig en fisk) drysset og sprøstekt, smaker som en fisketempura.
Pomfret Tawa FryHel pomfretfisk stekt i panne med krydder.
Bombay gåsekarriEn kystnær søt og sur fiskekarri med tamarind og kokosnøtt (khatta masala).
Surmai (kongefisk) karriFiskebiffer i kokos-tomatkarri.
Disse finnes på menyene til både gateboder og restauranter. Prøv fiskekarri og ris på enkle steder i Bandra Khar hvor fiskerfamilier samles. Malvansk mat (konkani-stil, kokosbaserte krydder) serveres på spesialsteder (f.eks. Highway Gomantak på Link Road eller Bastian i Bandra). Muslinger, reker og krabbekarri finnes også, spesielt på restauranter i Colaba og Bandra med utsikt over vannkanten.
Kort sagt, å spise i Mumbai er et eventyr. Fra en vada pav langs veien til en spesialisert sjømat-thali, forteller byens smaker historier om hvert lokalsamfunn. Husk: kryddernivået er ekte – men deilig. Ta alltid med flaskevann og spis fra leverandører som ser travle og rene ut. Etter måltider kan du nippe til en kopp søt masala chai eller fersk sukkerrørjuice fra en vogn for å hente seg inn. Mat her er ikke bare drivstoff; det er saltet i Mumbais karakter.
Mumbais kultur er like mangfoldig som befolkningen. På én dag kan man oppleve Bollywood-glød, teater, historiske festivaler, kolonial arkitektur og moderne kunst.
Byen har en aktiv teaterscene. Et høydepunkt er Prithvi Theatre i Juhu, grunnlagt i 1978 av skuespilleren Shashi Kapoor og kona Jennifer Kendal. Det er fortsatt et knutepunkt for hindi- og engelske skuespill, poesiopplesninger og komediekvelder. Det ser ut som et intimt utendørs gårdsplassteater, som tiltrekker seg både bangaloreere og mumbaikarer. Prithvis lille kafé i etasjen over er et avslappende sted hvor kunstnere holder seg. Selv om du ikke ser et skuespill, er det å gå forbi den blå-hvite fasaden og plakatene langs Juhus frodige smug et lite innblikk i lokalt kunstliv.
Et annet kreativt sted er den årlige Kala Ghoda Arts Festival (som arrangeres hver januar–februar rundt Kala Ghoda-distriktet). I en uke forvandles hele Fort-området til et festivalområde: kunstutstillinger dukker opp på fortauene, håndverksboder under telt, danseforestillinger på gatehjørner og filmvisninger i det fri. Tusenvis deltar gratis. Festivalen feirer visuell kunst, teater, klassisk musikk, litteratur – en svært eklektisk kulturbasar. Dens eksistens (i 25 år nå) viser Mumbais hunger etter kunst utover kommersiell underholdning. Besøkende kan nyte alt fra tradisjonell Kathak-dans til indierock og maleverksteder.
Byen er også full av livlige museer og gallerier utover de som allerede er nevnt. JECC (Jamshedjee Jeejebhoy)-tårnet, NCPA-auditoriet og mindre steder som Alliance Française arrangerer konserter, danseforestillinger og foredrag. Gateteater og performancekunst (noen ganger politisk) kan til og med dukke opp på de travle promenadene.
Sør-Mumbai er et utstillingsvindu for arkitektoniske lag. Vi har allerede nevnt CST (viktoriansk gotisk stil) og Marine Drive (art deco). Andre eksempler:
Mumbai universitet og høyesterett: Gotiske buer og tårn fra 1800-tallet på Fort campus.
Rajabai klokketårn: (Universitetet i Mumbai) et kjent landemerke.
Kirkepaviljongen: En trikkestasjon i art deco-stil.
Etter uavhengigheten: Mange moderne tårn (Trident, Mani Bhavan-utvidelsen) viser betongstiler fra 70- og 80-tallet.
Nabolagene Fort og CST ble bygget av britene da Bombay ble sett på som «Østens London». Indo-saracenske bygninger som Prince of Wales Museum blander indiske kupler med gotikk. På den andre siden av Marine Drive representerer templene og kirkene på Oval Maidan Maharashtrian-arven (Shree Ram-tempelet, den afghanske kirken).
