Cruise i balanse: Fordeler og ulemper
ReisetipsBåtreiser – spesielt på et cruise – tilbyr en særegen ferie med alt inkludert. Likevel er det fordeler og ulemper å ta hensyn til, omtrent som med alle slags...
Sitra-øya ligger like øst for Bahrains hovedstad, og utfolder et komplekst teppe av kulturarv og modernitet. Omtrent 10 kilometer fra Manama er Sitra en flat, langstrakt øy på omtrent 10 km² – den fjerde største i den bahrainske øygruppen. En smal tidevannskanal skiller den fra Bahrains hovedøy, og den vidstrakte Persiabukta rammer inn kysten. Historisk sett var øyas vannete nord hjem til frodige daddelpalmelunder og ferskvannskilder, som ga liv til små jordbrukslandsbyer. I dag krysser asfalterte motorveier og veier det som en gang var frukthager. Den moderne Sitra-veien fører trafikk fra hovedstaden mot Saudi-Arabia, mens mindre broer forbinder sørvestsiden av Sitra med Bahrain. Øyas klima er sterkt arabisk: somrene stiger til midten av 40-tallet °C, kun temperert av fuktige golfvinder, og vintrene er milde og korte. I disse barske subtropiske omgivelsene var øyboernes livsstil lenge definert av rytmen til sol og tidevann.
Sitra ligger langs grensen til Tubli-bukten, en økologisk rik bukt med mangrover og mudderflater som en gang spredte seg langs Sitras vestkyst. (I dag er mye av denne kystlinjen omformet gjennom gjenvinning.) Mot nord ligger Saltøya (Nabih Saleh), og på den andre siden av Tubli-bukten ligger Manama og Muharraq. Fra Sitra kan man skimte Jabal al Dukhan («Røykfjellet»), Bahrains eneste høydepunkt, innhyllet i ørkendis på rolige morgener. Til tross for sin strategiske beliggenhet – som vokter de indre vannveiene i Gulfen og forankrer rørledninger til den østlige provinsen – beholder Sitra rester av sin oasefortid. Tidlig på 1900-tallet lå øyas dusinvis av landsbyer samlet der daddellunder og brønner ga skygge; i dag definerer omrissene av disse landsbyene (Wadyan, Al Kharijiya, Marquban, Al Garrya, Mahazza, Sufala, Abul Aish, Halat Um al-Baidh og Al Hamriya) fortsatt de bebodde øylandskapene. Selv nå et levende lappeteppe av gammelt og nytt: skyggefulle gater med eldre hus støter opp mot skinnende utstillingslokaler og industrianlegg. Himmelen over oss er vidstrakt; i den sterke solen er følelsen av rom og historie umiskjennelig.
Sitras menneskelige historie er flettet inn i Bahrains større historie om Dilmun- og Tylos-sivilisasjonene. Arkeologer har funnet spor etter handel og bosetning fra bronsealderen over hele Bahrains øyer, og Sitra må ha vært en del av dette maritime nettverket. I antikken var øygruppen et knutepunkt mellom mesopotamiske og indiske havkulturer. Århundrer senere fulgte Sitras historie Bahrains skjebne: på 600-tallet ble den en del av tidlig islams spredning. Det finnes lokale tradisjoner med middelalderske perledykkere og bønder som bodde på Sitra lenge før det hadde noen moderne fasiliteter.
I tidlig moderne tid skiftet Sitra og Bahrain gjentatte ganger hender. Øya var under persisk herskers herredømme frem til slutten av 1700-tallet. I 1782 blusset spenningene opp da den herskende Al Khalifa-klanen kom fra Zubarah (i dagens Qatar) for å plyndre eller etterfylle forsyninger på Sitra. En sammenstøt mellom Sitras innbyggere og besøkende fra Al Khalifa førte til tap på begge sider. Allerede året etter (1783) erobret Al Khalifa hele Bahrain, og Sitra kom under deres kontroll som en del av den nye bahrainske staten. På 1800-tallet brakte britiske traktater Bahrain inn i et protektorat. Etter hvert som Al Khalifa konsoliderte makten, forble Sitra et avsidesliggende fiske- og jordbruksområde. Et gammelt skjøte datert 1699 (1111 AH) er registrert for Sitras daddellunder, noe som illustrerer at lokale palmefarmer og landsbyer lenge gjorde øya til privateid jordbruksland.