I motsetning til dette handler forstedene mindre om kulturarv og mer om moderne utbredelse. Bare på Malabar Hill eller Bandras Chor Bazaar finner man gamle bungalower. Den nye sjøforbindelsen Bandra–Worli og den kommende Mumbai Trans-Harbour Link er moderne ingeniørunderverk; fra dem ser man skyline som nå er oversådd med skyskrapere (som nevnt har Mumbai Indias høyeste klynge).
Få steder feirer festivaler med slik storhet og fellesskapsglød som Mumbai. Den største er Ganesh Chaturthi. I ti dager hver september installeres tusenvis av Ganesh-idoler (i alle størrelser opptil 12 meter) på improviserte pandaler (forseggjorte hytter) i gatene. Naboer samles, kunstgrupper opptrer, søtsaker deles ut, og på slutten av festivalen bærer massive prosesjoner idolene til sjøen for fordypning. Denne offentlige festivalen (popularisert av Shivaji Maharaj og senere av Bal Thackeray) forvandler byen til et gigantisk religiøst friluftsteater. Selv ikke-hinduer blir ofte med på moroa og beundrer musikken og kunsten.
Andre store festivaler er:
Diwali: Hele marinelinjene og fortet lyser opp med lamper og fyrverkeri (ofte pyntes det også opp i katedralen eller kirkene).
Navratri/Durga Puja: Store pandaler (spesielt i forsteder som Dadar eller Juhu) feirer den hinduistiske gudinnen Durga med avgudsdyrkelse, Garba-danser og fester.
Jul og påske: En by med hinduistisk majoritet pynter fortsatt opp på steder som Mount Mary i Bandra (en av Indias største julaftensamlinger).
Muharram/Eid: Selv om den muslimske befolkningen er beskjeden, blir Nakhuda-moskeområdet i Dongri aktivt, og lokalitetene rundt Bhendi Bazaar pynter opp til Muharram.
Ganesh, som nevnt, er den største. Det sies ofte at det å se prosesjonen ved Lalbaug cha Raja og mengdens hengivenhet er den «sanne ånden i Mumbais».
Blandingen av festivaler taler for Mumbais etos: sekulær, men likevel deltakende, der hvert lokalsamfunn bidrar til byens årlange feiringer.
Cricket i Mumbai er nærmest religiøst. Byen har fostret sportens legender (blant annet Sunil Gavaskar og Sachin Tendulkar) og huser store stadioner. Det mest berømte er Wankhede Stadium i Churchgate. Det ble bygget i 1974, og er åstedet for mange historiske kamper: Indias seier i Cricket World Cup-finalen i 2011 fant sted her. Bare denne hendelsen er etset inn i Mumbais kollektive minne, da 90 000 fans nesten rev av taket i jubel. Wankhede var også vertskap for Sachin Tendulkars siste hjemmetest (og mange IPL-kamper for Mumbai Indians). Selv om du ikke er en cricketfan, kan det være meningsfullt å se Wankhede (eller til og med Fort-områdets Cricket Club of India).
I helgene vrimler det av unge spillere på det lokale stadionet. For en besøkende kan du vurdere å se en innenlandskamp på dagtid eller en IPL-kamp hvis det er sesong – billetter er vanligvis enkle å kjøpe. Det eldre Brabourne Stadium (Bombay Gymkhana) er også arkitektonisk sjarmerende (art deco-stil fra 1930-tallet), men mindre brukt i dag.
Cricket binder Mumbai sammen. Dens betydning er så stor at selv forretningsdiskusjoner kan ta en pause for den siste overen. Den ikoniske Wankhede-paviljongen og Mumbai Indians-franchisedrakten er en del av byens moderne mytologi.
Shopaholics vil finne Mumbai uimotståelig – det tilbyr alt fra loppemarkedkupp til designerbutikker. Viktige shoppingområder:
Colaba-veien: Et berømt gatemarked i Sør-Mumbai. Her kan du kjøpe suvenirer, imitasjonssmykker, t-skjorter, håndverk og gammeldagse klokker. Atmosfæren er livlig: selgere roper priser, og svindlere prøver å få deg inn i butikker som selger antikviteter eller tepper. Det er turistifisert, men gøy hvis du har tid. Pruting er forventet. Colaba Causeway er også flankert av gatekunstnere som tegner portretter og gamle bokhandlere.
Crawford-markedet: (Nå offisielt Jyotiba Phule Market) En bygning i kulturminnestil (1868–69, normannisk-gotisk design) som huser en enorm engrosbasar. Frukt, grønnsaker og tørrvarer selges etter vekt her, åpent fra daggry til 21.00. Det er også en egen seksjon for importerte søtsaker, lærvarer og bur med papegøyer og duer (lokalt kjent som «Rangeela Rajas fuglebasar» inni). Dette markedet er foretrukket av lokalbefolkningen på grunn av sine kupp – som en handelsmann bemerker, «alt under ett tak» til priser under utsalgspris. Hvis du vil ha et stykke av den daglige Mumbai-handelen, dra tidlig til Crawford. Turister hopper kanskje over det, men det er virkelig et av Mumbais levende kulturarvsteder.
Bandra (Linking & Hill Road): Bandras Linking Road er kjent for ung mote: trendy klær, sko og smykker til lave priser. Den minner om Delhis Sarojini Nagar eller Bangkoks markeder. Hill Road (parallelt) har flere permanente butikker og kjøpesentre. Begge gatene yrer av helgehandlere. Ved siden av ligger gatekunst, kafeer, og du kan kombinere en shoppingtur med et besøk til Bandra Fort eller Mount Mary Church i nærheten.
Churchgate-operahuset: Hjem til eldre markeder som Chor Bazaar («tyvmarkedet», åpent på søndager for antikviteter) og steder som Fashion Street (kupp-t-skjorter) og butikkene i Fort. Girgaum Chowpatty-området har klesboder. Vi har allerede vært innom butikkene på Marine Drive.
Eksklusive kjøpesentre: I de siste tiårene har Mumbais skyline hatt luksuskjøpesentre. Phoenix Marketcity (Kurla) og Inorbit er enorme kjøpesentre i forstedene med filmer og internasjonale merkevarer. Mer sentralt ligger High Street Phoenix/Palladium i Lower Parel – et trendy kjøpesenter med Gucci, Dior osv. I 2023 åpnet Mumbai Jio World Drive i Bandra-Kurla-komplekset: et gigantisk kjøpesenter med internasjonale luksusmerker og til og med et 7-stjerners hotell tilknyttet. Dette er stedene å dra for eksklusiv shopping og klimakontrollert komfort.
Spesialmarkeder: Ikke glem spesialiserte basarer: Zaveri Bazaar nær CST for gull og edelstener; Crawford/Abdullah Bazaar for krydder i løsvekt; Mangaldas Market for tekstiler; Chor Bazaar for antikviteter og brukte varer; eller Dharavi (guidede turer finnes) for lærvarer og resirkulering.
Kort sagt: Hvis du elsker shopping, belønner Mumbai sansene dine. Fra kaotiske gatehjørner til skinnende kjøpesenterbutikker, kan du finne alt fra kaftaner til haute couture. Bare husk å ta med kontanter (rupier) for små selgere, øv deg på å prute høflig og nyt det menneskelige skuet i disse markedsgatene.
Til slutt, hvordan er livet for de som faktisk bor her året rundt?
Mumbai kalles ofte Indias dyreste by. Spesielt boligkostnadene er skyhøye. I de beste områdene (Colaba, Malabar Hill) kan en leilighet med to soverom innbringe godt over ₹150 000 per måned (>$1800). Selv en beskjeden leilighet med ett soverom i en middelklasseforstad koster lett ₹30 000–60 000. Legg til strømregninger, hushjelp og høye matpriser, og det blir dyrt. Ifølge Numbeo er en enslig persons månedlige utgifter (unntatt husleie) i gjennomsnitt rundt ₹36 000. Dette er lavere enn i New York eller London, men langt over de fleste indiske byer (Mumbai er ~74 % billigere enn New York uten husleie). Å spise ute i Mumbai kan variere fra ₹50 for gatekjøkkenmat til ₹1000 for finere middager. Dagligvarer for en familie på fire kan koste rundt ₹15–20 000 per måned.
Hvorfor er det så dyrt? Delvis på grunn av tomteverdiene: Mumbai har flere høyinntektsjobber og færre byggebare tomter, noe som øker eiendomsmarkedet. God skolegang (privatskoler), helsevesen og forbrukeralternativer er også blant Indias beste (og dermed dyre). Luksusleiligheter og kjøpesentre florerer i SoBo og Lower Parel; omvendt finnes det fortsatt rimelige «chawl»-boliger i sentrale Mumbai for arbeiderklassefamilier, men forholdene der er trange.