Fra 1861 til første verdenskrig ble Sitra styrt av sjeiker fra Al Khalifa under britisk tilsyn. Folket – for det meste baharniske sjiafamilier – fortsatte med selvbergingsjordbruk og perledykking omtrent som før. De handlet med perler og dadler i Manama, og brakte forsyninger tilbake over elvebroen ved lavvann eller via småbåter. En britisk marineundersøkelse i 1905–06 bemerket bare stille landsbyer og noen få palmehager på Sitra, med kanskje noen få hundre innbyggere.
Oljeoppdagelsen i Bahrain i 1932 snudde alt på hodet. Innen fem år ble et nytt raffineri bygget på Sitras sørkyst for å behandle Bahrains råolje – omtrent 80 000 fat om dagen – og for å motta saudisk råolje transportert i rørledninger fra Dhahran (ytterligere 120 000 fat per dag). Dette raffineriet (og de tilstøtende tankanleggene) forvandlet Sitra fra et jordbruksavsidesliggende område til et industrielt knutepunkt nesten over natten. Sitra ble hjemsted for Bahrain Petroleum Company (BAPCO)s infrastruktur: lagerbygninger, rørledningsforbindelser og skipskaier. Oversjøiske tankskip la nå til kai i Sitra for å laste olje fra Gulfen, der det en gang bare hadde duppet dhower. På slutten av 1930-tallet ble øyas nordlige del, en gang kildematet av frukthager, ryddet for å bygge et nettverk av gater, bedriftsboliger og servicebygg. Perlebåtenes æra ga plass til rørledninger og raffinerier. Bahrains første raffineri åpnet nær Awali i 1936, og sammen med det kom en kompaniby («Awali»), men Sitra forble dypvannsporten – en havn for begynnelsen av oljeæraen i Gulfen.
Etter krigen, etter hvert som oljeinntektene økte, vokste Sitra bare i betydning. En ny 42 km lang gassrørledning fra Dhahran (Saudi-Arabia) til Bahrain ble lagt til Sitra, under havbunnen og deretter over veien. Gjennom det 20. århundre var Sitra i hovedsak Bahrains petroleumsterminal. Den håndterte raffinering og eksport av nesten all Bahrains olje. «I dag håndterer Sitra hele Bahrains petroleumsproduksjon», bemerker en profil, «og er beliggenheten til Sitra havn», som også betjener felt i det nordøstlige Saudi-Arabia. I praksis betydde dette at lagringstanker for råolje og brygger for oljetankere tok over øyas kyst. Over tid avtok Sitras politiske rolle – det var lite lokalt å si i disse prosjektene – men øya ble sentral i Bahrains nasjonale økonomi.
Fra 1932 og utover formet olje Sitra som ingen annen faktor gjorde. BAPCO-raffineriet (åpnet 1936) ble gradvis utvidet. På 1960-tallet hadde det en kapasitet på rundt 250 000 fat per dag, omtrent fem ganger landets egen produksjon. Med andre ord ble Bahrain et raffineringssenter langt utover sine egne brønner. Mer enn 80 prosent av råoljen som strømmet inn i dette raffineriet ankom via Aramco-rørledningen fra Saudi-Arabia på 1970-tallet. Under oljeboomen i 1973 kom nesten alle Bahrains statlige inntekter fra disse Sitra-operasjonene.
I dag er Sitra-raffineriet (eid av BAPCO Energies, det statlige oljeselskapet) fortsatt det største anlegget i kongeriket. Det frakter enorme mengder bensin, diesel og flydrivstoff, hvorav mye sendes gjennom Sitra havns terminaler. Sent i 2024 lanserte Bahrain et «moderniseringsprogram» på 7 milliarder dollar ved Sitra for å oppgradere og utvide raffineriet fra omtrent 267 000 til 380 000 fat per dag. Arbeidet med nye krakkings- og avsvovlingsenheter har pågått. Innen et år eller to vil Sitras kapasitet markere et nytt sprang.