Mange som bor her har et kjærlighets-hat-forhold. Fordelene inkluderer muligheter og variasjon: det finnes mange jobber, kulturelle tilbud, utdanningsinstitusjoner og en viss summing du ikke finner andre steder i India. Man kan finne andre som snakker nesten alle språk eller religioner (fra marathiske rappere i Andheri til kristne tabla-spillere i Matunga). Byens natteliv, restauranter og festivaler gjør at festen sjelden stopper. Noen vil si at Mumbai føles som et lite land i seg selv.
På den annen side betyr det å bo i Mumbai å tåle kaoset: ekstrem trengsel, trafikk som kan forlenge pendlingens tid i timevis, konstant støy og begrenset personlig plass. Flom i regntiden kan gjøre områder utilgjengelige i dagevis. Forurensning er et problem (spesielt luftkvalitet om vinteren). Folk som er nye i Mumbai klager ofte over følelsen av å være «trykkoker». Boligpriser har steget kraftig til over lokale lønninger; mange familier sender barn til utlandet eller til andre byer for å spare penger. Helsevesen og utdanning er flott, men også dyrt.
Kort sagt, Mumbai er berusende for karrieredrevne single og kosmopolitiske elskere, men det setter tålmodigheten på prøve. De som har bodd der lenge sier ofte: enten lærer man seg å kjøre på de overfylte lokaltogene og tute på veiene med et smil, eller så flytter man ut. Byens offentlige tjenester (strøm, vann) har historisk sett vært uberegnelige, men har blitt bedre. Som en innbygger spøker: «Du trenger ikke bo i Mumbai; du takler Mumbai.» Likevel skaper byens energi og mangfold en følelse av å være i hjertet av Indias historie. For mange gjør det det verdi stresset.
Mumbais bolighistorie er unik. Tidlig på 1900-tallet var tekstilfabrikkbydelene fylt med «chawls» – fem- eller syvetasjes leilighetsblokker med 10–15 bittesmå rom per etasje som delte felles toaletter. Disse huset arbeiderklassen og eksisterer fortsatt i dag i deler av Dadar, Parel og Byculla. Å bo i en «chawl» er fellesskap; hele familier presses sammen i én liten leilighet. Slike boliger står i kontrast til luksusleilighetene som Mumbai nå er kjent for.
Etter 1990-tallet utløste deregulering av finansiering og bedriftsboom et skyskraperkappløp. Som vi så, eksploderte skyline: Mumbai har nå flest høyhus i India. Nye tårn i Worli, Lower Parel og Dadar tilbyr luksusleiligheter på 2–300 kvadratmeter (ofte med treningsstudioer og bassenger). I forstedene har til og med forretningsknutepunkter (BKC) flotte leilighetsblokker. Forestillingen om en «penthouseutsikt over byen» er nå en realitet for noen.
Denne vertikale veksten har hatt en kostnad: fortrengte små leverandører og overfylt infrastruktur. Men fra en beboers synspunkt tilbyr mange nye forsteder bredere veier og planlagte komplekser (i motsetning til gamle trange smug). Utleiere eier ofte flere bygninger fra Shahaji Park til Mahim. I løpet av det siste tiåret har den relative mangelen på tomter faktisk holdt eiendomsprisene i Mumbai høye når andre storbyområder har kjølnet ned.
I dag er eiendomsspekteret i Mumbais kontrastfylt: i ett område en falleferdig trebungalow med veranda; i neste kvartal et glasskledd tårn. Det eksemplifiserer Mumbai selv – gammelt og nytt sameksisterer, ofte klosset.
Hva er den beste måten å oppleve lokal kultur i Mumbai? Utover sightseeing er de rikeste opplevelsene uplanlagte. Ta lokaltoget til en forstad ved solnedgang, utforsk en mithai (godteri)butikk i Dadar, spis middag på en gatebenk utenfor Chowpatty med vada pav, eller delta på et levende hindi-teaterstykke eller en lokal festival. Mingle i tesalonger (legg til chai og bun maska) og snakk med hyggelige lokalbefolkningen. Bli med på en Ganesh Chaturthi-prosesjon eller bare gå gjennom et overfylt marked – disse øyeblikkene gir mer innsikt enn noen guidebok.