Ved siden av olje har naturgass vært viktig. I 1948 oppdaget Bahrain gassfelt og bygde rørledninger fra brønnfeltene sine (spesielt i nord) til Sitra-lagringen. Den saudiske gassrørledningen munner også ut i Sitras anlegg. Lokal gass brukes nå til å drive øyas kraftverk og avsaltingsanlegg. Kort sagt går nesten 100 prosent av Bahrains olje- og gasshandel gjennom Sitra.
Øyas industrielle profil har blitt bredere. Sitra, som en gang var dominert av petrokjemikalier, huser nå også diverse fabrikker og lagerbygninger. Nord-Sitra ble utnevnt til et industriområde: petrokjemiske anlegg, stålvalser og lettindustribygninger. Det kolossale aluminiumsverket i Bahrain (Alba) ligger like utenfor kysten av Sitra Marine Terminal, og avfallskalsineringsenhetene ligger på gjenvunnet land på Sitra. (Alba produserer over en million tonn aluminium i året – alt sendes fra Sitra.) Nylig utviklet Bahrain Development Boards Edamah (Investment Board) Sitra industripark. Dette komplekset kan nå skryte av omtrent 87 000 m² lager- og logistikkareal – med ytterligere 8000 m² under bygging. Parken gir land til industrifabrikker, distribusjonssentre og marine støtteenheter.
Detaljhandels- og servicebedrifter har fulgt arbeiderne. Klynger av nye bilutstillingslokaler, møbelutsalg og til og med hurtigmatbutikker har åpnet langs Sitras hovedveier. Sør på øya ligger Sitra Bay-området (Halat Um al-Baidh) med Bahia Mar Yacht Club og et privat feriested – en påminnelse om at Sitra også tilbyr rekreasjon for Bahrains rikere innbyggere. Selv den veletablerte Sitra Club, grunnlagt på 1950-tallet, er fortsatt en lokal sports- og kulturklubb for øyboerne.
Gjennom all denne endringen ble Sitras havnekompleks stadig mer strategisk. Dypvannskaiene – som nås via en 4,5 km lang sjøbro – kan ta imot svært store råoljeskip. Ved disse kaiene lastes Bahrains ferdige drivstoff på skip som er på vei til Asia og Afrika. I nærheten ligger bulkterminaler for raffinerte produkter og en nitrogengjødselbrygge. Tanker på land inneholder fyringsolje og jetparafin, mens kilometervis med rørledninger snor seg under broen til fastlandet. Kort sagt, Sitra er Bahrains «oljeport» i enhver forstand.
Under det industrielle maskineriet er kjernen i Sitra fortsatt folket. Øyas innbyggere har tradisjonelt vært Baharna – det sjiamuslimske samfunnet som er urbefolket i Bahrain. Etnografiske studier viser at Baharna fra Manamas landsbyer også bor på Sitra, og de snakker en særegen gulf-arabisk dialekt. Små fiskevær har spredt Sitras kyster i århundrer, akkurat som på hovedøya. Før olje var Sitras økonomi primært daddeldyrking og fiske. Familielunder med daddelpalmer omringet landsbyene Wadyan og Mahazza, mens mangrovestrender (nå i stor grad tapt) gjemte dhower. Generasjoner av Baharna-fiskere rodde ut til revene hver morgen; som en landsbyeldste nylig fortalte en journalist: «Jeg kunne navigere våre kjente rev med lukkede øyne.»
Kulturelle tradisjoner er dype. Sitras landsbyboere markerer Ashura-markeringen av Muharram med samlinger i sine lokale matamer (sørgehaller), hvor menn i svart synger klagesanger over Karbala. Familiehelligdommer (maṭāwī) og moskeer i landsbyer som Abul Aish og Al Garrya er fortsatt sentrale elementer i samfunnslivet. Fiskere og bønder i Sitra sier at de verdsetter sin «baharī»-arv (sjønatur) som er blitt gitt videre gjennom historier. I perletiden pleide unge menn å hoppe ut i Gulfen her på jakt etter perler; etter at det japanske markedet kollapset, gikk mange over til betalt arbeidskraft i oljefelt eller fabrikker.
I de senere årene har øyas sjiamuslimske flertall blitt et symbol på politiske understrømninger i Bahrain. Sitra var fremtredende i pro-demokratiprotestene i 2011 under den arabiske våren. Tusenvis av øyboere tok til gatene, noe som gjorde Sitra til et sentrum for sammenstøt med sikkerhetsstyrker. (Faktisk ga utenlandsk presse den kallenavnet «Verdighetens kystlinje» i disse dager.) Den hardhendte undertrykkelsen som fulgte, etterlot arr i samfunnet. Men lokale eldste bemerker at etter uroen gikk Sitras daglige liv tilbake til rutinen: fiskere gikk tilbake til båtbygging, arbeidere til fabrikker og familier til moskeene og markedene sine.
I dag er Sitras menneskelige struktur robust. Til tross for industrien og utviklingen, består nabolag med lave Baharna-hjem i de gamle landsbyene. Barn leker fortsatt i trange smug av korallsteinshus under tak av vindtårn. Mange øyboere (og til og med noen av oljearbeiderne) har sin forfedrebakgrunn som strekker seg tilbake til disse daddelgårdene. I samtaler husker mange sitranere med stolthet at bestefedrene deres en gang handlet med saltfisk eller salfalk i Manamas souker. Denne levende arven overlever stille sammen med bråket fra oljepumper og industrimotorer.
Ironisk nok har den overfloden som finnes i det moderne Sitra, satt sine naturlige omgivelser på prøve. En klar bekymring er vann. Bahrain som helhet har ingen grunnvannsmagasiner å snakke om, så det er avhengig av energikrevende avsalting. Det første bahrainske sjøvannsanlegget ble bygget på Sitra i 1975. Flere tiår med pumping og utslipp av saltlake langs Sitras kyst har drevet det lokale saltinnholdet til rekordhøye nivåer. Fiskere rapporterer at havet blir gulbrunt nær avsaltinganleggets utløp. En veteransjømann husker: «Vi så saltopphopninger på steinene i Sitra som ikke var der før – det sved i øynene våre.» Nyere vitenskapelige undersøkelser bekrefter frykten deres: saltinnholdet nær Sitra-anleggets inntak overstiger nå ofte 50 ppt, en kraftig økning over normalt vann i Gulfen. Økologer knytter dette til kraftig reduserte fangster; Bahrain har faktisk mistet 25 % av fiskerne sine siden 2018, og de historiske fangstene av korallørret, papegøyefisk og krabber har sunket. Avsaltingen av Al Dur (sør i Bahrain) forverrer problemet, men lokalbefolkningen peker spesielt på Sitras eldre anlegg som «bestefaren» til forurensningen.
På land har urbanisering og industri også tatt på. Sitras ekspansjon har allerede spist halvparten av tidevannsflatene. Det massive gjenvinningsprosjektet på Øst-Sitra doblet bokstavelig talt øyas størrelse. Våtmarker og buskmark ble bulldosert for å bygge et nytt bydistrikt, veinettverk og fabrikkplasser. I mellomtiden har Tubli-bukten – hvis mangrovebelte en gang omfavnet Sitras kyst – blitt ødelagt. I løpet av de siste 50 årene har Tublis mangrover krympet med omtrent 95 %, noe som en gang så tette «sjøskoger» har blitt omgjort til golde mudderflater. Synderne inkluderer deponier for boliger og rester fra byggevirksomhet, men også næringsavrenning og oljeholdig avløpsvann fra industriområder. Sjeldne vadefugler har gått tilbake, og lokale fiskere sier at unge revarter nå har få oppvekstområder.
Luftforurensning er et mindre profilert problem, men ikke ubetydelig. Selv om Bahrains ørkenvind sprer mesteparten av røyken, bidrar petroleumsraffinerier og smelteverk med røyk og svoveldioksid. Innbyggere våkner av og til til tykk morgendis, en påminnelse om at Sitras industri forbrenner enorme mengder drivstoff. Kraft- og avsaltingsanlegg genererer også oppvarmet avløpsvann som dumpes i Gulfen. Klimaendringer truer også: forskere advarer om at Bahrains temperaturekstremer og stigende hav kan utfordre Sitras lavtliggende soner. På 2020-tallet har regjeringen begynt å reagere: en nasjonal plan (ledet av det øverste miljørådet) søker å firedoble mangroveskogen og beskytte områder som Ras Sanad (like sør for Tubli-bukten) som dyrereservater. I Halat Um al-Baidh forsøker en kommunal park (Sitra Park) og et lite våtmarksområde å gi fragmenter av grønt tilbake til øya. Men balansen mellom tungindustri og et sunt havmiljø er fortsatt delikat.