Finnes det strender i Mumbai, og er de rene? Yes, Mumbai has a lengthy coastline: popular ones are Juhu Beach and Girgaon Chowpatty. Others include Aksa Beach (north suburbs) and Versova Beach. Cleanup drives have improved them, but none are pristine. Chowpatty often has rubbish in water; Juhu is better maintained but gets crowded. The swimming water quality varies – many avoid bathing. Still, the wide sands and sea breeze make them perfect for evening strolls. Local snacks (bhel puri, vada pav, ice gola [flavored ice] ) are sold at all beaches, adding to the experience. Generally, yes there are beaches, but don’t expect paradise – they’re big urban beaches with evolving upkeep.
Hva er noen gode dagsturer fra Mumbai? For en landlig ferie: Matheran (en sjarmerende fjellstasjon som kan nås med et kulturarvstog), Lonavala/Khandala (grønne åser 90 km unna, flott i monsunen), Alibaug (en kystby som nås med ferge, med fort og rene strender), Pawna-sjøen (populært for camping). Historieinteresserte kan dra til Aurangabad (Ajanta-Ellora-grottene). Innenfor bygrensene: Sanjay Gandhi nasjonalpark inkluderer Kanheri-hulene i Borivali (et gammelt buddhistisk sted) – en populær lokal dagstur. Noen besøker til og med Pune (150 km) eller Nashik (100 km) for vingårder og templer. Alt dette krever en dagstur med leid drosje eller togreise.
Hvordan unngå vanlige turistsvindelforsøk i Mumbai? Det vanlige rådet gjelder: ikke stol på fremmede som tilbyr uoppfordret turveiledning. Vær forsiktig med timebaserte turer. autorickshaw-sjåfører som «kjenner snarveier» (hold deg til parkeringsautomat eller bestilte biler). La heller aldri tuk-tuk- eller taxisjåfører ta deg med til en gullsmed eller skredder de «anbefaler». Hold eiendelene dine låst i folkemengder. Forfalskede reisekort og lommetyveri skjer på travle tog – det er best å sitte i nærheten av døren, men holde seg i baren, og ikke vis frem telefon eller kamera på en vanvittig måte. Hvis du er i tvil, spør hotellpersonalet eller politiet (det er ganske mange politistasjoner i Mumbai).
Hvordan er nattelivet i Mumbai? Overraskende for noen har Mumbai et livlig natteliv: barer, puber og klubber er rikelig i Bandra, Lower Parel, Powai og Colaba. Det finnes engelskinspirerte puber (Jamjar i Khar) og mikrobryggerier (Doolally, Brewbot). Livemusikksteder (Blue Frog, Hard Rock Cafe, NCPAs utendørs) er vertskap for rock og jazz. Mange hoteller har takterrasser som er åpne til sent. I motsetning til Delhi er det vanlig med fester sent på kvelden (ofte til kl. 01.00–02.00). Bollywood-stjerner og administrerende direktører mingler i klubbdrevne forsteder. Nattelivet er imidlertid stort sett eksklusivt – backpackerfester er sjeldne. Kvinners sikkerhet om natten er bedre i klubber (ID-sjekk, sikkerhet), men litt forsiktighet med taxi er lurt etter kl. 01.00.
Valuta
Grunnlagt
Ringekode
Befolkning
Område
Offisielt språk
Høyde
Tidssone
I en verden full av kjente reisemål, forblir noen utrolige steder hemmelige og utilgjengelige for folk flest. For de som er eventyrlystne nok til å…
Massive steinmurer er nøyaktig bygget for å være den siste beskyttelseslinjen for historiske byer og deres folk, og er stille vaktposter fra en svunnen tid.…
Hellas er et populært reisemål for de som søker en mer avslappet strandferie, takket være overfloden av kystskatter og verdensberømte historiske steder, fascinerende…
Båtreiser – spesielt på et cruise – tilbyr en særegen ferie med alt inkludert. Likevel er det fordeler og ulemper å ta hensyn til, omtrent som med alle slags...
Frankrike er anerkjent for sin betydelige kulturarv, eksepsjonelle mat og attraktive landskap, noe som gjør det til det mest besøkte landet i verden. Fra å se gamle…