Midt i blomstrende oljefelt og trafikk tilbyr Sitra fortsatt lokal sjarm. I hver gamle landsby finnes det brønner, moskeer og fellessaler som forteller om dagliglivet før bensin. Sitra Park, i nærheten av Yacht Club i Halat Um al-Baidh, er en sjelden offentlig oase av plener og palmelunder. I behagelig vær har familier piknik ved plaskebassengene, og barn svinger seg på lekeplassene under høye akasietrær. På nordøstkysten tiltrekker Al Bandar Resort og den tilstøtende marinaen seg seilentusiaster fra Manama. Yachtklubbens slanke master og fargerike båter ved Halat Um al-Baidh blir ofte fotografert mot den rosa himmelen i morgengryet.
I de gamle bydelene står enkle landemerker igjen. Landsbyen Wadyan, Sitras «hovedstad», har fortsatt en restaurert moské i bahrainsk stil og en koselig souq-gate hvor selgere selger dagens ferske fisk og dadler. Dhow-båtene i tre – en gang selve hovedattraksjonen i Sitra – ligger nå samlet som kulturminner og turistattraksjoner ved det lokale båtverftet. Det er ikke uvanlig på fredagsmorgener å se en eldre fisker seile jollen sin ut av Sitra-bukten for å kaste garn rundt revene slik bestefaren hans gjorde. For Sitras landsbyer gir årlige arrangementer som Muharram-prosesjoner eller Eid-festligheter kontinuitet: gatesamlinger opplyst av lykter og tradisjonelle søtsaksoppskrifter er de samme som for et århundre siden.
Sitras moderne skyline er derimot en rekke industritårn og lagringstanker opplyst av neon om natten. Massive siloer for ammoniakk og petroleum ligger langs Sitra Bay; rørledninger og fakler hinter til raffineriets flammer bak kulissene. Likevel finnes det merkelige lokale preg selv her. Den gamle Petroleum Commission Building, med en fasade fra midten av århundret malt mintgrønn, ligger merkelig søtt blant metallverkene. Og gateskilt i landsbyene viser fortsatt de gamle arabiske navnene (Al Kharijiya, Sufala, Garrya) som landsbyboerne ytrer med stolthet.
Sitra er dermed en studie i sammenstillinger. På den ene siden er det dynamoen som driver Bahrains økonomi – drivstoff, kraft og avsalting går alle gjennom den. På den andre siden er det en øy hjem til bønder og fiskere som har skapt en felles identitet. Hver torsdag kveld kan kystveien tettes opp av arbeidere på vei til Manama, mens samtidig sitter en eldre Sitra-kvinne i døråpningen sin og skaller bønner i det svinnende lyset. Øyas moskeer kringkaster middagsbønneropet over summingen fra fjerne turbiner. Det er i disse daglige rytmene at Sitras fremtid og fortid ser ut til å møtes.
I dag planlegger den bahrainske regjeringen og næringslivet aktivt Sitras neste kapittel. Et eksempel er East Sitra (New City)-prosjektet som ble lansert på 2010-tallet. På den gjenvunnede østsiden av øya anla ingeniører et nytt forstadsnett av veier, broer og kvartaler for boliger, skoler og industri. De første beboerne flyttet inn i moderne villaer der rundt 2020. En annen er utvidelsen av Sitra industripark: Edamah har godkjenninger til å legge til nye lagerbygninger og tomter for lett produksjon, med sikte på å tiltrekke seg små produsenter og logistikkfirmaer.
I energisektoren har BAPCO Energies (nå delvis fusjonert med statlige investeringsselskaper) fullført den store oppgraderingen av raffineriet innen 2025. Dette betyr at Sitras raffineri nå kan produsere drivstoff og petrokjemikalier av høyere kvalitet med lavere utslipp – en velsignelse for Bahrains økonomi. Selskapet vurderer også tilstøtende petrokjemiske komplekser for å produsere plast og gjødsel, noe som ytterligere fordyper industrilandskapet. I mellomtiden har Trans-Arabian Pipe Line (TRAP), en gang et symbol på oljepolitikken på midten av århundret, sett vedlikehold på sine pumpestasjoner i Sitra, noe som sikrer at saudisk olje kan fortsette å strømme gjennom.
Infrastrukturprosjekter strekker seg utover olje. Den tofelts Sitra Causeway er blitt utvidet enkelte steder for å lette trafikken, og nye tilførselsveier forbedrer forbindelsen til de sørlige landsbyene Ma'ameer og Eker. Det finnes planer (under miljømessig gransking) om å rydde opp i den gamle avsaltingslaken og undersøke mer bærekraftige vannsystemer. På rekreasjonssiden har myndighetene foreslått sykkelstier langs den østlige lagunen og nye mangrovestier ved Ras Sanad for å fremme økoturisme.
Hvert nytt prosjekt bekrefter at Sitras skjebne fortsatt er knyttet til Bahrains nasjonale fortelling. Den offisielle linjen er at Sitra skal bli en moderne olje- og industriby, som skal sørge for arbeidsplasser og infrastruktur. Men lokalbefolkningen diskuterer fortsatt hvordan man skal bevare det som er igjen av øyas kulturarv. I nylige kommunale fora har landsbyens eldste argumentert for å opprettholde felleshager og dokumentere gammel folklore. Unge bahrainere som vokste opp på Sitra kommer noen ganger tilbake fra utlandet for å restaurere et forfedres hus som et boutique-gjestgiveri – et lite tegn på at øyas historie verdsettes.
Sitraøya er i dag symbolsk for Bahrain selv – et sted med kontraster og møter. Landet har fått historiens preg: palmelunder ryddet for rørledninger, dhower byttet mot tankskip, forfedres arkitektur omsluttet av moderne høyhus. Likevel lever Sitras menneskelige ånd videre: familier lager tradisjonelle måltider, fiskere synger gamle sjøsanger, og religiøse prosesjoner slynger seg fortsatt langs smugene. «Denne øya har gitt mye tilbake, men den har også tatt mye», reflekterer en lokal eldre person mens han ser en petrokjemisk flamme brenne oransje i skumringen.
Sitras sanddyner har virkelig vært vitne til Bahrains store forhåpninger og harde realiteter. Landet var blant de første som merket Bahrains oljeboom, blant de første som ofret sine grønne områder for fremgang, og blant de første som ga uttrykk for politisk misnøye da nasjonale strømninger snudde. I dag står det nok en gang på kanten av forandring – det huser Bahrains drivstoffeksport, men er utfordret av miljømessige begrensninger. Hvordan Sitra navigerer i disse tidevannene kan igjen stake ut en kurs for landet for øvrig.
For den besøkende eller akademikeren tilbyr øya en sjelden levende demonstrasjon av kulturell vedvarenhet midt i moderne transformasjon. Man kan spasere i en stille landsbygate og overhøre en bestemor snakke klassisk golfarabisk om snekring og dhow-bygging, bare et steinkast fra et høyteknologisk industrianlegg. I denne dualiteten ligger Sitras essens. Det er på samme tid et arbeidssted og et hjemsted; historien strekker seg fra antikken via kolonitiden til den moderne tiden; fremtiden vil balansere hydrokarbonrikdom med bærekraftig livsstil. Når man ser skip forlate Sitras kaier ved daggry, og frakte Bahrains livsnerve over havet, forstår man: denne øya vil fortsette å speile kongedømmets reise – forankret av arv, drevet av ambisjoner og alltid formet av farvannene rundt den.
Båtreiser – spesielt på et cruise – tilbyr en særegen ferie med alt inkludert. Likevel er det fordeler og ulemper å ta hensyn til, omtrent som med alle slags...
Oppdag de pulserende nattelivsscenene i Europas mest fascinerende byer og reis til destinasjoner du kan huske! Fra den pulserende skjønnheten i London til den spennende energien...
Mens mange av Europas praktfulle byer fortsatt er overskygget av sine mer kjente kolleger, er det en skattebod av fortryllede byer. Fra den kunstneriske appellen...
Lisboa er en by på Portugals kyst som dyktig kombinerer moderne ideer med gammeldags appell. Lisboa er et verdenssenter for gatekunst, selv om…
Fra Alexander den stores begynnelse til dens moderne form har byen vært et fyrtårn av kunnskap, variasjon og skjønnhet. Dens tidløse appell stammer fra...
